Lokalhistorie 5

(Gå til Lokalhistorie 4)

Kulturstien på Tau

Hefte utgitt av Arkeologisk Museum Stavanger.

Klikk på bildet

Vågebakken Blues

Halvdan Magnus Hansen 1994.

Skriveboka til Marselius E. Kvam 1882

Her følger kopier fra skriveboka til Marselius E. Kvam. Elever og lærere på Amtskolen har alle skrevet et lite dikt i boka våren 1882, og underskrevet med navn og fødselsdag.

Det var mange elever som kom fra andre bygder. De kom fra Haugesund, Sand og Imsland i nord, Hjelmeland i øst, fra øyene Hille, Sjernarøy og Talgje til Forsand og Øfstebø i Dirdal og Nærbø i sør.

Marselius har notert: Et minne – Skrevet en Paaskedag da alle var med kyrka.

Klikk på bildet

Kopper

Kopper, variola, akutt, smittsom og meget alvorlig sykdom med karakteristisk utslett. Sykdommen fremkalles av et virus som særlig forekommer i svelget og i utslettet; i mindre grad i blod, urin og avføring. Alle som ikke er vaksinert eller som ikke tidligere har hatt sykdommen, er mottagelige for smitte. Inkubasjonstiden er 11–17 dager, og pasienten er smitteførende fra første sykdomsdag og til den siste skorpe etter utslettet er falt av. Utslettet begynner som røde flekker, først i pannen, og brer seg raskt over hele kroppen. Flekkene utvikler seg til blemmer, innholdet i blemmene forandrer seg til materie, og etter hvert tørker de inn. Skorpene faller av og etterlater brune flekker eller arr. Utslettet utvikler seg likt over hele kroppen. Dette skiller utslettet fra vannkopper som er en bagatellmessig tilstand i forhold til kopper. Dødeligheten er stor, 20–30 %, og spesifikk behandling finnes ikke.
Kopper har vært en av de mest fryktede sykdommer. En særlig ondartet epidemi gikk over Island i 1707: Av landets 50 000 innbyggere døde det året 18 000 av kopper. I de 100 årene som fulgte, regnet man med at 45 millioner mennesker døde av kopper bare i Europa. Man satte store derfor store forhåpninger til koppevaksinasjonen, som ble innført av den britiske legen E. Jenner i 1796. Vaksinasjonen ble innført i Norge i 1810, og etter dette avtok forekomsten av kopper.  (Kilde: Store Norske Leksikon)

Koppevaksine.
Fra 1810 ble det påbudt ved lov at alle i landet skulle vaksineres.
Den første koppevaksinasjonen i Strand ble gjort av presten Schavland i 1801. Han var tidlig ute, bare 6 år etter at vaksinen ble innført i England, og 9 år før det ble påbudt her i landet, var han i gang her i kommunen.

Vaksinasjonen ble ført inn i kirkebøkene. Allerede i 1816 var det en egen rubrikk for de som ble konfirmert hvor det sto: Når og af hvem vaccineret.
I enkelte kirkebøker førtes egne lister over alle som ble vaksinert. Her får en vite barnets navn, alder og foreldre. Alle fikk en vaksinasjons attest som de måtte vise blant annet når de ble konfirmert.  Attesten skulle skrives ut av presten uten betaling, sa loven.

Her har vi fått låne tre attester.

Halvor Halvorsen Langeland var 2 og ¾ år da han ble vaksinert i 1855. Det var sogneprest Jæger som skrev under på den. Inger Karine Eriksdatter Kvam ble vaksinert i 1857, og Hans Andreas Langeland ble vaksinert i 1884. Begge var litt over 2 år gamle.

Da Halvor ble konfirmert i 1868, ble vaksinasjons dato og år skrevet i kirkeboka. Når en ser på de andre konfirmantene viser det seg at de fleste ble vaksinert på 1850 tallet, mens andre ble vaksinert i konfirmasjonsalderen.

Attesten var viktig, den måtte fremlegges når et par ville ta ut lysning før bryllupet og ved andre anledninger, så som flytteattester.

ATK

Eit sørgjeleg 70 års minne

Fra Strandbuen 12.12.1984.

Våren 1914 var det ei sørgjeleg drukningsulukka i Strand som skaka opp folket vidt ikring. Det var tre unge bønder frå Alsvik som omkom på ein segltur med ved til Stavanger. Tre enker vart sitjande att i heller trange kår med 12 farlause barn. Eit tilfelle gjorde at ikkje ulukka vart endå større. Olav Jonasen Alsvik hadde lånt den opne fiskebåten til Ole Bjørnsen Vervik for å segla med ei båtlast ved til byen, Det var planen at også kona hans skulle vere med. Men det var austleg vind og veret såg ikkje ut til å venta lagleg. Dette gjorde at då rutebåten frå Årdal kom innom Alsvik, vart det til at kona gjekk ombord der - og sparte livet. Dei to andre bøndene som kom bort var Kristoffer Alsvik og Kristoffer Tøge.

Ingen såg kvar ulukka hende, men truleg var det på fjorden mellom Alsvik og Tau. Dei måtte kryssa seg fram, så ho kan ha skjedd langt ute på fjorden. Ingen av dei omkomne vart funne og heller ikkje båten og veden. Berre eit par skrin rek hand på Talgje. Veden var av tung eik og kan ha sokke av eigen tyngde. Båten hadde mykje ballast av stein, og det var truleg årsaka til at han ikkje vart funnen. Det vart rekna med at han hadde teke inn mykje sjø og sokke rett ned. Alle tre var unge krattege menn, og i alle høve var ein av dei ein flink symjar. Men sjøen kan ha vore for kald så tidleg på året, så dei har ikkje kunna overlevd så lenge. Inger Alsvik, som tok rute båten til byen, fekk ikkje vita om ulukka før ho kom heim neste dag. Det vart ei tung bør å bera for alle heime i Alsvik, men Inger fekk i tillegg ei ekstra økonomisk bør. Det var mannen hennar som hadde lånt båten, så ho måtte bera tapet av båten åleine, sidan han ikkje var trygda.

Ulukka var lenge eit ope sår for heile bygda, og enno lever nokre att av dei som vart farlause, m.a. Erling Alsvik og Ole K. Alsvik, som har fortalt meg om ulukka.

Peter Barkve

Kvalvåg Kinamisjon

Annalisa Thelin Knutsen, 2003.

Klikk på bildet

Den gamle kyrkjeveien fra Geitaskjer

Konrad Voster, 1988.

Klikk på bildet

Den gamle Kjyrkjevegen. Gangvegen.

Fortalt av Konrad Voster som ble fødte en tirsdags morgen 2. desember i 1895.
Nedskrevet av barnebarnet Kjell Veland i 1988.

Det er vegen fra Geitaskjer til Voster det er tale om.

Den gamle Kjyrkjevegen (Gangvegen) gjekk opp ovenfor Jonsahuset og over Va og ovenfor husa til Halvard Tveit, ut forbi Jon Nordli, opp til husa til Jakob Bygdevoll, opp hagen til Johannes Gjeitaskjær, over Gatnaskjær og opp til Klungle og ut Veland til Voster, midt over Sedbergsflådå, ned ein bratt kneik og ut over Håvardsbøen bort til Oskar Voster.

Haugen ovanfor Torleiv Tveit heiter Jershau. Hauen ovanfor Kristoffer Grødeim heiter Nåvå. Hauen som me ser frå husa ovanfor leite på venstre sida av bekkjen heiter Hoieberget. Toppen på venstre sida av Grøndal heiter Hamrane med Høgehammaren som den høgaste Gjeitaskjær-stødl ligg. I rett retning frå husa opp Stegane i Stølsdalen på ei lita flåd. Når dei støla gjekk dei opp om kvelden og overnatta der oppe, og kom heim neste morgon. Kråkevoll-stødl ligg mellom Grødeimsmyrane og Ormakam. På Grødeims-eiendommen ligg ei myr som heiter Byklekleivmyrå, (etter Olaf Grødeim). Øvre kanten av bjørkeskogen heiter Stad, stien går tvers over den, det er eit nakent berg. Ura frå Stegale på høyre sida heter Stald-ura.

Bekken ovanfor hønsehuset til Halvard Tveit heiter Krånå. Berget på Nils Mosnes sin eiendom heiter Toreberg. Rett nedanfor hytta til Tor Fiskå er det eit bratt berg som det gjekk an å lasta ved på i skjøytene, det heiter Veaberget.
I kanten på dette berget hadde Jone Grødeim frå Fogn, far til Ane, gift Krogevoll, eit stort naust, det blei kalt Grødeims eller Nilsanausteret. Ved bekkjen stod Jakobsnausteret, det høyrde til Johannes Gjeitaskjær sin gard. Det store naustet i Åsevik stod før lenger ute på Johan Krogevoll sin eiendom, det tilhøyrte då brisling og sildefiskarane, det vart kjøpt av Elias og Lars Åsevik og flytta til Åsevik. Tett ved Åseviknausteret stod Halvard Grødeim sitt naust, der står nå Jon Nordli sitt naust.
Utforbi Halvard sitt naust stod Kristoffer Myrane sitt naust (Olav Grødeim?). Utfor der sto nausta til Veland eller Holta.
 
Haugen nedanfor Nils Mosnes heiter Eikehaugen. Den gamle kjørevegen frå Sørskår kom ned forbi huset til Konrad Voster ned til øvre kant av Kringla videre i øvre kant av Segjå, der var det et va over bekkjen til nedre kant av Kringla, videre i øvre kant av Långågeren og i øvre kant av Smalhusågeren til eit va hjå Johannes Gjeitaskjær videre opp langs andre sida av Bygdarågeren over Hovedvegen og opp langs bekkjen så til høgre over Hodl ut til løa til Johan Krågevoll og tett inntil nedre siden av huset hans og ned i flukt med hovudvegen og gjennom tunet til Johannes Krågevoll og videre over Bakkjen der den går nå.

Konrad døde i 1991
Han har markert rundt hundre stadnavn på gården Geitaskjer.
Datteren Dagmar Veland skrev navnene ned. Hun kjente ikke til så mange av de stedene selv om hun var vokst opp og bodde på gården all sin tid.

Uten deres gode samarbeid hadde en stor kulturskatt gått tapt da Konrad døde.

Barneleker i Strand

Jørpeland Ungdomsskole 1978.

Klikk på bildet

(Gå til Lokalhistorie 6)