|
Lokalhistorie 7
(Gå til Lokalhistorie 6)
Staalverket
Richard Mydland, kåseri 2010
STAALVERKET - Kåseri og visning av film i møte ÆTTESOGELAGET 10.februar, 2010 i Biblioteket (FRA BONDEBYGD TIL INDUSTRISAMFUNN)
For de som ikke kjenner meg, så heter jeg Richard Mydland og kom 22 år gammel til Jørpeland fra Stavanger i august 1945. Og jeg arbeidet ved Staalverket til jeg ble pensjonist i september 1990. De siste 35 årene omtrent var jeg økonomi-sjef. Det er kjekt for meg å få komme her og fortelle om bedriften som har betydd mye for meg, og for veldig mange.
Staalverket i 1913. Hammerverket til venstre. Smelteverket og støperiet til høyre.
Spørsmålet var om jeg ville vise dere de gamle Stålverks- filmene, men det gir ikke spesiell mening uten at jeg forteller litt om bedriften fra starten av og frem til i dag. Om bare 2 - 3 år til så kan bedriften feire 100 års jubileum. Det er jo et ganske langt tids-spenn, så det må bli i noe komprimert form.
Den eldste filmen ble laget i 1937 til 25-års jubileet. Vi har forkortet denne noe og fått lagt inn kommentarer av Harry Radlgruber som hadde en unik hukommelse for historie. Denne har vi kombinert med en litt mer reklamepreget som ble laget i 1962.
Vi kan se tilbake på snart 100 års industrihistorie, og det er ikke lite som har skjedd siden gründeren, Thomas H. Paulsen fikk med seg solide menn fra Stavanger som konsul, senere statsråd, C.Middelthon, konsul Christian Bjelland, skipsreder, Georg T. Monsen og professor Fredrik Jacobsen og i 1910 stiftet Stavanger Electro-Staalverk A/S som bedriften het fra starten av.
Staalverket høsten 1936
I tidligere tider var nesten all tungindustri lagt der hvor råvarene fantes, men med ny teknologi var det krafttilgangen som ble det viktigste.
Så når valget falt på Jørpeland, så var det på grunn av fire vesentlige forutsetninger; nemlig elektrisk kraft, isfri havn, tilgjengelige tomtearealer og potensiell arbeidskraft. Og tilstrekkelig elektrisk kraft var der, for allerede 2 år tidligere, i 1909, ble A/S Ryfylke Kraftanlæg stiftet, og kraftstasjonen nede i Jørpelands- vågen ble bygget. Allerede mot slutten av 1912 sto Smelteverk, Støperi og Hammerverk ferdig etter en meget hektisk og intens anleggsperiode. Og den 8. mars 1913, altså for temmelig nær 97 år siden, foregikk den første tappingen av stål i Smelteverket. Med arbeidskraft fra mange land, svirret mange tungemål, og omveltningene ble store for Jørpeland, som fra før av hadde jordbruk og fiske som nærmest eneste næringsvei.
Det smis jern i hammerverket
Det ble satset på levering til både inn- og utland, og de første fire årene var eksporten 52 til 75 %. Første verdenskrig skapte naturlig nok store
problemer, men ga også fordeler. Driften kunne opprettholdes, produksjonen økes.
Og fra 1915 til krigens slutt i 1918 gikk bedriften med overskudd for første gang, tiltross for både tekniske problemer og arbeidskonflikter. Med økt produksjon ble behovet for elektrisk kraft større, og i 1919 ble det bygget en ny kraftstasjon. Ny smelteovn ble også installert, og Valseverket sto ferdig året etter. I denne etterkrigsperioden var det kriser og arbeidskonflikter overalt i verden, og Jørpeland ble heller ingen unntakelse. Alle årene frem til 1937 var preget av så store problemer at det var lite rom for moderniseringer, så det nærmest bare hanglet og gikk.
Fra Valseverket
Aksjekapitalen gikk tapt, men det var mennesker med vyer og tro på bedriften, denne gangen Bergens-interesser, som bidro til innsprøyting av ny kapital. Det største løftet i denne perioden var nok installering av ny turbin og generator i kraftstasjonen slik at samlet ytelse kom opp i 8300 hk. Eller var kanskje den største begivenheten at kong Haakon besøkte bedriften i 1934? Tonnasjen økte kraftig i denne perioden selv om lønnsomheten var problematisk på grunn av pressede priser overalt i verden, så mesteparten av stålindustrien slet tungt.
Laboratoriet slik det var i 1916
Men mørke skyer tårnet seg igjen opp i horisonten, og så kom de vonde krigsårene 1940 til 1945. og det var ikke til å unngå at produksjonen sank kraftig under disse 5 årene, og både bedriften og stedet ble sterkt preget av uhyggen og arrestasjonene. Og da marerittet var over, sto ledelsens utfordringer i kø. Produksjonsutstyret var nedslitt og delvis gammeldags, men markedet var økt betydelig, og kapasitetsøkning var påtrengende. Knapphet var det imidlertid på det meste, og det tok tid før det kom fart i utbyggingen.
Nye produkter som hardmetallverktøy og fjellbor ble utviklet, og hele bedriften ble modernisert. Ny 5 tonns smihammer og nye ovner i Smelteverket ble satt i drift, dessuten strengstøpemaskin for kontinuerlig emnestøping. Et stort løft var investering i moderne valseverksutstyr. Dessuten ble hele det interne transport-systemet omlagt. Krav til kvalitet ble også stadig strengere, og laboratoriene ble kraftig oppgradert.
Fem tonns hammer
Både arbeidsmiljøet og det ytre miljøet kom stadig sterkere i fokus. Det ble installert omfattende røykrenseanlegg i Smelteverket, og da det nye Smågodsstøperiet ble tatt i bruk, var det bygget etter meget strenge krav til arbeidsmiljøet. Det sier litt om utviklingen i denne perioden at antall ansatte etter hvert økte til nærmere 1200 fra i underkant av 500 i 1945.
De økonomiske resultatene har i perioden vært varierende, men stort sett brukbare. De første 3 – 4 årene på 70- tallet var vanskelige, og etter noen blaff i 1974 og 75 ble det store problemer for stålindustrien over hele verden med svær overkapasitet. Og etter en tid med produksjon til lager av valsede produkter, finansiert med lån fra Distriktenes Utbyggingsfond, ble det helt klart at videre drift ikke var forsvarlig, og i desember 1977 måtte styret kaste inn håndkledet og begjære bedriften konkurs.
Konkursen rammet hele samfunnet og var et lammende sjokk for alle. Heldigvis var det stor aktivitet på oljesektoren i Nordsjøen og plattformbygging i Jåttåvågen, og av arbeids- stokken, som da var på ca 1000 ansatte, fikk de aller fleste, i alle fall de yngre seg nokså snart nytt arbeide, men det var nok dessverre mange av de eldre som fikk store vanskeligheter.
Men ledelsen, og ikke minst de ansattes representanter i Jern og Metall ville ikke gi opp håpet om å få startet opp igjen, om enn i mindre målestokk. Og mens bo-oppgjøret gikk sin gang, lyktes det allerede den 15. mars 1978 å stifte Nye Stavanger Staal A/S med en aksjekapital på kr.100.000, som bare et par måneder senere ble forhøyet til 5 millioner kroner, hvorav Industrifondet og Rogaland Fylke gikk inn med 2 millioner hver og Strand Kommune med 1 million.
Og med et statlig driftstilskudd på 3 millioner og garanti for driftskreditt, kunne det startes opp.
Produksjon av støpegods, smigods og vegskjær ble satt i gang Dette gikk så raskt at kundene i det alt vesentlige var der. Dette var de produktene det kunne satses på, mens temmelig nye Valseverket ble solgt
til Kina og ble en del av Beijng Steel. Produksjonen av Fjellbor ble en tid drevet i et nytt selskap, Stavangerbor A/S , eid av Sandvik AB med 95 % og Nye Stavanger Staal A/S 5 %. Den første tiden gikk naturlig med til å konsolidere stillingen, men de første 4 årene ga så gode resultater at en allerede etter 2 år kjøpte anleggene tilbake fra Staten.
Hele perioden, like til og med 1997, med unntak av et betydelig minus i 87, kunne bedriften vise brukbare, og til dels meget gode økonomiske resultater, tiltross for perioder med vanskeligere markedsforhold og nødvendige, delvise permitteringer av ansatte. Ved årsskiftet 1989 gikk konsesjonen for kraft-produksjon ut, og anleggene hjemfalt til Staten.
Imidlertid gikk bedriften i 1996 inn med 1/3 eierskap med Lyse Kraft i nystartede Jørpeland Kraft AS som året etter ervervet alle hjemfalte anlegg, eiendommer og rettigheter fra Staten.
Det offentlige eierskapet i Stavanger Staal var aldri ment å forbli permanent, og etter 13 år kom i 1991 Smedvig’s industrikonsern, Scana Industrier as inn. Dette eierskiftet ga en ny giv på mange måter, og det var nok en lykkelig løsning for Scana Staal A/S, som nå kom inn i et stort industrisamarbeid hvor der var kompetanse på mange områder, og en fikk en vesentlig bedre tilgang til offshore markedet som etter hvert hadde fått stadig større betydning. Det ble da også bygget opp en spesialavdeling for offshore service med betydelige investeringer i avansert bearbeidings og kontrollutstyr.
I Smelteverket ble det installert nytt raffineringsutstyr, AOD-prosessen, som var en forutsetning for mange kvaliteter, og som ga et vesentlig kvalitetsfortrinn. Og i Hammerverket ble det anskaffet ringvalseverk og 1600 tonns smipresse. Det er også arbeidet kontinuerlig med forbedring av kvalitetssikringssystemene, og med miljø og med personsikkerhet.
Dessverre så ledelsen seg i 1999, etter meget grundige vurderinger, nødt til å nedlegge hele Skallstøperiet, som helt siden etableringen i nytt bygg i 1976 aldri har vist seg å bli regningssvarende uansett alle anstrengelser som er gjort. Det var en tung beslutning å ta, siden så mange arbeidsplasser derved gikk tapt, men uten lønnsomhet nyttet det ikke å drive lenger. 1999 ble i det hele tatt et tungt år for bedriften med vanskelige markedsforhold og sterkt sviktende ordretilgang, som også medførte lange perioder med permitteringer av ansatte
Første året etter 1000 årsskiftet ble det foretatt en rekke endringer for å effektivisere organisasjonen. Det ble satt i gang omfattende tiltak for å bedre tilgangen på nye ordrer, og ledelsen så med optimisme på mulighetene fremover. Den bransjen bedriften driver i, har alltid vært preget av bølgedaler og topper, og alle hadde tro på at det ville gå bra fremover. Men 2001 ble likevel et vanskelig år med sviktende markedsforhold pressede priser og negative resultater, og det samme var tilfellet med 2002 og 2003.
2004 ble starten på bedre markedssituasjon.og den kraftige satsingen på markedsføring begynte å bære frukter med nye kunder i nye markeder. Det ble gjort viktige investeringer i nytt administrativt styrings- system, ny presse i Veiskjæravdelingen, og nytt sandgjenvinningsanlegg i Støperiet.
Årene 2005 til 2007 gikk det virkelig bra, også med skikkelig positive resultater, henholdsvis ca. 16, 54 og 36 mill.kroner netto. I perioden er det investert i ny ovn i Hammerverket.
I Støperiet er varmebehandlingskapasiteten utvidet, og det er gjort en rekke langsiktige forbedringer for å optimalisere produksjonen. Innen maskinering er også kapasiteten økt.
I desember 2006 fikk Jørpeland Kraft A/S hvor Staalverket har 30 % andel i sameie med Lyse Kraft, tillatelse til utbygging av Jørpelandsvassdraget, og dette prosjektet er jo, som alle vet, i full gang, og vil sannsynligvis være i drift i i 2010-2011, og vil bety en kraftig økning av el-produksjonen og forutsigbare og stabile strømpriser for Staalverket.
I 2007 overdro bedriften sin virksomhet innen laboratorietjenester til Scana Materials Technology Centre A/S og kjøper disse tjenestene derfra. 2008 startet brukbart, men i løpet av 3. kvartal begynte virkningene av finanskrisen å merkes, så selv om det ble et brukbart resultat, så var det vesentlig svakere enn de 3 foregående årene. Markedssituasjonen foran starten på 2009 var ganske usikker, og etter hvert gjorde virkningene av finans- krisen seg stadig sterkere gjeldende, og det kom annulleringer fra mange gamle kunder.
Bedriften så seg nødt til å gå til permittering av store deler av arbeidsstokken, og også til tidsbegrenset lønnsreduksjoner for dem som ikke var permittert. Det er et meget godt samarbeide mellom ledelsen og de ansatte, og det har vært full enighet om disse tiltakene som har vært helt nødvendige for å begrense kostnadene. Årsresultatet ble lite tilfredsstillende, og utsiktene for 2010 var ikke umiddelbart særlig lovende.
Når det gjelder 2010 vil jeg henvise til intervju med administrerende direktør Jan-Øyvind Jørgensen, som Strandbuen og Stavanger Aftenblad hadde 20. og 21 januar, hvor han mener å se lys i tunnelen og tror at situasjonen kan bedre seg i løpet av første kvartal. Og årsaken til optimismen er at det er lagt ned stor innsats også mot alternative markeder. Men det er nødvendig med fortsatte permitteringer, og totalt sett vil 80 av de rundt 200 ansatte være berørt. Klubbleder Grim Lura uttrykker forståelse for at ledelsen går til nye permitteringer som et nødvendig tiltak.
Så får vi alle i hele samfunnet her håpe det beste, og nå kose oss med å se litt gammel film. Den eldste av disse filmene er fra 1937, laget til Staalverkets 25 års jubileum, og motstandsmannen Trygve Holst var en av hovedmennene bak denne. Vi har forkortet denne en god del og som sagt fått lagt kommentarer som Harry Radlgruber leser. Dessuten ble det laget en film til 50 års jubileet i 1962. Disse to har vi fått kjørt inn på en DVD, som gjør det enklere å vise. Så håper jeg dere får glede av disse gamle filmene, og vil takke for at dere ville høre på meg.
Strand Kristelige Ungdomskorps
Ti år 1980
Klikk på bildet
Medlemsblad for idrettslaget Staal
1. årgang blad 1, 1981
Klikk på bildet
Medlemsblad for idrettslaget Staal
1. årgang blad 2, 1981
Klikk på bildet
Medlemsblad for idrettslaget Staal
1. årgang blad 3, 1981
Klikk på bildet
Innviinga av det nye skulehuset i Bjørheimsbygd 1956, Holger Barkved
Klikk på bildet
Strand Lærerlag - på hundreårsfesten 21 januar 1961 Holger Barkved
Klikk på bildet
Jørpeland skoglag 6. mars 1950
Holger Barkved
Klikk på bildet
Verkshotellet
Sissel V. Johannesen
- Litt om hvorfor-
Jeg valgte å skrive om akkurat dette huset først og fremst fordi det er en av de flotteste og best bevarte eldre bygningene på mitt hjemsted. Det virket også mest interessant å skrive om før jeg begynte, men hadde jeg hvor vanskelig det skulle bli, hadde jeg vel kanskje valgt noe annet. Det viste seg jo at til tross for det flotte bygget det, etter mitt skjønn er, var det så godt som umulig å grave frem noe stoff om huset. Det lille som er skrevet er kun i forbindelse med jubileumsfester og juleselskaper holdt i hotellets festsal samt noen få linjer i et hefte om verneverdige bygninger i kommunen.
Løsningen ble å snakke med med folk som opp igjennom årene har hatt noe med Verkshotellet å gjøre. Det ble mange telefoner og besøk, men har det ikke hjulpet så veldig mye. De fleste jeg snakket med var “bare” Vanlige arbeidere og har aldri fått adgang til hoveddelen av huset. Siden oppgaven gjelder stilhistorie, blir lokalhistorien jeg ble fortalt mest om nokså interessant. Etter en del telefoner og “masing” fikk jeg slippe inn i huset og sammen med en journalist ble jeg vist rundt i hele huset av en tidligere bestyrerinne. Dessverre var vi noen måneder for sent ute fordi oppussingen av huset allerede var i full gang. Likevel; jeg fikk en god del nyttig informasjon under omvisningen, samtidig som journalisten (en kamerat) tok lysbildene fpr meg.
Fremdeles er det mye mer jeg skulle ha visst, noe er er litt uklart enda; som årstall og ikke minst farger på og møblering av rom. Men jeg har ikke helt gitt meg enda, har tenkt å fortsette når jeg kommer hjem, både fordi jeg synes det er ganske spennende og interessant og fordi biblioteket hjemme har “bestilt” oppgaven. De ønsket å kjøpe den fordi det ikke finns noe stoff om Verkshotellet i deres arkiv i det hele tatt; det fant jeg ut etter å ha tilbrakt flere kvelder på loftet deres.
Sissel
-Litt historie-
Opprinnelig var Verkshotellet ca. halvparten så stort som i dag, altså slik bildet viser. Da det ble bygget rundt 1912 var set var det heller ikke kun som hotell det skulle brukes. Hensikten var å gi tilflyttende funksjonærer og fagfolk som kom for å jobbe ved Stavanger Electro Staalverk et sted å bo. Det var altså Stålverket som stod bak byggingen, og driften av huset. Stavanger Electro Staalverk, som startet opp på Jørpeland i 1909, var avhengig av dyktige fagfolk til driften for i det hele tatt å kunne fungere. Disse ble stort sett ”hentet” i Tyskland og Frankrike, og kom til Jørpeland med minimalt av klær og penger.
De fleste var ugifte og nyutdannede studenter og akkurat det skapte en del ekstra problemer når en skulle skaffe dem et sted å bo. Det var vanskelig fra før å få innkvartert dem rundt på bygda hvor de fleste familiene kun hadde plass nok for seg selv. Men at de attpåtil var unge, ugifte og utlendinger gjorde ikke saken bedre. Derfor besluttet ledelsen ved Verket at det skulle bygges et slags hybelhus til disse som også kunne brukes til midlertidig husrom for besøkende til Verket. Dermed ble altså Verkshotellet bygget i 1912 og var den gang ca. 550 m² stort fordelt på 3 etasjer. Inngangen var da i den ene “kortenden” i det som nå er andre etasje. I kjelleren var det et slags grovkjøkken, kjølerom, vaskekjeller, brenselbod, rulle- og strykebod, bad og toalett samt oppbevaringsgarderobe. Beboerne i huset hadde kun adgang til kjelleren ved spesielle anledninger (:Bading !). Andre etasjen inneholdt hovedkjøkken og spisesal, toaletter for beboerne, bestyrerinnens leilighet og spiserom for personalet. Personalet fikk altså ikke spise sammen med beboerne og de hadde også en egen baktrapp opp til tredje etasje. Skittentøy o.l. fra soverommene oppe skulle ikke bæres ned hovedtrappen!
Verkshotellet ble påbygget rundt 1919-20, sannsynligvis pga. plassmangel. På det meste bodde det mellom 15 og 20 funksjonærer i huset som til tross for størrelsen åtte soverom. Det sier seg selv at det etter hvert ble trangt om plassen og dermed lite privatliv for dem som bodde der. Etter utvidelsen ble antallet soverom fordoblet, foruten at man fikk et stort festlokale i første etasje og felles stue-/salong for beboerne i andre. Den nye halvdelen av tredje etasje ble innredet som leilighet for fire personer og ble periodevis brukt som direktørbolig. Senere ble det bygget en egen direktørbolig nedenfor hotellet og dermed ble leiligheten lite brukt. Beboerne fikk nå også eget bad i tredje etasje for å slippe å gå ned oi den delen av første som egentlig var personaltes avdeling.
Etter påbyggelsen var huset drøye 1000m² stort, eller nesten 400m² i grunnflate. En kan godt si at huset stakk seg ut fra bebyggelsen rundt. Det ruvet godt på toppen sav bakken opp fra Vågen, og i motsetning til resten av bebyggelsen som stort sett var hvitmalt ble Verkshotellet etter utvidelsen malt lys gult med bonderødt listverk. Opprinnelig var det hvitt som husene rundt, så akkurat hvorfor fargene ble forandret er det ingen som har noe svar på.
Det ble en del snakk rundt på bygda etter hvert. Det vakte misunnelse og harme blant lokalbefolkningen at disse utlendingene skulle få et så flott hus å bo i, faktisk så flott at det kom folk fra Stavanger til Jørpeland bare for å se på det. Arbeiderne derimot ble innkvartert i to-etasjes brakker, flere familier i en, som stod tett itett et stykke bortenfor hotellet. Disse hadde ingen adgang på Verkshotellet, med mindre noe skulle ordnes eller repareres. Og hvis noen av beboernerundt hotellet hadde et ærend der, ble de henvist til kjøkkeninngangen dersom de i det hele tatt slapp inn.
Dette tydelige “klasseskillet” har faktisk holdt seg helt frem til i fjor da hotellet ble solgt til kommunen og dermed åpnet for mer “vanlige” folk! Hovedgrunnen er jo at Verkshotellet alltid har vært Stavanger Staal’s eiendom og derfor ikke noe vanlig offentlig hotell. De siste 10-20 åra har huset stått tomt i lange perioder og stort sett bare blitt brukt til firma/jubileumsfester. Det er mange år siden noen bodde i huset permanent. Etter at de faste beboerne flyttet ut har det bare i kortere perioder vært besøkende til bedriften som har bodd der. Det sier seg jo selv at et så stort og gammelt hus blir dyrt å vedlikeholde, spesielt når det så sjelden brukes. Det ble derfor besluttet at huset skulle selges og taksten ble satt til ca. 1,2 millioner kroner innkludertalt fast innbo, deriblant lamper, speil hyller o. l. fra 1910-20. Huset ble satt ut til salgs, og kunne i teorien kjøpes av hvem som helst. Men Stavanger Staal ville kun selge til person/forening e. l. som var interessert i å ta vare på huset slik var. Dermed falt de fra som ville gjøre penger på huset, blandt annet en forening som ville rive bygningen og bygge et nytt forretningssenter (!).
Akkurat på den tiden besluttet kommunen at verkshotellet skulle fredes og pga velvillighet fra Stavanger Staal ble huset solgt til kommunen for 1 million kroner. Dermed ble Verkshotellet A/S stiftet, bestående av tidligere personal ved hotellet og ellers andre interesserte, og kommunen leier ut huset som aktivitetshus, dvs billige lokaler for forskjellige foreninger og lag, og festlokaler både til privat- og firmabruk. Fordi det ikke er noen spesielle som har ansvar for huset, skal kommunen nå ansette en slags vaktmester som skal passe på at alle dører låses og lys slukkes osv. Denne får leie “direktørboligen” i tredje etasje mot å betale for strømmen og kan ha annen jobb utenom. Til sommeren skal Verkshotellet pusses opp utvendig for første gang på flere år.
Huset skal males i de samme fargene som før, og blomsterbedene som går rundt hele bygningen skal beplantes med klatreroser (som forhåpentligvis får vokse i fred). Tidligere var Verkshotellet alltid et flott syn om sommeren med klatreroser som dekket hele grunnmuren rundt hele huset!
Mangler dessverre bildet som skulle vært her!(Prøver ennå å få fatt i det!)
-Litt stilhistorie-
Akkurat stilhistorien har vært nokså vanskelig å finne ut av. En del ting tyder på nyrennesans, andre på nyklassisisme og så videre, likevel mener jeg nyrennesanse stemmer mest angående fasaden. Den opprinnelige fasaden, Verkshotellet slik det først ble bygget, var temmelig symmetrisk og veldig enkelt. Det kan se ut som om en har prøvd å holde den samme stilen da huset ble påbygget, men helt symmetrisk er det ikke lenger likevel. Etterligningene av søyler langs andre etasjen og rundt inngangsdørene, der det også er en uthevet “trekant” over selve dørene – spesielle ting mye brukt under ny(sen)renesansen. Verkshotellet er også en stor trebygning mens en del av bebyggelsen rundt er murhus (ikke fra samme tidsepoke). Nyrennesansen i Norge førte til stor økning mi treproduksjonen pga alle nye bygninger som ble oppført i tre.
Innvendig er det svært lite å gå ut fra. En ting er trappestolper og gelender som er svært enkle og søylelignende; også et trekk fra nyrenesansen. Av interiør er det faktisk bare et par lamper igjen som er originale, og disse er også svært enkle uten noen form for “snirkler” eller “pynt”. Kun laget for å være praktiske, ikke som pynt kan det virke som. Ellers har senere oppussinger og litt ombygging gjort at lite er slik det opprinnelig var. Av farger på interiør vet jeg bare det jeg er blitt fortalt; at det gikk mye i jordfarger som brunt, mosegrønt og oker-farger. Om dette er opprinnelige farger vet jeg faktisk ikke.
Dessverre svært lite å skrive om, men altså det eneste jeg har. Som tidligere nevnt prøver jeg fremdeles å finne frem mer…… .
(Klikk på bildet for større kopi)
Loftet.
Deler av mørkeloftet ble tapetsert en gang i løpet av 20-åra (1925-30) mens Doien Holst var bestyrerinne ved hotellet. Hun var tidligere lærerinne og underviste ungjenter fra bygda på fritiden mens hun var bestyrerinne. Disse jentene bodde gratis på mørkeloftet og spiste på hotellets kjøkken, mot å arbeide i “fritiden”. Dette arbeidet bestod mest i å vaske opp, pusse messing, vasking o.l.
For å gjøre loftet litt mer “hjemmekoselig” ble altså deler av det tapetsert samtidig som det ble satt opp en vegg for å skille av de øvrige beboernes del. Denne andre delen ble brukt til oppbevaring av diverse fritidsutstyr (fiskestenger, telt o.l.). En del av beboerne brukte faktisk også loftet til lagring av vin- og øltønner med hjemmeprodusert innhold. En kort periode stod det også et “hjemmesnekret” destillasjonsanlegg der, men dette ble fjernet pga brannfaren.
Mesteparten av tapetene er forsvunnet, råtnet bort i løpet av årene pga lekkasjer i taket, men noen av bærebjelkene er fremdeles “pyntet). Dette er det eneste som er igjen av det opprinnelige slik hotellet stod da det var nytt.
Prøvene på de neste sidene viser forskjellen på nåværende og opprinnelige farger.
Lysbildene. (Vi har desverre ikke alle)
Bilde 1 Fasade, kort- og langside m/hovedinngang, langsiden vender mot fjorden nedenfor.
Bilde 2 Samme med en litt annen lyssetting.
Bilde 3 Hovedinngang m/tydelig markerte “søyler”.
Bilde 4 Samme med en litt annen lyssetting.
Bilde 5 Hjørne som tydelig viser de falske søylene som går langs hele andre etasje.
Bilde 6 Samme med en litt annen lyssetting.
Bilde 7. Bakdøra/kjøkkeninngang som også har disse falske søylene. Etter min mening like flott som hovedinngangen.
Bilde 8 Baktrappa like innenfor kjøkkeninngangen fører opp til tredje etasje. Smal og litt upraktisk når en tenker på hva som ble båret opp og ned, f.eks.skittentøy- bunter.
Bilde 9 Hovedtrappa nede i hallen (møblene er ikke de opprinnelige).
Bilde 10 Detalj fra taket nede i hallen i første etasje. Veggen “nederst” i bildet er en del av den gamle grunnmuren.
Bilde 11 Vinduskarmen viser tykkelsen på den gamle grunnmuren, men vinduet er satt inn etter utvidelsen.
Bilde 12 Skulle vise detalj av vinduskarm i andre etasje, men de profilerte listene kommer dårlig frem.
Bilde 13 Samme vindu på litt større avstand viser at listene ikke bare er skjeve,men faktisk litt bøyde.
Bilde 14. Taklampe fra salongen i andre etasje, en av de få opprinnelige som ennå er igjen.
Bilde 15. Samme i nærbilde.
Bide 16. Dagligstua i direktørleiligheten, tredje etasje. Bilde tatt fra spisestuen, ingenting opprinnelig igjen.
Bilde 17. Samme med litt annen lyssetting.
Bilde 18. Original tysk tapet fra ca. 1920, gangen i direktørleiligheten. På bildet vises merke etter lampett. Her hang altså et gammelt speil med, som sies å være fra tiden da første del av huset ble bygget. Fjernet uka før bildet ble tatt.
Bilde 19. Samme med litt annen lyssetting for å prøve å få frem glansen i tapeten.
Bilde 20, 21, 22 og 23 Tapet på loft.
Bilde 24. Gammel jernseng fra tiden da første del av huset ble bygget. Har stått på et av gjesterommene. (Meningen var ikke at jeg skulle være med).
(Gå til Lokalhistorie 8)
|
