Lokalhistorie

Avlatsbrev i Voster

Fra Holger Barkved : SOGA UM STRAND s. 56.

Kyrkja fekk og mykje jordegods. Frå den aller fyrste kristne tida gjekk nok noko hovgods over til kyrkja, men det har visseleg ikkje vore so mykje. Ein større part var gåvor frå kongar og andre rikmenn, men det meste var nok gamalt bondegods. Me har ikkje so få  kjeldor som syner korleis odelsgodset kom under kyrkja. Det er fyrr nemnt at det gjaldt å stå på god fot med kyrkja avdi ho var økonomisk sterk. Ikkje mindre godt var det å hava kyrkja si hjelp etter dauden. Det vart då sett upp avlatsbrev um dette. Elles kunde ein godt sameina båe desse tinga. 

Me skal ta for oss garden Voster som døme. Ikring 1450 budde der fire systrer. Det var Margreta, Ragnhild, Sigrid og Gyrid Eivindsdøtre. Det er mykje som tyder på at dei var systrene åt bispen Audun Eivindsson. Alle gav dei eller mennene deira jordene sine til ettermannen åt Audun, Gunnar Eiriksson.

Gyrid var den som fyrst gav burt jorda si (14. november 1449). Umsett til nynorsk lyder dette sjelemessebrevet:

«Det er alle gode menn kunnigt at eg Peder Arvidsson, svoren lagrettesmann i Ryfylke kjennest med dette opne brevet mitt at Gyrid Eivindsdotter, mi eiga kona gav og avhende til min vyrdelege herre og andektige fader, herre Gunnar med Guds nåde biskop i Stavanger og til domkyrkja der på staden so mykje jord som ho eig i Vormster, han (bispen) og domkyrkja til æveleg eiga for sjela åt far hennar og mor hennar med alt det som ligg til frå forno og ny tid utan gards og innan med mitt samtykte handtak og gode vilje. Denne jorda ligg i Vormster kyrkjesokn i Ryfylke. Og til sant vitnesburd her um sette desse gode menn som var med og stadfesta denne gjerd, og so heiter: Eirik Halvardsson, krossbror i Stavanger, sira Annulf Anundsson, prest i Finnøy, sira Brodder Jonsson, prest i Skjold og sira Aslak Vikingsson i Vikadal sine segl saman med mitt segl for dette brevet som var gjort på Hallingstad i Vikadal fredag næst etter sankt Marteinsdag i det Herrens år MCDXLIX.»

Eit par vikor etter (26. november) fekk biskop Gunnar den parten som Sigrid og mannen hennar Thore Endridsson åtte. Denne jorda fekk han heftefritt til æveleg eiga for sjelene til foreldra åt Sigrid. Same vinteren (10. februar 1450) vitnar Geirmund Ånundsson at kona hans, Margreta Eivindsdotter, gav til biskop Gunnar det ho åtte i Voster for at han skulde lesa sjelemessor for henne og foreldra hennar. Og utpå vårparten (13. april) gav den fjorde systera og mannen hennar, Thore Gardsson garden deira for sjelene åt nokre slektningar.

En kan lese mer om dette i Soga um Strand.

Sjelemessebrevet frå 14. november 1449 (skinnbrev i riksarkivet)

Det gamle grannelaget

Fra : Jon Bergsaker : Bygd og trygd.
Frå grannelag-skyldnad til trygdelag -skipnad

Grannelaget var ein samanvaksen og samanvoven heilskap i den gamle bygda. Det kom til syne i kvardagen og i helg og ved høgtid. Ein kjenner gjensidige skyldnader dei hadde overfor kvarandre i grannelaget og skipnader som hadde vorte fasttømra institusjonar. Ein kan i så måte ta dugnaden i tankar, når arbeid skulle gjerast der anten omfanget eller tida kravde større innsats enn den einskilde heimen og huslyden kunne makta åleine. Ein kjenner be-laga ved livsens høgtider og veit korleis både bryllaup og likferd var gjensidige samanskotslag i grannelagskrinsen. Ein kjenner i det heile grannelaget som ei eining og ein heilskap under flest alle dagsens og livsens tilhøve og med dei einskilde sine gjensidige skyldnader overfor einannan. Slik også om uheppe og ulukke kom på.

I så måte levde det fram til ny tid i bondesamfunnet minningar om innhald som ein fann i dei reppane som landnåmsmennene på Island munne ha teke med seg heimanfrå Norge alt i forhistorisk tid, og i gilda frå mellomalderen, - og for så vidt også minningar om gjensidige skyldnader som folket i dei gamle landsby­institusjonane ute i Europa, og på sør-skandinavisk område, hadde i hopehav og samliv.

Eldskade var ei materiell ulukke som kunne koma på. Det går tvillaust langt tilbake i tida i landet vårt med gjensidige skyldnader i grannelaget når slikt bar til. Det munne ha vore skikk og bruk heimanfrå dei utflytte nordmennene tok med seg til det nye samfunnet på Island, når ein der høyrer om grannelagsinstitusjonen hreppr. Etter føresegnene skulle det vanleg vera minst 20 bønder i kvar repp, og dei gjensidige skyldnadene om å gje hjelp innan reppen galdt m.a. når gardshus brann ned. Elles galdt skyldnaden også om ein bonde miste minst fjerdeparten av krøtera sine av fallsott, som det heiter, og som vel må vera ein smittsam krøter­sjukdom.

I samband med den gildeskipnaden som skal ha festna seg i landet vårt frå Olav Kyrre si tid i siste halvpart av 1000-åra finn ein også føresegner som ber i seg gjensidige skyldnader ved eldskade. Gildebrørne gjekk god for at hus og fjøs vart atterreiste etter brann. Ein finn også detaar om den mengd korn kvar skulle gje den skadelidne i tilfelle løa hans brann, og då med skildnad i mengd korn om brannen kom på før eller etter jul. Brann høyløa og gjorde bonden høylaus, skulle gilde brørne etter fastsett norm ta på seg vinterforing av krøter fram til våren og beitetida.

Ut over dei skyldnadene som grannelaget med sine sosiale skipnader hadde lagt på seg når eldskade i krinsen skulle bøtast kunne det vera naudsynt med vidare åtgjerder. Det kunne vera omfanget av skade som tilsa det, eller andre omstende som gjorde den vanlege grannelagshjelpa for liten. Då veit ein at det kunne søkjast hjelp utover den avgrensa grannelagskrinsen. Det kunne gjevast løyve til at ein tok eit større område for seg for å «be i eldskade», som ein sa. På grunnlag av utsegn om stadfest trang frå lågare embetsmann og/eller ved tingsvitne var det amtman­nen som gav løyvet til at ein brannskadd kunne «be i eldskade». Då vart det i det einskilde tilfellet fastsett kor stort område ein kunne ta for seg på slikt vis og kor lang tid løyvet galdt, alt etter omfanget av skaden og trangen for hjelp.

Elles veit ein at det til å bøta materiell skade kunne gjevast løyve til pengeinnsamling i kyrkja. Såleis skal slikt ha vore gjort etter brann i byar. Ved brann i bygdene tykkjest likevel ikkje kyrkje-innsamling ha vare brukt. Ein bonde i Stavanger amt fekk i 1724 ikkje stetta søknad om slik hjelp etter brannskade: han «faar som en Bonde la sig nøie med den Skattefrihed han kan nyde», heitte det. Dermed er ein inne på ein annan måte til å døyva skadeverknadene for ein brannskadd bonde: han kunne verta fri skattlegging for ei viss tid. I slike høve måtte trangen for skattefritak stadfestast på ting og med tingsvitne.

Mellom døme som kan nemnast frå Høgsfjord, der skattefritak kunne koma på tale, kan dragast fram storbrannen i Øvre Espedal natta til 12. april 1682, då så godt som heile gardsbygnaden til dei seks gardpartane - der då sat Gunnbjørn, Håvar, Mikkel, Torgeir, Sveinung og Tore - vart lagd i oske og då likeeins krøter og innbu og alt strauk med. Mogens Rettedal og Johannes Barkved stadfeste skaden på Idse skipreideting. Det må ha vore den store brannen i Høgsfjord gjennom hundreåra, ein brann som kunne skapa tidnemning og som det feste seg tradisjonar om.

Brannskade av slikt omfang som i Øvre Espedal i 1682 kunne lite ventast bøtt einast ved gjensidige skyldnader som grannelagsskipnaden føresette mellom dei einskilde innan dugnads- og belags-området. Om ein elles reknar med Øvre Espedal som eigen grannelagskrins, og med alle i krinsen skadelidne, kunne det di mindre ventast. Ein måtte venda seg ut over grannelaget om hjelp etter den store brannen.

Om ein her ser Øvre Espedal, i 1680-åra med seks gardseiningar, utgjera sjølvstendig grannelagskrins, så er det likevel eit fåtal av grannelags-krinsane i Høgsfjord-Strand som var avgrensa til berre ein matrikkelgard som her. Det kunne ymsa etter kor store gardane var og kor mange busette gardseiningar garden femnde om.

Det gamle grannelag et levde lengsti be-laget som var grannelags-institusjon ved livsens høgtider, og lengst fram i tida var grannelaget/be-laget i slik funksjon ved likferder. Forsamhjelp av mindre omfang kunne det elles vera avgrensa grannelag innan det større grannelaget. Slik ein kjenner grannelaget ved be-laget ved tider då skipnaden gjekk i opp løysing over i 1900-åra kan det setjast opp slike grannelags­krinsar for Høgsfjord-Strand:

Døvik: Sørskår, Ur.
Sørskår: Døvik, Ur.
Ur: Døvik, Sørskår, Geitaskjær.
Geitaskjær: Ur, Kråkevoll, Grødem, Veland, indre Fiskå. Kråkevoll: Geitaskjær, Grødem, Veland, indre Fiskå.
Grødem: Geitaskjær, Kråkevoll, Veland, indre Fiskå.
Veland: Geitaskjær, Kråkevoll, Grødem, Voster, indre Fiskå. Voster: Veland, Lekvam, Varland.
Indre Fiskå: Geitaskjær, Kråkevoll, Grødem, Veland, ytre Fiskå. Ytre Fiskå: indre Fiskå, Høyland.
Høyland: ytre Fiskå.
Ravnås: Vervik, Kjøllevik.
Vervik: Ravnås, Kjøllevik.
Kjøllevik: Ravnås, Vervik, Vatland.
Vatland: Alsvik, Amdal, Kjøllevik.
Alsvik: Vatland, Amdal.
Amdal: Vatland, Alsvik.
Ugelid: Tau, Kvam, Monane (under prestegarden). Tau: Ugelid, Kvam, Monane (under prestegarden). Kvam: Tau, Ugelid, Monane (under prestegarden).
Monane (under prestegarden): Tau, Ugelid, Kvam, Tjøstheim. Tjøstheim: Monane (under prestegarden).
Vasstveit: Meltveit, Heggheim.
Meltveit: Vasstveit, Heggheim, Lekvam.
Heggheim: Vasstveit, Meltveit, Lekvam, Varland.,
Varland: Lekvam, Heggheim, Voster.
Lekvam: Heggheim, Meltveit, Varland, Voster.
Holta: Øvre Bjørheim.
Øvre Bjørheim: nedre Bjørheim, Østerhus, Rodabakken, Vaula, Holta. Nedre Bjørheim: Øvre Bjørheim, Østerhus, Rodabakken, Vaula. Østerhus: Øvre Bjørheim, nedre Bjørheim, Rodabakken, Vaula. Rodabakken: Øvre Bjørheim, nedre Bjørheim, Østerhus, Vaula.. Vaula: Øvre Bjørheim, nedre Bjørheim, Østerhus, Rodabakken. Prestegarden: Strand.
Strand: delar av prestegarden.
Tuftene (Solbakk): Melberg, Nes, Nag, Heng.
Nordland: Nes, Melberg, Sedberg, Helland, Åsen, Tveit.

Nes: Melberg, Sedberg, Nordland, Helland, Åsen, Tveit, Tuftene, Heng. Melberg: Sedberg, Nordland, Helland, Nes, Åsen, Tveit, Nag, Tuftene, Heng. Sedberg: Melberg, Nordland, Nes, Helland, Åsen, Tveit, Nag.
Helland: Nordland, Melberg, Sedberg, Nes, Åsen, Tveit. Åsen: Nordland, Melberg, Sedberg, Nes, Helland, Tveit. Tveit: Nordland, Melberg, Sedberg, Nes, Helland, Åsen. Nag: Sedberg, Melberg, Tuftene.
Barka: Barkved, Øvre Fjelde, nedre Fjelde. Barkved: Barka, Øvre Fjelde, nedre Fjelde. Øvre Fjelde: Barka, Barkved, nedre Fjelde. Nedre Fjelde: Barka, Barkved, Øvre Fjelde. Førlandsheia: Førland, Langeland, Jørpeland. Førland: Førlandsheia, Langeland, Jørpeland. Langeland: Førlandsheia, Førland, Jørpeland. Jørpeland: Førlandsheia, Førland, Langeland. Dalen: Fureneset, Seljeskog, Tungland.
Fureneset: Dalen, Seljeskog, Tungland. Seljeskog: Dalen,. Fureneset, Tungland.
Tungland: Fureneset, Dalen, Seljeskog, Notvik,  Jøssang.
Notvik: Tungland, Jøssang, Botne.
Jøssang: Tungland, Notvik, Botne - og Torsnes i Forsand.
Botne: Jøssang, Ådnanes, Svines.
Ådnanes: Botne, Svines.
Svines: Botne, Ådnanes.
Erlandsdalen: Kvalvåg, - og Berge og Bergsvik i Forsand.
Kvalvåg: Idse, Idsal, Erlandsdalen - og Berge og Bergsvik i Forsand. Idsal: Idse, Kvalvåg.
Idse: Idsal, Kvalvåg.
Heng: Tuftene, Melberg, Nes.
Hidle: belag for seg sjølv.

(Dei gamle be-laga i Strand er sette opp i samråd med Ola Lekvam, som held ope at det kan ha vore delar av gardar som låg «i skøyten» mellom be-lag som då kan ha vore med båe stader. Elles skal ein merka at når det gjeld opphavelege husmannsplassar er desse berre tekne med og namngjevne når dei var med i anna be-lag enn garden dei låg under)

Tau (Strandbuen 23.04.2004, Kåre Tveit)

Tau har vore ein gjæv stad gjennom aldri så lange tider - lenge før skrivne ord kan fortelja om denne staden. Namnet peikar mot ein nifs stad som har med trolldom å gjera. Gjennom dei siste generasjonane har Tau vore eit viktig knutepunkt for båtferdsla i Ryfylke, men også langt tilbake har nok Tau hatt ein sentral funksjon. Tradisjonen fortel at denne hamna hadde forsvarsverk. Lenge før kanonane si tid hadde Tau "tungt artilleri", det vil seia ei blidestilling, truleg to.

Då eg kom hit til Strand for godt over femti år sia, fortalde ein gamal taurar at der hadde lege to bliderøyser ganske nær stranda i Tauravågen. Blider er fastmonterte grove slyngjer, der ammunisjonen er stein, truleg av variert storleik. Steinane kunne i beste fall nå 150 meter, såleis at blidene dekte heile den indre vågen. Lesarane kan i leksikon finna skisser av blider.

Og når eg først har dette temaet for meg, så ergrar det meg til hjarterøtene at me ikkje har desse to røysene å gå til. Dei kunne fortalt om storleiken på ammunisjonen?

Kvifor var Tau så viktig for så lenge sidan? Det låg til dømes bare om lag ein kilometer frå det sagnomsuste Lilland (Liland - landet i lia) som naturleg nok kunne vera ein nokså trygg buplass for ein hovding, med ei hamn med forsvarsrusting. Tau låg heller ikkje langt unna storbøndene på Strand, og dei var "store" lenge før Strand vart kyrkjeplass. Tau låg nokså langt unna den større sjøferdsla i Karmsundet, og sjømenn som ferdast der var ikkje støtt så venlegsinna.

Eitt stadsnamn på Tau strekar under kor viktig denne hamna kunne vera. Namnet Sævebakkjen tydar nokså sikkert Sjømannsbakkjen av ordet "sæfarar" som var ei vanleg nemning på sjømenn, langt tilbake i tida. Truleg var Tau sommarhamn - og "sæfararene" kunne ha bustad nær hamna, slik at dei i opplagstider kunne ha daglig tilsyn med fartøya sine. Så kunne det naturleg nok bli Sjømannsbakkjen. Mange er nok ikkje samde i denne tolkinga. Då skal dei veta at det er eit forslag til tolkning, men eg stør meg på ein av dei store namnetolkarane våre.

I historisk tid var framleis Tau ein viktig stad. Her har vore kvednabruk så langt tilbake som på 1200-talet, og møllebruk i dei seinaste hundreåra. I bekkekvernane si tid nytta store område av distriktet vårt møllesteinane her. Dei kom frå Randaberg og Ryfylkeøyene, ja, dei seilte og rodde heilt frå Utsira, fortalde Nils Tjøstheim.

På Tau kom der og oppgangssag svært tidleg, og tau var ei viktig utskipingshavn for grovt tømmer, mest eik. Det var nok nokså store farty dei nytta til dette, noko ein diger seglfartyhake, funnen i Tauravågen, kan gi oss vitring om. (Strand Bygde-museum har denne haken i samlingane sine.)

Dette var litt om Tau, til ettertanke og til å sysla vidare med. Lat meg heilt til slutt nemna namnet på Krossvatnet, som visselig ikkje har med det kristne krosssymbolet å gjera. Truleg er det Tauraånå, som med fleire kvisler renn inn i vatnet og som namnetolkarar i seinare tid tolker som "kross". Me talar om at ånå renn på kryss og tvers inn i Krossvatnet.

Folketone fra Strand

Uppskreven og harmonesera av Holger Barkved.;

O du min Immanuel hvilken himmelglede
Har du gjort min arme sjel
ved ditt blods den purpurvæte
Fienden tenkte den var fast
men hans træske snare brast.

Fra Soga um Strand, s. 321.

Ulvetider

Bestefar til Johannes Rørheim var Johannes Torbjørnsen f. 1847 i Tøge i
Alsvik. En vinter da han var 9-10 år gammel lå isen tykk i fjorden. Han og moren gikk til Rossøy for å handle. På hjemveien så de tre ulver på isen, de gikk i land på Ådnahove.

Vadmelsstamper og tilvirking av tøy

Annalisa Thelin Knutsen, 2007

Vadmel er et ullstoff som er tovet for at det skulle bli tett og varmt. I gamle dager var det utrolig mye arbeid som ble lagt ned i hvert klesplagg.
Det var konene som sto for det meste av arbeidet. Ull var det vanligste materialet, men også lin og strie ble brukt.

Sauene ble klippet to ganger om året, vår og høst. Før de ble klippet måtte de vaskes. De ble badet i en stamp. Ulla inneholder et fett som heter lanolin, det virker som såpe. For hver sau som ble puttet i badet ble vannet svartere, mens  sauene som ble vasket sist ble renere og renere enn de første.  Da var det blitt så mye lanolin -  såpe i vannet. Deretter ble sauene klippet og ulla sortert etter hva den skulle brukes til.

Kvinnene og barna tok kardene fatt og greide ulla. En bruker to karder med lett bøyde ståltagger på. Ulla ble spredd ut over den ene karden så tok en den andre og gredde ulla med. Det tok litt tid før ulla var fint gredd slik at alle fibrene lå samme vei. Når alt ulla var kardet til små ruller begynte spinningen. Før folk fikk rokker ble garnet spunnet på håndtein.  Det er funnet håndteiner fra steinalderen.

Karding av ull

En god del av garnet ble brukt til å strikke sokker og andre klær. Av garnet som skulle brukes i veven, ble renningen spunnet tettere enn innslaget. Meter for meter vokste stoffet i vevstolen. Det var arbeid som ble gjort vinterstid. Ennå var ikke prosessen fram til vadmel ferdig. Ville en ha tykt varmt stoff som holdt vannet ute og varmen inne måtte det stampes, valkes eller toves som vi kaller det i dag.

Stampa på Kvæstad sett frå sørsida. Det er et enkelt grindbygd hus med torvtak og opne vegger. Inne i huset står eit vasshjul. Dette driv hammarne som stampar vadmålet. Begge bilda frå Kvæstad er tatt av Arthur Sand, som er fotograf ved institutt for folkelivsgransking ved universitet i Oslo, og de er tatt samtidig med opptaka til filmen om stampa som blei laga i 1970. Fra Folk i Ryfylke 2/88

Bildet er fra Stampa på Kvæstad i Suldal som Ryfylkemuseet eier. Foto Arthur Sand.

Hvis det vevde tøyet skulle bearbeides i stampen, måtte en vite hvor mye det ville krype. For tøy til finklær trengte en ikke så mye stamping, mens til tykt vadmel måtte en bruke lang tid. En regnet med at tykt vadmel som skulle brukes til arbeidstøy krympet 30 til 50 %.

Selve stampeprosessen var hardt arbeid. Før det ble bygd stamper måtte det gjøres for hånd. Da la en det i en stamp og helte varmt vann over det og trødde med beina til det tovet seg.

Etter hvert ble det bygd noen bondestamper der en hadde et lite vannfall.
Stampene virket slik at ved hjelp av vannkraft var det flere stokker side om side som løftet seg og ble sluppet ned, om og om igjen.

Tøyet ble lagt på bunnen brettet i fine folder. Så helte en på varmt vann med såpe og startet stampingen. En måtte passe godt på slik at tøyet ble jevnt stampet. Det kunne gå tre-fire timer før det var ferdig.
Her ser en to ruller med tøy lagt i fine bretter. Over er det tre rekker med fire stokker - hammere i hver. De faller tungt ned og treffer, banker stoffet om og om igjen. Det er vannkraften som løfter stokkene.

I ”Soga um Strand” kan vi lese at det var bondestamper på Åen på Tau, i Rotebakken og på Fiskå. Knut Sedberg hadde også stampe, den brant opp i 1840. Han tok imot arbeid for folk. I brannen strøk det med mye vadmel. Han skulle stampe for klokkeren Peder Barka, Holger Barka, Tore Langevoll, Erik Maaland og Magla og Marta Bjørkhaug. Det ble uenighet om hva Knud skulle betale i erstatning for det som ble ødelagt. I forliksretten kom de fra til at han måtte betale 12 skilling for hver alen tøy.

Folk likte å pynte seg og klærne var status symbol da som nå. Kong Haakon V så med misnøye på alt det folk brukte unyttes til klær, og i 1315 sendte han ut et kongebrev der han sa strengt ifra at folk måtte slutte med all pynten. Det fortelles at klærne hadde stor sosial verdi, og var en del av formuen. Det ble vist under et bryllup i gamle dager. Brudgommen skulle vise hvor stor  – rik kar han var. Han hadde på seg 7 bukser utenpå hverandre.  En for hver hundre dalar han eide. I den underste hadde han en lapp han skulle gi presten. Så i kirken tok han av seg bukse for bukse slik at han endelig kunne finne lappen i den underste. Nasjonaldrakter – bunader - skriver seg fra de senere århundrene.

Adolph Tidemand malte i 1849 Siri Pedersdtatter fra Strand prestegård i  en drakt som er preget av 1700 tallets drakt skikk.

Krigsåra

Annalisa Thelin Knutsen, 2007

Da tyskerne okkuperte landet i april 1940, flyktet folk fra Stavanger og ut ”på landet”. Det var mange som evakuerte til Kvalvåg. Rundt om på alle gårdene og i hus og hytter bodde det evakuerte byfolk. Noen fikk plass på Skulehuset i de første kaotiske dagene. Den 22. april 1940 ble det registrert tilsammen 26 personer som bodde på Skulehuset.  Her må ha vært liv og røre med 19 voksne, 5 barn under 10 år og 2 jenter i tenårene. På ”kammerset” som ikke er større enn 6m² bodde 2 familier! Strøm og vann fantes ikke i huset, så de måtte koke på primuser og på ovnen. Vann hentet de i kilden hos Gunnar Kvalvåg.

Folk flyktet sammen med slekt og venner. Fra Buøy kom det en ”storfamilie” på 16 personer. Det var Tarald og Berta Gundersen med to voksne sønner og datteren Beathe. Hun ble senere gift med Karl Dreggevik og ble medlem av misjonslaget. Harald og Tyra Andersen med 3 barn, Alma Gundersen og mannen, Anna og Georg Gundersen og Mikal og Borghild Gundersen. De hørte alle til samme slekten. Gundersen-familiene kom i tre båter som de hadde bundet sammen, for å ha følge. Båtene var fullastet med folk og alt pikk og pakk som de hadde med seg. Det var sengtøy, klær, kjøreler, kokekar og mer til. De fleste måtte sove på golvet. Tarald Gundersen var sengeliggende, derfor hadde  de tatt med en divan til ham.

Samtidig bodde Hans Hansen og kona, Marie Olsen med en datter og Johan Lura og kona. Disse var sannsynligvis også i slekt med hverandre. Det var også to enslig menn, Johan Nilsen og Birger Skjæveland som ble registret på Skulehuset den dagen. 

Båtene ”Gjøa”, ”Søk” og ”Delfin” lå ankret opp i Kvalvåg. Der bodde det en del folk som var evakuerte. Det var vanskelig for folk å plutselig bli revet opp fra hjem og arbeid, hele tilværelsen ble snudd på hodet. Matstellet ble annerledes. Det var ikke butikk rett i nærheten. Da måtte de handle hos bøndene. Barna ble sendt rundt på bygda. En gang ba ungene om å få kjøpe for 5 øre i melk for ”Han far har så lyst på graut”. Da ble spannet fullt helt opp. Andre syntes det var for dyrt med 2 øre for en makrell. Etter hvert som våren gikk, flyttet de fleste hjem igjen, og i løpet av sommeren ble Skulehuset tømt.

Krigen satte sine spor blant folk, ikke minst blant barna. Kvalvåg var en fredlig plass til høsten 1944. En dag kom Mandius Kvalvåg til Skulehuset med langkjerra full av tyskere. Elevene ble jaget ut. Bevæpnede tyskerne okkuperte Skulehuset. Senere overtok de hytta til Hølland, som lå tett ved skolen. Mandius kjørte pultene ned til ”Tommes-huset”, nær kaien i Kvalvåg. Der hadde de skole til freden kom.

Karl Dreggevik, Peder, Lars og Edvard Berge, Alf ogKåre Dreggevik, Sigurd Kvalvåg , Leif Berge og Tordis Kvalvåg

Tyskerne hadde med seg folk som skulle drive skogshogst. De tok ut skog i Foråsen som hørte til Idsal. Det er usikkert hva materialene skulle brukes til. Noen sier at de store stokkene ble brukt i myra på Forus hvor tyskerne bygde flyplass og gravde kanaler. Andre forteller at det gikk til ”knott”. Knott ble under krigen brukt som drivstoff til bilene.

Arbeidsfolka trengte mat, og de hadde to unge damer som kokte for de. Tyskerne kjøpte melk og fisk hos familien Lauvåsvåg. Bygdefolket hadde liten kontakt med okkupantene på Skulehuset. Offiserene var bevæpnet og passet på de som arbeidet. Dessuten hadde de rassiaer rundt om på gårdene, de lette etter våpen og radioer. Mandius Kvalvåg hadde ei ku som fikk jurbetennelse. En tysk soldat som selv var bonde, visste råd. Han varmet opp høyfrø og satt og gnidde og gnidde inn juret til betennelsen ga seg. En annen gang Mandius skulle kjøre for tyskerne, gikk det så fort at han ga seg ikke tid til å legge på bakselen skikkelig. Da var det en hestevant tysker som stoppet ham og ordnet selen.

Strand Herredstelefon

Ola Barkve

Telefon i Strand  

I året 1880 vart Norges første telefonsentral åpnet i Christiania, Stavanger fekk telefonsentral året etter, i oktober 1881. Her i Strand fremmet lokale personer i 1897 overfor herredsstyre tanker om å  bygget ut en telefonlinje mellom Stavanger og inn til Ryfylke uten at det vart gjort noe mer med disse forslagene. Dette dels fordi Telegrafdirektøren og Stavanger Amt arbeidet med utbyggingsplaner for hele Ryfylke. Og som det står i Stavanger Amts Forhandlinger for 1898: Telefonens Nytte og Nødvendighed for Fremhjælp og Trivsel af nærsagt al Bedrift er nu almindelig erkjend, og videre Ryfylkedistrikternes fremadskridende Udvikling, Samfærdsel og voxende Industri kræver med Styrke, at Telefon snarest muligt maa blive anlagt.

I utbyggingsforslaget som ble vedtatt i Amtet, skulle linjen bygges ut fra Sandnes over Høle, Strand, Hjelmeland, Jelsa, Nedstrand og over Øyene til Stavanger. Senere skulle det bygges linje opp fra Hålandsosen til Suldal og Røldal for så å  bli knyttet til forbindelseslinjen Telemark – Odda.

Amtet la i samarbeid med Telegrafverket fram sine planer om telefonutbygging i en høringsrunde i 1897. Telegrafverkets praksis på denne tiden var at de sto for utbygging av linjen og sette opp en Rikstelefon og gav nødvendig opplæring knyttet til bruk. Driften av telefonstasjonene, slik som lokaler, oppvarming og betjening ble sett bort til andre, og for slike stasjoner som vi fikk i Strand betalte Telegrafverket et årlig tilskudd på ca. kr. 10,- ved århundreskiftet 1899 til 1900. Strand Herredsstyre ville venta med å svara på høringsrunden til de hadde fått undersøkt om der var noen private som ville yta penger til utbygginga, og dermed kom ikke Herredsstyre med noe svar tilbake til amtet innen høringstiden var utløpt. Tou Brug og Jørpelands Brug lova seinare å yta noe, uten å det vart konkretisert noe mer.

Utvikling av Heredstelefon

Med bagrunn i den runden Amtmannen hadde i 1897 bygget Telegrafverket 3 telefonstasjoner med budtjeneste i Strand, henholdsvis på Jørpeland, Tau og Fiskå sommeren 1900. Disse tilhørte den riksdekkende Telefonen. Utbygging og drift blei gjort med lokal støtte, Kristen O. Grødem sto for driften på Fiskå, AS Tou som hadde lovet å støtte telefonsaken, sto for driften på Tau fram til 1905 då Endre Tysdal overtok. På Jørpeland hadde Sina Danielsen telefonen.

Utpå året 1910 fikk ordføreren ny henvendelse fra amtmannen, med spørsmål om hvor en mest ønsket å få bygget ut telefonlinjer i herredet. Herredsstyret la da fram ønske om telefonlinjer til Idse, Kjølevik og Bjørheimsbygd, men fram til 1913 var der liten utvikling i telefonsaken. I 1913 fekk herredsstyre søknad fra Nag om rikstelefonstasjon på Solbakk, søknaden vart behandlet flere ganger, til sist vart saken utsatt.

Samme år, 1913 søkte innbyggerne på Kvalvåg, Idse og Idsal om telefonlinje fra Nordland i Forsand. Herredet bevilget penger til linja og tri apparater på de vilkår at det vart fri stasjon, og at det skulle betalast inn til herredet 10 øre for hver samtale, samme vilkår fikk telefonlinja til Solbakk.
Herredet bygde så i 1917 linje mellom Jørpeland og Idse, samme året søkte folket i Bjørheimsbygd om linje, men herredsstyre utsette saken da der var flere andre store saker i arbeid, men i året etter fekk en inn nytt overslag på kostnadene og linja vart bygget. I 1919 blei det bygget telefonlinje til Heia.

Linjene vart utbygd med private og herredsmidler og administrert av herredsstyre, dette var imidlertid i strid med den konsesjonene som vart gitt til Telegrafverket i 1898, der Telegrafverket fikk enerett på all elektronisk signaler her i landet. Telegrafverket hadde ikke nok kapasitet/ økonomi til den utbyggingen som var ønskelig, og det vart sett mellom fingrene på videre utbygging av telefonnettet i privat og offentlig regi, samtidig skulle Telegrafverket godkjenne/ gi konsesjon på de linjene som ble bygget ut. Dette samarbeidet gikk stort sett greit, men i Strand fikk vi den litt merkelige situasjoner i 1918 da Telegrafverket ønsket å overta linja som gjekk fra Tau til Bjørheimsbygd, dette sa herredsstyre som utbygger og eigar av linja imidlertid nei til.  Herredsstyre fekk så føle riset bak speilet på denne beslutningen året etter, da de ønsket å knytte et lite sentralbord på linja i Bjørheimsbygd. For her forlangte Telegrafverket at hvis denne linjene skulle knyttes til rikstelefonen, så måtte planen godkjennes av Telegrafstyre, som imidlertid sa nei, med den begrunnelsen at herredet ikke hadde noen konsesjon for drift av et eget telefonselskap (en slik utbygging ville gi egne abonnenter). 

Løsningen på tvisten ble at herredet sette ned ei nemnd som skulle utarbeida et forslag til heradstelefon, søknad om dette vart sendt desember 1919, i forslaget var det søkt om sentraler på Fiskå, Tau og Jørpeland, samt bistasjoner i Kjølevik og Bjørheimsbygd , som skulle knyttast til stasjonen på Tau. Og en bistasjon på Idse som skulle knyttast opp til stasjonen på Jørpeland. Denne søknaden vart avslått.

Ny nemnd vart nedsatt, og nye og mer detaljerte planer vart utarbeidet, her vart det søkte om 9 bistasjoner, med hovedstasjon på Tau og Jørpeland som skulle være knyttet til rikstelefonlinjen. Søknaden vart sendt oktober 1920, og denne søknaden vart godkjent. Med denne godkjennelsen fekk med Strand herrestelefonselskap, der herredsstyre sto som eier og for driften av selskapet. Men etter en kort tids drift fant en ut at planene var for ambisiøse, en hadde planlagt for mange bistasjoner, antall telefonsamtaler pr sentral var minimal, samtidig som en person måtte sitte vakt på sentralen i tilfelle noen skulle ringe, situasjonen ble uholdbar og den første stasjonsholderen sa opp allerede året etter, i august 1921. En gikk dermed tilbake til drift på de gamle stasjonene, Fiskå, Tau og Jørpeland, og bygget heller ut flere telefonlinjer fra disse stasjonen. Ikke alle var like fornøyd med denne avgjørelsen, på Solbakk hadde de hatt en Rikstelefon siden 1913, denne vart nå nedlagt.

Fram til nå har herredsstyre bygget ut linjer etter ønsker og behov, men utstyret trenger vedlikehold og fornying, utviding på sentralbordene for å holde trafikken ettersom utbyggingen skjedde. Nye telefonlinjer skulle strekkes, gamle måtte strekkes på nytt, utskiftning av rotne og/ eller brukne stolper. Tilbud, anbud og abonethendvendelser, etterhvert blir det så mye arbeid at et behov for større kontroll på henvendelser og søknader melte seg. Herredsstyre oppretter derfor et eget styre for herredstelefonen, som skulle ta hånd om driften og vedlikehold av herredstelefonen. Det første styre for Strand herresdtelefon ble valgt i 1931, med Rasmus Fjelde som formann fram til 1933, da overtok Kristian Oftedal formannsvervet og han hadde det fram til 1936. Peter Barkve hadde formannsvervet fra 1937 og fram til 1944 da herradstelefonen ble solgt til Telegrafverket.

Innkrevingen av årsavgiften og tellerskrittet ble foretatt fra stasjonene, og pengene gjekk inn til kommunekassen, der telefonselskapet hadde egne kontoer i Herredsregnskapet, det ble med andre ord ikke ført eget regnskap for telefonselskapet. I 1934 sendte telefonstyre brev til Herredsstyre, der styre påpekte sitt ønske om at herredskasseraren overtok innkreving og føring av abonetregnakspet, med den  begrunnelse at så lenge innkrevingen ble foretatt fra stasjonene ville det bli forskjell i innkrevingsrutinene. Telefonstyret ønsket større likhet i behandling av abonnentene, som foreksemper en felles dato for utsendelse av kravene. Et annet muligens skult moment for å få innkrevningsarbeidet over på Herredskaseraren kunne være at det kunne være brysomt å kreve inn pengene, og at abonnentene ville være mer påpasselige med betalingsdateon hvis kravet kom fra herreskasseraren.

Det å styra et selskap medfører en del korrospodanse, der forskjellige ord og uttrykk brukt i brev eller i brevs form, og da er det greit å vite hva som menes, her er et morsomt svar på en henvendelse telefonselskapet hadde til Norsk Impregneringskompani AS i 1938 som oppklarer en misforståelse mellom selskapene. Vi har mottatt Deres brev av 14 ds. Hvor De meddeler at De ikke kan finne å ha mottatt regninga av 8/12-37, men derimot faktura over samme parti. Faktura er det samme som regning og når De anviser den av oss innsendte faktura til utbetaling gjennom Herredskassereren så er dette i orden. Når vi mottat beløpet skal vi sende kvittering herfor omgående. Det er greit å få klarhet i hva en har mottatt !!.

Herredsstyre sette opp fyresegner (retningslinjer) for styret i telfonselskapet,

Fyresegner
For Strand kommunale telefonstyre.

§. 1

Styre skal vara på 3 mann med personlege varamann valde av herredsstyret for 3 år om gangen.
Herredsstyre vel formann og varaformann.

§. 2.

Styret leider telefonforretningi i samhøve med desse fyresegner og herredsstyret sine vedtak:

1. Ved å sjå etter at centralstasjonene vert styrte i samhøve med herredsstyret sit vedtak for desse og sjå etter at avgift vert krevd inn i rett tid og send heradskasseraren minst en gong i kvart halvår.
2. Ved å syta for at centralvord og linjenett vart halde i så forsvarleg stand som dei av heradstyret løyvde midler tillet.
3. Ved å planleggje nye abonnentlinjer, tinga um stolpegrunn for desse og setja upp kontrakt med grunneigarane og stå for byggjingi når heradstyret har godkjendt plan og vilkor og gjeve turvande løyving.
4. Ved å sjå etter at alt vedlikehalds- og nybyggjingsarbeid vert fagleg utførd. Abonentaparatene må godkjennast av styret fyrr dei vert innsette.
5. Ved elles å arbeide for at telefonen vert so god tenleg som mogleg.

§. 3.

Styre held møte so ofte som formannen finn det turvande eller eit styremedlem krev det og er vedtaksført når to medlemer møter.
Kvart år i mars månad skal styre gjeva heradstyret melding um sit arbeid og telefonforretningi si stoda og gjev samstudes framlegg um budgett og komande år. Det sender og dei meldingar til Telegrafsellet som vert kravd.
Styre skal føre møtebok.

Fyresegnene er ikke datert, men er antagelig en revidert utgave fra  1935 eller 1936 siden styre skal være på  3 medlemmer, og det er  i 1936 protokollført at styre nå bare er på 3 medlemmer.

Det var herredsstyre som tok beslutninger i større saker, og fungerte som en klageinstans når noen var misfornøyd med behandlingen fra telefonstyre. Tonen mellom herredsstyre og telefonselskapet ser ut til å være god, på henvendelser til herredsstyre svarer ordføreren ofte tilbake at dette ordner telefonselkapet slik det anser som best egnet, eller ser som den beste løsningen, osv.

Det kunne være flere utfordringer for styre, slik som transport, linjemennene hadde arbeid rundt om i hele kommunen. Hjarand Kleven (som var linjearbeider) søkte om fri sykkel til bruk i telefonarbeidet, styrter støtta søknaden, og sendte den videre til herredsstyre.  Styre påpekte at sykkelen eventuelt en motorsykkel skulle væra i telefonen si eiga, om noen sykkel ble innkjøpt, går ikke fram av protokollen. Men senere søkte Audun Høyland, Øystein Meltveit, Hjarand Kleven og Peter Barkve (alle tilsluttet telefonselskapet) om tilråding til å få køyra bil og eventuelt motorsykkel, og å få løyve til å kjøpa bensin. Styre tilrådde også denne søknaden på det beste, før den ble videresendt til herredsstyre, som avgjorde i slike saker.

Ut fra skriv har vi hovedtallene fra regnskapet for årene 1931 til 1942, der driften av selskapet gav følgende resultat:

Herredskasseraren som førte regnskapet, klaget i flere anledninger til selskapet på manglende anvisning på regningene, der fordelingen mellom vedlikehold og/ eller anleggsutgifter ikke er blitt spesifisert fra selskapet. Oversikten ovenfor kan med andre ord inneholde en feil fordeling på disse postene.

Underskuddet for telefonselskapet ble dekket opp av kommunekassen. 1940 var det første året at det er protokollført budsjett for driften av selskapet.

Stasjonene med budtjeneste

De stasjonene som ble opprettet i starten var Rikstelefonstasjoner. Disse ble som før nevnt opprettet av Telegrafverket, som installerte en vanlig telefon hos stasjonsholderen. Da Fiskå, Jørpeland og Tau rikstelefonstasjoner ble åpnet i desember 1900 var de klassifisert som stasjoner av 4 klasse, med åpningstid mellom kl.09.00 og kl.13.00 og mellom kl.16.00 og kl.18.30 på ukedager og mellom kl.08.00 og kl.10.00 på søn- og helligdager. De første årene ble telefonen først og fremst brukt til formidling av telegram, skriftlige meldinger til en bedrift eller privatperson, som ble opplest på telefonen fra en annen stasjon og skrevet ned og sendt ut med bud fra adressestasjonen. Og omvendt - den som skulle sende et telegram avleverte en skriftlig melding på rikstelefonstasjonen som videresendte den til neste stasjon, som kunne være telegrafstasjonen i Stavanger hvis det ikke var lokaltelegram.

I de første årene var det naturligvis bedrifter som oftest benyttet telefonen, som erstatning for en del brevveksling, som naturlig nok ville tatt lengre tid til mottakeren. Men etterhvert som telefontjenesten ble mer utbygget og private og næringsliv ble mer vant med bruk av telefonen kom også ønske om å få  lagt linje fra stasjonen og inn i eksempelvis bedriftslokalene for å utnytte telefontjenesten enda mer. Før det kunne skje måtte Rikstelefonen bygges ut med ett sentralbord, slik at en kunne etablere direkte forbindelse mellom Rikstelefonen og en mottaker utenfor stasjonen. Når stasjonen  ble oppringt med forespørsel om å bli satt over til en bedrift eller en person som hadde egen telefonlinje, koblet stasjonen oppringingeren videre til mottakaren slik at samtalen kunne gjennomføres. Den det ble ringt til skulle gi melding tilbake til sentralen når samtalen var over slik, at forbindelsen kunne brytes. Men stasjonen hadde også mulighet til å lytte til samtalen, og i enkelte tilfeller da signalene var svært dårlige kunne sentralen på oppfordring gå inn å gjenta det som vart sagt, slik at informasjon kunne utveksles mellom partene. Som oftest måtte stasjonen inn å lyttet litt etter en stund, for å høre om samtalen var over, da ikke alle ga beskjed tilbake til sentralen at forbindelsen kunne brytes. De som arbeidet på sentralbordene hadde taushetsplikt, for det de ”måtte” høre igjennom sitt arbeid på sentralen.

Sentralene var manuelle, forbindelse mellom linjene ble etablert av de som arbeidet der, og åpning/ arbeidstiden på sentralen var ikke blitt endret siden staren. Derfor kom telefonstyre med en oppfordring til herredsstyre i 1932 om at sentralen på Jørpeland kunne flyttes til kommunehuset og samtidig å utvide tjenestetiden til full dagtid. Men lite skjedde før i 1936, da ble tjenestetiden forlenget til 10 timer på hverdagene, fra kl.08.00 til kl.13.30 og fra kl.15.30 til kl.20.00. Søndag og helligdager ble forlenget til 3 timer, fra kl.08.00 til kl.1.000 og kl.17.00 til kl.18.00. Utenom ble det satt opp vaktordning.

Fram til 1940 har vi i Strand hatt, eller herredsstyre har søkt om stasjoner følgende plasser:

Fiskå:  Opprettet i 1900, og Kristen O. Grødem hadde  stasjonen fram til 1916, då overtok Kr. H. Grødem stasjonshaldet.

Foreslått som bistasjon i 1920 av ei nemnd oppnevnt av herredsstyre.
I 1936 hadde stasjonen 1 manuelt sentralbord, fabrikant E.B. som var kjøpt gammelt. Der var mulighet til å koble til 25 linjer.

Alsvik: Foreslått som bistasjon i 1920 av herredsstyret.

Kjølevik: Foreslått som bistasjon i 1920 av ei nemnd oppnevnt av herredsstyre.

Voster: Foreslått som bistasjon i 1920 av ei nemnd oppnevnt av herredsstyre.

Bjørheimsbygd: Linje til Bjørheimsbygd vart bygget i 1918, hvor herredsstyre ønsket å tilknytte et sentralbord som fekk følger for det videre arbeidet for telefonsaken. Foreslått som bistasjon i 1920, av ei nemnd oppnevnt av herredsstyre, Kornelius Moen påtok seg stasjonen haldet, men han sa opp stasjonen i august 1921.

Tau:  Stasjonen på Tau var med i planene  fra starten av,  og der Tou brug var en naturlig plass å ha stasjonen i og med at Disponenten hadde lova å hjelpa til for telefonsaken. Men AS Tou hadde stasjonshaldet bare i noen år, for fra 1906 og fram til 1910 hadde Endre Tysdal stasjonshaldet, da overtok E. Øidvin stasjonen. Telefonselskapet kjøpte sentralen av telegrafverket i 1925 for kr. 800,-

I 1930 ble her kjøpt inn ny manuell sentral merke E.B. med mulighet til å koble til 50 linjer.

Nes: I 1919 vart det bygget linje opp til heia der det ble tilknyttet en rikstelefon, foreslått som bistasjon i 1920, Ola Melberg hadde stasjonen og sa den opp i 1925, men da ingen andre ville ha stasjonen, fekk Melberg høgere lønn for å fortsette. Nedlagt før 1930.

Strand: Foreslått som bistasjon i 1920 av herredsstyre.

Barkved: Foreslått som bistasjon i 1920 av herredsstyre.

Solbakk Linje bygget ut etter vedtak i 1913 med et risktelefonapparat på Solbakk og på Nag, stasjonen på solbakk ble nedlagt før 1925.

Jørpeland: Jørpeland fikk også stasjon i 1900, denne vart dreven av Sina Danielsen, senere gift Pedersen. Det kommunale telefonselskapet fekk kjøpa sentralbordet av Telegrafverket i 1925 for kr. 1600,- og denne sto antagelig her i telefonselskapet si tid, en manuell sentral fra 1912 av merke E.B.

Sentralen hadde mulighet til å koble til 45 linjer. Stålverket hadde et eget sentralbord der private linjer var tilkoblet.

Idse: Det vart bygget ut linje fra Nordland i Forsand til Kvalvåg, Idsal og Idse i 1913 med tilhørende rikstelefonappareter i disse bygdene, i 1917 vart det bygget linje mellom Idse og Jørpeland. Det vart foreslått å ha bistasjon på Idse i 1920. I 1934 ble det undersøkt om hvilke muligheter det var til å knytte abonnenter på Idse til sentralbordet på Jørpeland. Etter et løst tilbud med 10 abonnenter som kom på 3000 kr. ble denne løsningen nedstemt med 1 stemme i telefonstyre. Året etter, i 1935 søkte innbyggerne på Idse om telefon og eventuelt et sentralbord.  Strand Herredsstyre vedtok 30 mai 1936 bygging av direkte telefonlinje Tau – Jørpeland – Idse med sentral på Idse, linjen ble utbygget i 1937.
Stavanger Staal: Privat selskap med intern sentral, men noen av de ansatte fikk knytte sin husstand opp mot ”stålverket” sitt sentralbord, i 1939 44 stykk.

Utbyggingsprogrammet som ble foreslått i 1920, ble som en har sett ovenfor ikke gjennomført. Disse små stasjonene  krevde vakthold, men med liten trafikk ble ikke vaktholdet like godt gjennomført, og det var tilfeller der personer prøvde å ringe, men kom ikke fram. Noen av disse stasjonene hadde rikstelefon, og skulle i ifølge planene utbygges med sentralbord, nå ble det heller en nedbygging/ avvikling av rikstelefonene, når disse rikstelefonene ble demontert går ikke fram av papirene til Strand herredstelefon.

I 1937 pålegger innbyggerne på Heng formannen for telefonselskapet å undersøke hva en Radiotelefon på Heng og eventuelt på Hidle ville koste, om dette ble gjort går ikke fram av skriv eller protokoll som vi har i dag.
Budtjenesten vart opprettholdt så lenge en hadde manuelle stasjoner.

Linjehold

Det var stor forskjell på kvaliteten på telefonlinjene, tråden skulle helst være av kobber, som var dyr og lite slitesterk, derfor var jerntråd mye brukt, men denne ruster og ga dårligere kvalitet på linjen.  Derfor ble det forsøkt med forskjellige typer tråder rundt om i landet, i 1938 hadde Strand herresdstelefon 269.400 meter med jerntråd, og 70.100 meter med bronsetråd.

Stolpene hadde også varierende kvalitet, og linjestrekket kunne ha mange vinkler og dårlig sikring med det resultat at stolpene knakk eller råtnet etter noen år. Stolpene var som oftest av rå trevirke, impregnerte stolper ble ikke levert lokalt og dermed også dyrere. Stolpene var stort sett av ubehandlet Furu, med ca 20 stolper pr. kilometer. Ifølge en rapport som telefonselskapet sendte inn til telegrafverket, skriver selskapet at de i 1936 bygget om telefonlinjen på strekningen Tau – Bjørhiemsbygd, hvor de skriver at de har prøvd å bruke gode linjekurser, på hovedlinjen er stolpene utskiftet med impregnerte stolper, men på sidelinjene er fortsatt rå stolper benyttet. På halve linja, dvs. 7 km er de gamle jerntrådene utskiftet med bronse.

Det var telefonstyre sin jobb å stikke ut nye linjer, og å inngå avtale med grunneierne om (fri) stolpegrunn og (fri) skogrydding, disse avtalene var stort sett muntlige. Linjene måtte jevnlig kontrolleres og vedlikeholdes, på Jørpeland var der også til tider en del isolatorknusing som medførte ekstra arbeid og reparasjoner.

Ønske om å få telefon installert  var større enn Telegrafverket og etter hvert den kommunale Telefonen kunne bygge ut, private fekk mulighet til å koble seg til sentralen mot å ta kostnaden med linjebygginen selv (privat linje). Det kommunale telefonselskapet foreslo derfor så tidlig som i 1926, for herredsstyret at det burde settes ned ei nemnd som skulle taksere de forskjellige private linjene, med tanke på innløsning. Innløsningen foregikk med at abonnentene fikk gratis abonnement i 1 eller 2 år, hvis verdien var større ble den som regel utbetalt. Så sent som i 1940 kjøpte en abonnent materiell til å bygge privat linje fram til sitt hus, telefonselskapet kunne imidlertid få overta dette materiellet mot at selskapet bygget linja og overtok fremtidig ansvar og vedlikehold av linjen.

Det å få ei linja innpasset i terrenget krevet sin kunst, i 1937 fikk telefonselskapet skriv fra lensmannen i strand som lød: Telefonlinjen som krysser veien i Erlandsdalen (nesten på høyden ovenfor Kvalvåg) ligger ca. 2 m.s. høide over veien på den ene side. Trafikken er ikke stor på denne vei, men skulde det hende at en kjørte og sto i kjerren, vilde man komme i tråden. Var uhel ut kunde selskapet (kommunen) kome i stort ansvar.

På hver linje skulle det være 3 abonnenter, det vil si at 3 husstander var tilknyttet samme linjenummer, og alle tre ble oppringt felles, med mulighet for at de andre på linjen kunne lytte på samtalen.

Herredstelefonen holt linjekostnaden fram til husveggen til abonnenten, både utbyggingskostnad og vedlikeholdskostnader.

Lengden på linjenettet endret seg ikke så mye år for år, i 1931 var nettet på 63 kilometer, i 1932 var det øket til 71 km., neste endring ble etter utbyggingen til Idse, da linjelengden ble forlenget til 100 km, og da hadde selskapet en samlet trådlengde på 680 km.

Abonnentene

Abonnenten eiet selv telefonapparatene, og apparatene, variete i merke og kvalitet, der var registrert abonnenter med 300 ohms apparater og opp til 2000 ohms.  2000 ohms apparata var Telegrafverket sin standard. De var dyrere, men sette mindre krav til kvaliteten på linja (var mer følsomme). Det var dyrere å bygge ei god linje med et dårleg apparat, enn omvendt - det var linjene som var dyre. Men ettersom abonnentene selv skulle betale apparata i Strand, ønsket de å kjøpa billige apparat. I 1936 besluttet telefonstyre at ved all nyanskaffelser av gamle apparater måtte apparatet være godkjent av telegrafverket. Dette var nok ikke godt nok, for i 1937 skulle nye abonnenter kun sette in nye apparater.

Fra 1931 fram til 1936 opererte selskapet med kr. 20 i årlig avgift og fri samtale innen herredet, men etter 1936 skiftet dette til kun gratis samtale innen herredet i 1 år. Handelsmenn betalte kr. 40 i avgift, og for å ha ei eigen linja vert det krevd kr. 60 for ett år.

Å ringe internt på sentralbordet medførte som oftest ikke noe ventetid, men det å ringe riks kunne medføre ”lang” ventetid. Å få etablere en rikssamtale til Oslo kunne godt ta ett par timer, slik at når en bestilte en samtale om morgenen, kunne en  få etablert telefonkontakt utpå ettermiddagen samme dag.

Abonnenter knyttet til sentralen på Tau pr. 1936/37/38

Linjenr. og Navn

Vi har tall for årene 1931 til 1942 som viser antall abonnenter, vi ser at Idse er kommet med fra 1936, dette er nok de som har registret seg, og vil ha telefon, for utbyggingen skjedde ført i 1937. Vær også obs på at abonnenter som gjekk gjennom sentralbordet til Stavanger Staal på Jørpeland ikke kommer med på denne oversikten.

Ikke alle desse linjene var til betalende abonnenter, det kunne være linje til andre sentraler, taleboks (telefonkiosk) på sentralen og lignende.

Salg av Herredstelefonen.

I 1943 startet forhandlingene med Telegrafverket om salg av Herredstelefonen, Telegrafverket hadde konsesjon på enerett på formidling av elektroniske signaler gitt av stortinget i 1898. Det var flere andre telefonselskaper da konsesjonen ble gitt, Telegrafverket som var statseid startet oppkjøp av disse gamle telefonselskapene. Men oppkjøpene krevde penger, mer penger enn Telegrafverket fikk tildelt over statsbudsjettet, noe som medførte at Telegrafverket ikke fikk den fremdriften i oppkjøp og utbyggingen som tidligere forutsatt, og samtidig gav rom for utvikling av slike selskap som Strand herredstelefon.

Fart i oppkjøpene til Telegrafverket ble det etter 1936, da Handelsdepartementet oppfordret  Telegrafverket til snarest mulig å overta alle private telefonselskapene i hele landet. Begrunnelsen for en slik oppfordring at der var en del feil og uheldige forhold blant de private telefonselskaper, og at der var nødvendighet med mer samarbeid innen telefonsaken.

Ved salget av telefonselskapet var der 310 avgiftspliktig apparater og 12 avgiftsfrie apparater, de 12 var pr.1.3.43:

1 og 2 på legekontor på Jørpeland og Fiskå

3 Politiet på Jørpeland

4 Jordmora

5 Soknepresten

6 Lensmann

7 Herredskassereren

8 Elektrisistetsverket

9 Formannen for telefonen

10 gamleheimen

11 Kommunelokale

12 Wehrmach

Etterord.

I 1944 vart det kommunale telefonnettet solgt til telegrafverket for 55.000,00 kr. Det var ingen urimelig pris da mye av utstyret var blitt gammelt og nedslitt, samtidig som telefondriften gikk med flere tusen kroner i underskudd hvert år.

Telegrafverket la inn ny sentral på Jørpeland og Idse (felles??) allerede i 1946. Denne sentralen hadde en kapasitet på 350 linjer mot 60 linjer på den gamle sentralen, og det var meningen at kvar abonnent skulle få egen linje, mot tidligere 3 – 4 abonnenter på kvar linje. Men i starten var det kun i sentrumsområde at abonnentene fikk egen linje, i utkantsområde var det ofte 2 abonnenter på kvar linje. Telegrafverket fikk også mye arbeid med å skifte ut gamle stolper, mange av de gamle stolpene var ikke behandlet på noen måte, stolper som brakk var skøytet på eller støttet opp på andre vis, enkelte plasser var  der trer eller andre busker som holt linjen oppe. Linjestrekkene kunne dermed vare noe varierende, og på enkelte stier måtte en gjerne bøye seg ned for å passere linjen. Linjenetrådene var av dårlig kvalitet, linjenetråen, for kabel var ikke tatt i bruk på denne tiden, skulle være av kobbertråd, men jerntråd var brukt en del plasser.

På Jørpeland?? ble Stasjonsholdet oppgradert, fra tidligere 3 sentralbord damer til 5 damer, og en fikk heldøgnsdrift på sentralen mot tidligere at stasjonen stengte k. 21.

I 1973 var all telefontrafikk i Strand helautomatisert, og den siste stasjonen nedlagt, etter 73 år med stasjonshold for telefon.

Abonnentutvikling etter at Telegrafverket overtok telefonen i Strand:

Ole Thorsen Barkved (1814 - 1891)

Politikar og kristenleiar i Strand på 1800-talet

Odd Tungland

Dette heftet er eit forsøk på å samle den kunnskapen eg til nå har om Ole Thorsen Barkveds liv. Det meste er frå skriftelege kjelder. Ikkje minst har eg henta mykje stoff frå bygdebøkene. Eit par misjonshistonske bøker har og vore nytta. Men det er også tatt med det eg kjenner til av muntleg tradisjon. Litt arkivarbeide ligg og til grunn.
Eg har mykje å takka Kristoffer Fjelde for. Han har raust delt med meg av alt det stoffet han sit inne med. Og han har gitt meg mange tips om aktuelt materiell.

Kjelder som har vore nytta:
Holger Barkved: Soga um Strand
Jan Alsvik: Strand bygdebok 1870-1940
Jan Alsvik: Folk i Strand
John Nome. Demringstid i Norge
Emil Birkeli: Liv i vekst. Stavanger krets av N.M.S. 1846-1946
Kristoffer Fjelde: De fyrste bedehuset i Noreg (Bedehusrapporten)
Strandbuen med artiklar av Martin Nag og Sigurd Barkved
Muntleg tradisjon

Mandal i februar 1998. Odd Tungland

Barndomsheimen på Svines

Ole Thorsen Barkved (1814-1891) sitt opphavelege namn var Ole Thorsen Svines. Han var nemleg fødd på Svines. Men han gjorde det som var vanleg på den tida, når folk flytta på seg å ta namnet til den garden dei blei buande på. Då Ole Thorsen slo seg til på Barkved, tok han til å bruke Barkved i namnet sitt. Og det er som Ole Thorsen Barkved han er kjend. Svinesgarden som han kom ifrå, ligg for seg sjølv på sørsida av Idsefjorden. Det er vel Svin-neset, som stikk ut i sjøen mot Svinesholmane, som har gitt garden namn. Av folk på 1900-talet er dette neset med saga kalla for Bagri. Gardsbruk har alltid vore ein næringsveg på Svines. Men Svines har også vore ein av dei større skoggardane i Strand. Garden ligg også nær gode fiskeplassar. Mellom anna har både Sandvika og Svinesvika vore gode plassar for notfiske. Det er ikkje små mengder med makrell og brisling o. a. fisk som har blitt tatt opp der gjennom åra.

Svines låg under bispestolen fram til 1841. Då fekk foreldra til Ole Thorsen, Inga og Thore, kongeleg skøyte på garden(1). Men slekta hadde vore brukarar på Svines sidan slutten av 1600. Då kom Kristoffer Thorsen Grøderri til Svines. Han var gift med Ingrid Thorsdtr. Helland.

Foreldra

Tradisjonen vil ha det til at det var storveges då Inga Ivarsdtr. Gøysa (1781-1873) og Thore Thorsen Svines (1780-1869) held bryllaup i 1803. Bryllaupet var det dei kalla skakkebryllaup. Då held dei bryllaup 3 dagar på kvar stad der brur og brudgom kom ifrå. Så då har dei nok festa i 3 dagar på Svines og 3 dagar på Gøysa i Forsand. Holger Barkved skriv i boka «Soga um Strand» om den dramatiske bryllaupsmiddagen:

«Tore Svines og Inga Gøysa hadde brullaup andre pinstidagen 1803. Dei satt nett med middagsbordet etter at dei hadde vore i Høle kyrkja då dei høyrde ein kraftig smell upp i marka. Då var det slutt med bordskikken. Mannfolka sette av stad. Dei  treiv øksar, knivar, hakkor og staurar og kva dei i farten kunde finna. Kvinnfolka heldt seg noko på fråstand, for ein skadeskoten bjørn var ikkje gild å takast med. Men då dei kom upp, låg bjørnen daud De batt føtene saman på han, stakk ei råta i gjenom og bar han millom seg.. Og det var nok ikkje drakk og skåla med den hepne brudgommen. Det var nok å ta av.»(2) Det spurdes vida om dei store rikdomane som var på flyttelasset som blei rodd i frå Gøysa ti Svines då Inga flytte inn på der:

«Brudgommen vart reima for den beste mannen i Strand, og brura kom med ni lasta båtar i heimafylgja.»(3) Syskinflokken som Inga kom frå hadde vore 8 i talet, men det var bare to søstre som levde opp og blei gifte. Dei to søstrene blei gifte til gardar, og Gøysagarden blei seld. Og då det bare var to til å dele arven, er vel det forklaringa på det det store flyttelasset som Inga hadde med til Svines. Søstera, Siri, blei gift med Torger Pedersen Forsand. Både Inga og Thore Svines blei gamle. Dei nådde begge 90 år før dei døde.

Ole Thorsen Barkved voks opp på Svines i ein søskenflokk på 4 gutar, Thore Svines, Ivar Idsal, Ole Barkved, Thore Botne. Ein femte gut, Ole, døde som liten.

1 Jan Alsvik: Folk i Strand s 1202 og 1204
2 Holger Barkved: Soga um Strand s 208
3 Holger Barkved: Soga um Strand s 209

Uvissa om fødselsåret

Ole Thorsen Barkved blei fødd på Svines 22. september 1814. Det har vore litt uklart med fødselsåret hans. Det har blitt brukt både 1812 og 1814. I «Soga um Strand» står det at han er fødd i 1812. Presten Skaar som har samla opplysningar om Svinesslekta, har også brukt 1812 som fødselsår. Det same har Jakob Straume i boka: «Kristenliv i Rogaland». Ole Thorsen Barkved skal sjøl ha skrive i Dr. Luthers Kirke- og Huuspostille at han var «fød 22. sept. 1814»(1) Då Ole Thorsen Barkved gifta seg i 1839 står det at han var 25 år. Folketellinga for 1865 fortel at han var fødd i 1814. Likeeins står det i kyrkjeboka då han døde i 1891 at han var fødd i 1814. Grunnen til at det har vore brukt to ulike årstal, er at det blei fødd ein Ole på Svines i begge desse åra. Og så må ei dårleg førd kyrkjebok ta skulda for uvissa. Det er truleg slik at den første Ole må vera død tidleg. Og det er rimeleg å tru at den Ole som blei fødd i 1814 er oppkalla etter den første Ole. Alt dette skulle tyde på at det var Ole Thorsen Barkved som blei fødd på Svines i grunnlovsåret.

Giftarmål

Det er blitt fortalt at mora, Inga Gøysa, sørgde for at gutane deira blei «godt» gifte, og dei blei alle sitjande på nokre av dei «bedre» gardane i Strand. Thore overtok heimegarden på Svines. Ivar blei gift til ein gard på Idsal og den yngre Thore slo seg til i Botne. Ole Thorsen blei buande på den største garden på Barkved i den tida, etter at han i 1839 gifte seg med Kari Ivarsdtr. Barkved. Då Kari var 6 år, gamal miste ho faren sin. Kari voks då opp som einebarn saman med mora, Anna Kristoffersdtr. Barkved (1778-1860). Anna var 20 år eldre enn mannen, Ivar Olsen Barkved (1798-1827). Dei var begge frå Barkved. Kari var altså einearving til ein bra gard på Barkved. Ho fekk skiftes-skøyte i 1828 etter at faren var død i 1827. Mora har nok sett fram til å fa ein dugande svigerson. For Ole og Kari var ikkje før gifte, før ho sette seg i folga i 1839. Ole og Kari fekk sju born, og dei har ei stor etterslekt.

«Skoleholderen»

Ole blei omgangsskolelærar i bygda allereide som 16-åring. Kva som gjorde at presten Schavland plukka han ut, er ukjent. Men å døme etter hans innsats seinare i livet, så er det sikkert ikkje minst fordi det må ha synt seg at han hadde gode evner. Han var lærar i sju år i krinsane Botne, Svines, Kvalvåg, Idsal og Idse(2), og med det var han fri militærtenesta. I «Soga um Strand» er Thore Thorsen Svines ført opp som lærar 1823-30, og Ole Thorsen (Svines) Barkved 1830-37(3). Holger Barkved har i boka si skreve at denne Thore Thorsen Svines, som var lærar, var far til Ole. Men Ole hadde ein bror som var 17 år i 1823, og det er rimeleg at det var han Ole tok over lærarjobben etter. Faren var 43 år i 1823. Det er lite truleg at det er han som var lærar 1823-1830, då det var vanleg å setje ungdomar til lærarjobbane.

Distriktet som «Skoleholderen» måtte fare over, var ikkje det enklaste. Det var greitt nok å halde skole i stovene heime på Svines. Der kom vel borna frå Ådnanes også. Men skulle han til Idsal og Idse, måtte han i båt. Kanskje rodde eller segla han åleine, eller det kunne vera einkvan som skyssa han. Til Erlandsdalen og Kvalvåg kunne han kome landvegen etter ein tur gjennom utmarka. Det same kunne han gjere, når han skulle til Botne. Men også dit var det nok enklast å kome sjøvegen inn Bossfjorden.

1  Strandbuen 2/10-1992. Artikkel av Sigurd Barkved
2  Strandbuen 2/10-1992. Artikkel av Sigurd Barkved
3  Holger Barkved: Soga um Strand s.248 og 313

Under arbeidet med bedehussaka er det kome fram eit par innberetningar til prostiet frå sokneprest Jæger vedkomande Ole Thorsen si stilling som lærar. Den eine er dagsett 2. desember 1837, og den andre 16. desember 1839.(1)

«Jeg har herved den Ære at indsende til Provstiet ansøgning om Afskedfra den udtjente Skoleholder O. Thorsen Svinæs, ledsaget af Søesessions-deputasjonens Resolution af 19. Januar 1831. Ved Aarets Ende ønsker han at blive befriet fra Skoleposten, da han allerede har tjent over 1/2 Aar over den bestemte tid, og da han ved det nye Aars Begyndelse agter sig paa Sildefiskerier.»

«Skoleholder i 4de District, Ole Thorsen Barque har paa Grund af sin ægteskabelige forbindelse begjært sig entlediget fra sin Post... Dags dato har jeg indberettet til Søesessionsdeputationen, atførmeldte Ole Thorsen nu ikke længer er Skoleholder samt indsendt den herpaa under 25 Februar 1835 udfærdige Resolution.»

Ein får og samstundes greie på at det i det distriktet som Ole Thorsen hadde hatt skole, var det 110 barn.

Sokneprest Schavland og von Bülov

Eit lite gløtt frå «kristenfronten» i Strand, medan Ole Thorsen ennå sprang som unggut på Svines, kan ein få av eit brev presten Ole Schavland i Strand sende kollegaen sin på Finnøy Gabriel Kielland. Brevet er dagsett 9. september 1826 og opnar slik:

«Høystærede Hr. Broder. Ved at tilbagesende de Brever Du var saa god at overlade mig, aflegger jeg forbintlig Tak for Laanet, hvoraf jeg har haft den Glæde at see den Iver og den lykkelige Framgang hvorved Evangeliet udbredes, paafaldende var mig det Forslag, som de Danske Bülov har giort Continental Selskab betreffende vort Fedreland; det vilde være sørgeligt, om Religion og Christendom skulde nogensteds være saa fremmed for os som han foregiver og at hans forslagne Foranstaltninger skulde være nødvendige og ønskelige, hvilket jeg ikke tror er tilfældet. »(2)

Det kan her synast som om Schavland har fått tilsendt frå Kielland papirer vedkomande von Bülov si verksemd i Norge, kanskje ei form for høyring. Som ein ser, fall verksemda ikkje i god jord hos Strandapresten.

Carl von Bülov var sende ut av eit engelsk selskap «Continental Society». Denne samanslutningen skulle drive misjon i Europa. Bülov blei sende i dette ærende til Norge og skulle freiste å skipe foreiningar til støtte for arbeidsgjevaren i England. I 1826 var han på Stavangerkanten. Det året blei den første misjonsforening i Norge skipa i Stavanger, som ei fylgje av von Bülov si verksemd. Som ein kan skjøne av brevet til Schavland, var von Bülov ein refsar av kristenlivet i landet. Han heldt kristelege samlingar og gjekk i rette med prestane. Det varde ikkje lenge før prestestanden reagerte og klaga han for vranglære, og truga med konventikkelplakaten. Det enda med at Bülov blei utvist frå landet.

Haugianer eller brødreven?

I tida som lærar må nok Ole Thorsen ha sysla med religiøse spørsmål. Det var i denne tida han var med å skipe den første misjonsforeininga i Strand. Det er lite detaljer om kva som rørde seg i kristenlivet i Strand i denne tida. Tidlegare er nemnt at Carl von Bülov ikkje fekk fotfeste for si verksemd i Strand. Men ein veit at Haugerørsla voks fram på 1800-talet, og at den fekk tilhengjarar i Strand. Dette er stadfesta med skriftlege kjelder, som Martin Nag har funne fram til.

1 Martin Nag: Portrett av Ole T. Barkved. -En norsk haugianer høvding...
2 Familien Kielland si brevsamling i Lyngdal bibliotek

Presten Jæger svarte i 1840 på eit rundskriv som var sendt til alle prestane. Dei skulle svare på kva slag sekter det fantes i distriktet deira, og talet på familiar og personar som høyrde til. I Jæger sitt svar gjev han opp at det var omlag 12 familier i «i dette District» som høyrde til haugianarane, og det utgjorde omlag 40 personar1 «Disse er meget arbeidssomme, ligesom de ogsaa udmærker sig ved et ordentlig og christeligt forhold.»
Den 25 september 1840 uttalte Strand formannskaps seg om professor Hjelms forslag til endring av dissenterloven. I fråsegna heiter det mellom anna:

«Hvad angaar Separatister, da i religiøs Henseende Gives ingen saadanne. Separatister er Formentlig dem der adskiller sig fra Statskirken. Dette kan ikke siges om de saakaldte Haugianerne, af hvilke her gives nogle,...»(2)

Ole Thorsen var nok ein av dei. Ein haugianer var både alvorleg kristen og ein engasjert samfunnsborgar. Og av det som ein kjenner til av Ole Thorsens liv og virke, så gir det i så måte inntrykk av at han var ein ekte haugianer.

Men på same tid har presten Gabriel Kielland på Finnøy hatt innverknad på kristenlivet i Strand. Det blir stadfesta av misjonær Knudsen, som besøkte Strand i 1840. Han skriv at Gabriel Kielland hadde «utbredt Velsignelser i herrnhutisk Retning»3 i Strand. Han høyrde til den hernhutiske rørsla, eller Brødrevenene som dei blei kalla. Kielland var fleire gonger vikar for Strandapresten, Ole Schavland, då denne var på Stortinget i 1827 og 1828. Om dette fortel Gustava Kielland i boka si «Erindringer fra mitt liv»:

«I den tiden vi bodde på Finnøy var presten i nabolaget Strand flere ganger på Stortinget. Gabriel var da flere ganger på Strand, holdt gudstjenester og utforte andre kirkelige forretninger. På den måten ble han godt kjent og yndet og fikk adskillige kristne venner der. Disse besøkte ham iblant på Finnøy, og ville gjerne at han skulle besøke dem, men Gabriel hadde ikke tid til det. Likevel var han to-tre ganger i bryllup hos dem. Dagen før bryllupet hentet de ham da, og når de om kvelden skulle skilles, ba huseieren ham om å holde en bønn. Alle folkene på gården kom da inn i stuen. Gabriel leste et kapitel av Bibelen, ba en kort bønn og sang et par vers med dem, hvoretter alle gikk til ro. Bryllupsdags-kvelden ba brudgommen ham også å holde en bønn. Gabriel leste da igjen et kapitel av Bibelen, ba og sang. Morgenen etter rodde han tilbake til Finnøy. Slik hadde det gått for seg de to-tre gangene han var i bryllup i Strand. »(4)

Samstundes som dette gir eit fint tidsbilete av Kielland sin kontakt med folket i Strand, så gir det også grunn til å tru at Kielland sin åndelege påverknad i Strand må ha vore stor. Han hadde også ei hand med bibelspreinga i bygda. Biblane fekk han frå det britiske bibelselskap. Nokre brev frå Schavland til Kielland i slutten av 1820-åra er bl. a. oppgjer for biblar som Kielland hadde sendt Schavland, og som Schavland skulle selja i sitt prestegjeld. Schavland hadde vanskar med å få inn pengane av folk. Folk klaga på at dei hadde lita råd. Og det meinte Schavland var nok tilfelle.
Nokre brev frå ein ungdom på Tjøstheim, Ole Larsen(5), til Kielland etter at han hadde flytta til Lyngdal, vitnar om at presten sto høgt i kurs hos strandbuar.

Fleire tilhøve tyder på at Ole Thorsen kan ha høyrt til krinsen kring Kielland. Mellom anna står Ole Thorsen som innsendar av gåver til Brødrevenene, som Kielland høyrde til. Denne rørsla hadde sine røter og base i Tyskland, og ein del av deira tyske skrifter fann vegen til vener i Norge, ikkje minst til Gabriel Kielland. Det forklarer kanskje grunnen til at Ole Thorsen freista seg på tysk. Det er barnebarnet til Ole Thorsen, Sigurd Barkved, som skreiv i Strandbuen 2. oktober 1992 om eit notat bestefaren

1 Strandbuen 6/2-1996. Artikkel av Martin Nag.
2 Strandbuen 15/3-1996. Artikkel av Martin Nag.
3 F. T. Knudsens og hans Søn Missionær H.C. Knudsens Levnedsbeskrivelse. Christiania 1867.
4 Gustava Kielland: Erindringer fra mitt liv IKO-Forlaget, Oslo 1996 s 134
5 Familien Kielland sin brevsamling i Lyngdal Bibliotek

hadde gjort i Dr. Luthers Kirke- og Huuspostille, trykt i 1835:
«Ole Thorsen skriv i postillen på ikkje feilfritt tysk (-på tysk kanskje for å ha det for seg sjølv):

«Etter at eg i tjue år har gått i teneste åt djevelen, då forbarma seg Gud over meg og oversalva meg i sitt nåderike på jord i året 1835.» O. Th. Svines født 22. sept. 1814»(1)

I dette notatet kan det synast som om at han reknar si omvending til året 1835. Korleis dette heng saman med at han var med å skipe misjonsforeininga året før han vart omvend, kan ein ikkje vite noko om. Tjøstheimguten, Ole Larsen, tidfestar si omvending til 1836. Ein kan undra seg om det var noko serleg som rørde seg i kristenlivet i Strand i midten av 30-åra. Det som ein veit, er at det var vekkjing på Finnøy medan Gabriel Kielland var prest der i åra 1824-1837. Kan noko av vekkjingselden ha slått ned på Strandalandet?

Det var i slutten av 20-åra at Kielland var vikar for Schavland i Strand, og dette var i konfirmasjonstida til Ole. Det kan godt tenkjast at dei to har møtt einannan då. Det er rimeleg å tru at dersom dette er så, så kan Kielland ha øvd ein viss påverknad på konfirmanten i høve til brødrevens-rørsla?

At det har vore eit drag av hernhutisk påverknad i Strand på den denne tida, kan fylgjande sitat frå boka «Liv i vekst» tyda på:

«Ved H. C. Knutsens reise i Ryfylke fikk han leilighet til å mekle mellom de troende i Strand og Aardal. På denne tid var det kommet en strid mellom dem så de ikke gikk, eller reiste tilhverandres møter, ja gikk av vegen for hverandre når de møttes. Det har ingen storinteresse å granske årsaken til striden (antakelig har Strandbuene vært hernhutisk anlagt), men større er det, at den unge misjonskandidat kunne få dem forlikt og vekke misjonskjærligheten i dalen. »(2)

Misjonær Hans Christian Knudsen, som her er nemnt, besøkte Ryfylke i 1840, og heldt samlingar både i Høle, Strand og Årdal.(3) Eit sermerke ved brødrevenene var deira syn for misjonen. Og i dette synte Ole Thorsen seg å vera fullt på linje med dei. For det er ikkje minst som misjonsmann ein kjenner til hans virke.

Misjonsforeininga i 1834

Som tidlegare nemnt var Ole Thorsen med å skipe den første misjonsforeininga i Strand Denne foreininga var også den første av misjonsforeiningar på landsbygda, og ho var den tredje misjonsforeininga i det heile i Norge. Dette var i 1834. Han skriv sjølv om det i ei melding til «Missionsbladet» i 1837. Den første misjonsforeiningen i landet blei skipa i Stavanger i 1826.(4)

Etter ein noko daud periode blei det ny fart i foreining i begynnelsen av 30-åra. I mars 1834 sende Stavanger Missionsforeining ut innbying til å vera med i deira arbeid. I oktober same året kom det ei foreining i gong i Egersund, og i desember var Ole Thorsen med på å skipe foreininga i Strand.(5)

Dette er ei hending som også har levt i tradisjonen. Kan skipinga av desse foreiningane m. a. vera eit resultat av innbyinga frå Stavanger? I «Liv i vekst» kan ein lese at foreininga i Strand blei skipa i tilslutning til Stavanger misjonsforeining.6 Dette meiner også John Nome i «Demringstid i Norge.(7) Det er ting som tyder på at det kunne vere så i den meldinga Ole Thorsen sende «Missionsbladet». Der ser ein at strandbuane har hatt kjennskap til korleis møteverksemda var ordna i byane, det vil seie i Stavanger. Vidare finn ein uttryksmåtar i dette skrivet som minner om tilsvarande uttrykk som er bruka i lovane for foreininga i Stavanger.

1  Strandbuen 2/10-1992. Artikkel av Sigurd Barkved
2  Liv i vekst. Stavanger krets av N.M.S. 1846-1946 s. 364
3  John Nome: Demringstid i Norge s 314
4  John Nome: Demringstid i Norge s 159
5  John Nome: Demringstid i Norge s 237
6  Liv i vekst. Stavanger krets av N.M.S. 1846-1946 s 386
7  John Nome: Demringstid i Norge s 238

Den meldingen Ole Thorsen Barkved sendte Norsk Missionsblad i 1837(1)

Statutter til den første Misjonsforeining skipa i Stavanger i 1826. Oppattnya i 1834(2)

I meldinga til «Missionsbladet» fortel Ole Thorsen at foreininga bare greidde å halde møter 4 gonger til året. I Stavanger greidde dei å ha møter ein gong i månaden. Men i Strand var avstandene for store til det. Og det var nok ikkje så lett å ta seg fram heller. På møtene var det oppbyggelse, misjonsinformasjon og innsamling av misjonsgåver. Misjonsarbeidet var det utanlandske organisasjoner som stod for. Melding om gåver blei sende til «Missionsbladet», og når dei kom inn der, var det som ei kvittering. Mykje av dei innsamla midlane blei sende til dei mange misjonane som brødrevenene dreiv. Misjonen mellom jødar er m.a. nemnt som mottakar, og likeeins misjonen på Grønland. Gåvene som blei sende inn frå foreininga i Strand, kom frå «tienere og simple børn». Misjonsgåva som er nemnde i meldinga frå Ole Thorsen, var bra stor, 15 Spd, samla inn gjennom året.

Misjonsmannen

Det er klart at Ole Thorsen hadde sterke misjonsinteresser. Eit vitnemål om det, er ikkje minst skipinga av misjonsforeininga som han var med på. Denne foreninga blei «delt i flere» i 1840. Det kom som eit resultat av misjonær H. C. Knusen sitt besøk i bygda det året. I sine dagbøker har han fortalt litt om opphaldet i Strand. Om sitt kome til Strand frå Høle skriv han:

Af Ole Aanen, en fattig men flittig 30aarig Bonde, som i længere Tid har været gift uden at faa børn, og som har stor Lyst til Missionærtjenesten, blev jeg ledsaget til Strand Her har fra Findø den forrige kjære Præst, Pastor Gabriel K. Kjelland, som er Sognepræst i Lyngdal i Nærheden af Farsund, udbredt Velsignelser i hernhutisk Retning, og Missionen var derfor for disse ikke saa ubekjendt som i andre Egne og som i Høllesogn. Medlemmerne bleve altsaa her kun talrige ved Forsamlingerne.

1 Det Norske Missionsblad No 23 Christiania den 14de November 1837
2   Liv i vekst  Stavanger krets av NMS   1846-1946 s 402

Foreningerne deltes i flere Dele, og forsynedes med Comiteer; og istedetfor fjerdingaarlige Forsamlinger blev anordnet maanedlige.(1)

I desse få linjene får vi eit ganske godt innsyn i det miljø som Ole Thorsen verka i. Vi merke her den påverknad presten Kielland har hatt i bygda. Det var også lett å få medlemmer til misjonsforeiningar. Så lett ser det ut til å ha vore, at det var nødvendig og praktisk å dele opp i fleire foreiningar. Dei må ha lege spreidd i bygda, slik at avstandane ikkje har vore større enn at dei nå kunne halda møter kvar månad. Foreiningane blei også organiserte med styre (Comiteer).

Det blei då i alle fall ei Søndre Strand Missionsforening og ei Nordre Strand Missionsforening. I nordre Strand var det Rasmus Holgersen Fiskå som var leiaren, og i søre Strand var det Ole Thorsen Barkved. Denne leiarskapen kjenner vi m.a. til på den måten at det var dei som sende inn misjonsgåvene frå foreiningane. Ole Thorsen sende inn gåvene frå foreininga i søre Strand. Vi finn namnet hans fleire gonger i åra som følgde i samband med gåver frå «Missionsforeningen i søndre Strand.»

Då det skulle velgjast utsendingar til skipinga av Det Norske Misjonsselskap i Stavanger i 1842, var det nok vanskeleg å kome forbi Ole Thorsen Barkved. Det var tre utsendingar frå Strand: Ole Thorsen Barkved, Rasmus Holgersen Fiskå og sokneprest Jæger. I «Liv i vekst» er det ikkje heilt klart kva foreiningar dei representerte. Men det synes nokså sikkert at Ole Thorsen har vore utsending for Søndre Strand misjonsforening. Jæger representerte truleg Nordre Strand misjonsforening. Og så ser det ut til å ha vore ein Fiskaaen misjonsforening, som Rasmus Holgersen representerte. Men her er det at det er uklart i boka «Liv i vekst». Der har ein medarbeidar i boka teke Fiskaaen misjonsforening til inntekt for Strand og ein annan for Avaldsnes, begge med Thore J. Fiskaaen som utsending. Grunnen til problemet er at i ei oversikt over utsendingane til skipinga av N.M.S, i 1842 heiter det at det var utsending frå Fiskaaens misjonsforeining; Avaldsnes ved Thore J. Fiskaaen.(2) Kva dette tyder er altså uklart. I «Liv i vekst» blir det sagt at Fiskå misjonsforening blei utskilt lengst i nord i sokna p. g. a. dei store avstandane.(3)  I gåvelistene finn ein denne foreininga fram til 1855. Men så er ho førebels borte.

Bedehusbyggaren

I 1990-åra har det blitt ny interesse omkring Ole Thorsen, Barkved. Det skuldast at det då kom i gong «jakt» på det første bedehuset i Norge. I tradisjonen har det aldri vore tvil om at det var Ole Thorsen som bygde det første bedehuset i Strand. Og det har etterkvart blitt klart at det også er det første bedehuset i landet, bygt berre til oppbyggelse. Initativet til denne «jakta» kom frå Kristoffer Fjelde. Og han har vore den drivande krafta bak det som idag skjer med det gamle bedehuset. I april månad i 1997 reiste han rundt på dei 13 bedehuset i kommunen og orienterte om det første bedehuset, og planane med det for ettertida.

Om ein har vore viss på at Ole Thorsen bygde det første bedehuset i Strand, så har ein vore tilsvarande usikker på kvar det stod. Den første teorien om det gjekk ut på at huset var bygt på Fjelde. Grunnen til det er mogeleg ei samanblanding med eit skulehus på Fjelde. Det blei sidan bedehus på Heia: Elles var det også nærliggande å tru at bedehuset blei bygt i Sørbygda der Ole Thorsen budde.

Men då Kristoffer Fjelde sette igang granskingane sine, fann han mellom anna i «Soga um Strand» følgjande:

1   F. T. Knudsens og hans Søn Missionær H.C. Knudsens Levnedsbeskrivelse. Christiania 1867
2   Liv i vekst. Stavanger krets av N.M.S. 1846-1946 s 92, 221 og 387
3  Liv i vekst. Stavanger krets av N.M.S. 1846-1946 s 387

«So lenge Strand og Høle var saman, vart heradstyremøtene haldne i tingstova på Idse. Sidan flutte ein til Strand. Der leigde ein rom i eit hus som var uppsett av «et interessantskab». Det var nærmast å kalla for eit bedehus».

I Strand og Høle skilde lag i 1842, og med dette årstalet er ein komen nær året 1837 som etter tradisjonen skulle vere byggeåret. Denne tradisjonen bygger på det som skal vere Ole Thorsen sine eigne ord: «Bedehuset blei bygt same året som vi fekk formannskapslovene.» Mellom anna desse nye opplysningane førde til nærare granskingar omkring gardane på Strand.

Fjelde fall heilt ut som mogeleg stad. Og stoda idag er at staden der bedehuset stod, er lokalisert like nordaust for kyrkja. Og ikke blei bare staden funnen, men også bedehuset. Det står på garden til Magne Tjøstheim, og har vore brukt som bustadhus. Det er nå ein aksjon i gong med å få ta vare på det og flytta det nærare den opphavlege staden.

Det er fleire notater som viser at de har vore «gudelige samlingar» i Strand omkring 1840, og det er all grunn til å tru at dei har gått føre seg i eit samlingshus nær kyrkja på Strand. Notatane er skaffa fram frå arkivene av Martin Nag. Det eine er ein rapport i 1840 frå sokneprest Jæger om dei religiøse tilhøva i Strand:

«Husandagter er alminnelig, og store Samlinger til Andaktsøvelse udenfor kirken holdes om søndagene, naar det ikke er Gudstieneste i Sognets kirke. »(2)

Den andre står Finnøypresten B. J. Food for dagsett 10. oktober 1840:

«End mere forundres maa man, når man ved at Hr. Professoren (Professor Hielm) er født og baaren, som man siger, i et af Landets Egne, Strands Præstegjeld ved Stavanger, hvor deslige gudelige Forsamlinger i langsommelige tider har været alminnelige. Skjønt aldrig styrede af Stedets Sogneprest.. "(3)

Vidare har vi det tidlegare nemnde møtet i formannskapet i Strand prestgjeld den 25/9-1840 som med si fråsegn støtter opp om det same:

«Separatister er Formentlig dem der, adskiller sig fra Statskirken. Dette kan ikke siges om de saakaldte Haugianerer, af hvilke her gives Nogle,.......... Hva de Gudelige Forsamlinger Angaar da vides Intet uordentligt Uanstendigt eller afskyeligt i disse at være Passeret....»(4)

Året 1837 og tida etter

Frå denne tida har vi kjennskap til fleire forhold som knyter seg til Ole Thorsens liv. Det kan ikkje vere tvil om at for den samfunnsengasjerte Ole Thorsen var iverksetjinga av formannskapslovene i 1837 ei sak som opptok han. Så det er bare rimeleg at det ikkje var vanskeleg for han å hugse at han same året var med på bygginga av bedehuset. Det skal vere hans eigne ord at det blei bygt «same året som vi fekk formannskapslovene».(5) Det var også same hausten, medan han ennå var «skoleholder», at han sende inn beretningen om den første misjonsforeininga i Strand til «Missionsbladet». Den stod i bladet den 14. november, i nr 23. Då hadde misjonsforeininga vore i aktivitet i 3 år. Det var også same han året slutta av som «skoleholder». Då blir det nemnt at han hadde vore i lærarjobben i 1/2 år meir enn dei 7 åra som var bestemt. Som nemnt tidlegare, er det presten Jæger som søkjer om at Ole Thorsen må bli fritatt frå lærarstillinga.

I 1837 var det presteskifte i Strand. Jæger overtok kallet etter Schavland som hadde hatt det i 52 år. Det ser ut til at Ole Thorsen har fatt ein «medspelar» i den nye presten. For det synes å vere klart at Jæger var

1  Holger Barkved: Soga um Strand s 363.
2  Strandbuen 2/2-1996. Artikkel av Martin Nag.
3  Strandbuen 29/5-1996. Artikkel av Martin Nag.
4  Strandbuen 15/3 1996. Artikkel av Martin Nag.
5  Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg s 15.

positiv til haugianarane og det som braut fram på «kristenfronten» i denne tida, noko som slett ikkje var det vanlege innan prestestanden.

I 1839 kom det eit nytt skriv frå Jæger på vegne av Ole Thorsen som «har paa Grund af sinægteskabelige forbindelse begjært sig entlediget fra sin Post». Det kan då sjå ut til at han har stått i lærarstillinga heilt til 1839.

Når han i 1838 sender inn gåvene til misjonen, brukar han initialene O. T. S. som står for OleThorsen Svines, men i 1839 er midlane merka O. T. B. for Ole Thorsen Barkved. At han bruka O. T. B. i 1839 er rimeleg, for det året gifta han seg med gardgjenta og einebarnet Kari Ivarsdtr. Barkved og slo seg til for godt på Barkved som gardbrukar.

Det var i 1840 at misjonær H. C. Knudsen besøkte Strand. Han fekk stor innverknad på misjonsforeininga, som Ole Thorsen var opptatt av. Som nemnt tidlegare, blei då foreininga delt i fleire.

I 1840 begynner også eit nytt avsnitt i livet hans. Då går han inn i politikken for fullt. Han blir då vald inn i kommunestyret. Og bare to år etter sit han som varaordførar, same året som har er med på å skipe N.M.S. Det året far han også oppleve at det er over og ut med konventikkelplakaten, som hadde lagt strenge restriksjonar på lekmannen sin rett til å forkynne.

Kyrkjebyggaren

Det er ikkje uventa å finne Ole Thorsen svært engasjert i bygginga av den nye Strandakyrkja, som blei vigsla 4. november 1874. Det var i den siste ordførarperioden hans, 1862-1869, at det blei fart i planane om bygging av ny kyrkje, då den gamle var for liten. Tidleg i planlegginga finn vi Ole Thorsen i kontakt med arkitekt Fr. von der Lippe, som leverte teikningar. Dei fall ikkje heilt i god jord hos kommunestyret. Så måtte Ole Thorsen til Fister for å drøfta teikningane med ein byggmeister, før dei blei godtatt. Før det det blei endeleg vedteke å bygge, fremja Ole Thorsen eit eige forslag som ikkje førde fram. Holger Barkved skriv slik om det i «Soga um Strand»:

«Men so kom ordføraren, Ola Barkved, med eit nytt framlegg som førde saka i ei ny leid. Han meinte sokna var så stor at det var for lite med ei kyrkje. Vegane vart for lange for dei som budde i utkantane. Den gamle kyrkja burde få stå, og i staden burde dei byggja to mindre kyrkjor, ei på Barka og ei på Varland. Skrivet kom attende då vedtaket ikkje hadde stort nok fleirtal. Men det vart vedteke å halda fast på søknaden i næste møte og. Det var likevel til ingen nytte dette, for både presten, prosten, bispen og departementet sette seg imot.»(1) Ole Thorsen blei med i byggenemnda då det var klart til sette igong. Saman med dei to andre medlemene, Knut Vasstveit, J. C. Hemsen og Holger Strand, var han med på å sette opp byggekontrakten 12. oktober 1872.

Politikaren og kommunemannen

Som den ekte haugianer som han var, var Ole Thorsen sterkt samfunnsengasjert. Så det fall rimeleg at han gjekk inn i politikken i 1840, då han blei vald inn i kommunestyret... Han kom i nært tilhøve til familien Hjelm i Ugeli. Her voks professor og statsråd Hjelm opp. Ein bror av professoren var gift inn i familien til Ole Thorsen. Ole Thorsen skal ein gong ha besøkt professoren i Oslo. Men han hadde nok fatt med seg ein politisk arv heimefra også. Det var ikkje mindre enn 3 av dei 4 brørne på Svines som blei ordførarar. I 24 år sat Ole Thorsen i kommunestyret,2 og i 18 år av desse var han ordførar delt i 3 periodar. Han var den den første ordføraren i Strand etter at Strand bli skild frå Høle som eigen kommune. Som politikar kom han bort i dei fleste kommunale verv. Og det fylgde

1  Holger Barkved: Soga um Strand s 88.
2  Holger Barkved: Soga um Strand s 242 - 248

også med å ha sete i amtstinget. I ei vurdering frå 1887 heiter det om han:

«Han hørte til Ordførere af den gamle Skole, der selvfølgelig ikke i dyktighed kan maales med Nutidens Alen; men blandt de gamle var han en meget brugbar Mand, der endog til sine Tider kunde gjøre Tjeneste som Komiteformand.»(1)

I ymse arkiv i frå denne tida vil ein nok finna Ole Thorsen sitt namn gå att gong etter gong. I det fylgjande skal stort sett bare bli tatt med det som er omtala i bygdebøkene til Holger Barkved og Jan Alsvik av saker som Ole Thorsen var med å handsama. Det kunne reknast opp ei mengd nemnder som han var medlem av både i kommunestyret og amtstinget. I kommunen var det mest ikkje den tillitsposten som han ikkje var bort i, og som Holger Barkved skriv:

«...elles ei mengd med mindre arbeid som kunde falla på ein ordførar like frå tilsyn med brubyggjing til å styra manngarden etter skrubben. »(2)

I amtstinget fekk han vera med i arbeidet med det første amtsjukehuset, då han var medlem av sjukehusnemnda. Som medlem av vegnemnda fekk han også innverknad på vegbygginga i fylket. Han var medlem av skolenemda og styret for landbrukskolen for å nemna nokre av oppgåvene hans i fylket.

I 1842 blei Høle og Strand skilde i to kommunar. I kommunestyre før skilsmissa var Ole Thorsen varaordførar. Det var han som fremja forslag om delinga i Sommartinget på på Idse 16. Juni 1841:

«Aar 1841 den 16 Juni blev ved Sommertinget for ldtsø Skibrede ifølge Amtets Ordre af 2den December f. A. grundet paa et Forslag fra Ole Thorsen Barqved paa Strands formandskabs Vegne foretaget Stemmegivning om Hvorvidt Strands Og Hølle Sogn for fremtiden bør danne 2de særskildte Formandskabsdistricter. Hvor da Fogden    bemerkede at det med Bekjendtgjørelse fra Kirkebakken er bragt til Almuens Kundskab at den omhandlede Stemmegivning idag skulde foregaae og efterat formeldte Ole Thorsen Barqveds Forslag var blevet opsagt, foregik Stemmegivningen efter Opraab af Mandtalsprotocollen, og   havde saadant Udfald at 12 Stemmeberettige ærklærede sig for, og derimod 4 imod at forslaget tages til Følge»(3)

Det er tidlegare nemnt at han var med i byggenemnda for Strandakyrkja. I 1863 kom det lov om at det skulle arbeidast ny matrikkel over jordeigedomane. Ole Thorsen blei vald til formann i ei nemnd som skulle gjera dette arbeidet i Strand. Med seg i nemnda hadde han Thore L. Idse, Endre L. Tjøstheim og Gunnar Alsvik:

«Fyrst mælte dei nokre gardar. So gjekk dei og mælte same gardane med skritt. Sidan skritta dei alle gardane i Strand og tok ein og annan «stikkprøve» og mælte på ny. I 58 dagar gjekk dei»(4)

Mellom underskriftene på ein utskiftningsforretning på Tungland i 1854 står også namnet O. Barkved. På den tida kan det ikkje ha vore andre enn Ole Thorsen Barkved som på den måten sette namnet sitt «Til Vitterlighed» under eit slikt dokument.

I førstninga av 70-åra var Ole Thorsen med på utskiftninga for nokre gardar på Heia. Det galdt gardane Nordland, Nes, Sædberg og Melberg. I 1883 var det på ny utskifting på dei same gardane. Då var ikkje Ole Thorsen med, men han måtte gi ei erklæring om korleis dei hadde vurdert myrane ved den førre utskiftningen i 70-åra:

«At den Tid da Torvmyrenepaa Heien bleve udskifiede, da var der kuns Tale om Torv, ikke om Muld til Staldfyld»(5)

1 Strand bygdebok 1870-1940 s 145. (Vestlandsposten tilegg 25.5.1884)
2 Holger Barkved: Soga um Strand s 248
3 Holger Barkved: Soga um Strand s 240
4 Holger Barkved: Soga um Strand s 133
5 Jan Alsvik: Strand bygdebok 1870-1940 s 59

Han måtte også «trø til» i arbeidet med brygga i Strandastøa. Strandastøa var eit viktig knutepunkt for ferdselen i Strand på den tida. Ole Thorsen sin bror, Thore Thorsen Svines, hadde tatt på seg arbeidet med å oppføra brygga, etter at kommunestyret hadde vedtatt planane i 1849. Thore Thorsen var då ordførar, og han blei ferdig med brygga i 1851. Men resultatet var ikkje vellukka, og då måtte broren, Ole Thorsen, overta og fullføra projektet.(1)

Statskyrkjeordninga

Eit døme på hans vidtfemnande innsats i offentleg liv kan ein finna i boka «Liv i vekst». I ei fotnote der blir det fortalt om at han var med i ein komite som la fram for amtstinget eit forslag om reformer i statskyrkjeordninga:

«Synet på statskirken omkring 1850 i Amtstinget.
Ordførere. A. Ødegaard, O. Tjessem, O. Kjeldsen, H. E. Tuestad, I. Grude, O. Barkved, T. Svalestad, T. Tjentland framla på amtstinget et forslag om kirkelige reformer av følgende art: Hvori reformen i dens detail skal bestaa, ligger udenfor vor plan at udvikle, selv om vi dertil havde evne og tid, kun saa meget maa vi bemerke at menighedens deltagelse i valget av lærere (prester), at kirken tilstaaes en egen legislatur som den udfører ved en indført synodalforfatning, at menigheden ogsaa bliver repræsentert saavel med hensyn til det hele samfunds som de enkelte menigheders   anliggender og endelig at det udvalget menighedsraad i forening med præsten tilstaaes en begrenset myndighed med hensyn til kirketugten og anliggender som vedkommer den hele menighed, ere hovedmomenterne paa hvilke vi troe reformen maa bygges. Forslag:
«Regjeringen anmodes om, ved dertil skikkede mænd, at lade udarbeide forslag til en tidsmæssig kirkeforfatning, og drage omsorg for, at samme bliver ophøiet til lov» Forslaget blev enst. vedtat av Amtstinget.
Kirkedepartementet svarte al det for tiden ikke blir at treffe nogen tidsmæssig kirkeordning, men departementet skulde ha sin opmerksomhed henvendt paa sagen»(2)

Dette må vere, om det ikkje er den første, så i alle fall ein av dei første freistnader på å demokratisere statskyrkja. Det at Ole Thorsen er med i ein slik komite, syner at han både hadde interesse for kyrkja sin lagnad, og at han må ha hatt ein demokratisk tenkjemåte, som ikkje var vanleg på den tida. Han og hans medarbeidarar i komiteen var lenge føre si tid. Det skulle gå 70 år før vi endeleg fekk sokneråd i 1920. Fleire forslag framover frå 1850-åra hadde blitt stansa gong etter gong.

Biblioteket

Det er bare rimeleg at Ole Thorsen også hadde syn for folkeopplysning. Kommunen hadde hatt eit leseselskap, som presten Schavland hadde hatt ansvaret for. Men då han trappa ned, gjekk selskapet inn. Ole Thorsen var ein av dei som hadde nytta seg av utlånet, og sakna selskapet då det slutta. Han og presten Jæger gjekk då saman om å samle inn midlar til «Opprettelse av et «Almuebibliotek» i 1843.(3) Det kom i gong i 1846. Då staten løyvde pengar til soknebibliotek i 1851, måtte det velgjast styre. Ole Thorsen kom med i styret saman med broren Thore Thorsen Svines. Soknepresten var sjølvskreven styremedlem.

1 Jan Alsvik: Strand bygdebok 1870-1840 s 156
2 Liv i vekst. Stavanger krets av N.M.S. 1846-1946 s 70
3 Holger Barkved: Soga um Strand s 400

Gardbrukaren

Men midt i all sin utadretta aktivitet i kommune og kristenliv, var Ole Thorsen også gardbrukaren. Han sat på den største garden på Barkved. Når Ole og Kari gifter seg 3. april i 1839, står det i kyrkjeboka at han er gardbrukar og bur på Barkved. Så det ser ut til at han ha flytta frå Svines til den komande svigermor si før han gifte seg. Same året gir det nye ekteparet folgekontrakt til mor og svigermor. Det er ikkje mykje ein kjenner til korleis han var som bonde. Folketellingane syner at han hadde bra stor buskap. Hest hadde han og 9 krettur. Saueflokken kunne vere stor, opp i 60 småfe. Geiter og gris hadde han også. Åkerbru dreiv han, dyrka både havre, bygg og poteter. Kor mykje han spedde på innkomene med sildefisket, er uvisst. Ein veit at då han søkte seg fri lærargjerningen i 1837, grunngav han søknaden med at han skulle på sildefisket på nyåret i 1838.

Mennesket Ole Thorsen Barkved

Det har vore lokalhistorikarane si store sorg at det ikkje finst eit bilete av Ole Thorsen. Det er i grunnen merkeleg, fordi han var ein svært «offentleg» person, både på lokalplan og på fylkesplan. Det kan skuldast at han døydde før dette med fotografering for alvor tok til. Eller kan det fortelja noko om personen, at han ikkje held seg frampå? I 1892 blei alle som var med på skipinga av NMS i 1842, fotografert. Det fekk ikkje Ole Thorsen oppleva. Han døydde i 1891. Og ettertida har måtta leva utan eit bilete av han.

Om vi lite og ingenting veit om utsjånaden, så finn vi ein del i tradisjon og skriftlege kjelder som vitnar om personlegdomen hans.

Ein talande karakteristikk av mannen er det som tradisjonen fortel om kva samtida kalla han. Kvar av dei fire brørne frå Svines fekk sitt tilnamn på folkemunne. Ole blei kalla «den rettferdige». Det er eit sterkt vitnemål om personlegdomen hans. Og det er rimeleg å tru at denne sida ved han, har forsterka seg hos han i møtet med haugianismen. Haugianarane var kjende for å vera rettskafne samfunnsborgarar, som hadde tillit hos folket. Dei opplysningane som vi har om haugianarane i Strand frå 1840-åra, fortel at dette også var slik i her. Si kristentru tok han også på alvor m.a. på den måten at han var aktivt med i kristeleg verksemd. Om det skreiv B. Ragnvald Askvik i Stavangeren om lag 75 år etter Ole Thorsen døde:

«Men alltid var det det kristelige arbeide som opptok ham. Der var han aktivt med som taler og leder helt til sine siste år. »(1) Om denne sida ved mannen fortel også ei hending som Sigurd Barkved har med i ein artikkel i «Strandbuen»:

«Soneson hans, Ole Iversen Barkved, fortalde meg såleis at bestefar ein julafta for til Randøy og skulle ha samling der med jul.- Han rodde vel- Kona, Kari, ytra litt om at han ikkje då kunne vere heime. Til dette svara han: «Det er viktigare at folk kan få si sjel frelst.»(2)

Som så mange som står fram føre ei forsamling, har sine eigenheter, så hadde også Ole Thorsen sine. Når han tala så stod han og vreid med hendene, er det blitt fortalt. Folk må ha hatt respekt for mannen. Det er blitt fortalt at då han ein gong var på Monane i Bjørheimsbygda, tykte folket i huset at dei ikkje hadde god nok mat å setja fram for han. Men same historien seier også litt om kor liketil han måtte ha vore. For då det ikkje kom mat på bordet, gjekk Ole Thorsen sjølv i skåpet og fann seg mat.

1 Stavangeren 14/12-1959
2 «Strandbuen»2 4/11-1992

Ei liknande soge fortel Sigurd Barkved etter Knut Holta:

«Gamle Knut Holta, bonde og skomakar der, fortalde al bestefar (til Sigurd Barkved) var hjå han og held samling. Knut smolka då han fortalde at bestefar utan vidare sette seg til å smørja niste. - Han skulle i kommunehuset på Strand.»'

Eit vitnemål om den tillit han hadde i bygda, viser seg og i det at formannskapet ynkste å tilsetje han til ny lensmann etter Daniel Nielsen Jørpeland, som døde i 1864. Av dei 12 søkjarane ville formannskapet ha Ole Thorsen. Formannskapet uttalte at han hadde folks «Agtelse og Tillid» og at han var ein «alvorlig, hederlig og christelig Mand, hvem Menigheden vilde glæde sig særdeles ved.» Men amtmannen tilsette Markus J. Foss i stillingen.(2)

Ole Thorsen kunne ferdast mellom både «høg og låg.» Ein gong finn vi han i vitjing i Oslo hos statsråd og professor Hjelm, som han kjende frå heimbygda. Om det fortel Kristoff Fjelde etter barnebarnet Sigurd Barkved:

«Han (Sigurd Barkved) sa mellom anna: «Beste» (Ole Thorsen) reiste til Oslo og vitja professor Hjelm. - Han skildra koss dei var kledde i den tida- i vadmål og "klaffa-buksa" osv. Då han banka på hjå Hjelm, ville teneste-jenta helst ikkje sleppa han inn. -Men seinare då ho såg bestefar og Hjelm saman, då såg ho på «beste» på ein annan måte » I 1844 finn vi han som verje for ein foreldrelaus gut. Det året hadde to gutar på husmannsplassen Veiene på Tungland mista faren sin. Det var Guttorm Torsteinsen 8 år og Tormod Torsteinsen bare 2 år. Mora var død tidlegare, så gutane sat att åleine. Då blei Ole Thorsen oppnemnd som verje for Tormod. Far til smågutane, Torstein Guttormsen, og Ole Thorsen, var nok godt kjende. Dei var like gamle, og blei konfirmerte saman. Truleg har dei også hatt same åndelege interesser. I skiftet etter Torstein(3) finn ein nemleg ein del kristeleg litteratur som vitnar om at også han hadde slike interesser.

Det enkle leveviset til Ole Thorsen dei siste leveåra, kan kanskje også kaste litt lys over naturen hans. Han budde då hos sonen Tore i eit lite kammers. Huset med kammerset stod opp til våre dagar der som barnebarnet hans, Olaus Barkved, seinare bygde seg hus. Og tradisjonen fortel at i dette kammerset gjekk han inn når kvinnfolkpraten blei for livleg i stova eller kjøkken. Om det var alderen eller den alvorlege haugianeren i han, som gjorde at han trekte seg tilbake slik, kan ein ikkje vita. Kanskje skuldast det begge deler. Her budde han til han døde 2. mai 1891.

Etterord

Fiskå 1842. I Avaldsnes finst ein liten gard som heiter Fiskå. Den har hatt både kverner og mølle. Omkring 1842 budde der ein mann som heitte Thore J. Fiskåen, dette i følgje bygdebok for Avaldsnes (Statsarkivet i Stavanger 17/4 1998) og Magne Nygård, Avaldsnes. Det synes då vere klart at vi må rekna med at det som står i «Liv i vekst» side 387, om Fiskåens misjonsforeining i Strand som hadde Thore J. Fiskaane til utsending ved stiftelsen av NMS i 1842, må vere galt. Utsendingen er nok frå Avaldsnes, slik vi finn det omtala i same boka side 92 og 221.

1  Strandbuen 4/11-1992
2  Jan Alsvik: Strand bygdebok 1870-1840 s 152
3  Jan Alsvik: Folk i Strand s 1144

16-feb-1998

Etterkommere av Ole Thorsen Barkved f.  Svines

1 Ole Thorsen Barkved f Svines f. 18 Sep 1814 d. 2 Mai 1891 g. 3 Apr 1839 Kari Ivarsdtr Barkved f. 24 Mar 1821 d. 23 Des 1873

2 Anna Olsdtr Barkved f. 3 Mar 1840 g. 8 Apr 1862 Erik Tormodsen Nag f. 25 Des 1825 d. 16 Feb 1903

3 Tormod Eriksen Nag f. 21 Apr 1863 d. 1 Jun 1946
g. 26 Nov 1904 Kristiane Andreasdtr Vaula f. 11 Okt 1886 d. 1978

3 Serina Eriksdtr Nag f. 13 Sep 1865 d. 9 Apr 1960
g. 13 Nov 1888 Ivar Holgersen Strand f. 12 Apr 1863 d. 3 Apr 1937

3 Karina Eriksdtr Nag f. 18 Okt 1868 d. 22 Jun 1907
g. 17 Nov 1893 Tarald T Fjelde f. 26 Des 1867 d. 16 Des 1913

3 Olava Eriksdtr Nag f. 20 Aug 1871 d. 3 Jan 1948
g. 12 Apr 1897 Holger Holgersen Strand f. 23 Jul 1873 d. 19 Jun 1946

3 Ole Eriksen Nag f. 14 Jun 1874 d. 11 Mar 1956
g. 13 Jul 1900 Rakel Førland f. 17 Nov 1876 d. 27 Jan 1952

3 Tore Eriksen Nag f. 30 Jul 1877 d. 5 Sep 1953
g. 27 Nov 1903 Sofie Toresdtr Barka f. 12 Aug 1879 d. 7 Jan 1966

3 Einar Eriksen Nag f. 15 Mai 1880 d. 1978
g. 1916 Andrea Andreasdtr Vaula f. 11 Okt 1886 d. 1978

2 Inger Oldsdtr. Barkved f. 2 Jan 1843 d. 7 Jun 1919 g. 7 Des 1870 Rasmus Rasmussen N Fjelde f. 10 Jun 1837 d. 15 Jan 1900

3 Serina Fjelde f. 13 Des 1871 d. 1914
g. 14 Apr 1898 Erik Larsen Jørpeland f. 6 Jun 1862 d. 15 Feb 1927

3 Rasmus R Fjelde f. 5 Des 1875 d. 24 Mai 1956
g. 7 Sep 1905 Randi Malena (Lina) Borgø f. 12 Okt 1873 d. 9 Apr 1906
g. 22 Jun 1907 Rakel T Svines f. 30 Aug 1877 d. 19 Feb 1943

3 Karen Olava Fjelde f. 3 Jul 1884 d. 29 Jan 1964
g. 1910 Ole Tungland f. 23 Mar 1885 d. 10 Jul 1966

2 Ivar Olsen Barkved f. 22 Jun 1846 d. 22 Mar 1895 g. 28 Nov 1878 Inger Samuline Knutsdtr Barka f. 12 Mar 1854 d. 4 Mar 1

3 Karen Barkved f. 2 Jun 1879 d. 13 Mar 1972

3 Ole Barkved f. 21 Sep 1880 d. 18 Mai 1963

3 Rakel Bertine Barkved f. 25 Jun 1883 d. 4 Des 1883

3 Rakel Kristina Barkved f. 16 Sep 1884 d. 22 Jul 1957
g. 1912 Bjarne B Melberg f. 8 Mar 1892

3 Kornelius Barkved f. 29 Aug 1887 d. 1976
g. 1915 MariaTorsdtrNagf. 22 Jun 1886 d. 18 Jun 1963

3 Ivar Barkved f. 8 Mai 1890 d. 1933
g. Sophie Austinson f. 1883

3 Serina Jørgine Barkved f. 14 Des 1892 d. 7 Nov 1934
g. 1917 Hans Åkre f. 16. Feb 1895 d. 1 Sep 1971

2 Ane Serina Olsdtr Barkved f. 21 Jan 1850 d. 10 Sep 1922
g. 18 Nov 1875 Jonas Jonsen Barka f. 21 Mai 1845 d. 4 Aug 1897

2 Tore Olsen Barkved f. 10 Jan 1853 d. 9 Des 1929 g. 22 Nov 1881 Gurine Rasmusdtr Jøssang f. 24 Mai 1862 d. 26 Mar 1894 g. 13 Nov 1896 Kristiane Olsdtr Alsvik f. 28 Mai 1860 d. 15 Jun 1941

3 Karen Barkved f. 10 Mar 1883 d. 27 Jan 1967
g. 1 Jul 1902 Tormod Larsen Nag f. 16 Nov 1876 d. 25 mar 1951

3 Ole Barkved f. 7 Des 1884 d. 6 Jun 1933
g. 1916 Guro Stople f. 15 Jul 1890 d. 1984

3 Rakel Barkved f. 7 Sep 1887 d. 1972
g. 30 Jun 1905 Samuel Larsen Nag f. 22 Jan 1878 d. 1959

3 Anna Barkved f. 30 Mar 1890 d. 19 Mar 1947
g. 1918 Sevrin Tommesen Nag f. 31 Des 1882 d. 1972

3 Regina Barkved f. 13 Jun 1892 d. 22 Feb 1893

3 Teodora Gurina Barkved f. 24 Jan 1894 d. 10 Nov 1894

3 Gurina Barkved f. 17 Sep 1899 d. 1979

3 Olaus Barkved f. 9 Aug 1901 d. 1993
g. 1931 Johanna Marie Amdal f. 14 Des 1908

2 Olaus Olsen Barkved f. 19 Aug 1856 d. 15 Nov 1869

2 Peder Olsen Barkved f. 30 Mai 1860 d. 22 Aug 1928 g. 3 Nov 1893 Anna Johanna Førland f. 28 Mar 1874 d. 26 Mar 1956

3 Karen Barkved f. 28 Aug 1894 d. 9 Aug 1976
g. 7 Aug 1920 Olav Torvund f. 4 Des 1891 d. 8 Aug 1969 3

Ola Barkved f. 14 Aug 1896 d. 1988
g. 1923 Ragnhild Solberg f. 23 Apr 1901 d. 1987

3 Holger Barkved f. 11 Aug 1897 d.15 Feb 1963
g. 22 Jul 1922 Klara Måland f. 8 Aug 1895 d. 1978

3 Adolf Barkved f. 1 Des 1899 d. 7 Apr 1990
g. 16 Aug 1930 Ragna Gunhilde Hagen f. 2 Jun 1903 d. 28 Okt 1943
g. 3 Aug 1946 Borgny Gunda Grønset f. 4 Nov 1918

3 Kristina Barkved f. 3 Apr 1902 d. 20 Jul 1925

3 Peter Barkved f. 18 Des 1904
g. 26 Mai 1928 Anna Dorthea Sandholt f. 6 Okt 1899 d. 21 Jan 1932
g. 5 Okt 1933 Teodora Nåden f. 12 Nov 1912

3 Olaus Barkved f. 11 Jun 1907 d. 1988
g. 7 Aug 1933 Frida Farnes f. 2 Okt 1905 d. 1985

3 Arne Johannes Barkved f. 21 Mai 1909
g. 19 Feb 1944 Klara Ingeborg Klausen f. 14 Jun 1925

3 Johanna Barkved f. 11 Okt 1911 d. 20 Jul 1925

3 Sigurd Barkved f. 28 Jun 1915
g. 21 Feb 1959 Solaug Sævik f. 1 Apr 1929

3 Håkon Barkved f. 9 Jul 1920
g. 30 Des 1954 Borghild Eriksen f. 5 mai 1926

2 Adolf Kristian Olsen Barkved f. 29 Aug 1864 d. 11 Jan 1894

Strand rundt 1946-50

Opplysningene er hentet fra:
Det Norske Næringsliv
Rogaland Fylkeslesikon
Bergen 1950

Klikk på bildet for å lese heftet

Bedrifter:

(Gå til Lokalhistorie 2)