Lokalhistorie 2

(Gå til Lokalhistorie 1)

Tau Fort

Onsdag 25. august 2004 kl 18.30 hadde historielaget tur til Tau Fort.

Det møtte 11 stk.

Torstein Nielsen var omviser.

Det var en regntung dag, temperaturen var bra og regnet holdt opp da klokka nærmet seg seks, så vi var tross alt heldige med været i så måte. Vi hadde tillatelse til å kjøre helt inn på fortets område, og det var godt, for det var langt dit inn.

Vi samlet oss i bunkersen. Der fortalte Torstein litt om vårt forsvars historie. Han trakk linjene tilbake til den tid da folket lagte bygdeborger, hvor de kunne forsvare seg fra. Inne på fortets områder ligger Borgåsen. Der er det rester etter en gammel bygdeborg fra folkevandringstiden. Den er en av tre bygdeborger i Strand. Han fortalte også at borgene sammen med vardene som finnes rundt om var en del av varslings systemet i Ryfylke. Når vardene ble tent, gikk de ”mann av huse”. Det vil si at alle gangføre menn måtte møte opp for å forsvare seg mot en fiende.

Han fortalte så levende at jeg i mitt indre så for meg bålene som lyste fra varde til varde. Han kom raskt opp til vår tid.

Tyskerne kom til Tau i 1941. Først slo de seg til på Håbakk, hvor de rekvirerte både rom for offiserer og løe til soldatene. De første feltkanonene ble satt opp på Prestaneset. I løpet av året startet de arbeidet på Tau Fort. Først fraktet de materiell sjøveien, samtidig ble mange mann (ca. 100) satt i arbeid med å lage vei ut til Marshove. Dessverre benyttet tyskerne stein fra bygdeborgen på Borgåsen til sine byggverk.

Både folkene som levde i folkevandringstiden og tyskerne så hvor strategisk dette stedet var.

Ola Barkve  ser på mens
Torstein Nielsen låser opp døra inn til kanonen.

Torstein fortalte om, og viste oss senere hvor de 4 store kanonene var plassert. Han hadde mye teknisk kunnskap om kanonene, og kjente området godt. Litt om motstandskampen kom han også innpå.

Rundt om i området er det mange ”byggverk” som fører ned/inn til hull i fjellet. Der oppbevarte de våpen, ammunisjon og andre viktige ting. Det antas at den tyske styrken her inne var til tider på ca 100 mann.

Etter krigen ble det satt i gang med minerydding. I 1947 var det en stor lyngbrann som spredte seg fra Alsvik/Amdal mot Tau, og da eksploderte ca 20 miner som ikke var blitt ryddet bort. Mye av tyskernes etterlatenskap ble solgt på auksjon, og kanonene ble smeltet om på stålverket.

Fortet lå brakk til begynnelsen på 1970 åra. Da besluttet forsvaret at Tau Fort skulle opprettes for å sikre innseilingen til Stavanger. På ny kom det kanoner til fortet. 2 gamle skipskanoner fra 1932 ble montert, den ene er bevart.

Det var trangt og vanskelig å ta seg fram inne i kanonbunkersen.

Vi fikk omvisning inne i ”kanonbunkersen” her var det trangt. Vi krøp inn gjennom en åpning på ca 1m². Torstein fortalte om hvordan kanonen ble styrt og ingen ønsket å ha vært der inne når den ble avfyrt. I dag er det Strand Kommune som eier og har ansvaret for kanonen. Forsvaret trakk seg ut i 1990 åra, de hadde ikke lenger bruk for slike anlegg som er her.

Nå er det Heimevernet som disponerer området, og som Torstein sa: ”Med Heimevernet kan tradisjonen føres tilbake via hjemmefronten til bygdeborgens tid. Om dagens moderne ”varder brenner”, møter ryfylkingene opp, nå som for århundrer siden – ved Borgåsen, klar til innsats. Ringen er sluttet.”

De sprekeste tok seg en tur opp på Borgåsen, noe de var glade for. Her var et flott skue utover fjorden. Torstein sa at her var mange minner som burde bli tatt bedre vare på, skogen vokser til og har skjult en mengde av små og store ”byggverk”. Det burde vært gjort en stor innsats slik at området ble sikret for ettertiden.

Torstein fikk historielagets krus som takk for omvisningen. Vi ble ønsket velkommen tilbake.

Lisa
Referent.

Torstein Nielsen har skrevet følgende orientering:

Dette notatet er ikke vitenskapelig. Det er kun ment som et diskusjonsgrunnlag rundt en evt bevaring av kanonene på Tau Fort.

Forsvarets historie er en del av vårt folks historie, og derved også en del av historien om Strand. Reisningen av et landsomfattende forsvar var et hovedledd i konsolidiseringen av Norge som et rike. Takket være forsvaret kunne vi gjentatte ganger verge landet mot farlige angrep utenfra.

Fra riktig gammel tid finnes det spor etter forsvarsverker i Strand. På Borgåsen (innen militært område på Tau Fort) finnes det rester etter en bygdeborg.

Denne bygdeborgen er fra perioden rundt folkevandringstiden, og er en av tre i Strand (av 49 i Rogaland og ca 250 i hele landet). Borgen er på ca 50x70 m. I tillegg til denne bygdeborgen har det vært varder både på Tjortåsen og Varlandsåsen i Strand. Etter tradisjonen om vardesystemet i Rogaland, var Tjortåsen sentral i varslingen. Det gikk en varslingslinje nordover til Varlandsåsen, om Sjernarøy til Nessavarden på Nedstrand. Vestover gikk det to linjer. Den ene var over Rennesøyhodnet til Bokavarden. Derfra kunne de se nordover til Ryvarden og vestover mot Karmøy til Syrefjell eller Varaberg. Den andre linjen gikk over Våland og Rott.

Både bygdeborgene og vardene var viktige i fredsarbeidet. Når vardene lyste visste folk hva de hadde å gjøre: Forsvarspliktene kallet.

Fra perioden rundt 1400-tallet ble det fra Ryfylke drevet kaperfart. Også her finnes det interessante "spor" i Strand; Tøgjevågen ble brukt som "fluktsted" for Ogmund Finnson. Finnson var ingen hvem som helst, selveste kongens stedfortreder i fedrelandet. Det finnes flere dramatiske beretninger om ryfylkingens trauste innsats i tjeneste for Norge gjennom flere århundrer, uten at jeg skal redegjøre for dette her.

Natten til 9. april 1940 gikk et stort antall tyske krigsskip med soldater ombord inn i norske farvann, fra Oslofjorden i sør til Ofotfjorden i nord. Så snart det ble lyst, kom mange hundre tyske fly inn over Norge. Bomber begynte å falle på norsk jord.

I 1941 etablerte tyskerene seg på strandalandet. De første feltkanonene ble plassert på Prestaneset. På Håbakk var det oppsatt vaktpost, og i den første tiden bodde det tyske soldater i løa på gården Håbakk. Befalet bodde i et bolighus like ved, hvor det var rekvirert rom. Noe senere ble det satt opp tre brakker og et ammunisjonslager. Noe senere i 1941 ble det igangsatt arbeid med vei ut til Marshovet. Mange strandbuer (og andre nordmenn) jobbet på veien og anlegget forøvrig (det er opplyst ca 100 personer). I oppstarten ble det benyttet båter til transporten ut til fortet. Tyskerne benyttet bla steiner fra bygdeborgen på Borgåsen til egne forsvarsverker. Strandbuer i folkevandringstiden hadde valgt et strategisk sted til sine forsvarsverker, samme plass anla nå tyskerene:

Fakta:
HKB 6/978 Tau var oppsatt med fire 10 cm K17/04. Disse kanonene hadde en skuddvidde på 15 000 meter. Prosjektilet veide 18 kg, og hadde en utgangsvekt på 650 m/s. Skuddtakten for en drillet kanonbetjening var 6 skudd/min. Kaliberet var 10,5 cm (samme som dagen), selv om kanonen riktignok ble betegnet som 10 cm. Kanonene var en modernisering (1917) av en feltkanon fra 1904. Batteriet ble satt opp i mai 1941.

Batterisjefen på Tau hadde også taktisk ledelse av "Artilleriundergruppe Stavanger Havn", bestående av:

"Artilleriundergruppe Stavanger Havn" var underlagt Artillerigruppe Karmøy - Syd (fra juli 1944). Sjefen var Hauptmann (kaptein) Schultze, som hadde kommandoplass i Skudesnes. Tau hær-kystbatteri var personellmessig oppsatt slik:

Senere fikk batteriene (fra 1942) noe mer utstyr og en hel masse mer ekstra våpen. Fra ca 1944 økte personell styrken til rundt 100 mann.

Det er grunn til å anta at man på "Borgåsen" hadde en flymeldepost fra Luftwaffe. Ifm utvidelsen fikk Tau hær-kystbatteri lagt ut minefelter ved batteriet. I tillegg til hovedskytset ble det også oppsatt en (eller 2) 7,5 cm feltkanon til forsvar av "dødsoner" ved batteriet. I tillegg ble det også trolig oppsatt 1-2 panservernkanoner. Det ble også oppsatt flammekastere (antakelig 15 stasjonære og et par mobile), og et mindre antall bombekastere. Det fantes også 2 stk 20 mm luftvernkanoner. Antakelig var batteriet også oppsatt med 2 stk 60 mm lyskastere.

Det er flere forhold som knytter Tau hær-kystbatteri opp til norske kvinner og menns motstandskamp. Best kjent er kanskje Holst, Fiskå og Amdal. Malvin Amdal hadde en viktig oppgave med å få tak i opplysninger om Tau hær-kystbatteri. Nordmenns innsats ifm redningen av noen tyskere etter et forlis like ved Marshove, reddet trolig livet til minst en strandbu som satt fengslet i Tyskland. Hva som skjedde på området rundt frigjøringen i 1945 vites ikke av meg. Malvin Amdal var i tiden etter 8. mai 1945 "vaktmann" på fortet. Det som imidlertid er klart er at det ble igangsatt et stort mineryddearbeid. I Rogaland var ca 800-900 tyskere opptatt med opprydningsarbeidet.

Ifm en stor lyngbrann (januar 1947) som spredde seg fra Alsvik/Amdal mot Tau, viste det seg at opprydningsarbeidet på Marshovet hadde vært for dårlig. Ca 20 igjenglemte miner eksploderte, og gjorde slukningsarbeidet lite populært. Brannen raserte også resten av anlegget.

I 1946 skal det ha vært avholdt en auksjon på Marshovet, hvor bygninger og annet løsøre ble solgt. Det fortelles at kanonene ble demontert og sendt til Staalverket for omsmelting. På forhånd var kanonene sprengt (et bilde fra 15 august 1945 viser at de på det tidspunktet var "hele", så sprengningen må ha skjedd etter det). Siste rest av kanonene ble fjernet først i 1970-årene, ifm Forsvarets nyetablering på området.

Etter dette ble området "forlatt" helt til i begynnelsen av 1970-årene. Forsvaret besluttet at Tau Fort skulle opprettes for å sikre innseilingen til Stavanger. Det som fantes av ex-tysk  infrastruktur ble benyttet (messe, fjellanlegg, kommandoplass m.m.).

Som hovedskyts ble det oppsatt 2 stk 10,5 cm kanoner av typen SKC/32. Dette er også ex-tyske kanoner. Typebetegnelsen forklarer at dette opprinnelig er skipskanoner med konstruksjonsår 1932. Kanonene ble montert i såkalt "paddeskjold", også en orginal tysk konstruksjon. I årenes løp ble f.eks. ildledningen modernisert, og idag er ledes kanonene ved hjelp av radar (peiling) og laser (avstand).

Gulf-krigen viste for alvor betydningen av presisjonsstyrte våpen. Med den teknologiske utviklingen som hadde skjedd de senere år ble Tau Fort etterhvert utfaset. Kanonene hadde overlevet sin forventede levealder.

Ifm at Tau Fort er nedlagt og Sjøforsvaret er på vei ut, er det nå Heimevernet som overtar bruken av fortet. Heimevernet i Ryfylke er organisert som en bataljon, med kompanier i kommunene Forsand, Strand, Hjelmeland, Suladal og Sauda.

Med Heimevernet kan tradisjonen føres tilbake via hjemmefronten til bygdeborgens tid. Om dagens moderne "varder brenner", møter ryfylkingen opp, nå som for århundrer siden -ved Borgisen, klar til innsats. Ringen er sluttet.

Som et P.S.;
Jeg har funnet gode rester etter en av de 4 kanonene som stod montert på fortet i krigsårene. Deler av lavett, dreiemekanisme og kanonrør finnes faktisk. Delene kan sandblåses og rustbehandles, og plasseres tilbake på sin opprinnelige plass.

Hvorfor ta vare på to gamle kanoner? Som jeg i det foregående har forsøkt å få frem, har området ved Tau Fort lange tradisjoner ifm forsvaret av Strand. På fastlands-ryfylke har det kun vært ex-tysk kyst-befestningsverker på Marshovet. Kanonstillinger (og deler av en kanon), bunkerser, kommandoplass og et stort antall grunnmurer finnes intakt. Etterkrigstidens norske forsvar har aldri vært godt representert i Ryfylke. Tau Fort har vært den eneste militære installasjon av noen betydning på fastlands-Ryfylke.

Sett i nasjonal sammenheng, er trolig Tau Fort relativt uinteressant i dag (med unntak av bygdeborgen). Dette kommer klart frem i brevet fra Oscarsborg Festningsmuseum. Men for Strand kommune, og Ryfylke med, er området unikt og burde derfor reddes fra ødeleggelse. Hva vil våre etterkommere si om de hører at kanonene på Marshovet, jo de ble hugget og kanonstillingene fylt igjen og beplantet?

Det må også bemerkes at det er relativt store kostnader forbundet med en destruksjon av kanonene og stillingene. Litt humoristisk: Ved å bevare kanonene gir Strand kommune sin skjerv for å bidra til å styrke et anstrengt forsvarsbudsjett.

Det må dessuten kunne betegnes som unikt at det innenfor et relativt lite område finnes så mye "historie" - fra folkevandringstiden og frem til dagens moderne HV-avdelinger.

Marshove 2009

Fra Turgruppas tur til Marshove februar 2009. Bildene er tatt av Anne Bjørlo Fiskå. Ola Lekvam forteller om fortet.

Gjest Bårdsen i Strand

Gjest Bårdsen er mest kjent som en slags Robin Hood som stjal fra de rike og gav til de fattige. Virkeligheten var nok en annen, men hans liv ble romantisert både i hans egne bøker og senere beretninger og filmer. Sant er ihvertfall at Gjest Bårdsen er en av våre mest kjente skikkelser fra begynnelsen av atten- hundretallet. Gjest hadde en omstreifende karriere, og var også på ferde på våre kanter.

Følgende er utdrag fra sidene til Foreningen Norges døvblinde om Gjest Bårdsen, av Bjørn Davidsen og Yngve Nedrebø:

1816, 02.XX.: GB oppholdt seg i Sand i Ryfylke, og kalte seg "Anders". Han sa han var handelsmann fra Skånevik. GB var i perioder syk, og var først to dager hos Asgaut Toresen Kyllevik, så to netter hos Ole Olsen Høyland, og da var GB syk, og til slutt rundt 8 dager hos Ole Johnsen Krokevold. Han handlet på alle tre stedene, og var i tillegg et par ganger i huset hos John Iversen Fiskaaen med handelsvarer.

1816, 02.XX.: Om lag en måned etter tyveriet (månedsskiftet februar/mars) kom gjestgiver Hoff til Sand og hentet tilbake tyvegodset.

Syk Handels-kar fra Skånevik

Imens hadde Gjest seilt gjennom Lukksundet, krysset ut Bømlafjorden og karret seg gjennom Karmsundet retning Stavanger. Inne på Strand i Ryfylke gjorde han endelig landgang. Nå mente han nok han var så langt unna Hoff at han kunne gi seg til for en tid som handels-karen "Anders fra Skånevik". Dessuten var han fortsatt syk.

Og syk tok han seg da også tid til å være hos bøndene i Strand. De første dagene lå han til sengs. Men det varte ikke lenge før han dro rundt på gardene og falbød det han hadde stjålet i Strandvik.

"Men han var dyr på det," het det i et seinere avhør av bøndene der på stedet. Og det hadde han da også grunn til å være. For det var prima vare han bød fram. Det absolutt dyreste han hadde i sekken, var en prektig sølvkanne med løveføtter. Denne prøvde han å prakke på husverten sin, den aldrende bonden Asgaut Thorssen Kjølevik.

Asgaut hadde nok lyst på kannen, men hadde ikke penger nok. Vi vet ikke om han dro til presten for å låne penger. Men på en eller annen måte må han ha fått nyss om at den var stjålet. For selv Gjest lar i sine erindringer Asgaut si at presten hadde lest om tjuveriet i avisen.

Etter dette fikk Gjest det travelt med å komme seg videre. Og kannen - jo, den lot han like godt stå igjen hos Asgaut, selv om han ikke hadde betalt for den. Han hadde nok funnet ut at det var for risikabelt å dra videre med en slik dyr gjenstand i skreppa.

Oppklaringen

Etterlysningen som Hoff hadde satt inn i avisen, viste seg å være effektiv. Ut på sein-vinteren kom nemlig en kar innom gjestgiveriet. Han hadde vært sørpå. Og der hadde han hørt et rykte om at tjuvgodset fra Strandvik var solgt til bønder i Strand.

Hoff hoppet av glede og sendte straks av gårde de sprekeste karene sine. Noen dager seinere fulgte han sjøl, og sikkert også svogeren Henanger, etter.

På Strand kunne de oppklare hele saken - og ta tilbake det aller meste av tjuvgodset, blant annet sølv-kannen. For Strand-bøndene ble det en dyr affære. Alt de hadde betalt denne handels-karen "Anders fra Skånevik" var tapt. Den lykkeligste av dem der og da, var nok gamle Asgaut som ikke hadde klart å skaffe nok penger til å kjøpe sølv-kannen. Han slapp med skrekken.

Men handels-karen Anders, - han var forlengst reist. Nok en gang var Gjest Bårdsen over alle hauger og klar for nye "eventyr".

Gjestgiver Hans Hoff, derimot, var neppe særlig begeistret for at noen hadde "luftet" sølvet hans. Men siden han hadde fått igjen det aller meste, holdt han kjeft overfor øvrigheten inntil videre. Tjuveriet ble av forståelige grunner ikke anmeldt. Hadde det blitt det, ville jo futen også fått snusen i hva han eide. Først fem år seinere ble innbruddet kjent for "de høye herrer". Da måtte blant andre Hoff vitne om saken. Men så lenge etterpå hadde han vansker med å tidfeste når innbruddet skjedde. Han sa da at det skjedde i slutten av januar 1817, altså vel ett år seinere enn da Gjest var "på besøk".

Ny identitet

Fra Strand i Ryfylke dro Gjest trolig over til Stavanger. På sin veg fikk han på en eller annen måte tak i et dokument hvor det sto: "Nils Andreas Rasmussen, 23 år, fra Sand i Ryfylke, sønn av Rasmus Nilsen og Andrea Pedersdatter, døpt i Sands kirke av presten Knudsen og konfirmert samme sted i 1808".

Denne personen var virkelig nok. Og dokumentet var et funn for Gjest og gav ham en ny og "virkelig" indentitet. Det var ikke lenger nødvendig å diktet opp et navn, bare skifte litt om på dialekten. Og akkurat det må Gjest ha vært en mester til.

Med dette dokumentet i veste-lommen kunne han nå legge Aust-Agder for sine føtter. Kursen ble satt mot Setesdalen. Og derfra dro han videre til Arendal.

Les mer om Gjest Bårdsen.

Artikkelhefte om gamle arbeidsmetoder i jordbruket, Peter Barkve

Forord

Heftet innehelder artiklar som Peter Barkve (f. 1904 – d 1991) tidligare har publisert. Han skriv om gamle ting eller gamle arbeidsmetodar som er knytet opp mot jordbruket. Han har gjennom sin oppvekst, og seinare gjennom sitt arbeidsliv som lærar og bonde og med fleire  kommunale verv som  medlem i Strand Jordstyre og Strand Telefonselskap opplevd/observert forskjell i arbeidsreiskapar og arbeidsmetodar rundt om i kommunen og elles i landet.

Då han ble pensjonist arbeidet han aktivt i innsamlingsarbeid til bygdamuseumet før han da også begynte å skrive om disse gamle tinga eller arbeidsmetodane rundt noen av disse gjenstandane. Noko har han  sjølv opplevd og erfart eller observert, eller han har blitt det fortalt av folk han har vært i kontakt med.
Nokre ting arbeidsmetodar bli omtala i fleire av artiklane, men i forskjellige vinklingar.

Eg har prøvd å samle saman dei artiklane han publiserte og sortere dei så nokolunde etter dei tema han skriv om. Dette hefte inneheld nokre av artiklar frå: Gard, hus og heim.

Ola Barkve
Julen 2006

Last ned heftet som Word/Open Office dokument

Primstaven
Peter Barkve

Gå til artikler om primstaven

Jørpelands-vassdraget
Av Peder Egeland, 1994

INNHALDSLISTE

1. LITT OM JØRPELANDSVASSDRAGET
2. DALAVATN, SVORTINGSVATN OG TØMMERVATN
3. TINTUSVATN, LIARVATN OG LONGAVATN
4. HENGJANDEVATN
5. JØRPELANDSÅNÅ OG LIVET RUNDT
6. BILETE AV GAMLE VÅGEN
7. KRAFTSTASJONANE
8. FISKET I ELVA
9. ENDRINGAR ETTER EVENTUELL UTBYGGING
10. HOVEDDATA OM DEI NYE KRAFTSTASJONANE

INNLEIING
Det gløymte vassdraget! Alle i Strand har høyrt om Jørpelandsvassdraget, men det er svært få som har vert innover heia og sett.  Alle kjenner til Svortingsvatnet, Dalavatn og Liarvatn, men Longavatn, Venavatn og Krokvatn er det mange færre som har vert ved. Eg har valgt å gå inn i sjølve vassdraget med fakta om dei fleste vatn, litt om fisket og om pH verdien i vassdraget. Det er jo vassdraget Jørpeland er bygd på, hadde det ikkje vert for vassdraget hadde nok ikkje Jørpeland vert den store tettstaden det er i dag.

Jørpelandsvassdraget det alle har sett, men ingen har skreve om. Sjølve Jørpelandsånå strekjer seg frå ca. 291 m.o.h. og ned til 0 m.o.h. Jørpelandsvassdraget får tilførsel av vatn frå både Forsand, Hjelmeland og Strand kommune.
Jørpelandsvassdraget vore nytta til mange ting, alt frå kraft til fiske. Det starta som drikkevatn å fiske. Det blei oppretta kvernhus, smie og sag. Møbelsnekkeria i Vågen var og eit godt eksempel på at elva kunne nyttast. I den seinare tid kom Staalverket med sine utbyggingar. Det blei regulert og krafutbygginga var i gang. Etter dei siste planane vil Lyse Kraft bygge ytterliggere ut.

(Klikk på kart for å åpne større versjon)

Jørpelandsvassdraget startar tilførselen heilt oppe i Krokavatnet som igjen får tilførsel av Krøysatjødn, Fiskatjødnhommen, Hillranvatn og nokre småtjødn i nerleiken. Frå Krokavatn renn det videre til Venavatn der også vatn frå Brogavatn blandar seg inn. Frå Venavatn ber det videre til Longavatn. I Longavatnet kjem det vatn frå; Gammlestølstjødnane, Stortjødn, Skivatn, Varhustjødnane, Grydeholltjødna, Svartvatn og nokre småvatn. Frå Longavatn renn det videre til Fårenesvatnet og ned i Liarvatenet. Til Liarvatnet kjem det vatn frå; Holmavatn, Smaasildtjødna, Botnatjødna, Midttjødna og nokre bekker. Det ber videre til Dalavatnet der vatn frå; Hengjanevatn, Øyavatn, Store og litle Nagatjern, Krogavatn og Svortingsvatnet blandar seg inn og renn videre ned Jørpelandsånå. På vegen ned kjem det vatn frå Tintusvatn, Tømmervatn og nokre småbekkar.                                               
Vassdraget slynger seg gjennom tre kommunar og her ein ca. lengde på 2 mil i luftinje.

Dalavatnet, Foto Bjørn G. Lyse

Dalavatnet
Dalavatnet ligg på 268,02 m.o.h. og ligg i Strand kommune.
Vatnet har eit areal på 0,26 km2
Vatnets regulant er Scana Staalverk a/s, som har til formål å bruke det til kraft utbygging.
Reguleringshøgda er 1,47 m.
Auren i vatnet er middels god, men svært overbefolket. pH-en:
20/6 83   5,13

Svortingsvatnet.
Svortingsvatnet ligg på 463,5 m.o.h det ligg
eit areal på 2,45 km2  Vatnets regulant er Scana Staalverk a/s.
Vatnet er regulert 9,5 m og har ein dam i enden mot Lågalia.
Det som er av fisk er tynn aure som er meget god.
pH-en:
14/8 78      5,0 18/6 82      4,95 17/6 83      4,95 23/6 83      4,90
12/9  83          5,0
02/9  93          4,85

Tømmervatnet
Tømmervatnet ligg 365 m.o.h. og ligg i Strand kommune. Arealet på vatnet er 0.13 km2 og det renn ned i Jørpelandsånå mellom Selemork og Dalen kraftstasjon.
Vegetasjonen i vatnet består av siv, botngras og algevekster Aure bestanden er over befolket, men den er meget god.
pH-en:
14/9 78 5,7
18/6 82 5,4
23/6 83  5,06

Tintusvatnet
Tintusvatnet ligg 465 m.o.h. og ligg i Strand kommune. Største lengde be 750 m og største bredde er 450 m og eit areal på ca. 18 ba.
Frå Tintusvatnet renn det videre til Tømmervatvanet.
Vegetasjonen består av botngras, brasmegras, moser og alger. Det vart sett ut 7 garn av umse slag og i løpet av ei fangstnatt blei det tatt inn 28 aurar fordelt på forskjellige størrelsar.
pH-en:
09/02 70    5.6

Liarvatnet, Foto Bjørn G. Lyse

Liarvatnet
Liarvatnet ligg 296,5 m.o.h. og ligg på grensa mellom Strand og Hjelmeland kommune. Arealet av vatnet er 100 ha.(hektar). Dybden på vatnet er ikkje målt, men vatnet er såpass stort at det vil vera vekslande. Nedslagslinja omfatter skogsmark, myr og snaufjell. Det veks i hovedsaken bjørk i liane rundt. Hovudtilsiget kjem frå nord-aust ned "Grimsliåni" der Forenesvatnet, Holmavatnet m.fl. fell inn. Og i sør-aust frå "Smaasildtjernet." Avløpet renn ut i sør til Dalavatn og videre til Jørpelandsånå.
Sikt måling gjort om hausten tyder på 6.5-7.5 m. djup. Vatnet har ein brun-gul farge som tyder på humus (myr). Fiskeslaga er ål og aure.
Det vart sett ut 7 garn av ymse masketettleik hausten 72, i løpet av ei fangstnatt vart det 59 aurar. Dei fleste var mellom 18 - 20 cm
pH-en:
20/09 72    5.1 17/06 83    5.22 02/09 93     5.92

Longavatn
Longavatn ligger 451 m.o.h. i Hjelmeland kommune.
Vatnet er svært langt ca.3.1 km.
Tilsiget kjem frå aust, frå Krokavatn, Venevatn, m.fl.
Utløpet renn ned til Forenesvatnet videre til Liarvatn osv.
Det er bygd éin demning ved ut løpet som er ca.3-5 m høg.
pH-en:
12/09 83     5.12

Hengjandevatn
Hengjandevatn ligg 474 m.o.h. i Strand kommune. Hengjandevatn ligger sør-aust for Svortingsvatnet, I størrelse på lik linje med Regnarvatn.
Fiske forholda er svert dårlege. Miljøvernsledaren meinte vatnet er heilt tomt for fisk. Det vil seie at det stor fisk og at yngelen ikkje veks opp.
pH-en:
18/06 83    4.95

Jørpelandsånå og livet rundt.
Jørpelandsånå strekkjer seg frå Dalavatn til fjorden. Den har eit fall på 286 m. Jørpelandsånå har lenge vore ei grense mellom Tunglands garane og Jørpelands garane. På Tunglands sida har det vore ei kvern i område ved Tunglands-brua og ei oppe på Selemorks garden. Jørpelands garane hadde to kverner; Begge låg omtrent der kraftstasjonen i vågen ligg i dag. Førlands garen hadde sine kvernhus oppunder fossen. I Vågen her det og vore sager og møbelsnekkerier. På møbelsnekkeria var det mest fåre det gjekk på, men også finare møbler i eik.
Elva er i dag nytta til to kraftverk og som drikke-vatn til Staalverket. Dei to kraftstasjonar langs ånå: Jørpeland 1 og Jørpeland 2.

(Klikk på kart for å åpne større versjon)

KRAFTSTASJONANE

Jørpeland 1
Jørpeland 1 er i dag nedlagt. Den sto ferdig i 1912, dei hadde då bygd ein demning ved Skjedhavn og ei røyrgate derifra ned til stasjonen. Høgdeforskjellen er 74 m og stasjonen hadde ein Francisturbin på 1500 H.K.(heste krefter.)

Kraftstasjon I, vågen

Jørpeland 2
Vatnet til stasjonen kjem frå dammen ved Storåsfossen. Dammen er 7.5 m høg og 37 m, frå dammen går det ei røyrgate i jern 20 m til eit ventil hus der dei kan stengje vatnet av. Videre går det ei 1500 m. lang røyrgate i tre til ein 300 m. lang tunnel i Førlandsåsen. I tunnelen er det eit basseng og frå dette går det to røyr på 650 m. ned til Kraftstasjonen. Høgde forskjellen er 182.5m. Den eine røyren driv 2 Relton-turbinar. Den andre driv ein turbin.

Kraftstasjon II

FISKET I ELVA
Fisket i elva er variabelt, men ikkje noko å skryte av. De går laks opp i elva, men dessverre så kjem den ikkje lengre enn fossen. Fiskaforeningen har lenge ønsket å få til laksetrapper opp fossen, men det har ikkje gått igjennom i kommunestyret.
pH-en i elva:
Over kraftst. i Dalens
02/09 93   6.07
Over fossen°
02/09 93   5.47

Lengdefordeling for aure og laks, stn 2, Jørpelandselva 26.05.92

Endringer etter eventuell utbygging.
Den utbyggingstanken som ligger bak Lyse Krafts planer for Jørpelandsvassdraget er at dei i størst muleg grad prøver å konsentrere reguleringane. Men dei klarer ikkje å gjere det uten å gjere inngrep i naturen. Lyse Krafts planer medfører regulering av følgande vatn:

Svortingsvatnet, Hengjanevatnet i bakgrunnen. Foto Bjørn G. Lyse

Svortingsvatnet
Svortingsvatnet vil bli inntaksmagasin for Dalavatnkraftstasjon. Vatnet er i dag regulert 9,5 m mellom 454 og 463 m.o.h. Det vil bli regulert opp ytterligere 11 m til 474,5 m.o.h. Det vil gi ein magasin kapasitet på 55 mill. m3 vatn. Oppdemmingen av Svortingsvatn vil seia at 0,46 km2 vil bli ned-demmd.

Hengjandevatn
Hengjandevatn er i deg uregulert, dette vatnet ville Lyse Kraft senke med 20,5 m, med ein høgaste vatnstand på 474.5 og ein lågaste vatnstand på 454 m.o.h. Dermed oppnås eit magasin på 10 mill. m3. Med lågaste vatnstand vil Hengjandevatn gi eit tørrlagd område på 0,21 km2. Men etter dei nye planane skal Hengjande fredast. Det vil seie at det ikkje skal byggjast ut.

Longavatn
Longavatn vil ikkje bli regulert meir enn det er i dag. Det vil seie ein svingning mellom 451 og 454 m.o.h. Ved vatnet vil det i følge planen bli bygd ein pumpestasjon som skal pumpe vatnet opp til overføringstunnelen som fører vatnet til Svortingsvatn.

Liarvatn
Liarvatn vil heller ikkje bli meir regulert. Her vil vatnstanden svinge mellom 4 m.

Dalavatn
Dalavatnet vil ikkje bli endra. Sånn som nå vil det vera regulert 1.5 m.

Hoveddata om dei nye kraftstasjonane.
Dei to nye kraftstasjonane som er planlagt er Dalavatn og Jøssang kraftverk.
Dalavatn kraftverk skal utnytte eit fall på 180 meter fra Svortingsvatn til Dalavatn. Aggregatet i Dalavatn kraftverk vil bli ein Francis turbin som yter 25 MW, og gjennomsnittleg årsproduksjon på ca. 82 GWh.
Jøssang kraftverk skal utnytte eit fall på 285 meter frå Svortingsvatn til fjorden. Aggregatet i Jøssang kraftverk vil bli ein Francis turbin som yter 65 MW, og gjennomsnittleg årsproduksjon på 182 GWh.

Stemmen ved Storåfoss. Foto Bjørn G. Lyse

Peder Egeland
Klasse 8 A
18-3-1994
Jørpeland Ungdomsskule
Kjelder:
Stranda sågå
Teknisk etat
Regulerings planar frå Lyse Kraft
Kartbok frå Asplan

Stoff og bileter frå biblioteket.

Strand Thinglags økonomiske Tilstand i Femaaret 1861 - 65

Aarsagen hertil maa velisær søges i den her saa almindelige uvirksomhed og Ligegyldighed blandt Folket samt Vedhængen ved det Gamle, hvortil kommer, at her kun findes Faa, der ere saavidt bemidlede, at de formaa at udrette synderligt. Dog synes Sandsen for denne Bedrivts Vigtighed at være vaagnet hos Enkelte, der saa smaat have; begyndt at forsyne sig med hensigtsmæssigere Redskaber, navnlig hvad Plouger og Kjærrer angaar.

Paa et par, Gaarde har man ogsaa forskaffet sig Tærskemaskiner, hvoraf den ene er taget i Brug. Paa mange marker indskrænker man sig til kun at dyrke den samme Ager, der formentlig i Aarhundreder har været brugt som saadan, hvortil omtrent den hele Gjødselmængde anvendes, uden at man har Noget at afse til at gjødsle det saakaldte england med. Femaarstid har man paa forskjellige Gaarde opdyrket endel Nyland, og antager dette i Femaaret idetheletaget at udgjøre omtr. 100 Maal Jord. Udsæden bestaar hovedsagelig i Havre og Poteter, ifølge Opgaverne ved Folketællingen skulde den aarlige Udsæd udgjøre: Af Hvede 3/S Tønde, Rug 2 5/12 Td, Byg 54 3/20 Td, Blandkorn 22 5/S Td, Havre 512 Td. Poteter 63 Td. Foldigheden er forskjelligt opgivet, hvoraf Middeltallet omtrent bliver. Rug 9, Byg 6 5/12, Blandkorn 7, Havre 7, Poteter 6 1/2. Efter disse Opgaver vilde her i Sognet avles omtr. 4100 Tdr. Kornvarer, hovedsagelig Havre, samt omtr. 4500 Tdr. Poteter, men da Opgaverne hvad Udseden angaar formentllg ere såtte noget lavere end hvad der i Virkeligheden er Tilfeldet, maa man antage at her avles omtr. 5000 Tdr. Kornvare og ligesaameget eller noget mere af Poteter. Avlingen af Poteter pleier I Regelen at være tilstrekkelig for Behovet, hvorfor man paa enkelte Steder almindelig har Noget til salg. Det sidstforløbne Aar gjør dog herfrå en Undtagelse, da denne Høst paa Grund af Potetessygdomme faldt mislig ud. Af Kornvarer tiltrenges derimod et betydeligt Tilskud uden at det vel er muligt endog tilnærmeseesvis at angive dets Størrelse; men naar man tager Hensyn til, hvad ovenfor om Kornavlingen er anført, samt til at Sognet har en Folkemengde af 2228 Mennesker, vil formentlig det aarlige Indkjøb af Rug, Byg og Erter kunne anslaas til omtr. 1000 tønder. Paa 1 Maal Jord udsaaes i Almindelighed 5/12 Tønde Havre og 3/4 Tønde Poteter.

Ved Kreaturtallet antages heller ikke nogen betydelig Forbedring at vere indtraadt i de sidste 5 Aar, endskjønt det maa indrømmes, at man nu føder Kreaturene noget bedre end før. Kun Faa ere forsynede med ordentlige Hus; paa mange Steder stues kreaturene ind i smaa usle Rum, der dels ere saa aabne, at Kreaturene udsættes for at fryse til Skade, dels saa mørke og trange, at Faarene hverken faar tilstrekkelig Lys eller luft. Om Sommeren beites paa de fleste Steder paa daarlige havnegange med et altfor stort Antal smaa og store kreature omhinanden. Som Følge heraf er det aarlige Udbytte af Melk kun ringe, og det antages, at man af hver Ko i Gjennemsnit erholder omtrent 500 Potter melk, hvoraf tilberedes Smør og Ost, som fordetmeste forbruges til Husholdningerne, medens Enkelte har Noget til Salg. Her antages aarlig at sælges omtrent 50 Storfæ til en gjennemsnitspris af 12-14 Spd. Af Heste sælges her kun faa, maaske omtr. 5 tils. aarlig. forholdet mellem Antallet af vinterfødte Stykker stort Kvæg og Mælkekoer antages at være som 3:2. Faareslam er af ikke ringe Betydning i Distriktet. Da her sjelden ligger dyb Sne, kan Faarene fordetmeste hele Aaret slippes ud paa Beite. Man har her næsten Intet foretaget til kreaturenes Foredling; dog har man paa flere Steder en taalig god Faarerase.

Skovdrivten er her af ringe betydning; kun paa faa Gaarde findes betydelig Tømmerskov, som langtfra afgiver tilstrækkeligt Bygningsmaterialertil Bygdens Behov, hvilket saaledes fordetmeste maa kjøbes fra andre Distrikter. Derimod findes paa flere Steder endel Birkeskov, der ikke alene tilfredsstiller Behovet af Brænde, men ogsaa afgiver ikke ubetydeligt til Salg. Som Brænde bruges her almindelig Topender og Kvist, Ener og Lyng samt paa de fleste Steder Torv, hvormed Sognet i Almindelighed er taalig godt forsynt.
Her findes i Sognet 5 Bygdesauge, nemlig en paa Gaarden Fiskaaen, en paa Jørpeland, en paa Tungland, en paa Jøssang og en paa Svinæs, hvoraf der paa hver af de 3 første antages aarlig at skjæres omtr. 150 Tylvter Tømmer og bord, medens der paa de to sidstnævnte kun skjæres Ubetydeligt.

Kun i Bygdens søndre Del drives noget Fiskeri, især af Brisling og kun Ubetydeligt af Sild og Makrel, hvilket Fiske tildels er temmelig indbringende, men som kun kommer enkelte Gaardee Opsiddere tilgode.
Derimod deltager en stor del af Bygdens Befolkning i Vaarsildfisket, hvilken Bedrivt synes at have tiltaget betydeligt i de sidste 5 Aar, og saa træg og uvirksom man er i næsten en hver anden Retning, saa flittig og udholdende synes man at være, nåar det gjælder Fisket, hvortil de fleste voxne og arbeidsdygtige Mandspersoner ruste sig ud.

Hvert Aar udrustes flere og flere Garnbaadslag, der dels reise til søndre Fiskeridistrikt, dels til Kinn, hvorfra de i regelen vende tilbage med god Fortjeneste, som i de sidste Aar for hele Sognets Vedkommende kan anslaas til omtr. 10.000 Spd. aarlig. Denne Bedrivt maa saaledes næsten ansees som Sognets betydeligste Indtasgtskilde.
Bergværksdrivt finder ikke Sted inden Distriktets Grændser. Endel Anmeldelser af Ertsfund - især Kobber og Svovelkis - ere i det sidstforløbne Aar modtagne og bekjendtgjorte, men det er nok tvilsomt, om noget af disse Fund er saa righoldigt, at det med Fordel vil kunde drives.

Med Haandværkere er Sognet daarligt forsynt, og navnlig hvad Tømmermænd, Snedkere, Skomagere og Skræddere angaar neppe tilstrækkeligt for Behovet.
Det saakaldte Tou Brug har i Femaaret for en del udvidet.sin virksomhed. Fortiden forefindes den 1 Kornmølle med 11 Par Kvæme, 1 Valdse og 5 Sigte, der drives af 2 Turbiner, 7 Kalkværne med 17 Par Kværne; 2 Tørreheise med 5 Tørreheller. Ved Møllen og Kværnerne formales aarlig omtr. 20.000 Tdr. Kornvarer, hvormed 12 a 15 Mand ere beskjæftigede.
1 Malteri og 1 Bryggeri, hvorved i 70 a 50 Brygninger trygges 20. til 2400 Tdr. Malt. Ved Bryggeriet og Malteriet ere 25 Mand beskjæftigede.
Det hele Brug, hvormed findes et betydeligt Landhandleri samt Smeder, beskjæftiger omtrent 40 Arbeidere, men om Sommeren, naar Malteriet ikke drives, er disses Anta I noget mindre.

Husfliden er i Almindelighed ringe saavel hvad Mandfolkenes som Kvindens angaar. Imidlertid arbeides her en ikke saa ringe Mængde Aarer, Kufter, Haandspager, Stiger og Limer, ligesom herfindes noglefaa flinkeTræskoarbeidere, hvilke Produkter finde god Afsætning i Stavanger.
Her arbeides aarlig en betydelig Del større og mindre Baade, hvorfor her i Femaaret er bygget 2 Dæksbaade.
Af Jagter og Dæksbaade findes her 9 Stykker, der under Vaarsildfisket i Regelen anvendes til Logisfartøier og den øvrige Del af Aaret til Fraktfart paa Stavanger og Omegn samt paa fjordene med Tømmer og bord, Ballassten, Veifyld m.m.

I Sognet findes en Sparebank, hvori er indskudt omtr. 150 Spd. Aarslønnen for en Tjenedreng er omkring 20 Spd. og for en Tjenestepige 10 a 11 Spd. Daglønnen for en Arbeidsmand er omkr. 14 Sh. om Vinteren og 18 a 20 Skill om Sommeren samt Kosten. Til stor Skade for Gaardbrugerne synes det at blive mere og mere vanskeligt at faa ordentlige Tjenere; i Almindelighed ere de meget fordringsfulde, dovne og selvraadige, saaat man langtfra have den tilbørlige Nytte af dem, selv om de nyde noksaa god Behandling.

Med Hensyn til det huslige Stel, da staar det paa de fleste Steder misligt til; Urensligheten er ofte meget stor og Beboelsesværelserne uhyggelige og usunde, tildels i den Grad, at de formentlig maa være farlige for Sundheden. Jeg har f.Ex. paa Forretningsreiser været inde i Stuer, hvor Luften har været saa forpestet, at min Kammerat ikke kunde holde ud at være inde nogle faa minuter, men maatte gaa ud og brække sig. De saakaldte Bilæggerovne og Kogeovne bruges almindelig her, og da Døre og Vinduer holdes omhyggelig lukkede, saa den afskylige Luft ikke dunste ud af Værelset. Her gives kun Faa, som forstaar sig paa ordentlig Madlavning.

Udvandringen til Amerika synes at være i tiltagende, hvilket formentlig dels grunder sig paa Familieforbindelser, dels derpaa, at man finder saa vanskeligt at slaa sig igjennem her. I de sidste 5 Aar er opgivet at være udvandret her af Sognet 90 Personer, hvoraf de Fleste med ubetydelig Formue.

Distriktet staar formentlig langt tilbage i materiel som i aandelig Udvikling. Herfindes saagodtsom ingen ordentlig Tråa; Skolevesenet er tildels forsømt; Sognets Kirke er ubrugelig og maa bygges ny med det Første. Før har man næsten inten foretaget i disse Henseender; nu staar Alt for Tur til at gjøres paa en Gang, hvilket vil foraarsage, at Byrderne ville blive meget trykkende.

Endskjønt Distriktets økonomiske Tilstand fremdeles er temmelig daarlig, antages den dog i Femaaret at have gaaet noget fremad, hvortil det for Garnfiskernes Vedkommende heldige Udfald af de sidste Aars Vaarsildfiske maa ansees som den nærmeste Aarsag, og vilde udentvivl Fremgangen været betydeligt større, dersom Befolkningen ikke var saa almindelig hengiven til Nydelsen af berusende Drikke og deraf følgende Udskeielser, isærfra de hyppigen foretagendes Byreiser.

Strands Lensmandsbestilling den 12de Marts 1866 Ærbødigst
Markus J. Foss

AV LARS GAUTE JØSSANG

Svensken hadde ikkje vore lenge på Jørpeland før desse orda kom over leppene. Det tunge vestlandsværet, regn og skodde til alle tider var utåleleg. Barkafjellet og andre fjell i ”syningom” steig elles irriterande til vers og stengde utsynet. Det vart for inneklemt og trykkande. Men klima og landskapsformasjonar var ein ting. Noko anna var dei sosiale spenningane som fortetta seg i den gryande fabrikkbyen fram mot 1920. Dei hadde også med svenskar å gjera.

Stålverket

Jørpeland og Søre Strand var frå gammalt av helst ein utkant i heradet. Det var Tau og området nord for «Hole Eiga» som utgjorde det naturlege tyngdepunktet. Her låg kyrkja, det vesle som var av kommunal administrasjon og for ikkje å gløyma Tou Mølle. Men hegemoniet til nordbygdarane låg likevel ikkje fast. Like etter århundreskiftet rann nemleg «den nye arbeidsdagen», som Christian Michelsen snakka så varmt om, over landet. Den nyutvikla kraftteknologien gjorde det nemleg mogleg å kobla hestekreftene i fossane til maskinar og produksjonsutstyr stuva saman i fabrikkar. Med mange fossefall lova dette sjølvsagt godt for eit Noreg på veg inn i industrialismens tidsalder.

På denne bakgrunn er det ikke å undrast på at grundarar også kasta augo sine på Tunglands- eller Jørpelandselva. Såleis blei A/S Ryfylke Kraftanlæg danna i 1909 med ingeniør Hallvard B. Sæther i spissen. Og eit år og to seinare kunne bysbarnet og skipsopphoggingsmannen, Ths. H. Poulsson, kalla inn til konstituerande generalforsamling for Stavanger Electro Staalverk A/S. Dermed var tungindustrien på veg til Jørpeland og Strand, til småbruksbygda med fiske og sjøfart som viktigaste attåtnæringar.

Denne artikkelen skal ikkje handla om polariseringa og spenningane som oppstod mellom den nordre og den søre delen av heradet for skuld industrireisinga. I større og mindre grad har dei gjort seg gjeldande heilt fram til i dag. Det opprivande ord­skiftet som til dømes har vore om Høgsfjord-røyret, er djupast sett ein del av denne problematikken. Men når det meir spesielt gjeld Jørpeland, kom altså denne bygda inn i det industrielle dragsuget tidleg i dette hundreåret. Det førte og til at andre kulturstraumar gjorde seg gjeldande. Såleis var det uunngåleg at møtet mellom ein «raud» og internasjonal fagarbeidarkultur på den eine sida og ein «nasjonal» jord-og sjøkultur overrisla av lekmannskristendom og tradisjonelle verdisett på den andre, med nødvende måtte gje atterljom.

BYGDA VART OMSKAPT

Folk med skinnbukser, breidbremma hattar og store snuslipper kom til Jørpeland i 1909/10. Mange hadde ein svensk drei på målet sitt, men det galdt slett ikkje alle. Når det både skulle byggast kraftstasjon og eit stålverk med smeltehytte, hammarverk og støyperi, skjønar ein straks at det var behov for mange arbeidsnevar. Difor var det ikkje berre rom for bresne rallarar, men og for bygdefolk. Med anleggsarbeida blei den jamne kvardagstralten broten, Jørpeland kom kort og godt under «forvandlingens lov».

Holger Barkved har skildra omskiftet, eller opptakten til det nye industrisamfunnet, i nærast poetiske ordelag: «Bygda vart liksom med ein gong umsnudd. Ingeniørane kom med sine målegreidor, rekna og stakk ut. Dei kjøpte opp vassrettar og jordeigedomar. Det strøymde til alle slags folk frå nær sagt alle land. Det song under mineboltane, det dunde tungt av sprengsmellane som gav atterljom i fjell milevidt ikring og fortalde at ein ny tid gjorde sitt inntog». Den industrielle revolusjonen kom altså med dunder og brak til Jørpeland, som til Sauda, Odda, Høyanger og andre kraftbygder på Vestlandet.

Korkje stålsmeltarar, formarar eller smedar var å oppdriva i Strand-sokna. Difor orienterte stålverks-direktøren seg mot den internasjonale arbeidsmarknaden. Ths. H. Poulsson rykte inn annonser i aviser på kontinentet, og rekrutteringskampanjen lukkast rimeleg godt. Til Jørpeland kom i alle fall tyskarar, austerrikarar, belgiarar og jamvel ein og annan franskmann. Namn som Starzengruber, Radlgruber og Guillaume bar bod om langveisfarande folk.

Skulle den nyetablerte verksemda få fram stålprodukt med høg kvalitet, var dugande fagarbeidarar ein av dei viktigaste føresetnadene. Jørpelendingane og andre strandbuar kunne i høgden nyttast som hjelpearbeidarar og handtlangarar dei fyrste åra. Det er neppe tilfeldig at så mange av dei lokalrekrutterte arbeidarane begynte karrieren på kaien, som sjauarar under taktstokken til Peder Tungland. Det var ein veg inn i føretaket til andre og meir attraktive jobbar.

Bygda som på eit vis hadde slept taket i primærnæringane, vart til eit fleirnasjonalt/fleirkulturelt samfunn. Men trass i betydlege skilnader på det nasjonale, faglege, kulturelle og livssynsmessige området, gjekk likevel dette fyrste «møtet» av i likaste laget. Visst la utlendingane for dagen eit anna levesett med andre skikkar. Og visst var fleire av dei katolikkar.

Visst blei avstanden uhorveleg stor mellom den utanlandske arbeidareliten og fiske- og jektebøndene som knapt hadde sett ein fabrikk før. Og visst var organisering av arbeidarar i fagpolitiske samanslutningar av typen Jern og Metall noko nytt. Men på bakgrunn av dei store endringane, skulle ein kanskje ha venta fleire utladningar. Dei store konfrontasjonane uteblei, så om samkvemet ikkje akkurat var harmonisk, var dette for inkje å rekna mot det som kom nokre år seinare.

Jørpeland i vinterskrud.

JOBBETID — DYRTID — REVOLUSJONSTID

Den fyrste verdskrigen kom som eit stort sjokk på det «siviliserte» og framstegsvennlege Europa. Den positive utviklinga som lenge hadde rådd grunnen, blei avløyst av liding og store atterslag. Kven kunne sjå for seg sorpefylte skyttargraver med sundskotne kroppar berre nokre år i forvegen? Sjølv om ikkje Noreg direkte blei trekt inn i krigshandlingane, deltok landet som «nøytral alliert», for å bruka ei kjend nemning.

Men nokre vart råka meir enn andre. Blant desse høyrer så absolutt Stålverket på Jørpeland. Mobiliseringsordren nådde nemleg den nyindustrialiserte bygda i ytre Ryfylke. Så sjølv om nokre la det døve øyra til, vart det oppbrot for dei fleste utlendingane. Då tyskarane glei ut Idsefjorden, vart det sunge «Deutschland, Deutchland uber alles» så det høyrtest langan lei. No skulle dei heim og kjempa for Keisar Wilhelm! Fulle av kampmot sa dei farvel til Jørpeland og arbeidsplassen sin.

Ths. H. Poulsson kom dermed verkeleg i klemma. Utan fagarbeidarar — ingen produksjon. Dei lokalrekrutterte arbeidarane hadde rett nok begynt å snusa på meir avanserte jobbar enn sjauinga på kaien, men dei hadde på ingen måte den nødvendige kompetansen til å ta over. Til dette kom at direksjonen for Stålverket hadde sagt ja til utviding av verksemda. Mellom anna skulle det byggast valseverk og endå ein kraftstasjon. Aksjeinnbydinga blei sendt ut, og responsen var slett ikkje klein.

Mangel på fagfolk var heilt klart eit trugsmål mot Stålverket. Men direktøren tok stuten så å seia ved horna. Sjølv om «svenskehatet» knapt hadde lagt seg, 1905 låg trass alt ikkje så langt attende, orienterte Poulsson seg nettopp mot dette nabolandet. I industriell utvikling, og spesielt på det elektrometallurgiske området, hadde svenskane lange tradisjonar og opparbeidd ekspertise. Vervekampanjar med god løn og andre lokkemiddel gjorde si gjerning. Det dukka raskt opp nokre forløparar, før ein strid straum av svenskar kryssa heradsgrensa. Larsson og Ljungquist og andre etternamn som enda på «son» og «quist», vart vanlege.

Det blei jobbetid på Jørpeland frå 1916 og utover. Sjølv om Stålverket opplevde flaskehalsar i råstoff-tilgangen, blei likevel ikkje drifta hemma i nemnande grad. Produksjonsprosessane gjekk sin gong, Nansenstål blei laga og skipspropellar og smidde artiklar, som pikker og spett m.m., blei skipa ut frå bygda til kundar både nær og fjern. På anleggsplassane, inne på sjølve Stålverksområdet og på den nye kraftstasjonen oppe i Jørpelandsdalen, var det også full aktivitet.

Det viste seg likevel at anleggsarbeidarane denne gongen var meir radikale enn forgjengarane hadde vore. Såleis bar mange på syndikalistiske «anskuelser», som ein gjerne sa i den tida. Denne sosialistiske retninga med opphav i Frankrike, hadde bråe og uventa arbeidarframstøytar som fremst kjennemerke. Plutseleg kunne dei legga ned arbeidet og krevja høgare løn eller andre endringar i arbeidsvilkåra. Fleire tinga «Direkte Aktion» og «Revolt», bladnamn med klare hint om den ideologiske orienteringa.

Øsinga og gjæringa i tida henta også kraft frå den sterke krigsinflasjonen. Som fylgje av dette tok arbeidarane til å forlanga «dyrtidstillæg». All den tid fagforeiningsstellet hadde kome i god gjenge att, det fall saman då utlendingane reiste i 1914, kunne dette gjerast med dess større kraft. Difor kom det også til dyrtidsdemonstrasjonar på Jørpeland, såvel som i Kristiania. Direktør Poulsson og driftsstyrar Steen lika dette berre sånn passeleg, men slik som stoda var, kunne dei likevel ikkje vera for steile. Samstundes var det også klart at stålverksøkonomien, grunna dei store investeringane, ikkje tålte ein altfor slepphendt lønspolitikk. Marginane var små og rammene kunne fort bli sprengde.

Tida arbeidde i det store og heile mot kapitalistane. Arbeidarrørsla i Noreg blei frå 1916 og utover, sterkt radikalisert. «Dynamittmannen» frå Trondheim, Martin Tranmæl, hadde sidan 1911 ivra for ei meir aggressiv linje overfor arbeidsgjevarane. Og Fagopposisjonen, som den nye retninga vart kalla, hadde vind i segla. Tranmæl og mange av dei andre arbeidarleiarane tenkte i revolusjonere banar. Det liberale demokratiet var etter deira meining ubrukande som statsform. L'ancien regime måtte vekk, eit klasselaust og arbeidarstyrt samfunn var den lysande stjerna på kamptummelen.

Syndikalistiske rallarar, stigande matvareprisar og ei generell radikalisering av arbeidarrørsla på alle nivå, dvs. lokalt, nasjonalt som internasjonalt, varsla moglege samanstøytar, også på Jørpeland. Året 1917 blei då også skilsetjande for det nye stålverkssamfunnet.

FRAM MED KNYTTNEVEN

Det var ikkje fritt for at anleggssluskane og ungkarane på Stålverket såg meir på jentene enn det bygdeungdomen sette pris på. Det hende heller ikkje så sjeldan at berusa svenskar og nordmenn for den del, kom rennande inn på basarar og liknande tilstellingar. Sjølv om dette i fyrste rekke råka folket på Jørpeland, gjekk heller ikkje nabobygdene fri. Såleis fekk Bjørheimsbygda ved fleire høve ublide vitjingar. På sin måte gav slike episodar også næring til uroa, med kvassare frontar som synberrt resultat.

Mot slutten av 1916 slo soknepresten i Strand alarm. Til heradstyret skreiv han at det var «åpenbart for alle som vil se at det i den senere tid har tiltat med misbruk av spirituosa drikke ... Der skibes hjem en mengde drikke og følgerne er ... voksende råskap». Med mindre det vart truffe «effektive foranstaltninger» ottast presten at det i desse tidene kunne alast «op en drikfældig slekt». Utviklinga hadde gått frå vondt til verre. No hadde det jamvel blitt slik at «de gode elementer av befolkningen neppe tør komme sammen, fordi de risikerer at forstyrres og forulempes av fulde folk».

Med drikkinga fylgde slagsmål. På vårparten i 1917 tørna svenskar og jørpelendingar saman i eit alvorleg basketak. Det vart så gale at bedrifta måtte ta affære. 40 arbeidarar av «de værste syndicalister paa Vestlandet» fekk påbod om å reisa frå bygda. Stålverket bestemte seg for å gjera kort prosess, dvs. «faa fjernet de umuligste Elementer af svenske Syndicalister». Slik som situasjonen var, galdt det om å statuera eit eksempel. På den måten vart utvisinga ein siger for bygda som nærast hadde blitt teken på senga.

Likevel blei det ikkje ro. Ein dag i september same året kunne Stavanger Aftenblad fortelja om «Styg sjau på Jørpeland — slagsmaal og mange revolverskudd». Journalisten kunne melda om «ondartede gatekamper». Under desse bataljane hadde «etpar svensker (også) benyttet revolver» og fyrt av «10-15 skud». At ingen blei alvorleg såra, «betegnes som et under». Sjølv om ein ikkje kan stola blindt på avisreportasjen, var tilhøva langt frå rolege og idylliske. Knytteneven sat i alle fall laust i bukselommen på folk!

Elles vekte «de uegte fødsler» ikkje så liten bekymring. Ei gruppe som kalla seg «Flere Venner af Sædelighet» skreiv såleis brev til presten å klaga si store naud. Dei hadde lenge trutt at «det Offentige vilde skride til mod den Usædelighed som foregaar her paa stedet», men åtgjerder var ikkje blitt iverksette. Greip ikkje presten inn, truga gruppa med å venda seg til «Politimand og Amtmand» for støtte og «videre forføining».

Drikking, slåssing og sedløyse var i og for seg ikkje ukjende fenomen for jørpelendingane. Det nye var i fyrste rekke omfanget og at «umoralen» blei boren fram og eksponert av radikale og framande arbeidarar. Den halvkristlege bygdekulturen blei utfordra av ein pågåande, gudlaus og sosialistisk fagarbeidarkultur. Flagget, det krossmerkte nasjonalsymbolet og 17. mai, vart ikkje vørdt så mykje på. I staden veifta arbeidarane med raude faner, særleg den 1. mai.

Slikt egga til motsegn.

1. mai 1918

DEN UUNNGÅLEGE KONFRONTASJONEN

Bolsjevikane sin siger og revolusjonstilløpa på kontinentet skapte også von og optimisme blant arbeidarar på Jørpeland. Det kjendest som ei ny tid var i emning, og difor var det all grunn til å bæra hovudet høgt. Innad på Stålverket kjempa arbeidarane for dyrtidstillegg og kortare arbeidstid. Utad blei beisk kritikk formulert mot «de lædende bønder i Strands herredstyre». Det var spesielt den slette innsatsen til provianteringsrådet som fekk gjennomgå. Blei det ikkje snart betring i mat- og forsyningsvegen, «fraskriver vi os alt ansvar for hvad det maate bli følgerne».

Kravet om 8 timars arbeidsdag blei vidare reist med styrke 1. mai i 1918. Ein deputasjon blei sendt til Stavanger, der hovudkontoret låg. Men direktør Poulsson hadde ikkje tankar om å koma utsendingane og arbeidarane i møte. «Imidlertid slaar dog ikke arbeiderne sig tilfreds med dette. Kravet ... kommer igjen, sterkere og sterkere, indtil man innser at der er ikke nogen vei udenom». Slik skulle det også gå.

Den 17. juni same året gav leiinga grønt lys for «Normalarbeidsugen» i smelteverket, og dermed var det viktige 8-timarskravet innfridd. I tur og orden blei denne arbeidstidsordninga også innført i dei andre avdelingane.

Dessutan pressa arbeidarane leiinga til nye dyrtidstillegg i 1918. I samband med tariffrevisjonen i mars året etter, var det dessutan duka for nye lønskrav. Arbeidarane i jern- og metallindustrien blei tilkjent 30 øre meir i timeløn. Men så pressa økonomisk som Stålverket var på det tidspunktet, nølte Poulsson i det lengste med å innrømma dette tillegget. Fyrst etter at Arbeidsretten den 19. juni slo fast at ingen unntak kunne gjerast, melde direktøren pass. Men det skulle visa seg at dette var ein skinn-manøver. Kort tid etter trakk bedrifta tilbodet attende, noko som gjorde situasjonen endå meir betent.

«Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon», som LO den gongen heitte, oppmoda til politisk streik 21. juli til støtte for Russland, den nye bolsjevikstaten. Stalverksarbeidarane ville gjerne visa sympati og solidaritet, og tok difor fri og gjekk i demonstrasjonstog denne dagen. Dette var ei politisk, og dermed lovleg streik. Likevel møtte arbeidarane den neste morgonen ein stengd fabrikkport. Ei slik lettferdig omgang med arbeidsplikta kunne ikkje bedrifta akseptera. I alle fall heitte det slik i den offisielle grunngjevinga for lockouten.

Etter «Utkastelsen från arbetet», som det står i ein av protokollane, blei eit fellesmøte for alle arbeidarar og organiserte grupper på staden skipa til. På denne storsamlinga blei Jørpelandkontroll med og sjølv overta «produktion og omsætning», og på den måten bana veg for «den socialistiske samfunnsorden». Konflikten tok med dette ei ny og alvorl Faglige Samorganisasjon danna. For no galdt det om å stå saman og markera styrke. Samorganisasjonen fekk ikkje uventa ein revolusjonær profil. Arbeidarane måtte vinna egare vending.

Den 23. juli kom mottrekket. Då blokkerte dei lockouta arbeidarane all anleggsaktivitet på og rundt Stålverket. Dette råka moderniseringsprogrammet som snart var ferdig. Når produksjonen kunne koma i gong att, blei med eitt meir usikkert. Noko verre kunne knapt henda verksemda, og driftsstyraren reagerte då også momentant og hardt. Å utbetala «optjent løn, betaling for opsigelse og feriegodtgjørelse,» nedla han straks forbod mot. Då dette blei kjent, tok arbeidarane oppstilling utanfor kontoret hans. «Jeg stod alene mellom 250 mann», fortel Steen i sine memoarar.

Folkemengda var «opphisset av sine ledere til å foreta seg hva som helst». Men ved «bestemt opptreden holdt jeg ... den osende skare i sjakk til politipatruljen (frå Stavanger, lgj) ... nådde fram», og det heile løyste seg opp. Frontane fraus til og konflikten blei langvarig. Iste Mai, no Rogalands avis, dekka konflikten og kom med kraftige skuldingar mot Stålverket. At bedrifta sa opp husleigekontraktane, og dermed bokstavleg tala kasta arbeidarane sine på gata, blei det særleg reagert på. «Kapitalen retter alltid slaget mot arbeiderne paa de følsomste punkter og undlater ikke et hvilketsomhelst, ja selv de aller simpleste midler».

Utan tak over hovudet var det ikkje så enkelt å føra kampen vidare. Og avisa var ikkje nådig. «Staalværket lægger tydelig for dagen i al sin optræden, at gjøre opholdet for arbeiderne saa bittert og surt at de maa forlate stedet (...) Jørpeland skal avfolkes og det ser ut som at staalverket skal faa sit ønske opfyldt. Store skarer av arbeidere, særlig ungkarer forlater stedet, men familieforsørgerne kan ikke saa lett slippe avgaarde og maa derfor, hvor ubehagelig opholdet end kan være, indtil videre slaa sig til taals derinde». Slik skreiv Iste Mai skuffa og vonbroten på vegne av arbeidarane.

Svenskebyen

Stålverket kom fyrst i drift på nyåret i 1920! Nærare eit halvt år hadde verksemda då stått stille. Byggestoppen, produksjonstapet og dei tunge investeringane hadde utmatta bedrifta. Berre dei færraste visste då at føretaket i røynda var konkurs. Etter oppstarten skjedde det eigentleg eit stille eigarskifte. Bergen Privatbank, den største aksjeeigaren og kredittgjevaren, tok verksemda under administrasjon.

SANERINGSPROSESS MED LANGTIDSEFFEKTAR

Poulsson og Stålverket fekk verkeleg føling med kva radikale arbeidarar kunne stella i stand. I eit tilbakeblikk frå 1921 omtalar direktøren krigsåra som «en eneste sammenhængende agitation med regelmessige eruptioner». Slik som han vurderte tilhøva, var Stålverket «utset til forsøksobjekt for de nye ideer med Arbeiderraad først og «Socialisering» efterpaa». På denne bakgrunn var det nødvendig «at vise Arbeiderne en gang at nu var det alvor ... der var saa at sige aldri Pusterom». Det stod såleis klart for direksjonen at den «maatte føre saken til ende for at faa arbeidsro».

Å setja hardt mot hardt var altså ein strategi for å koma «de fortvivlede Arbeidsforhold» til livs. Meir konkret innebar dette å pressa arbeidarane over på defensiven, og så få vekk dei mest radikale elementa. Det skjedde både i 1917 og 1919 som me såg. I samband med den siste saneringsprosessen kom særleg Jacob Sustad og Carl Nielsen, dei fremste og mest pågåande arbeidarleiarane, i skotlina. Dei hadde «ageret blæsebelg», og bar, etter Poulsson si meining, det største ansvaret for tilspissinga og konfrontasjonen.

Når Sustad blei karakterisert som «en hensynsløs Mand af Bolsheviktypen», er det ein uvanleg sterk ordbruk. Då hevinga av lockouten nærma seg, var det i alle fall eit ufråvikeleg krav at desse ikkje blei tekne inn att. Før skulle bedrifta «staa i 7 maaneder til», slo Poulsson kategorisk fast. Han fekk kravet oppfylt.

Sustad, Nielsen og andre aktivistar måtte såleis forlata Jørpeland. Som i 1917 gav dette Stålverket «en kjærkommen anledning til litt etter litt å supplere mancoen med ledig, lærelysten ung arbeidskraft fra omegnen». Så då produksjonen kom i gong att, var det på mange måtar ein ny og langt mindre opponerande arbeidsstokk som fekk sin daglege dont på Stålverket. Midt på 20-talet blei det til og med innleia eit organisert samarbeid mellom fagforeiningane og leiinga, noko som berre få år i førevegen hadde vore heilt utenkeleg.

I Jørpeland si industrihistorie framstår perioden frå 1916 til 1919/20 som ei tid med revolusjonære overtonar. Åra fram til krigsutbrotet i 1940 var i så måte mykje rolegare. Men heller ikkje i dette tidsspennet var lufta heilt spenningsfri. Generelt stod jo mellomkrigstida i klassekampens teikn, men mindre på Jørpeland og Stålverket enn elles i landet. Mykje kan forklarast med nedgangskonjunkturane som sette inn etter 1920. Men det faktum at bygdearbeidarane vart stålverksarbeidarar i langt større grad enn før, må for denne industristaden vera ei viktig tilleggsforklaring.

I motsetnad til Sauda og Odda, to nærliggande og samanliknbare industristader, har Jørpeland aldri seinare hatt nokon utprega og sterk arbeidarkultur. Heller ikkje har dei motkulturelle rørslene, bortsett frå ein periode i mellomkrigstida, markert seg noko særleg. Dette har sjølvsagt samanheng med fleire ting. Sikkert er det i alle fall at det dramatiske «møtet» mellom bygdekulturen og den framande og sosialistmspirerte fagarbeidarkulturen som toppa seg i lockouten, la viktige føringar for ettertida.

Med mindre skarpe kantar kunne også bygdearbeidarane melda seg inn i Jern og Metall, og såleis spela meir på lag enn det dei tidlegare hadde gjort. I kjølvatnet av det store oppgjeret i 1919, blei det utvikla nye sosiale, politiske og kulturelle rammer for samhandlinga mellom dei ulike befolkningselementa på Jørpeland. Den kristeleg farga lokalkulturen begynte på ein heilt annan måte enn før å svinga i takt med den «avideologiserte» arbeidarkulturen. Omskiftet førte også til at Jørpeland ikkje heilt blei tømd for svenskar. Såleis blei «Har stannar inte jag» til «Hår stannar jag»..

1.   Denne artikkelen bygger på mi hovudoppgåve i historie, «Arbeidsprosessar og arbeidarpolitikk ved Stavanger Electro Staalverk A/S 1913 - 1931», Universitetet i Bergen. AHS Serie A, 1987-2.

Elles er jo standarverket Edvard Bulls, «Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd», Universitetsforlaget, 1972. Øivind  Bjørnsons,  «På klassekampens  grunn»  (1900-1920), Tiden Norsk Forlag, 1990, er også eit sentralt arbeid om den perioden.

M.t.p. vidare lesing kan eg og tilrå, Trond Nordby, «Norsk nasjonalisme som historisk problem», Nytt Norsk Tidsskrift 1/1986.

2. Til utdjuping, sjå Lars Gaute Jøssang, Brest i den kommunale einskapen i 20-åra. Sørbygda som eigen kommune», «Strand­hogg», 1/1985.

Lars Gaute Jøssang er født i 1957 på garden Jøssang noen kilometer frå Jørpeland. Han er historikar og arbeidar nå med norsk oljehistorie.

Fra: Folk i Ryfylke, Årbok for Ryfylkemuseet 1991. Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Ryfylkemuseet. Bilder hentet fra Strand Biblioteks billedarkiv.

Då Ryfylke Kraftanlegg gjorde sitt inntog

Barneminner av Olaf G. (Strandbuen 1989)

Eg minnest ein store staute kar,

Som kom for å snakka med han far.

Han hadde planar å byggja ein dam

-for å føra ånå fram, i andre leier

men då i røyr som bleier.

Røyr skulle leggjast - fram til Osen

som då skulle verta - den rike Gosen.

I denne region - skulle byggjast ein stasjon

som skulle produsere - og levere - strømmen sterk

- til drift av store verk.

Dette var planen, som fram blei lagt

- men meir der burde vore sagt.

For bonden blei det ein mager avtale

-utan nokon rikdom å hale.

Det var då, som det er nå

at alltid dei store - får det siste ordet

- ved forhandlingsbordet.

Ja, bonden han måtte nå - dette forstå

at her skulle verte betre tier

med arbeid i dal og lier.

Dette blir då lønn - både for han og hans sønn.

Etter lang divedering - blei det så nivilering.

Staker blei satt opp - frå nederst til topp.

Men så kom slusjen - som ut frå busjen.

Han kom blant annet - frå grenselandet,

med to tome henner - men snus mellom alle tenner.

Han var noe sie i baken - men det vedkom ikkje saken.

Han fekk sin bolig i - Krokehøl,

men her vert ingen fyllesøl.

Dette må då være - til sluskens ære.

Om kvelden han hadde - ei kvilestund,

om natta ein liten - høneblund.

Han hadde det rette sluskelaget

og konne alt som høyrde til faget.

Alt det gjekk, som med liv og lyst,

for her var mot i barm og bryst.

Han jobba og stod i - så han svetta

ikkje berre noke - litevetta,

men i store straumar, nett som i vonde draumar.

For- med spade og spett - går ikkje alt så lett.

Til feisel klangen - høyrtes sluskesangen.

I bårehål han ladde - dynamitt

mens andre var opptatt - kvar med sitt.

Så høyrtes ropet: Varsko heer!

og like etter: Fyr er nå heer!

Så kom smellet - som ga ekko frå fjellet.

Steinen då rauk - og flisene dei fauk.

Så vart det då å ta - trillebåra fatt,

for å trilla bort - den steinen som lå att.

Men då han måtte - ha all sin tanke

på hjul og - trilleplanke. 

Skulle han nå - utfor planken kjøre,

blir det kun - hån og latter å høre.

Han hadde hverken - ro eller rast

for her var - alle tiders hast.

Han fram seg hakka - fot etter fot

og bort det måtte - både stein og rot.

Men som allting har - sin ende

blei og her - ett vende.

Når akkorden var ferdig - blei slusken verdig

ett heders minne - som ei bør forsvinne.

Men slusken han for - med all sin dont

for fram seg stilla på - ein annan front.

Men all den røyr i Tunglands strand.

Korleis få dei - oppover land?

Til dette dei kom - to volde mann

frå Ålgård med - sitt hestespann.

Dei kjørte fram - lass etter lass

tilslutt var alt - på sin rette plass.

Så skulle dei alle - saman til ett

og dette gjekk så ganske lett.

Vi ser dei idag - dei ligg der ilag

nett som ein slange - ja ein ormen lange.

Til ytterste rann - er dei fulle av vann,

for turbinens avanse - som ei må stanse.

Generatoren skal produsere - og levere

strøm til Verket - som var satt opp,

kor flagget alt var - heist på topp.

Men lyset over bygda - også strøymde,

og mørketida ein dermed gløymde,

og gleden var stor - fira sør til nor.

Men korlenge får stasjonen i Osen stå.

Ja, den som lever - han får sjå

Varden på Regnaknuten

Peder Holane (1882-1981) fortalte til Ottar Ravnås om byggingen av varden på Regnaknuten.

Peder og Anders Dalen  1879-1956) ble beordret rundt 1. verdenskrig å bygge varden. De bar opp stein for stein i ryggsekkene, steinene skulle ha en viss størrelse i bredde og høyde. Det tok mange dager å bygge varden.
Sersjanten som sto for arbeidet var ikke herfra, det var Landsforsvaret som holdt til på Gimlemoen eller Madlamoen som ledet det.

Lenge lå der en bok i varden til å skrive i. På et militært kart fra 1926 er Regnaknuten tegnet inn som et militært punkt.

Strandasangen

Elias Tilset Tekst	Strand	Holger Barkved Tone

Ryfylkebygdi som ligg der so breid,

heimar i dalen og heimar på heid,

tjørnar og vatn og susande å,

skogklædde åsar og nutane grå,

Øyar og holmar som borni rundt mor,

blånande fjord, blånande fjord.

 

Her kavar folket med livsvilje sterk:

Bonden på garden sitt daglege verk.

Ute på havet til trygd for sin heim

fiskaren ferdast i villande sveim.

Fossane tamde gjev arbeid og un,

heimar og tun, heimar og tun

 

Strand, du er fager. Me held deg so gjev.

Her vil me leggja med hugnad vårt strev,

bruka vår evne til ære for deg,

vilja kvarandre alt godt på vår veg.

Gud gjeve framgang og trivnad og trygd,

signe vår bygd! Signe vår bygd!

Hentet fra boka Soga um Strand, Holger Barkved

Til heimbygda mi

Olga Tau. (Strandbuen 1986)

Langstrakt men slett ikkje stor

ligg bygda vår her ytst i Ryfylke - fjord.

Med øyar, vikar og lange strender,

tettbygde strandstader og lune grender,

dalar og dekker, flate moar og bakkeheld

i livd av skogkledde åsar og bratte fjell.

I smilande vatn og svartstill tjønn,

speglar seg fjell og lier med skogen grøn.

Bekkjene sildrar og åane brusar,

fuglane kvitrar, i trea det susar.

Frå nutar og hei eit utsyn så vidt,

venare ser du det ikkje tidt.

Øyane, holmane og fjorden blå,

havet derute, blånande fjell med snøhetta på,

alt får du sjå.

Tidleg i old var bygda vår til,

bu for kongsette menn i sagatid.

Ennå finn ein far etter dei,

gravhaugar mange, runer i berg og bautastein.

Skatt graven ned på Erikssand

då Gunhild og sønene rømde frå land,

uheppa ingen han fann. .

Tida går, - bygda skifter både ham og kår.

Skogen vik, dei dyrkar jord og sår

meir og betre år for år.

Dei gjer seg nytte av brusande å,

også meir og betre år for år.

Menn med tiltak og arbeidshug,

brigda frå kvernhus til møllebruk,

frå sagbruk og bygdasmia til Stavanger - Stål,

og frå færing og segl til skip og racerbåt.

Bygda skifter ham, ho gjer nok det,

men nutar og fjell - dei stod, og dei står som dei var og er.

Øyane, holmane og fjorden med.

Me ferdast dagleg kring på tuftene der fedre gjekk,

nok tidast på betre vegar og ofte på trillande gummi- dekk.

Me ser, som fedre såg, at bygda vår er ven og gild,

og lagleg ligg ho til.

Men streve laut fedrene våre, og streva lyt me,

for serleg rik og lettrodd bygda ikkje er.

Med strev har me bygt våre heimar og tun,

i arbeid og strev finn me gleda og un.

(Gå til Lokalhistorie s. 3)