Intervjuer og Minneoppgaver

50 års minne frå Førre 1944 - 1945

(Landslaget for Historie, Minneoppgave for eldre 1996)

Forteller: Bjarne Høyvik

I forbindelse med minneoppgave for eldre, født før 1930, utgitt av landslaget for lokalhistorie i samarbeid med Norsk etnologisk gransking, kor eg deltar, skreiv eg litt om Førre. Men eg vil her skrive en meir utfyllande historie.

Ein byrja å arbeide tidleg. Eg byrja med skogsarbeid frå 15 årsalderen, på Jelsa, Åradal Hamra­Vadla, og sist Førre. Førre ligg i botnen av Jøsenfjorden. Der har det til uminneleg tider vert ferdselvei over fjellet til Bykle i Setesdal. I seinare tid med hytta i Blåfjell og turiststasjon hos Johne Førre.

Førre består av 2 mindre bruk, med store heia-områder. Gardane har vert bebodde frå 1700­tallet, så Johne namnet går tilbake fleire generasjonar. I seinare tider har Johne og Fina budd på den nederste garden, og Olaug og Jonas, sonen til Johne, på den øverste garden, med 60-70 meter avstand.

Fina og Jone Førre tar en pause i onnearbeid på gården	Huset som familien Jonas Førre bodde i. Det er nå i bruk som feriebolig.

Førre hadde vert ein fredeleg plass å bu, men var ofte innestengt frå uteverden på grunn av uberekneleg fjord og uframkommeleg fjell.
Men så vert det ufred. Førrefolket var motstandsfolk, dei tok imot motstandsfolk av alle slag som måtte søka dekning for seg og utstyr som ikkje måtte komma i hendene på gestapo.

Det ramma Førrefolket ganske hardt, med arrestasjonar av familien, og arrestasjon av arbeidsfolk som Peder Grønnevik, sonen Bjarne, og Vilhelm Tveitarå. Difor er det all grunn til å fortelje ein del av det som hendte her i Førre, ting som ikkje har vert kjent, eller var upåakta utan betydning. Kjellaug Førre Høyvik og eg er dei einaste gjenlevande til dette.

Disponent Petter Ravn i vedhogstnemda i Stavanger skulde ta ut 1000 til 1200 famnar ved i Kreppingdal, veden skulde gå til bedrifter, private og til knott. Elve løyping var lenge på tale i 1942-43, men det ville medføre mye svinn ettersom det er ei stor elv. Det vert difor valt Taubane. Der var 3 kilometer til hogstfeltet i Kreppingdal. Der vart oppsett ei stor tømmerhytta som me skulde bu i. Me var 3 lag der oppe, Ola Fatnes frå Hylsfjorden med 8 mann frå Hommersåg Brødrene Kvestad og Finnseter, Nils Tysse Mondstad Skjærahaug og eg me var således 17 mann i hytta. Me halt til på søre sida av elva, langt opp over lia, me brukte løypestreng, til å fira ned veden til banen.

Taubane var litt av eit anlegg svære kablar, reiser utover svære juv med ei brusande elv nedunder. I tillegg vinkel på den siste delen. Her måtte der fagfolk til, Peder Grønnevik var ekspert på taubaner i Ryfylke. Han fekk med seg sonen Bjarne, Vilhelm Tveitarå, Ottar Høyvik og ei tid brødrene Øystein og Leiv Jårvik alle frå Jelsa. Dei starta i 1943. Ved sjøen var det ikkje starta endå, der sko riggast opp ein svær dampmaskin til drift av banen. Det var brødrene Kornelius og Harald Hagen og Kåre son til Kolle. Alle frå Jelsa.

Etter att Jonas Førre vart tatt av tyskerane, var Peder ein tur heime i Grønnevik. Han var då ein tur til naboen og slektningar på Nådland, og spurde Johanna, min forlovede, om ho kunne komma til Førre for Olaug var åleine med 2 små barn, Svanhild 4 år og Asbjørg 2 år. Johanna er søskenbarn til Olaug.

Eg kom til Førre i første halvdelen av Oktober 1944, og stasjonerte i hytta i Kreppindal, men det skulle bli forandring på det. Varene frakta Knut Gil til Førre.

Ein søndagsmorgen var det min tur til å gå til sjøen og henta varene. Det tok ca 1 time kvar veg, på nedturen stoppa eg i stova til Peder og dei andre, hos Olaug. Det var godt kjente folk, Peder og far min var i årevis saman på skogsarbeid, og Bjarne og eg var skulekameratar. Etter i stund tok eg rypesekken og drog av garde til sjøen. Finnseter var gått ei stund føre meg. Då er var kommen ca halvvegs såg at Finnseter snakka med ein del folk før han gjekk videre.

Eg stussa då eg såg 10 - 15 tyskerar, eg ville gå vidare, men nei takk. Dei var interessert i rypesekken min. Det bar rett i stova til dei 3 som var der. Opp i mot huset spredte tyskerane seg og ornringa huset. Ein del tok oppstilling av huset med våpna klar. Hollscher tok sikte på stova der Peder; Bjarne og Vilhelm var. Olaug og Johanna blei beordra inn i stova. Johanna ville gå ned til Malli, men blei snart sett på plass. Det var ikkje særleg triveleg. Dei vart nok forundra i stova, då eg kom med følgje mitt. Olaug og Johanna vart henta inn. Etter ei stund drog 3-4 tyskerar avgarde med Vilhelm.

Tyske soldater i Norge 1941. Illustrasjonsbilde.

Etter ei tid kom dei tilbake med ein del utstyr: 2 gevær, radioledningar og anna samband utstyr. Høllscher vart rasande, men gjorde ikkje noko. Ein del av tyskerane tok Bjarne med seg, uten handjern, og Ottar Harry og eg måtte fylgja med til sjøen. Ca 100 meter frå brygga vert det stopp, opp i ura, Bjarne først så oss andre omkransa av tyskerer. Lageret låg under eit overheng eller hidler i ura, ca 10-15 kassar. Fleire av dei var 1 meter i omkrets, ein del mindre, dei var veldig tunge. Der var også proviant hermetikk. Bjarne var som vanleg i godt humør og ved godt mot.

Tyskerane var ikkje med på å dra på kassane. Dei skulle passe på oss, især på Bjarne. Den eine var veldig utidig med han. Då fekk eg høyra det gamla ordet: Din drittstevel. Heldigvis forstod ikkje dei ikkje han. Han beundra den svære tyskaren med den svære hua som sto oppe på ein stein å skaut i lufta. Etter ei stund kom tyskarane med Peder og Vilhelm, alt vart frakta ombord i fartøy ein sverte slupp, ikkje gestapo båten eller ekspress som dei ofte bruka.

Dei vert førde til gestapo-kjelleren, til harde forhør, før dei vert sende til Grini. Den som var hardast behandla var Peder. Ein kan tenkje seg kva det hadde blitt til dersom Peder hadde sprokke med 6 krag Jørgensen gevær og eit par andre gevær. Desse geværa tilhøyrde Jelsa skyttarlag og vert frakta av far min og bror min til Grønnevik. Peder var formann i skyttarlaget då, dei låg nedgrava i ei ur men der var litt fuktig, så Peder frakta lageret til Førre. Utan om dette var der andre geværer som låg i ein slagbenk på låven. Det skapte uro blandt kvinnfolka då Ekspress båten med Gestapo var på rassia i fjorden. Så geværene blei godt gøymde.

Hadde Peder sprokke under forhøret, hadde det gått riktig ille med han og fleire av medlemmene til skyttarlaget på Jelsa, Georg Fjeldberg vart henretta for mindre lager en dette. I denne forbindelse snakka eg med Kjellaug Høyvik etter 51 år, og Johannes Grønnevik son til Peder, som gjerne ville gi opplysningar om opphaldet på Grini og andre ting, og korleis familien opplevde dette. Det einaste Peder sa var; -Krigen er slutt, la oss legga dette bak oss.

Då båten med fangane for ut fjorden, rusla me oppatt, eg til Olaug og Johanna. Eg tok turen opp til Kreppingdal og orienterte dei. Me vart einige om å flytta ned til stova hos Olaug, som fangane hadde hatt. Det vart då lengre skogsvei, men kunne hjelpa til der det trongs, med å skaffa ved. Dertil fekk me god kontakt me Malli og Kjellaug, Ottar og Harry Hansen frå Vikedal på nederste garden. Arbeidet i skogen gjekk vidare, men arbeidet på taubanen vart forseinka;det var Brødrene Hagen som måtte overta banen, så maskinen for drift kom ikkje gong før etter nyttår. I tillegg til Johanna og meg var me 11 personer fra Jelsa, 2 ifrå Erfjord, 3 frå Suldal, 1 frå Vikedal og resten frå Hommersand.

Ut over hausten var me helst innefrosne for isen i fjorden, men me hadde tenkt oss heim til jul. Kjellaug, Ottar Johanna og eg. Isen var usikker, så me hadde med oss ein robåt, me drog etter oss, då isen brast, hoppa me i båten og staka oss fram til sterkare is. Det var litt av ein tur, me bruka 10 timar ut til Haua (Hauge). På tilbake turen reiste me om byen etter nyttår 1945, då var me fleire stykk, difor gjekk Fisterfjord inn til Førre med oss.

Det vart vanskelegare å få varene inn til Førre, etter att Knut Gil vert arrestert og på grunn av isen i fjorden, men det vert ordna på eit vis. Karbid til lys i lyktene og kval spekk til maten fekk me av vedhogstnemda.
Tida gjekk utan fleire severdigheter ut over etterjulsvinteren, mye snø i Kreppingdal seinka arbeidet ein del, dessutan vart me som ein søskenflokk me som var igjen i Førre.

Etter å ha vore heima med helga, reiste ein del av oss til byen søndag 8 april. Me skulle til Førre på mandagen derfor overnatta me i byen. Me forsto att noe var i gjerde, me opplevde frigjøringsdagen i byen, og reiste til Førre 2 dagar etter. Me var ikkje heilt ferdige med veden og måtte difor forsetta med løypingen av veden.

Etter nokre dagar kom Johne og Fina og Jonas heim. Litt etter kom Ranvald Mack for å henta eit par engelske karabiner, like ledes 2 russerer, ein heite Alexiglaki den andre huska eg ikkje namnet på nå. Han snakka tålig godt norsk. Dei stansa i stova vår ein dags tid. Jonas Kack og eg tok så ein tur inn til Blåfjell eit par dagar. Ut på vårparten kom Peder og Vilhelm til Førre Det første Peder sa var att han hadde venta oss på Grini. Høllscher hadde trua med å reinska ut mannfolka i Førre, han hadde vert der inne 4 gonger.

På bilete frå venstre: Bjarne Grønnevik, Peder Grønnevik og Vilhelm Tveitarå

Peder og Vilhelm hadde veldig lyst til å dra til Blåfjellhytta ein tur. Peder hadde også eit ærend å gjera. Det nytta vel ikkje det sa Vilhelm for me har verken ski eller gevær. Me låne ein par her, så har 2 par ski liggjande på Svarthei sa eg, og eg skal skaffa gevær sa Peder.

Me starta turen i ei ur på sida av stien. Opp i mot Kreppindal låg 6 gevær til Jelsa skyttarlag, og dei var fullt brukbare. Turen var vellukka, me overnatta i Blåfjeldhytta og gjekk neste dag på tur, me var godt kjente alle 3 så me skilde lag. Strålande og varmt vær, Peder gjekk over Sandalsvatnet til Reinstølsvatnet og Beinleivatnet. Eg gjekk til Årdalskrumlevatnet og Storådalen. Vilhelm gjekk nord over til Blåfjeldnuten, og der sat han mutt aleina til kl 11.30 om kvelden. Me reiste heim neste kveld, med bører. Eg trur att denne turen satte dei i stand til å fungere vidare.

Eg var i Førre til ut på haustparten, og var då med i kranspåleggingen på grava til Jon. Der var mye motstandsfolk til stede, slekt og venner med avduking og flaggheising. Motstandsfolk frå heile Rogaland og andre var til stede. Mange av motstandsfolka kom inn med ein destroyer eller kanonbåt. Det var Johannes Harestad frå Randaberg, bur nå på Jørpeland som var skipper på båten, ein del av motstandsfolka drog til Førre, ein del låg om bord og andre i løa. I begravelsen til Jon hausten 1944, var Hollscher tilstede. Hollscher brølte til mora til Jon: «Ser du kva sonen din har stelt til her inne». Då svara Fina: «Veit mor di kva du har stelt til her inne»

Jon Førre var en flittig kurer i etterretningstjenesten. Han døde uventet av polomyelitt høsten 1944, samtidig som Gestapo slo til mot Førre og sendte hans foreldre og andre til Grini.

50 år etter dette, i mai 1995 var der mye folk samla til minnestund på Vadla med taler og diverse. Dei skulle minne 50-års dagen for freden, med bekransning av grava til Jon.

Det som forundra meg, var att dei gjenlevande søstrene, ikkje var innbydd til høytideligheten ved grava til broren. Dei viste det ikkje før etterpå.

Det er som sagt over 50-år sidan, og dei 3 som her er omtala er borte nå. Men la dette bli kjent for befolkningen i Rogaland, la dei få den ros og oppmerksomhet dei fortente, om det er litt seint nå, men for etterslekta, familie og venner og ikkje minst søsken, barn og barnebarn.

Jørpeland 22.1.1996. Bjarne Høyvik.

Jone Førre og andre løslatte Grini-fanger i Stavanger, mai 1945

Det var i 1944 når Førrefolket allerede var tatt og ført til Grini at far som og var i Førre kom heim ei helg. Me såg på han at noe var galt, han var mutt lite prat i han, han regnet nok med at der ville skje fleire arrestasjoner der inne, men av kven?

Det var denne søndagen han reiste heimanfra, mor og me barna følgde ned mot brygga, som var første gong me som barn såg at far tok mor og ga henne ein god klem før han gjekk ombord i båten, han snudde seg fort vekk, han såg nok alvoret då.

Far hadde påtatt seg for Stavanger Vedhogstnemnd å byggje ein taubane til å frakte ein masse ved som de skulle hogge der inne frå Kreppingdal tit Førrebotnen (sjøen)

Far visste om ein del som foregikk, men kva meir??

Det var mørke skyer som hang over Førre. Han hadde hørt skriket frå dei som ble tatt tidligere når de ble torturerte i Jonehuset. Der var ingen nåde eller fin behandling dei fekk. Kledd av og banket med knudrete kvist/greiner, arrestert og ført til Stavanger.

Ei tid seinere kom arrestasjon på nytt til Peder Grønnevik, Bjarne Grønnevik og Vilhem Tveiterå, dei budde i huset til Jonas Førre, sønn av Jone. De ble ført til fengselet på Lagårdsveien - til  forhør om ting som gjekk sterkt inn på far. Han hadde anger for at det var han som hadde stått på for å få Bjarne med seg for lenge fra arbeidstjenesten sin. Der gjekk rykter om at de skulle inn for arbeidstjeneste og så til Russland der tyskerne hadde store vanskeligheter.

Han tenkte nok og på mor og oss barna om me blei arrestert, han visste kva som låg hjemme i forvaring. Far var formann i Jelsa Skytterlag og han fekk 6 stk Krag Jørgensen børser i forvaring. Nå forlangte tyskerne alle skytevåpen innlevert til lensmannen.

Ein dag sa far; du Johannes får ta børsene å gå til lensmannen med, men ikkje ta dei beste. Far var ein ivrig skytter og hadde privat 1 stk Krag Jørgensen, 1 Remington, 1 Winchester samt 1 hagle. Johannes tok 3 av dei og gjekk til lensmannen med. Han spurde då om det var alt, og eg sa ja. Når far kom heim om kvelden spurde han meg kva eg hadde bore ut, eg svarte som sant var, men han likte ikkje at Remingtonbørsa var borte.

Børsene til skyttar-laget vart gøymt av og tatt fram etter krigen.

Eg kan tenke meg far sine tankar, viss noen av oss heime hadde blitt tatt, kva då med oss og andre medlemmer i skyttar-laget?

Far likte aldri å snakke om den tiden han var i fangenskap på Grini, han brukte å sei at nå er krigen slutt, nå får med gløyme hatet, tilgi - og se framover.

Bjarne fortalte sjelden noe uten at eg spurde han. Det var tre ting eg husker spesielt han fortaIde; Me holdt på og drog på taubane kablene opp over dalen, der ble ein pause og, eg sprang nedover mot elva for å drikke vatn. Nede ved elva bak ein stor stein satt der 2 mann. Den eine spratt opp rettet ein revolver mot han og kommanderte han vekk, dei såg begge det var kjente ansikt.

Bjarne sa han trodde dei sendte melding over eller dei hadde ladeanlegg for batterier der. Eg kom meg fort vekk.

Bjarne fortalde og et par ting fra Grini; Han hadde innetjeneste ein dag og skulle blant annet sope golvene i kjelleren der det var lagring av poteter og kålrot. Når han var ferdig og var på vei ut såg han der låg kålrot på golvet som ikkje låg der då han kom inn, han bøyde seg ned, tok den opp og fekk seg dermed et slag i hode av ein tysker som hadde stått gjemt bak ei dør. Det blei altså ingen kålrot på Bjarne den gang...

Men der var og snille tyskere/vakter. Han var og på skoghogst ein dag sammen med ein vakt. Dei skulle hogge noen tre som måtte bort. Bjarne dreiv på men kreftene var små, plutselig tok tyskeren børsa si og ga til Bjarne og tok øksa og hogde resten av det som skulle vekk. Eg vil tru det hadde vært det siste den tyskeren hadde gjort viss noen befal hadde sett det.

Den tyskeren snakket litt norsk og fortalde Bjarne at han var ikke glad i krig og hadde mistet sin familie i bomberegnet over Berlin.

Litt om Bjarne sin tur fra Grønnevik til Førre i dulgsmål

En dag kom det ein mann og ga meg ein rekvisisjon på dieselolje som eg skulle kjøpe inn til motorbåten min i tilfelle det skulle komme noen sjukeskyss med pasienter som skulle til lege. Olja vart innkjøpt omgående av meg, eg var då ikkje klar over at det var min egen bror Bjarne som skulle føres inn til Førre.

Ei stund etter kom samme mann til meg og sa at eg nå måtte ha båten klar for transport til Førre og at det var broder Bjarne som skulle inn om kvelden. To mann til skulle være med, det var Bjørn Nådland og Kristoffer Tveitarå. Denne turen måtte absolutt gå upåakta av andre i bygda.

Båten min var åpen med benker på sidene. Dei 3 passasjerene la seg ned på dørken i båten slik at det bare var eg som var synlig frå land, dette på grunn av at ingen i stripet eller NS måtte se noen. Eg sat som vanlig bak med ror kulten til vi var nær Ombo, dei 3 kunne da sette seg opp og vi drog videre mot Hjelmeland og dreide inn midt i Jøsenfjorden til Førre. Vi kom inn der ved ca 2-tida om kvelden.

Heimturen gjekk om natta på vanlig måte, da fikk alle sitte på benken.

Det blir fortalt at Bjarne sto framme på båten då dei reiste fra Førre for å frakte dei til Stavanger for fengsling. Han ropte til de gjenværende som hadde fulgt de ned til kaien når båten gjekk fra kai.

"Gud bevare Kongen og Fedrelandet".

Eg vil tru at tyskerne ikke oppfattet dette i all motorlarmen.

Flere av bildene er hentet fra boka: A. Haga, Fristed for fredløse.

Fangeleiren(Polizeihäftlingslager) Grini

Barndomsminner ifra Erlandsdalen

(Landslaget for Historie, Minneoppgave for eldre 1996) 

Forteller: Alf Dreggevik (16-04-1915/06-01-2000) i Erlandsdalen i Strand Kommune.       

Den fyrste skuledagen

Me hadde lang skule veg 3 km. ifrå Erlandsdal og til Kvalvåg skulehus. Der var krongligt og mykje vanskeleg at gå, serlig vinterdag i snø og grapse ver. Vanskeleg var de i den tid då skulebarn brukte å gå med treskor. Og då når snøen var blaut var de vont og koma fram. Eg husker at då ein var seint ute kunde ein ta treskorne, ein i kvar hand og dura i veg ned Stiabakken forbi Halvard Kvalvåg sin bustad. Ofte sto han ute om hushjørna og praia meg og lo på sin måte, ha, ha, han var koseleg han Halvard.

Min søster Sigrid som eg først nå nevner var nå kan eg tenka nått fram til skulestova. Men de var den første skuledagen min som skulle berettes om i første omgang-. Eg bjynte på skule då eg vert åtte år gamal. De sog ut til at mine foreldre hadde god bruk for meg heime blant anna for og sjå til mine mindre brødre. Eg har hatt flere lerare i min skuletid.

På min fyste skuledag kan eg husa at leraren bodde i Idsal og minnes at eg snakka noge upassande i skoletimen. Hu gamle Rakkel gjekk forbi og toftla på treskor. Hu Rakkel var søster til Halvard, og nå var hu på veg til Sletto. De var då eg ropa ut om ka e de så kjeme der. Og då vart der fnising med dei andre i skulestova. De var så vanskeleg og halda seg og sitja roleg at de vart til at viss ein sog noko utanfyre skulestova måtte ein liksom spørja eller anmerka slikt någe. Ein var ikkje vant med a veta korleis de skulle vera endå.

No skulle me ha eit kvarter fri så nå vert det å slå ball eller jeppa. Andre helt på med hinkespill. Me va visnokk tolv born ialt. Eg var feien då dagen var over og me skulde heimat. De vart mykje og fortelja då.

Fyrste gang te byen

Og så var de den fyrste gangen eg skulde vera med til byen. Eg var tolv år, eg hadde ikkje vore i byen før og nå var dette spennande. Han far og farbror hadde kjøpt ein båt saman og denne båten skulde me reisa til Stavanger med. Båten heite Ormen Lange for den var lang hadde ein motor som heite Rapp. Me hadde ein lang veg til sjøen ved Kvalvåg. Komne ned til mottorbåten trafte me han Jonas. Han var og såg til skjøyta si. De var begynt å blåsa kraftig. Han Jonas var tenkt og reisa me skjøyta til byen han og Sigvald bror hans. Men han såg ikkje i stan til og legga ut for han meinte de var for sterk storm.

Vinden var søraust. Han farbror hadde allerede sett på fyrelampen på mottoren, og etter ein tid var maskinen igang. Og nå var då setja farten opp ut vågen og forbi Itsalsunde. Eg sit framme i båten, der var ikkje hytte så de var såleis at eg langs fremme så kunne ein få mest livd for vinden og sjøskvett. Og nå var me komne sålangt, båten begynte få føling med bølgene den hevet baugen høgt og slo ner med kraft og då var de som båten skulde truffe berg der eg sat i baugen. Han farbror ropte til meg og spurte om eg var redde, å nei fekk han til svar anten de var så eller ikkje. Han far passa rore og det var mykje viktig.

Han farbror og far var kledd i oljehyre-uverskler for sjørokket raug over atterenden på Ormen Lange. Ormen Lange var båtens navn som me hade gitt den for båten var lang og den var smal. De var ein Aslagsbåt. Bestefar hans Alfred og Martin i Vigå hadde bygt den. Han Aslag var ein god båtbyggjar. Nå hadde me kursen for Fiskevig på vestsiden av Idsø. Og nå var de god oversikt øve Høksfjoren. Bølgetoppane var store og sjørokke stod til vers over fjorden. Eg følte meg kvalmen og måtte kast opp. Her på Fiskevig skulde me nå lasta inn ein del stein for og få båten stivare i sjøen så den ikkje slo så mykje. Han farbror og far var redde der kunde slås av bånnaglar når båten var så lett. Nå narma me oss Kalvøynå og då var de Gansfjorden igjen.

Strandkaien, Stavanger 1920 årene

Me kom til Stavanger ut på foremidagen og tok i land ved Nygård og Dale ved Fiskepiren. Eg var glad og koma på land i byen. Eg var med far og hanla forsjellige ting, de var matvarer og de var kler. Han farbror skulde av stad til Bjørheim ved Sankthansgatå. Der budde og han onkel Kaspar. Han var bror til farbror og far. I byen var der mykje å sjå. Hestar som kjørte i gaten med kjerrer med kjerrejul som skramla mot broleggningen i gatene. Og hestalort kunde ein sjå både her og der. Det var nokså heimsleg i så måte. Og me måtte  og ha ein tur til torjå for der og kjøpa sei. I den tid var de fin sei og få kjøpa billig. Då me kom til bake til Fiskapiren traf me farbror og nå vert de bestemt at så snart me vert ferige skulde me starta på heimveg at.

De såg ut til at vinden hadde stilna mykje. Me hadde nå fått alt ombord. Så nå var de igen og varma opp mottoren og starta avgåre. Kursen vert forandra slik at me hadde kurs for Brattholmen og Viersundet. Vinden hadde løya ein god del her på Gansfjorden. Men den vert nokk sterkare når ein kommer på Høksfjorden. Her mydlå Brattholmen - Viersundet er der ganske smult farvan. Eg kan nå finna min vante plass helt fremme i baugen på båten. Og nå har Ormen Lange igjen letta baugen og slå hart ned. Me helt på og runda Vierneset og her står heile Høksfjorden på og nå har me kurs for Breivik.

Komne til Breivik ver de og legg godt opp mot Hammarfjelle for derifrå og sett kurs mot Idsasunde. Og nå vert ein sjøskvett og sjøråk. Med stormen og sjøråke på styrebord side. Båten hadde ein annan sjøgang den liksom rulla og vrei seg frem. De kom av at me hadde vinden ifrå siden. De var ein lettelse då me kom så langt at ein såg neset og kaien på Kvalvåg og kunde leggja til båten og koma oss heim. Han Jonas og Sigvald snakka med oss dei var forvetne korleis de hadde godtt. Han farbror og han far sa at de hadde godt bra.

Eg var av ein annan meining og sa at de var så vitt me greide de. Og nå var de og komma seg heim, der var mykje og fortella om byreiså for dei som heime er.

På røntgen

Ofte når eg tenker på den tid som er gått. Ei tid som er gått over i historien. Historie, ja det kan man sige. Eg må då frå begynnelsen av fortelle virkelighetens grunn som er en hofteslitasje. Denne slitasje vart verre ettersom årene gikk, og vert til slutt vanskelig å leva med. I den første tiden kunde eg med stort besvær arbeida utan å bruka stavstøtte. Men sidan vert det til å bruka to stavar, vintersdag med pigg i endane. Det var vanskeleg for meg å tenka på operasjon og med dens følger, og det var vel med dette det drog slik ut med mitt standpunkt, endåte at eg visste at det var ingen veg utanom.

Min kjære og gode doktor Rein og frue gjekk mykje fjellturer og då kom dei frammom Erlandsdalen. Og då kunde det verta mykje snakk om hofteslitasjen, og dei ville telja meg til operasjon. Min svigerinne Beathe heldt på det same og oppmoa meg til å ta rønken.

Å ja, hu Beathe har og hatt hofteoperasjon for ein tid tilbake og nå går ho og spring til og med.  Dette virka mykje i viktig retning for meg også. Men så var det dette med operasjon, tenkte helst å stoppa, venta til utpå våren. Det lei nå ein heil del uti oktober, det var vel i andre halvdel. Eg helt på å masa og tok opp jordeple, då kom doktor Rein og slog av ein prat om poteter. Eller kanskje han skulde ein tur til heis.

Etter ei stund kom me inn på hofteondet korleis det var å arbeide med opptag av jordeple med stav i den eine handa og greip i den andre. Og eg måtte innrømme at dette er bakvendt. Doktor Rein tok då fram eit papir han hadde og viste fram og sa. Om eg ville følge hans råd og reise til sykehuset i Stavanger til rønken.

Eg svara ikkje med det same, og Rein sto ventande. Ja eg måtte jo svare som tenkt allerede var avgjort.

- Ja doktor Rein når de har kommet hertil i ekstra oppdrag for mig då må mitt svar verta ja.

Og nå skulde eg ha ein undersøkelse av blodtrykk og hjerte og føtter, som Rein noterte på eit ark. Etter ein tid var han ferdig og ga beskjed om at eg skulde få underretning då rønken skulle foregå. Rein  måtte etter dette forelegge ein rapport for doktor Heiselberg som videre skulde sendas Stavanger sykehus, så nå var dette i orden, nå var det og venta nerare ordre. Når den kom måtte eg ha drosjesjyss, tilstanden min var altfor vanskeleg.

Det var vel i juni Heiselberg kom forbi, han hadde med sin frue og andre og sin hund. Dei spurte etter veg til fjelltoppen Hesten, eg forklara dei om det. På den tid grasa eg eller rydda ugras or jordeplene. Ho Kristin Øvstebø kom og spurte om ho skulde taka ut hesten på beite, han kunde ha godt av og lufta seg, som ho sa. Ho Kristin er god med hester. Det var forresten Kristin som fortalde meg at det var Heiselberg som var framom med sit fylgje.

Så - ein kveld eg kom inn i stova låg eit brev frå sjukehuset på bordet, så nå var det like før tenkte eg. Så vert brevet åpna straks, men  det var akurat ikje så uventande. Det var som jeg sa tidlegare i mitt skriv, så måtte det verta drosje. Og nå fekk Larsen beskjed om å henta meg i Erlandsdalen om morgonen for at me skulde nå fram til sjukehuset i rett tid som var kl 1.

Det var hu Larsen som skulde kjøra til sjukehuset for røken. Fru Larsen er hjelpsam og henta meg ved vatnet. Me e nå på Tau og til ferjestøa komne fram, vert den første bil som kjørte ombord. Fru Larsen traff en kjent dame som og var med i bilen, hun skulde same veg som oss. Det vil sei til Stavanger sykehus. Dermed var ho med dertil og nå til rønken. Fru Larsen følgde meg inn og hun skulde venta på til eg vert ferdig i rønken.

Etter ei tid, for eg måtte venta ei stund før det var meg. Best eg sat der såg eg eit kjent ansikt. Og då vert det helsing på kvarandre. Det var jo kona hans Georg Lauvås, bror hans Trygve Lauvås som bor i Kvalvågdette. Og då tyktes eg det sto til. Omsider vert det min tur i rønken. Ei søster kom og me gjekk inn i eit rom som der var ein benk og attmed eit lysapparat eller rønken. Eg måtte då ligga på benken og søster ga beskjed og ordna  korleis ho vilde ha det. Der vert fotografert i forskjellige retningar og det var ikkje berre godt alt som eg då måtte utføra. Ja nå kan du reise opp sa søster, eg skal hjelpe til samtidig få klærne i orden.

"Å ja, takk skal du ha." Eg var sevfølgelig feien eg var ferdige. Nå kan du koma inn og setja deg, så me får sjå over fotoane dine så du får vita resultatet. Ganske riktig om ei ti fekk eg veta at der var mykkje slitasje. Rønken søster tykte staven eg gjekk med var var veldig fin. Hun fortalteat hu hadde vore ein tur på Kjerag, ein fjelltopp som er vel et tusen meter opp over Lysefjorden Ja, då kunde du gjerna trengja ein stav meinte eg. Men søster meinte hu var for ung til å bruka stav og vilde gjerna ha ein når hu vert eldre.  Ei søster fulgte meg ut i gangen.

Og der var drosjesjåfør Fru Larsen. Og nå kunde me dra på heimveg. Bilen stod parkert utforbi inngangen. Det vert kjørt ein annan veg ned mot ferjekaien, slik at me kom forbi Stavanger museum og over jernbaneovergangen og videre inn i tunellen, som førte til at det vert ein snarveg til ferjekaien og ferja som går til Tau. Tau heiter også ferja. Desse fergene som går mellom Fiskepiren i Stavanger og Tau i Strand gjer ein god fart. Og er framme ganske snart.

Me vert plassert fremst til høgre ombord, så dersom ikkje høgresiden fekk sleppas i land først, måtte me venta. Det er slik at er mann nødt til å sitja i bilen så ser ein ikkje og følger ikkje med kor langt man er kommet på fjorden. Men det får nå så vera. Men nå er det øyeblikkelig Tau ferjekai som med legger imot, for nå kommer Fru Larsen som har vore ein tur ute på båten. Heldigvis fekk me slippa i land fortare enn  det kunde sjå ut til. Nå settes kursen mot Erlandsdalen.

En fortelling ifrå tenåringsdagane.

Alf Dreggevik,  nedskrevet sommeren 1996

Me hadde høyrt at i Hengjane atved Lysefjorden, der skulle der vera mykje blåber. Han Sigurd Kvalvåg hadde fått høyrt om dette. Me la no planer om at dersom der var andre i Kvalvåg eller omkring som skulde i veg til Hengjane. Ja så va de klart at me og skulde vera med. Å ja han Erik på Slettå skulde gå med stor mottorbåt, som var god hytte på. Han skulde starta ifrå Slettå til Hengjanekaien ved Lysefjorden. Og når dette vart kjent så var der mange som vilde vera med. De var Lina og søstera Margit frå Kvalvåg og så var de Serina og broren Sverre ifrå Slettå og han Oskar som var mitt søskenbarn, han er død for mange år sia. Han var og med til Hengjane på blåberhenting.

Og nå var me klar for start til Hengjane. Han Erik sette i gong mottoren og me reiste langst lande søraustover. Forbi Bergsvik og Steinsvik, forbi Bruravik. De var fint ver med solskin. Høksfjorden låg der stille og fin. En del av folkne hadde sett seg på hyttetaket og dei song sanger. Her ser me fagre fjord og bygder, og dette vart kompenert med mottor - slagene av Greismottoren.

Me var nå komen forbi Meling og runda Lerangs-hammaren og inn mot Skjeivik og videre forbi Erevik til Oanes og Lysefjorden.

Og her var mykje nytt å sjå for dei fleste hadde vel ikkje sett Lysefjorden frå sjøflaten før. Dei to kilometrane ifrå munningen av Lysefjorden til Bergsholmen låg nå fåran oss. På høgre side Fossan og Bergevik, på venstre side var de Levik og Høllesli. Me passerte akurat nå Bergsholmen og Lastabotn på høgre side og på venstre side den meir merkbare Havn.

Og nå ligger den omtalte Lysefjorden meir open. For nå ser me langt innetter fjorden. Viga er ein boplas som tidlegare har vert industi av forsjelli art, tøffel og kasseborfabrikk. Viga har me på høgre side og Refså på venstre side. Frå Refså kann man gå til Torsnes og Vatne i Strand komune. Og nå nermar me oss målet Hengjane kai innføre Preikestolen. Ein liten stund fyre me skal legja til kai ropa han Erik fra styrehuse på båten. Der inne er Songesand og der på andre side er Kallali.

Noen av de som var med på turen: Karl Dreggevik, Peder, Lars og Edvard Berge, Alf og Kåre Dreggevik, Sigurd Kvalvåg , Leif Berge og Tordis Kvalvåg

Og så er me komne te Hengjane kai i Lysefjorden. Nå skulde båten fortøyast slik han ikkje sku gnaga i kaien når de vert tungsjø av båtar som reiste ut og inn på fjorden. Og då vart båten fortøyd slik at tau var sette fast framm og bak på båten og som var festa i land. Me står nå på kaien og ser på den store høyden og den bratte bakken som skal overvinnas, er ikkje vant te så stor stigning. Han Erik Slettå er og komen seg iland og var fornøyd med at båten låg godt.

Nå  hadde han fått berskrine på rygg og så kom igjen og nå var de han som var vegvisar og me andre fulgte etter. Hu Lina ropa ut at det var tunkt og gå for de røynte knerne hennes. Eg hadde og skrin på ryggen og tau omkring og då lage slik at man bar skrinet i fatler. Erik bar og skrinet i fatler.

Han Sigurd var høg, derfor godt sjikka til å gå i fjell og han var langt komen oppøve og ropa nerøve te oss andre hengi. Serina og hu Margit klaga og pusta dei tykte de var tungt og komma opp. Me bar og med oss mat og spann til og henta bær  i. Eg som hadde skrin på ryggen og Erik og hadde mat og spannet i skrinet. Dei andre hadde forsjellige ting. Nokre hadde ryggsekk og andre berebagg og spann. Omsider kom me oss så høgt opp til et flatare tereng og nå kunde me sjå Hengjane tunet. De var ikkje de var nermare lik ein husmansplass, der var eit lite ståvehus og ei lita løa te og ha høy i og dyr.

De var lengst på ettermidag nå, klokka var sikker seks så nå måtte de verta mat. Etter mattid vert de til og sjå etter blåber. Og de var ikkje lång vegen før me kunde begynne og henta berene. Adle var så begreistra for dei fine og store blåberene der va. De var ikkje lang tid og henta eit 4-5-liter spann med fine blåber.

Eg slutta av og henta tidlegare enn dei andre og jekk heim til Sikke Hengjane og vilde snakka med henne og jera meg kjent slik at me adle måtte ha ein overnatings plass. Å ja ho Sikke var grei hu. Sian me var så mange måtte de varta løa tenkte eg og de vert slik. Sikke helt på og raka høy nede i engja, og eg for av sta til at hjelpe henne. På same tid kunde hu få att noko for overnatningsplassen. Og mens me helt på og seta høyet fortalte Sikke om at ho hadde ein mann som var frå Bratteli han heite Luddvik han budde i lag med henne i huset, han var treskoarbeider. Hu Sikke sa han var på ein tur til Stavanger for salg av tresko.

Eg venta nå i kvart øyeblikk og sjå berhentrane koma oppi skaret. De hadde alt begynt og skumra. De er så at de kann verta vanskeligare og finna seg til rette. Hei der har me visnokk heile flokken. Han Erik var liksom i spissen var opptatt om eg hadde fått overnatningsplass. Å ja de har eg. Ho Sikke e grei hu. Der er god plass i løa med mykje god høylukt. Og nå vert de eit heilt hurramhei. Der skulde finnas liggeplass og bagasjen skulde og ha ein plass. Og nå vert de ein lått og ein drøs øve heile høyløa.

Eg var nokså trøyt, vart ikkje så bra første dagen. Han Erik var framme med ein oppmuntring han snakka om at de var fult av håler i heile høystanen og der høyrte at Lina hadde eit kledplagg som ho ikkje fant at, ho Serina og Margit sette i og skratta og le når de gjalt Lina. Dei trudde helst hu hadde klett av seg.

Å ja såleis helt dei på fram yver natta. Her var vist ei mus som for yver høystaen tykte eg. Eg trur de var Sverre som sa dette. Og han satte i og skrattlo. Omsider vert de roligare.

Dei tenkte vel på og såve litt fyr berhenting. Då eg vakna og kom meg til å sjå i kring var de ljose dagen. Då eg kom or løa var han Erik og sjå. Han helt på og stelte med maten sin. Hadde vore og varma kaffikjelen sin. Eg hadde noge igjen på varmeflaska. Og nå kom reseten av gjengen ut av løa, dei såg meir eller mindre sjabre ut. Ialfal såg dei homsne ut. Men de vert vel likare når dei får seg mat og kaffe. Ja mange bruka mjølk eller vatn, eg for eksempel bruka vatn når de ikkje er någe ant.

Etter maten skal me avstad nord for Hengjane på berhenting, der de er store vidder med blåberlauv. Og nå begynner den eine etter den andre og henta ber. Han Erik var vel den første som henta, begynte og henta igjen. Og dei andre fulkte etter og henta. De var spennande og sjå om de var mykje og store blåber. Me hadde teknt og henta ber heile dagen i dag og reisa heimover imorgon torsdag. Då de lakka mot kvel hadde me mykje blåber i skrin og spann. Eg og han Oskar ver nede ved Hengjanekaien med berå om kvelden fyre dagen me skulde ta på heimveg.

Me tok ein tripp og såg på den transport taubanen som tyskeren bruka til og heisa opp ting som han bruka så som mat og mjøl varer og han bremse med ting som skulde ner. Segna sier at han dreiv hemebrenneri. De var ikkje så mykje inntekt på de litla bruge som der var. Ein gang lensmannen skulde ha tak i tyskeren fekk han Sikke til og bremsa seg ner på taubanen til kaien nede ved Lysefjorden, og derfor fekk ikkje lensmannen ikkje tak i han denne gongen.

Hengjanetyskeren var serlig god til å naska til seg forskjellige ting så som stengnøder eller kastenøder. På denne tiden levde Gunnar i Kvalvåg, gamle Gunnar i sine beste år. Han vert vel 80 år gamal. Ein gong kom Hengjanetyskeren til Gunnar og tilbaud ein kastenot med tilbehør. Ja Gunnar kjøpte nota av Hengjanetyskeren og betalte nota. Ja han Gunnar hadde ikkje hatt nota lenge før dei som var eigarar av kastenota tidlegare kom og henta den. Og han Gunnar stod at med ingen ting, bare tabe.

Sagne seier at Hengjanetyskeren kjøpte ein motorbåt av ein mann her i Ryfylke. Men han hadde ikkje betalt for båten enda. Tyskeren forlangde nå mannen som han hadde kjøpt båten av og vera med rundt kysten og like til Kristiansand. For som Hengjanetyskeren sa, for og verta kjent på båt og mottoren. Då dei kom omtrent frem til Kristiansand var det store øyeblikke komt for tyskeren. Han bevebna seg med rorkulten og overfalt bådeigaren og skulde slå han ihel og kasta han i sjøen. Men den gang ei sa Tordenjol. Bådeigaren var ein kraftig mann må ha vore, han overmanna tyskeren og slo han i dekke og melde av til øvrigheda, som då kom og tok seg av Hengjanetyskeren. Og sidan har man ikkje høyrt någe kvar de vert av Hengjanetyskeren. Ja, det var den historien.

Me skulde henta ein del ber nå utover torsdag ein lita stund og så eta sirka middagstider, og derette dra i veg til Hengjanekaien og til mottorbåten der. Eg og han Oskar hadde vore nere om kvelden i forveien, slik at me hadde lite og bera. Dei andre hadde full hyra med og få med seg alt om me hjalp til  eg og Oskar. Kanskje me gjore det. De vert nå eit svert strev og koma nerøve ein slik skråningsbakke. De er helst betre og gå opp en sjønt de er tungt. Og nå vert de eit heilt ståd og koma ned. Ho Lina klaga svert for dei møyre knea sine, de var vel verst for henne. Dei andre klaga seg og. Han Sigurd var fjellvant. Der var ein del skramling og detting. Ho Margit og ho Serina klaga og bar seg. Han Sverre han hegna og lo hele vegen.Han Erik kom ner til slutt og han tok seg ein dans på Hengjanekaien med skrine på ryggen.

Og no var de Eriks sin jobb og setta på lyselampen og varma opp mottoren. Eg og Oskar og Sigurd og Sverre løyste fortøyningane og lagde båten langs kaien. Og nå krabba dei seg ombord med kvar sin bagasje samtidig fekk me ombord Eriks skrin. Greimottoren var i gong nå. Og nå kunde me reisa på heimveg. Farvel Hengjanekaien og Hengjane ropa de.
           
Eg sitter nå og tenke på nå, når eg skrive denne historien. De har vert ein god utvikling med bru over Lysefjorden. Frå Fossand til Høllesli og brei og fin veg frå Botne øve Bossheia med tunel Vidalsfjell og Habnaskare til Oanes. Og ved Oanes er de utarbeidet rasteplass. Og her er de kaffe og her får ein kjøpt middag og kaffe og her ein fornøyelse og  koma til.

Me hadde fremdeles fint ver, Lysefjorden låg der ganske stille. Me var nå så langt som Habn og Bergsholmen. Eg helt på å renska bera,  sidan me skulde reisa til Stavanger på laurdag, var det best å la skrinet stå ombord i båten. For me skulde ha mottorbåten til byen. Dei andre berhentarane som var med renska ikkje berene. Dei tok berå med heim og renska dei. Karen Slettå som var søster hans Erik Slettå skulde og reisa til byen med ber. Ho Karen skulde og selja ber for Serina og Sverre. Karen er tanten deira. Dei andre av manskape eller berhentarane skulle safta eller sylta bera.

Nå er me komne eit langt stykje i Høksfjorden, og nå treffer me stor turdamper som skal inn Lysefjorden eg trur de var ein engelske. Der vert svere dønningar av de, men mottorbåten rulla dønningane av seg. Og nå var de og takka for lagje og koma seg heim. Der me hadde mykje og fortelja dei heime. Me  komte te Slettå i 7 tiden om kvelden.

Og nå er de ein dag fredag til å kvila seg på. Laurdagsmorgon er eg tidleg oppe klokka var snaut seks. Han Erik snakka om og reisa i halv otta tiden. Og den tiden passa akkurat til at me kunde vera på torge i Stavanger klokka ni. Då eg kom til Kvalvåg traff eg Sigurd der, og han Oskar kom og rennade. Han hadde sprunge ner Stiabakken. Då me kom te slettå var allerede mykje folk samla der. Hanne Berge skulde og vera med, hu skulde og selja ber. Karen og Serina og Sverre skulde og på torget. Og dei andre berplukkarane skulde og til byen. De vart nå ein heil del passejerar.

Erik sette mottoren i gang og me satte kurs mot Stavanger. Først runde me Reksnes og videre mot Vierneset. Eit stort sandfartøy passerte for baugen vår. Den kom antageleg ifrå Helle eller Fossan. Den holt kurs for Åmøy-fjorden. Mottorbåten helt god fart så me er nå på fart jennom Viersunde og Brattholmen. og nå rett fram så er de Stavanger som ligger i morgonsolen. Eg kom plutslig på Stavanger sangen. som er slik

            Stavanger, Stavanger smilende
            du ligger der og drømmer
            Fjordens friske luftning
            mot deg stømmer
            Og din sjøman ut på
            langferd dreg
            Hell og lykke følger dei
            på lan og bølger tender
            stjerneglansen om ditt navn.

Tante Berta va veldig god å syngja, ho sang Stavanger sangen adle versene.

Rogaland

Riskafjor komer fra Hommersand via Uskakalven og skal til Stavanger, på babor side passerer han forbi. Når me kommer lenger i Gansfjorden komer dampen Rogland. Den kommer ifrå Sandnes og skal inn te Stavanger, den passerer oss på babord side. Me er nå komne til byen og fortøye båten ved Nygård og Dales foretning. og nå vert de og få blåberne til torjå. Me leigde ein kjøyrekar med hest og kjerre, til og kjøre varene til torgs. Prisane var låge bare 25 øre literen. Eg hadde rekna med 30-40 øre literen for blåberene. Hanne Berge sto litt lenger burte og selde tytteber, og de gjekk unna ho var ein god selger.  Ho Karen ifrå Slettå også hu fekk de til at minska i eskene. De sama var tilfelde med meg og. Kundane forlangde godt mål per liter endå til den låge pris.

Eg hadde vore av sta og kjøpt meg pipa og tobakk og homøre var på topp. Han Erik kom rennande ut og vilde sjå korleis de gjekk med salge. Han var i godt homør. Han såg at eg røykte og hadde kjøpt nye pipe, eg husker han sa gå i land og kjøp ei pipa te, ha ha.

Han Erik nemde at me skulde gå ifrå Stavanger klokka tri. Me hadde ein del tid og kjøpa ein del varer og sjå oss om i byen. Skrinet sette eg ombor i båten. Var innom Kaffipådel på Jorenholmen og eg fekk meg kaffe og heidevegg. Var og inne ved Sankthansgaten for å helsa på onkel Kasberg og tante Berta med familie, og snakke litt med dei. Då eg kom til Fiskapiren hadde Erik alt mottoren igang. Nogen av passasjerane var komne på plass, og dei andre kom etter kvart. Me hivde låst, og reiste på heimveg.

På denne tida klokken tri reiste og rutebåtene frå byen, de var dampbåt  Hjelmeland som jekk til Tau - Jørpeland. Og de va Sandeid med fler etter som ruteopplegget var bestemt. Komne over Gansfjorden og inn til Viersunde treffer me Viervåg som er rutebåt. Den passerer os på styrebord side. Klokkå halv fem la me til bryggå på Slettå. Og nå var de og takka kvarandre for lage. Og koma seg heim og fortelja dei heime om byturen og torgsalge.

Erlandsdalen. Hjemmet til Alf Dreggevik.

Barndom på Jørpeland

(Landslaget for Historie, Minneoppgave for eldre 1996) 

Forteller: Ruth Fjermestad f. 17-12-1918

I denne minneoppgaven vil jeg fortelle noe fra barndommen, om forskjellige aktiviteter og leker, men det er lenge siden. Vi bodde i sentrum, der var det en stor åpen plass, som vi kalte sandveien. Når vi kom hjem fra skolen og hadde spist middag samles vi der, den tid var det ikke biler og trafikk, så vi hadde det fritt og godt. Vi hadde noe vi kaldte knive­spillet.

Teinte en stor ring, så brukte vi en bordkniv, som vi kastet hver sin gang, da gjalt det og få den til å stå. Så laget vi en rett strek fra der kniven stanset, ut til ringen, og så var det neste mann. Den som fikk mest jord hadde vunnet.

Så hadde vi noe som vi kaldte stågå, alle gjemte seg, men en sto med ryggen til. Det gjaldt og komme først i mål usett og ikke bli tatt. Jeg husker jeg gjemte meg bak en stor stein, kom meg opp på og hoppet ned på den andre siden, fikk knærne under haken og slo meg kraftig. Vi holdt mye veggball på en kjosk i nærheten, det var alle med på.

Om sommeren var vi mye og badet i elven i en høl som kaldes Ingerhøl, det var så som så med badeutstyret. Vi hadde kjoleforklær med en sikkerhetsnål under for å holle.

Hver søndag var jeg på søndag skolen kl 10 i bedehuset. Søndag skole læreren het Rasmus Larsen Tungland, vi fikk pene små bibelske bilder hjem i premie, det satte vi pris på.

Jeg gikk og i barnesyforening hos Anna Fjelde, som hun hadde hjemme hos seg, da var jeg svært liten, husker vi fikk boller og kakao. Vi sydde, leste og sang mye fine barnesanger.

Jeg kan huske vi var svært aktive barn og gledet oss med mange ting, både innendørs og utendørs, det var forsjellige ting, for eks. samlet vi på idiketter og glansbilder disse byttet vi med hverandre.
Vi lekte okså butikk i skogen, der fant vi mye rart og selge, var det stille en stund ropte vi "kom og kjøp epler og løk ellers stenger butikken". Vi gikk mye tur i fjellet og hentet  blåbær og tyttebær. På skolen og hjemme slo vi mye ball, sang mye og di sangene kan vi enda.

Jeg glemmer aldrig den tiden da treskeverket kom og tresket kom da sprang vi etter ned på gården til Vilhelm Jørpeland for å se.

Ruth Fjermestad

Fiskå Trevarefabrikk

(Landslaget for Historie, Minneoppgave for eldre 1996)

Forteller: Bjarne Eie, f. 1916

Fiskå Trevarefabrikk.
(Den gamle treskofabrikken)

Den er borte nå - den gamle treskofabrikken. Berre nokre rester av ein mur ut mot åna står att og vitnar om at her har stande eit hus eingong. Elles er alt borte.

Fabrikken som stod her blei ikkje halden vedlike, og var iferd med å falla saman. Den ansås som farlig dersom ungar eller andre prøvde å ta seg inn i den. Det var då ikkje anna å gjere enn å la mann med brøyt få oppdraget med å fjerna alle rester etter fabrikken og jevn området der den stod. Det blei gjort for nokre år sidan.

So nå er berre minner att etter fabrikken som var arbeidsplassen for 5 - 6 mann gjennom mange, mange år. Og minnene lever for alle oss som budde i nærleiken av fabrikken i alle dei åra fabrikken blei dreven som tresko fabrikk. Me tenker tilbake og høyrer liksom endå duren av maskinane, og ser liksom endå for oss mørke vinterdagar då lyset blei tent på fabrikken kl. 7,30 og slukt kl. 17,45. Arbeids­tida var frå kl. 7,30 til kl. 17,45, med pause 1 time middag og 1/2 time frukost. på laurdagane var det slutt kl. 1,-.

Jo, me føler at fabrikken har hatt ein sentral plass i historia her på Fiskå, og at den burde blitt vedlikehalden, og ikkje blitt reven.

Treskofabrikken på Fiskå. Til venstre under halvtaket hadde de saga, fabrikken er i midten, og til høyre ligger malebua, tørkehus og lager. Bilde lånt av Brita Fiskå.

Fabrikken blei bygt i 1893. Den var då ikkje, tenkt som trevare, eller, treskofabrikk. Det var Gulleik Himle som oppførte bygningen. Han var frå Voss, og var utlært smed. Han kom då frå Fister og kjøpte Indre Fiskå, g.nr. 6, b.nr. 1., Til denne eigedomen høyrde også fallrettigheter i Fiskåna. Han oppførte då bygningen her og starta med smie og plogfabrikk. Han hadde då smie i underetasjen og plogfabrikken i 1ste, Himle var ein dyktig smed, og var også ein mann med mange andre interesser. Han var også ein av dei fyrste i landet som laga  skikkelige plogar. Men det seiest at han fekk visse problemer med herding av veltefjølene på plogane. Me veit ikkje sikkert om det var det som gjorde at han i 1899 selde fabrikken med fallrettigheter, og bygde ny smie lenger nede ved åna.

Fabrikken blei då seld til eit nystarta a/s. : Stavanger Metalvare­fabrikk, som produserte møbelbeslag og div. metalvarer. Bedriften hadde nokre mann i arbeid også utanbygds fra. Dei kjøpte då det gamle skulehuset på Veaskudhaugen til bustad for sine ansatte. Dette huset har sidan tilhøyrt eiendommen.

Bedrifta gjekk dårlig, og gjekk konkurs allereie i 1901. Men aksje­kapitalen blei utvida, og drifta heldt fram nokre år, men blei i 1903 seld til Carl Olsen fra Stavanger som hadde 5 - 6 mann i arbeid og dreiv med produksjon av kobber, og aluminiumsprodukter framtil 1925. Då blei fabrikken seld til Kristen H. Grødem og Aspel Eie som Starta Fiskå Trevarefabrikk med produksjon av treskor. Den blei vanlegvis kalt Treskofabrikken.

Fabrikken blei dei fyrste åra drevet med ein liten 5 -6 hestekreftes turbin, men i 1927 bygde dei nytt elektrisitetsverk som produserte 36 kilovatt el. Straum. Dette dekka eige behov til fabrikken, og det
blei då også levert straum til Voster, Veland og Vervik frå dette verket, sjølvsagt då berre til ljos. Ikkje til koking og varme.
Det blei også etter nokre år oppført tilbygg til fabrikken for tørking av skor, lager av skor, og for lager av avfallsved som det sjølvsagt blei mykje av.

Aspel Eie og Kr. H. Grødem dreiv fabrikken frå 1925 til 1946. Då blei Aspel Eie sjuk og døyde. Ottar Eie og Ola S. Eie som arbeidet her då, leigde fabrikken og dreiv den vidare til i 1951. Då stansa drifta, og kom ikkje igong att.

Det arbeidet vanlegvis 5 - 6 mann i fabrikken, men nokre av dei hadde gardsbruk ved sida, og var borte frå fabrikken i onnene. Det blei produsert ca. 8000 - 9000 par skor i året. Alle størrelser frå nr. 6 (6 tommer) til nr. 11-3/4(11-3/4 tommer). Endåtil nokre få par nr. 12.- blei laga.

Produksjonen gjekk føre seg på fylgjande måte: Fyrst blei tresko­emna kappa i rett lengde til den størrelse skor som skulle lagast. Så blei emna skåret til på sirkelsag til omtrent passelig tjuknad og satt i "kopieren" som laga forma på skoen etter modell i maskin. Deretter blei skoen satt i ein maskin som kaltes "helborraren". De blei fresa ut i passelig djupne fra helen til rista på skoen, og deretter i maskin som blei kalt "borremaskinen" som borra ut fram til tåa. I denne maskinen blei borra 2 skor om gangen. Også her etter modell i maskinen. Så blei skorne plasert på lager for tørking. Etter tørking blei dei smidde og fiksa innvendig med kniv og spe­sielle treskojern, og deretter pussa slette utvendig på pusseskiva med sandpapir og på pussereim. Så stod berre att å impregnera i tå og hel for at dei skulle bli tettare, før dei tilsist blei smurt med "Tenex" og spritlakk, og var klar for salg.

Skorne blei pakka i sekker, og levert til butikker over hele Rogaland. Mykje gjekk til foretningar i Stavanger.

Mestedelen av skorne blei laga av bjørk, men også ein god del av svartor og furu. Dei var utsatt for sprekking i tørketida. Det førte til mykje som måtte vrakast, og mykje som måtte seljast til redusert pris på grunn av mindre sprekkskader. Mange ting blei prøvd for å hindra sprekking, bl.a. stiming før tørking, men gode resultater uteblei.

Treskoemne (treskobrann) kom frå mange stader i Ryfylke. Mykje kom med motorskøyte fra fjordane, og blei kjørt frå Fiskåkaien til fabrikken med hest og slede.

Dette vassfallet i fiskåna blir kalt "Stampefadlet". Det på grunn av at den aller fyrste virksomhet me veit om har vore drevet i dette vassfallet er vadmålstamping.

Og dette var litt om den virksomhet som har vore drevet
i "Stampefadlet".

Fiskå,

12.februar 1996.

Bjarne Eie. F. 1916

Intervju med Harry Radlgruber

Intervju med Harry Radlgruber, født 28.03.1918, tatt opp i stua hos H.R. på Jørpeland den 26.02.1988 av Halvdan Magnus Hansen

Det jeg i grunnen nå hadde tenkt å komma litt inn på - Hva levde folk på Jørpeland av før Stålverket kom - før annen industri kom til Jørpeland.
At jeg vil snakke om Jørpeland- det kommer seg vel - og ikke heile Strand- det kommer seg vel av det at jeg hele levetida mi har bodd på Jørpeland, og det er med folk på Jørpeland jeg har snakt og fått tak i forskjellige ting. Jeg kjenner langt mindre til det som har skjedd ellers i Strand og derfor velgjer jeg å holda det utenom.

Me legger merke te at det mann og mann imellom folk snakker om ka de levde av føre Stålverket kom, før annet kom, og så seier de fleste "Ja, ja, dei, levde vel i armod, de gjorde vel ingen ting. Du hadde disse bøndene, de hadde sine gårder, men alle de andre- ka gjorde de?

Det er igrunnen en veldig feil måte å betrakte det på, for viss en ser på kva måte folk klarte seg på, ser en det at de hadde et voldsomt pågangsmot, og at de gikk inn for å finna seg ein måte å skaffa seg levebrød på.

Viss me går litt tilbake i tida, så kommer jo den første industrien
til Jørpeland med de såkalte kvantumsagene.

Ei kvantumsag, det var jo det som erstatta kjerka sine sagbruk. Kjerka hadde jo sagbruk og kjerka trengte penger - ka dei brukte dei til er ikkje godt å veta, men det gjorde det at dei snauhogde veldig mye skog. Så kom myndighetene med en regulering. Det viser jo og det forresten at regulerig ikkje er noko ukjent. Allerede tidlig i 18-hundretallet kom reguleringen og i 1860 kvantumssagene, ja sågar kanskje i 1700-tallet, og det var kvantumssag nede i Vågen. Ei kvantumssag er eit sagbruk som betalte avgift og fikk tildelt at de kunne skjære så og så mange enheter pr år i motsetning til bondesagene eller gårdssagene som vi og kalte de, som då hadde langt mindre kvantum.

Etter de opplysningane som jeg har, så kunne de kjøre ei kvantumssag fra 10-20 tusen enheter i året. En enhet var mye å betrakta som et bord- hvis de skar plank så ble det da sjølsagt mindre. Og det var jo slik her nede i Vågen og den kan en jo se på gamle bilder - fra 1890 ­ åra i all fall, så ser en at det sto ei sag der nede.

Den tehørte nok Jørpeland bruk, men det var ei kvantumsag føre den tid. I 1830-åra bygde dei og ei sag borte på den en i dag kaller Ståltuntomta. Det blei og kalt Saug­tangen og det kommer jo av sagbruket. Det var jo en viss konkurranse mellom den Tunglandssaga og Jørpelandssaga, for Jørpelandssaga meinte å ha rettigheter når det gjalt vatnet. I en forlikskommisjon innrømte nok og Tungland det men han skulle likevel få skjæra viss Jørpelandssaga hadde vatn nok og at de alltid hadde material nok liggande. til et eventuelt salg.

I 1882 kom då Jørpeland bruk. Det var jo utanifrå folk som bygde og starta Jørpeland bruk, men det var folk herifrå som stort sett arbeide der. Det kom og selvfølgelig en del folk fra andre kommunar, da spesielt fagfolk.

Jørpeland bruk var jo en relativt stor arbeidsplass i den tida, det arbeide i alle fall over 30 mann på det meste, og sånn sett var jo den en god arbeidsplass. Den varte vel sånn til 1905 omtrent for da ble han kjøp av Rasmus Oftedal, ein av dei som arbeide der, han var forresten i fra Gjestal, og han hadde det til 1910, da han selde bruket til Ryfylke Kraftanlegg som hadde kjøpt opp rettane i elva og som tenkte på å anlegge kraftstasjon. Det er jo den kraftstasjonen som er nede i vågen i dag.

Når det gjelder Jørpeland bruk, så er det jo det vi i dag kaller for fabrikken - bare for at folk skal kjenne igjen huset. Som en liten korousitet kan en fortelia det atte vannhjulet, vasshjulet som en seie, som dreiv fabrikken det var veldig stort, og det var over 6 meter i diameter og bort i halvannen meter bredt. Etter som en som eg arbeide samen med på modellverkstaden, som hadde arbeid på Jørpeland bruk fortalte. Han fortalte også det at da hjulet gjekk på det mesta, så såg det ut som en foss, og det hendte ofte at laks hoppte oppi i de kassane som sto i vatn. Hjulet måtte være så stort fordi det var ikkje egentlig omdreiningen og farten som skulle sørge for drifta og maskinane, men tyngden rett og slett av vatn, for det måtte gå mange maskinar samtidig på det sama hjulet og da var det bare tyngden aleina som kunne gje kraft nok.

Viss en ser på det at det var dei industriarbeidsplassane som var, så måtte en rekkje mennesker finne noko annet å arbeide med, og det ble stort sett sjøen.. Og når en då tenker på sjøen så har en veldig lett for å tenka som så att e det var nokon småbåtar dei hadde, de rekt litt med sand en har lest litt og hørt litt om atte de gjekk i vea-fart, i litt sandfart, selde skjællsand og forskjelligt. Men det er mindre kjent at også fleire fartøyer herfra Jørpeland gjekk i utenriksfart. En vet for eksempel atte Adolf Svendsen som hadde et stort fartøy som hette Vårdalsøy? Han for på kanalhavnane I England med forskjellig last.

Vi veit at Sigvart og Ivar Moen eller Langeland dei hadde "Amalie" som gjekk med sild til Petersburg, Leningrad som det heiter i dag, og tok rug, som regel, med seg tilbake. Og Peder Tungland, som var formann på kaien, han hadde jo stort fartøy, kan henda det største av dei, det var heilt opp i 300 tonn. Han seilte helt opp på Norland og henta sild, seilte til Petersburg med den og for fra Petersburg igjen over til England. I Sverige der lasta dei pops. Pops er trestammer på en passelig lengde de brukte i gruvene til å støtte opp gruveveggene og taka med. Dette seilte han til England med, og leverte i land for gjerne å ta ei kollast med seg tilbake til Norge igjen, så hadde du en rundtur. Og så var det å starta på nytt igjen.

Han for og på kanalhavnane ned til Frankrike, og det en ofte kan undre seg over er at disse folka var jo ikkje navigatørar. Dei hadde ikkje skular av nogo slag, men de skipra sjøl, men de hadde såkalte flaggskipper med seg. En flaggskipper var altså en gammel kaptein, styrmann eller noe slikt noge, som var så gammal at han kunne ikkje seila lenger og overta loggen, men han ble med disse for å hjelpa de i bestemte forhold, navigeringa, i havnane, snakka med agentane, med meglere og slikt noe, for alt dette kunne han. Mens de ellers for på sjøen så lå han helst i køya, han var gammal og utkjørte. Og vi hadde "Lynet". Hu var jo herifrå. Han som hadde ho var herifra Steinane, som gården hette, eller Olav Langeland. Han for mye på Østersjøen, på Dansig - det var jo og en plass som de henta mye rug, og de var jo og gode avtagere av salte sild.

Det er og gamle folk som fortalte meg det atte når fartøyene måtte seile avsted uten last, til England og til Østersjøen - de hadde ikke annet enn returlasta, så tok de stein her oppe, her ble det jo kalt for Steinane, kjørte ned og hadde som ballast i fartøyene og leverte da den steinen på land, m.a. i Polen med fløatlandet der langs Østersjøen hadde de god bruk for steinen. I England hadde de god bruk for steinen, de hadde jo møe sandstein i England som var dårleg til forskjellig byggevirksomhet, og den steinen kom vel med. Blei de ikkje kvitt han på ennen måte, så bare lempa de han på sjøen.

Men utenom det så hadde en jo en rekke folk. Jeg husker jo fra min barndom at vi hadde sikkert en 12-15 sjøfolk av dei som verkeleg hadde seilt på djupt vatn, for å bruke det uttrykket.

Det var jo noe helt annet det å seile den gangen, mot t.d. i dag. I dag er de ute tre månadar og heime tre. Når dei dra ut visste ingen heilt sikkert om dei kom heim om tre år eller seks år, for de hadde lange turar og dei hadde turar som kunne vare opp til et halvt år bare på sjøen, før dei endeleg kom fram, og skulle de ha et par-tre turar så gjekk året.

Jeg snakka en gang med en eldre sjømann som fortalte det atte han hadde vært seks ganger over ekvator før han var tjue år. Det hørtes jo ikke så imponerande ut, for seks ganger over ekvator, det har vel de fleste guttungar som har vare på sjøen vare, men når en tenker på at det var med seilskuter, som brukte en god del lenger tid, som kanskje lå i vindstille lenge. Mange av desse folka hadde opplevelser som gjorde at ein ikkje kunne kalla dei heimfødingar.

Kom du utanfrå - kom du frå storbyen og trefte desse folka i tresko på gata, så kunne ein jo se på dem som heimfødingar, men fekk ein snakka med dei, så var det ein utruleg opplevelse de kunne fortelle om.

Og synd er det at opplevelsene deras ikkje blei notert og skreve ned den gangen, for det ville vært et veldigt bilde på det som skjedde.

Men så hadde vi utenom desse større fartøyene, så hadde vi et utall av mindre fartøyer, og en kan ramse opp navner uendeligt på fartøyer.

Fra Vågen på Jørpeland, ca 1923.

Det var navner som Elber, Saigon. Jeg lurer på kofor fekk dei desse namna. Noen har fortalt meg, utan at eg veit det sikkert at før forhenværande sjøfolk som hadde seilt på djupt vatn, og nå seilte på kysten, de kalte opp båtane sine etter ei eller annen fremmed havn eller ei elv eller noko slikt noke. Mens bonden som gjerne dreiv sjøen ved sia, eller småbrukaren, hadde lettare for å ta navn som "Brødrene", "Den gode nabo", "Den gode familie" og slikt. Vi hadde jo og spøkefugler her på Jørpeland, som kalte en båt for Frydianna. Odd Smith skrev jo nettopp litt om det i Strandbuen, når keiser Wilhelm slepte dem i Lysefjorden. Det var nok sikkert for å irritere enkelte atte den fekk det navnet. Men en hadde jo navner som "Gyda", "Eureka" "Jørpelandsvåg","Jørpeland I", "Svalen","Ulve","Merde"...Det var et utall, noe som vidner om det atte disse menneskene de kjempa for å leva, dei satte seg ikkje ned i ei ovnskrå med tommelfingrene i tvinn - de gjorde noge.

En skal kanskje ikkje trekke inn Bach-saken i dette en no snakker om, men det er likevel en paralell når en leser om en mann, eller hører om en mann, plutselig har han lånt 40 millioner, uten kvitteringer, han har gjort ditt, han har gjort datt. De har fortalt disse, som kjøpte disse fartøyene - de måtte ha tre mann til å kausjonera, og kvar tredje måned måtte de gå til disse folka og får skrive på på nytt igjen, eller så godtok ikkje banken det, stadige påskrift, påskrift, og det var mange ganger det tyngste. Jeg vet dei som har fortalt det at oppe på Norland så var datoen der for å få underskriften igjen til banken, så var det første gangen du kom heim, så var det å skaffa dette here på plass igjen. Var du uheldig atte ein mann plutselig trekte seg, at han ville ikkje lenger, så måtte du får tak i den tredje på nye, så det er klart at de kjempa veldigt for å klara å livberge seg, og det var ikkje lett å livberga seg den gangen på den måten, men det så ut for det atte de klarte det.

Me hadde og ei lita jekt, ja, ja lita og lita - etter den tids forhold var hun vel ikkje så lita, hun var vel middels. "Enigheden" - den ble også brukt til å salta sild og leggja ned ansjos og forskjelligt med. Dei reiste da opp til Sogn - det var mye svenskar som leigde de - de hadde med seg gutter herifrå Jørpeland, dei dreiv da med salting og la ned ansjos, og dreg seinare til Sverige med det. Så dei har funne mange, mange måter å klara seg på.

Nemnas kan det og at Vågen og har vore ein byggeplass. Det blei m.a. bygd to fartøyer - den eine på øyra - det var "havsulen" til Tormod Straen, Tormod Thomas, og det var Syvert Stein som bygde, han var jo derifra Stein i Høgsfjorden, og det vil sei atte me sa atte hu blei ombygde, og det var sånn atte de hadde ei lita jekt og denne blei dratt på land og avkledde så spantene sto igjen, så blei hu kapte kjølen, så blei a forlenga - trekte lenger ut og så kapte dei gjerna spantene og så fekk dei mere bredde og det eine med det andra, og ved hjelp av dei gamle spantene, som delvis malar, så la dei nye spanter som dei hogde etter det gamle og kledde henne opp, slik at et fartøy som gjerna bare hadde vore ein 35-40 fot, dei kalte det gjerna berre for båt, den blei gjerna ombygde til 50-55 fot. Og viss ein då tenker på at desse folka hadde jo ingen utdannelse, dei hadde snaut nok gått i sju år på folkeskulen, mange hadde bare gått ein omgangsskule, så slår det igrunnen ein det atte det vidner faktisk om intelligens dette her - dei fant ein måte.

Eg trur ikkje så mange i dag, viss dei hadde blitt stilt overfor oppgaven med de hjelpemidlene at det hadde klarte sånt noe. Det samme skjedde i den såkalte Kobbarstøno i kroken nedfor der stålverkskaien begynner. Der blei det bygd ein "Nordstjenen", den var nok enda større, og blei da bygd på same måten. Det ver Syvert Stein og Aslak Vika som gjorde det. Torstein Spredel eller Torstein Fjelde, som han vel hette, han bygde og ei skøyte og bygde store fiskebåtar. Inne i Vika bygde dei relativt store båtar der og ­fiskebåtar på ein 35-40 fot og var også veldig godt kjende båtbyggarar.

Det setter meg også inn på en annen ting dei gjorde for å halda leveveien. I båtar på 35-40 fot, årar og seil så for dei heilt opp til Kinn, i den nordlige enden av sogn og fjordane på storsildfiske og fiska og rodde og kom heim igjen. Alt dette vidner om at det var eit driftigt folk. Gjorde noge for verkeleg å kunna klara seg i ein hard
tilværelse.

Nå har vi snakka om kva mannfolka gjorde, men Ivar Langeland hadde jekt og for hovedsageleig kystfart, der var kona stort sett med. De hadde ikkje ungar og hu var mye med og seilte og gjekk sine vakter til liks med andre.

Men dei fleste av desse folka hadde jo da ein heim, hadde ungar, mange av dei hadde gjerne eit lite gårdsbruk ved sia, og det var jo da kvinnene som var heima, og det var jo dei som måtte ordna stort sett alt. De dreiv med det småbruket, de stelte ungane, de fekk sørge for at de gjorde sitt på den måten som de forlangte det av de, og det betydde jo igrunnen det atte desse kvinnene var mye i en særstilling i forhold til bondekvinnene, spesielt i innlandet - for det vet 'me jo veldig godt atte bonden har ikkje så veldig mye å rose seg av når det gjelde, og det at han selde døtrene sine til ein eller annen rike bonde, og tvingde som regel sønnen sin til å gifte seg med dottera på ein rike gard, for stort sett alltid å halda det innanfor den same familien. Det har en jo sett svært lite av i kystnorge, og den måten som kystnorge levde på kan en vel seie at dei svalt vel på en måte aldri. Dei levde nok i fattigdom, men svalt aldri. Selv om forholda ofte var like karrige som ein husmannsplass inne i landet, så hadde dei det likevel bedre enn desse folka.

«Det blei folk av oss òg».

Borghild Fiskå 16.feb. 1991, Kategori: Min Skole, De første skoleårene - hvordan var de egentlig? Aftenbladjournalister fra forskjellige deler av distriktet ser tilbake.

Til skuleverket - helsing «Grøten»

Ifølge øvingslærar Kolbjørn Hauge på Auglend skole i Stavanger ei lettvint unnskyldning som vanskeleg let seg motbevisa.

Ikkje desto mindre ei nyttig oppsummering av skuletida for dei to jentene som utgjorde Fiskå-krinsens årskull frå 1948, og som forlet skulen i Nordre Strand i 1962 med skulebuss til moderne, linedelt ungdomsskule på Jørpeland.

Om det blei folk av oss, er slett ikkje førsteklasselæraren å takka. Den unge jyplingen var rekruttert til lærargjerning i provinsen som så mange andre studentar i same situasjonen: Undervisninga gav ei grei innkome medan ein las til fornya prøve på gymnaset.

Ikkje rart då at han motvillig let seg forstyrra i eigne førebuingar. Og den stakkars førsteklassingen med stor hårsløyfe og ny kofte på fremste pult blei høgt og tydeleg avfeidd slik:

- Forstår du ikkje det? Er det berre grøt under sløyfa?

Det gjekk lang tid før eg igjen vende meg til studentlæraren et ter hjelp. Ikkje for det. Mange månadar tok det ikkje. For like sikkert som årsskiftet inntraff, kom det ny studentlærar til små- klassen på Fiskå skule. Var me heldige, var nykommaren i betre lune enn forgjengaren og hadde gymnaseksamen bak seg.

Godkjend examen artium hadde ho. Ingebjørg Oftebro heitte ho, var sørlending - mild og vennleg slik sørlendingar skal vera. - Ho blir nok misjonær, sa dei vaksne med respekt. Venteleg meir ei tolking av vesenet enn trusvedkjenning fekk foreldra til å trekkja konklusjonen. Elevane kunne i alle høve med eigne auge sjå at uansett livsbane, fortsatt lærar på Fiskå blei ho ikkje. Og alle beklaga det.

Førsteklassen på Fiskå skule i 1955 - Bjørg Olsen og meg - var overskotet av eit skralt fødselsår. For skuleinspektør Leiv M. Tungesvik på Jørpeland, som me hadde djup respekt for, må me likevel ha utgjort ei anvendeleg eining. Det krevst praktisk innsikt å møblera ein tredelt skule. Difor høvde denne jenteduoen frå 1948 så velsigna som salderingspost. Var det to ledige pultar i øvste klassane, blei dei våre. Andre år passa me betre til å fylla ut plassen hos dei yngre.

Rimeleg tålmodige og ukrevjande var me og. Kravet om å få ei undervisning tilpassa evner og modning, blei ikkje formulert. Heime blei det berre sukka ettersom den faglege progresjonen blei ei heimsleg oppgåve for dei to skårungane.

Ei ny, sjarmerande sørlandsjente med store, kvite tenner og matchande perleband kasta glans over heile andre skuleåret. Inger Torp var og eit likandes menneske. Ho kompenserte manglande utdanning og røynsle med velvilje og godhjerta innsats og gjorde andre året til ein triveleg og lærerik periode. - Ho burde faktisk bli lærar, tykte foreldra då.

Berre ferie og ventande pensjon hindra oss frå radiolansering utpå forsommaren i tredje klasse. Strand skulekontor hadde skifta strategi: Studentlærarane fekk passa seg sjølve. Til jentene på Fiskå skule sende dei ein gryande pensjonist med operasang som lidenskap,

Å du, som me song. Og slik som alt anna blei forsømt. Me var dette året hekta på fjerdeklassen som på den tida også berre var jenter. Det hadde den aldrande læraren lite imot! Jentekor i skuletida var meir enn han kunne ha drøymt om. Og me song og me øvde. Tradisjonsrike, norske songar og utanlandske favorittar. Og viste me uventa framgang, blei den ny-utsprungne «Carmen» båren til pulten i ein mogen Don Joses famn...

Den teoretiske motvekta mot denne sangskulen var matematikk. Anna heft hadde ikkje dei utålmodige songtalenta råd til. Hadde ikkje ferien og pensjonen stansa oss, kunne jenteklassen blitt ei lei utfordring for korpiker både frå Ganddal og Sandefjord.

Men dei kunne pusta letta ut på Nord-Jæren og i kvalfangarbyen. I fjerde klasse måtte me finna fram leksebøker igjen. Og me fekk Læraren som lenge skulle forbli idealbiletet på ein praktkar. Lærareksamen hadde han ikkje, men det meste anna, etter jentene sin smak. Og elevane var visst ikkje aleine om den oppfatninga. Kvinnelege faglærarar som stakk innom jamnt med spøter og hol-saum, utnytta til og med friminutta til å gjera seg yndige. Me mislika det sterkt, me som måtte tilbringa pausane ute med vegg-ball, jepping eller «velja land» etter same prinsipp som Saddam Hussein seinare nytta seg av og gjorde verdskjent.

Torgeir Hylen heitte student-læraren som seinare har fått ein til å bæra over med populærsongar over tema «Forelska i lærer'n». Han kom i ei hormonelt gunstig tid. Han introduserte oss for orienteringsfag der læreboka i økslingslære berre presenterte åkersennepen, der dei mest vågale kapitla omtala «reingjerd av føter, armhol og skrev». Og der resten av gåta ved tilveret og tilveksten blei overlatt fantasien og studentlærar Hylen. Begge tok vel vare på utfordringa.

I femte klasse kom omslaget. Ikkje berre fekk me lærar med lærarbakgrunn. Han hadde til og med ein son fødd i 1948, og jente-klassen var blitt blandingsklasse på tre. Dessutan blei han verande heilt til han hadde sett oss trygt av garde til produktutvikling på ungdomsskulen.

Som dei fleste andre lærarkrefter på Fiskå, var Jess. Selvåg glad i rekning. Ikkje uventa smitta det på klassen, som også blei glad i rekning.

Lenge beklaga eg at yndlingsfaget mitt, teikning, i dette opplegget helst innebar kopiering av gamle, stiliserte teiknehefte. Men då eg takka vere årelang skissering av slottet i den svenske byen Kalmar, kunne ta meg inn på det same slottet utan kart ein mannsalder seinare, innsåg eg at ingen lærdom er forgjeves, Selvåg!

Det skal meir enn lærarar til for å øydeleggja ein skule. Difor treivst eg i alle sju åra på Fiskå skule. Trass alt er eg glad eg kom sentraliseringa i forkjøpet, så vidt, sjølv om eg innser at den fem år yngre bror min, Ragnar, og eg kvalitativt sett har gått på to forskjellige skular i to forskjellige verder.

Som i dei fleste heimar på Fiskå var innstillinga til skulen hos oss i alle måtar positiv. Det var opplese og vedtatt lenge før skulestart at lekser skulle gjerast og at karakterar skulle innrettast på seinare vidare skulegang.

At politikarane fann å avskaffa karakterar i barneskulen nokre tiår etterpå, finn eg heilt rimeleg på bakgrunn av den lottotrekninga som må ha funne stad ved kvar semesterslutt i andre høgda i gamleskulen min. Utteljinga var nok langt betre enn med Gauss-kurva som norm.

Eitt felt var heva over diskusjon: Å komma heim med mindre enn Svært godt i Åtferd og Trott (opp- førsel og flid), kunne ikkje nytta. Ikkje at nokon fortente ein slik dom heller. Lydige og stillfarande var me, til det idiotiske. I mitt skuleminne betydde mobbing at læraren hakka på elevar ganske grunnlaust. Likefullt sat me der, feige og fæle, og visste at det var urett når dei skulesvake også fekk skulda for ugjerningane våre.

Like djupt som me i ettertid kan beklaga at Kongen og familien hans ikkje tidlegare vigde folket inn i dysleksiens verden. Dei fanst på Fiskå og, dei ordblinde. Og i tillegg til skrive- og lesevanskane sine, som me ikkje kjende namnet på, måtte dei finna seg i lærarens hemn. Alle me lettlærde fekk: Åtferd: Svært godt!!

Skulen var ein opphøgd kultur-institusjon og ein av dei få samlingsstadane utanom Posten, kaien, butikkane og bedehuset. Trygt og godt var der. Samfunnet som rekrutterte elevar, var lite, gjennomsiktig og homogent. Det var ingen rike på Fiskå, men dei fleste hadde rikeleg nok. Og av kulturverdiar stod Kuppern, Gud og Viking høgt på begge sider av ånå - berre rangordninga varierte. På begge elvebredder avskydde me Sven Loftman og nærte kjærleikshat til Johnny Nilsson. På vår side av ånå var Bent Røiseland stor.

Me var ikkje mange nok til å kjønnskvotering. Idrett og leik trong kvar ein. Og like mange jenter som gutar fylte sine «Alt om skøyter» med rundetider og samla utklipp av Kuppern og Elvis.

Først under ungdomsskulen blei fjernsynet tilgjengeleg på Fiskå. Men me nytta radioen til meir enn skøyteoverføring. Politikk og utanriksnytt var del av allmenndanninga og diskusjonen. Jamvel om ingen skreiv lange artiklar om det, eller Antenne Ti forebygde skaden, låg andreklassingen vaken full av otte då Ungarn fekk gjennomgå i 1956, slik dagens ungar fryktar Golfkrigen.

Og om skuleflokken blei send heim då Kong Haakon døydde, trong ingen ottast. Alle Fiskå-morer var heime. Nokre av dei har ifølge eit redigert minne støtt ein gjærdeig på gang. Entreen luktar heimsleg, nyvaska og trygg. Mange av morene kunne ikkje halda kongetårene vekke - då som nå.

Same kjende lukta av tryggleik slo mot oss kvar skulemorgon. Var me særs tidleg ute, hadde ennå ikkje Inger kome seg ut. Ho var pedell, unnselig av natur, ansvarleg både for ettermiddags- vask og morgonfyring. Varmt og godt tok ho imot kalde, trøtte skuleungar. Etasjeomnen gløda heile vinteren. Berre det håse, halvblanke skjermbrettet kunne stagga heten. Inger var ein kulturformidlar, men ingen takka henne for det.

Å gå i gården, var ingen vits utan at ærendet var akutt. Det var gjese og kylse i rekkja av utedo der å-trekken lærte alle Fiskå-ungar å handla raskt.

Eg har aldri kunna istemma den lettvinte leksa at «skulen var så mykje betre før». Påstanden gjeld i alle høve ikkje Fiskå skule på slutten av femtitalet - om kunnskap er målestokken.

Sjølv om undervisninga vår tidvis følgde takras-modellen, har eg i ettertid likevel fundert på om eg på same måte hadde overvunne ein lat natur og fått mine eksamenar om ikkje studentlæraren i første klasse hadde kalla meg «Grøten»? Kan hende skal eg vera han takk skuldig for at han erta opp ærekjensla?

Heilt til Ola Buss frakta oss til Jørpeland og ungdomsskulen, trudde mange Fiskå-ungar at Fiskå, Bislett, Stavanger stadion og Stortinget var verdens navlar. Men alt etter første gymtime hos Grethe Maren Dahlberg skulle trua rakna. Med oss saltstøttene frå nordbygda som publikum let ho sine nette, veltrente turnjenter i parallellklassen visa provinsen kor skapet skulle stå. Den fysiske fostringa på Fiskå skule hadde Kuppern og Viking tatt seg av. Idrettsdagen på fotballbanen på Tau blei aldri årets Drømmedag!

Haustettermiddagene var framleis lyse då dyktige lektor Kristoffer Hetle skrelte av sjølvtilliten og proklamerte for heile åttande-klassen at denne eleven, «Grøten», knapt hadde noko i tysk- og grammatikktimar å gjera. Subjekt og predikat hadde gått hus forbi på Fiskå, men eg røpte det ikkje.

Der og då bestemte nok undermedvitet mitt at nettopp tysk skulle bli mitt første universitetsfag. Og grammatikken blei favoritten.

Før eg sjølv sat med lærareksamen, skulle eg også ha fått oppleva lærarkunst. Denne sjeldne kjensla når læraren tar av frå bølgelengda og gir formidlinga ein høgre dimensjon. Den gylne augneblinken når undervisninga rammar eleven i hjarta og formar han til gagns menneske. Dei timane når skuleklokka kjennest skingrande. Når skuletida står stille.

Slik tida stod jamnt under kateteret i norsktimane til lektor Odd Njå på Stavanger Handelsgymnas. Slik nået fraus fast for lærarstudentane vagla bak i klasserommet til øvingslærar Kolbjørn Hauge på Auglend skule, der me støtt fekk følgja lærardugleik over i lærarkunsten.

Når det ikkje berre blir folk av materialet, men grunnlaget blir lagt for gagns menneske.

Rykk tilbake til start

Borghild Fiskå, foredrag for en samling med ansatte, elever og lærere ved Nordre Strand skole.

Nærare mine eigne røter enn denne skulestaden kjem eg ikkje.

På Myrane her skulen står,  har eg sutra over varme hesjedager og uuthaldelege flogesvermar. I Solhola, i enden av turstien, tok eg mine første symjetak. Eit steinkast herifrå gjekk eg sjøl i skulen. Fødd vart eg og nokre hundre meter lenger nede, i andre etasje i huset til mormor. Og vaks opp i nabolaget på same eigedommen som skulen står.

Morfar min heitte “Onkel”; han var så snill at heile bygda ville ha ein aksje i han. Elles var han ein av dei tre Brødrene Nordbø som kom frå Finnøynå for å starta kraftverk, mølle og butikk på kaien.

Lærar har eg vore her og, på gamleskulen i nabolaget. Men Johannes og dei andre favorittelevane mine frå tredjeklassen i 1971 sytte kan hende for at eg slutta rimeleg raskt. Norsk skule blei ikkje fattigare av det!

Å bli femti nyleg, baud ikkje på problem. Men å rota i fortida før denne dagen, og stå fram med mi historie frå verkelegheta på 50-,60-talet, er meir problematisk. Sjøl har eg vanskar med å tru det bileta fortel. Og eg reknar med at verken dagens elevar eller foreldra deira trur kvart sanne ord av det eg seier.

Utgangspunktet er 1960 – tysdal, 16. mars:  Fiskå skule  får besøk av to av mine seinare kolleger, ein journalist og ein fotograf frå Aftenbladet i Stavanger. Det var store greier. Byen låg langt vekke, ei heil økt med “Årdalsfjord”. Til slike store stunder kledde me oss i det finaste me hadde. Hos tannlegen møtte jentene i skjørt. Men dette besøket var ikkje førebudd.

Det var høgtidelege og høvelege bladfykar også, den gongen. Min kjære kollega Lasse Øye som trefte minst halvparten av innbyggjarane på Fiskå på denne eine dagen, møtte dei med høfleg tilnærming, stor skriveblokk, hatt og frakk!  Fotografen var Leif Berge som sidan blei Statoil sin første profesjonelle fotograf.

Mange på Fiskå tok vare på avissida frå 1960 som eit klenodium. Då me rydda huset heime etter mor og far, låg sida gulna og støvet på loftet samen med sprukne toalett-lokk, treleiker, all hendelsløysa som kunne komma til nytte og dei første ubehjelpelege plastreiskapene og lampeskjermane.
 
På slutten av reportasjen frå Fiskå skule oppsummerer tredjeklassingen Reidun Krogevold dagens hovedbudskap:

–Me hadde om ein katt så åd alt an kom øve.

Våren 1960 gjekk eg i femte klasse i storskulen på Fiskå skule. Me hadde nett fått ny lærer. Han hadde sytt for at elevtalet i klassen min auka frå 2 til 3. Dessutan oppheva han jenteklassa med ein gut.

Annan kvar dag gjekk me på skulen, året før hadde me flytta frå litlestova inn i storskulen over gangen, der me hadde utsikt over Fiskå-dalen og ikkje lenger kunne høyra utedo-dørene bak skulen slamra. Ingen blei for lenge på holet; doveggene var gjesne, og vintersdag heldt du deg over evne for ikkje å bli snødd ned under skjørtet.

Lasse har sete og venta på ein stein ovanom skulen: “På Fiskå er det i dag like mange ungdommer som biler, og der er tre traktorer. Men det er mange barn. De er på skolen akkurat nå.”

Klokka halv ni om morgonen måndag, onsdag og fredag var me klare for ny skuledag, med ranslar og med tida karslege 'baggar' for å syna at du følgde med i utviklinga. Bagg var trendy, fulle av leksebøker, næringsrike matpakkar og hos dei heldigaste raude plastpenal med glidelås, fulle av gutenamn og Elvis'ar. Berre dei i småskulen var dumme nok til å halda på penalihus i tre.

Sosiologisk sett var skuleflokken ein homogen masse der få leid naud og endå færre hadde flust. Ungar av bønder, fiskarar, møllearbeidarar, bakaren og stålverksarbeidarar.  Alle heldt med Kupperen og Brusveen,
størsteparten gjekk på Søndagsskulen og hadde flest middagar med fisk.

I matboksane av aluminium låg trauste skjever. Dei fleste hadde Ingvald Wik og Anders Eie æra for. Men dei fleste morer var både heime og kunne baka. Skuleboller var fredagskveldsforlystelse: Ferske boller klokka ni om kvelden som pirra straks du runda svingen ved Posten til Aslaug. Gullgul eggekrem frå frittgåande høner. Du store for ei tid.

Eg sytte for forsyning lørdag morgon til klasse 8B på ungdomsskulen på Jørpeland. I første friminutten smatta me kokosflinger og melisglassur signert  Dagmar i Fiskå Bakeri. Wienerbrød, derimot, var sesongvare.
Ifølge Lasse Øye i reportasjen uttalte onkel Erling som var bakar heile sitt liv, at det hadde ikkje Fiskå-folk lyst på om vinteren! 1000 brød metta dei strandbuar med dagleg, 2000 om lørdagen.

Lenge før me var på skuleveg, hadde Inger pedell stått opp for å fyra i omnen. Straks me opna inngangsdøra, kjende me lukta av omnspuss og knitrande ved. Inger pla bolfyra så  omnen gløda, fjesa skein og Norgeskartet frå Gutenbergs tid som hang bak kateteret, sveitta  uti reknetimen – andre time etter kristendom.

Når læraren trengte å trekkja pusten, sende han oss ut i frikvarter.
Når kjemien mellom lærarane i begge skulestovene stemde, blei friminutta lengre enn skuletimane. Det likte me mykje betre enn foreldra våre.

For det var i friminutta det sosiale livet i bygda blei integrert. Dei fleste heldt seg i krinsane der dei høyrde heime utenom skuletid; samlingspunkta var få, veglysa sjeldne og enda lenger var det mellom foreldre som kunne gi bilskyss.

Jenter og gutar, små og store, kjønnsmodne og umodne, tok ivrig del i fellesleikar og kampar, dess ivrigare som våren skrei fram og sette hormona på trilt i storskulen. Boksen av, brennball, velja land, kanonball, slå ball.

Då hadde me alt vintersesongen bak oss; spanande utfordringar i mørketida framme eller bak på rattkjelken, krasse velt og mykje snøbaling ved Smia, og langt til bånn ned gamlevegen til kaien. Jo besteforeldra til hip-hop-generasjonen hadde hormonar under beltet, dei og!  Vår einaste bekymring var verken knivstikking eller vald, men ti over halv ni-bussen som frakta farar til nattskiftet på Stålverket.

Lasse opplevde ungeflokken slik: “En ung flokk som liver opp. Når de blir voksne, skal de enten ha gard eller dra til byen, om de ikke skal ha arbeid på Stålverket.”

Fjernsynet var kome til Norge – og først på Fiskå til onkel Olav. Til store skeisemeisterskap og Kvitt eller Dobbelt inntok folk på skuggesida av Fiskå, nær sagt heile slekta mi, stova i andektig stemning. 

Eitt og anna år, ein og annen vår lekte me Grethe Waitz og Vebjørn Rodahl rundt skulehaugen. Eg hadde alt då mykje å bera på, men opparbeidde ein trong til å komma raskt fram, som eg har hatt nytte av resten av livet. Kroppsøving var ikkje snakk om. Seksualundervisning var endå lenger utanom rekkevidde, eit tabuemne både mellom lærarar og foreldre, trettifem år før Libresse med vinger.

Ikkje desto mindre var sidene på naturfagboka sletne på sida som anbefalte særleg vask av føter, armhol og skrev!

I 1957 vedtok skulestyret i Strand at alle sjette- og sjuandeklassingar i kommunen skulle få tilbod om engelskundervisning. Kommunen var pioner i utdanningstilbod i Rogaland og starta niårig utdanning med linjedelt ungdomsskule alt i 1959. Berre Nærbø i Rogaland var like tidleg ute.

Skulle du ha høgste kursplan og sikra deg retten til gymnaset, var det engelsk som galdt. Utanlandsk språk var Voster-læraren sitt bord, og han gav oss tilbodet to kveldar i veka, to skuletimar om gongen.

Mine foreldre var aldri i tvil om at eg skulle dit, sjøl om eg tykte kveldsturane til Voster var så som så. Ein tredjepart av klassen min, det vil seia berre eg, var interessert. Her møtte me andre jamgamle frå nordbygda for første gong, kompisar me skulle halda saman med på ungdomsskulen og for presten.

Det var ikkje lett for oss ungar å sjå den gongen kva hell me hadde at skuletilboda som berre byungar hadde hatt, kom tidsnok til oss. At den halvtimen kvar veg til engelsktime var garantisettelen for ei valfri framtid.

Sidan var eg også tidsnok til å bli med i gratisordninga med skuleskyss til gymnas i Stavanger; tre år på Stavanger Handelsgymnas som seinare blei St. Olav videregående. Bror min, Ragnar, er fem år yngre enn meg. Eg tålte han ikkje som liten, nå er me bestevenner og naboar. Sjøl om foreldra mine aldri var i tvil om at eg skulle ha utdanning på linje med han, var dei like sikre på kven som  skulle vaska golv eller tørka oppvasken. Det var i alle fall ikkje han.

Han sparka fotball så sant det ikkje fanst snøfenner, eller hoppa på ski eller arrangerte langrennskonkurransar. Far si gamle tante Lava som var verdsmeister på hedlekaker så dei puffa og mjølet fauk i eldhuset, og uforgløymelege syrekaker,  ho bestakk bror min med appelsiner og brekte firkløversjokolade opp i fire og fora han med. Om vinteren sykla han rundt Lava sitt stovebord med trehjulsykkel som førebuing for neste utesesongen. Femti øre for kvar runde gjorde sterke innhogg i trygdå!
 
Likevel fekk han ikkje fleire tannhol enn meg. Og appelsinene fekk han bytt bort i butikken så han kunne henta ut alt det me andre hadde lyst på!
Kontrakten var sannsynligvis grunnlaget for at han seinare blei siviløkonom og likte å telja pengar og avtalar heile dagen.

Fem år etter meg og likevel ei ny verd:

Ragnar nådde skulesentraliseringa. Sjøl om det var verre å plassera Nordre Strand skule enn operaen i Oslo, smelta dei saman skulekrinsane  og fekk heile klassar spreidde på dei tre skulane i Voster, Vatland og Fiskå. Engelsk, handarbeid og heimkunnskap var blitt skulefag, ikkje frilans-verksemd for spesielt interesserte.  Magnus Færavåg i Voster heldt også militæreksersis på skuleplassen som han kalla kroppsøving. Og med sentraliseringa fekk både subjekt og predikat, blokkfløyte og øksling større vekt i Nordre Strand. Det felles skulebygget stod forresten ferdig i 1971.

Etter at Sørskår eller Sund-gardane som det heiter på kommunalt språk, også blei del av Strand 1. januar 1965, fekk me også helsa på dei. Heile seks av ungdomsskulekullet mitt var Sørskår-ungar som debuterte på skulen i Strand.

Då Ragnar var klar for vidaregåande, hadde Stavanger Katedralskole opna filial på Jørpeland. Han kunne med andre ord lete vore å bli dagpendlar til St. Olav i byen om han hadde lete seg avspisa med engelsklinje eller realfag. Den nye vidaregåande skulen på Tau sto ferdig til skulestart i 1989.

I dag er Nordre Strand skule, adr.: nss@c2i.net, på internett. I dei gamle skulekrinsane marsjerer dei taktfast til eige korps. Parabolane bringer verda inn til heimane i nordbygda med merkevarer og MTV. Jentene har like bare magar her som i London. Foreldra er like stressa som i Oslo. Og alle har bil slik at dei kunne ha trefst når dei ville, kor dei ville. Men dei har ikkje tid.

Ei anna verd.

Men alt var ikkje betre før. Og alt er ikkje fullkomment i dag. Men å samanlikna det som var, med det som er, er utan verdi.

Me er alle barn av vår tid!

Minneoppgave for Eldre

ELISABETH KARLSEN F. 15.07.1919.

Innledning:

I denne minneoppgaven vil jeg gjengi noen hendelser først og fremst fra min barndom i 1920 årene. Videre vil det også bli fortalt fra 1930 årene, samt i noen grad fra 1940 årene, da i forbindelse med krigen og okkupasjonen. Denne framstilling har et skissepreg og det er vektlagt å få fram informasjon fra det nærmiljø jeg vokste opp i, samt forhold i min familie.

Boligforhold:

Mitt barndomshjem var på Jørpeland, og huset vi bodde i tilhørte Stavanger Elektro Staalverk. Vi fikk leie huset som en slags tjenestebolig da min far var ansatt ved denne bedriften. Selve boligen var en tomannsbolig som inneholdt stue, kjøkken i første etasje, samt to soverom i i annen etasje. På kjøkkenet var det vedkomfyr med en elektrisk kokeplate plassert oppå. Denne brukte vi daglig til å koke på. Det var ikke innlagt bad i huset, så til personlig hygiene måtte vi ta i bruk trestamper. Far kjøpte tomme sirupstønner som ble delt på midten slik at vi fikk to stamper. Kjøkkenet ble så varmet opp med vedovnen og vi barna fikk vårt bad i sirupstampene. Til tross for at badeutstyret var som det var på den tiden hadde vi et ordentlig forhold til den personlige hygiene.

Tidlig oppvekst:

Vi var fire søsken og far i vår familie. Mor døde allerede i 1926 etter et år på sanatorium på Sand i Ryfykle. Hun hadde fått tuberkulose, og det var ikke medisiner på den tiden som kunne helbrede denne sykdommen. Dette var innledningen til en meget vanskelig tid for vår familie som da bestod av fire småbarn samt far i krevende arbeid, med lang arbeidstid på stålverket. Nærheten og kjærligheten fra vår gode mor var med ett ute av familien, og det var på den tiden ikke noen hjelpeanordninger som ble etablert fra det offentlige i forhold til oss barn. Jeg var syv år på denne tiden, og i tillegg til meg var det to gutter på henholdsvis 4 og 9 år, samt en lillesøster på bare to år.

Min mor som var med i Frelsesarmeen var religiøst opptatt, og jeg kan huske fra tiden før hun ble syk at hun la vekt på å lære oss aftenbønn og å lese for maten som vi sa. Når vi hadde spist fikk vi ikke forlate bordet før vi hadde takket for maten og sagt:" Takk for maten i Jesu navn." Når mor døde kom bestemor og bestefar og var hos oss. Etterat mor var død lå hun hjemme i vår stue en hel uke. Jeg kan huske at jeg var inne hos henne flere ganger for å stryke henne over kinnet med hånden for å ta farvel med henne.

I selve begravelsen hadde vi alle mørke klær. Jeg kan godt huske mannen som kom med hest og langkjerre for å kjøre kisten til kirkegården. Vi fulgte alle etter kisten hele strekningen ut til kirkegården, og selve begravelsesseremonien foregikk utendørs. Jeg kan spesielt huske når kisten ble senket i jorden at jeg gråt voldsomt. Og at det kom en Frelsesoffiser i uniform bort til meg og gav meg femti øre i hånden. Dette tok min oppmerksomhet og jeg stoppet å gråte. Dette var mye penger og jeg kan huske at jeg etter begravelsen planla å spare denne femtiøringen til julepresanger til mine søsken. Den første julen etter at mor var død husker jeg spesielt, fordi jeg listet meg opp på loftet for å se utover mot kirkegården akkurat når kirkeklokkene ringte julen inn i skumringstiden på ettermiddagen. Jeg husker godt at jeg løftet opp loftsvinduet på skråtaket. Dette var min sorgbearbeidelse.

Ungdomstiden:

Etter hvert som jeg ble eldre måtte jeg gradvis overta stellet hjemme. Dette var så arbeidskrevende at jeg fikk lov til å be meg fri fra skolen hver mandag for å foreta vask av klær. Jeg kan huske at jeg som tiåring lå på kne på sementgulvet i vår kalde og rå kjeller og skurevasket skittent arbeidstøy tilhørende min far. Senere var det også arbeidstøy til mine brødre.

Jeg kan huske at vi var aktive barn og gledet oss med mange leker, både innendørs og utendørs. Det var forskjellige ringleker som for eks. "Kom en liten påfugl gjennom et vindu".' "Bro, Bro. Brille" o. s. v.

Vi så frem til å "Lese for presten" og å bli konfirmert. Det var da vanlig å få nye klær og det var vel helst det vi var mest opptatt av, særlig vi jenter. Det var nye klær fra topp til tå, kåpe og kjole som skulle brukes på selve konfirmasjonsdagen, samt det vi kalte for en "annendagskjole".

Etter konfirmasjonen ble det ikke mer skolegang for de aller fleste av oss. Det var mulighet for å kunne gå på ettårig realskole i Strand på den tiden som en slags videregående skolegang. Ville en ta mer utdannelse så måtte en til Stavanger for å gå på Gymnas eller annen skole. Det var forbeholdt de som hadde god råd på den tiden. Det var mange med gode evner som hadde lyst til å utdanne seg, men som av økonomiske forhold måtte ut i arbeidslivet. Jeg kan huske at en lærer fra realskolen kom hjem til min far for å si at min yngste bror Antoni så absolutt burde gå videre på skole fordi han hadde særdeles gode evner i den retning. Men det hadde ikke far råd til. Så det ble til at Antoni fikk sitt arbeidssted på Stålverket på Jørpeland. Slik var det i 1930 årene.

For guttenes del var det å begynne på stålverket så snart de var 15 år gamle. Lønnen var ikke særlig, selv datidens pengeverdi tatt i betraktning. Jeg kan huske far komme hjem med en ukelønn på 24 kroner i lønningsposen, Videre kan jeg huske at det var noe han kalte for månedsoppgjør, og da fikk han noen kroner ekstra. En periode var det streik på denne arbeidsplassen så lenge som et halvt år, og da var det så vanskelige tider at vi fikk utdelt gratis sild og tran på skolen.

Vi hadde ikke så gode klær i 1920 årene. Strømpebukser og langbukser fantes ikke for oss jenter. Vinterstid var det lange sokker/strømper som gikk så vidt over knærne. Om vinteren når det var kaldt kan jeg huske at vi frøs mye når gikk til skolen om morgenen.

Når det gjelder vårt kosthold på denne tiden vil jeg spesielt nevne at vi spiste mye fisk. Far fisket både sommer og vinter på Bossfjorden og fikk mye stor fisk, spesielt torsk. Om vinteren var det isfiske. Dette var et meget viktig næringstilskudd til familien. Videre var det også billig mat" og siden har vi også fått vite av kostekspertene at denne maten også er særdeles sunn, sett fra et ernæringssynspunkt.

Det var ikke dokter/lege i Strand kommune på denne tiden. Når vi ble syke måtte lege fra Forsand tilkalles, og han kom over fjorden i båt. Tannlege var det heller ikke i Strand kommune på denne tiden. En gang pr. år kom en tannlege fra Stavanger for å foreta tilsyn og behandling.

Voksen alder:

For å ta et stort sprang i tid så ble jeg gift som 20 åring, og det var for meg en stor dag med overveldende glede over å se at flaggene vaiet fra flaggstengene. Om kvelden under feiringen av bryllupet kan jeg huske bestemor sa til meg at jeg kom til å bli rik for jeg hadde fått regn i brudesløret. Hun har ennå tilgode å få rett, men hvem vet!!! Vi bosatte oss på Tau og min mann fikk arbeid på Tau mølle.

For å nevne litt fra okkupasjonen, så var det et såkalt Tyskeranlegg på Tau. Det satte sitt preg på forholdene der, og vi måtte foreksempel blende vinduene om kvelden. Vi våget heller ikke å gå særlig ut om kveldene, da det var mange tyske soldater på veiene. Vi kunne observere at det ble skutt prosjektiler over himmelen mot Tau, og vi hadde da en steinhule like ved huset som vi sprang og gjemte oss i.

Det var relativt godt med mat for oss som bodde på Tau, fordi arbeiderne på Møllen hadde selvsagt mulighet til å lure med seg mel hjem. Dette ble gjort i betydelig utstrekning, og det er mange historier om oppfinnsomhet for å få melet med seg hjem uten at Tyskerne merket det.

Etter krigen fikk jeg vite at min bror Knut hadde deltatt aktivt i motstands-bevegelsen og at han hadde installert en radiosender i hytten til min far i Mosli i Jørpelandsheia. Spesielt vil jeg nevne frigjøringsdagen i 1945,  da vi gikk i tog på Jørpeland med vår 5 årige datter Liv. Det var musikk og vi sang. Jeg husker spesielt at vi gikk sammen men Ruth Holst og hennes barn. Hun gledet seg sammen med oss over frigjøringen, men visste ikke da at hennes mann Trygve Holst ikke kom hjem i live. Han døde som kjent i Danmark.

Vi fikk tre barn. De første 11 årene var vi uten egen bolig og bodde hos mine svigerforeldre. Da bygget vi egen bolig på tomt like i nærheten. Etter hvert som våre barn vokste opp ble det til at jeg og min mann engasjerte oss i aktiviteter som turnforening, skolekorps og idrettslag. Jeg er på mange måter glad for at mine egne barn vokste opp i en annen tid enn det jeg gjorde. Men dette med oppvekstvilkår og nærmiljø er kompliserte forhold, spesielt sett i sammenheng med hva som skapes av personligheter og personlige egenskaper. Vi hadde forhold til å leve opp i på 1920 tallet som sikkert gav oss en styrke som vi kanskje må lete etter i dagens oppvekstvilkår. Det gir ettertenksomhet.

I 1985, ble veteranpensjonisten stiftet på Jørpeland. Jeg var der med i styret i en periode på fire år. Tiden som pensjonist har ellers gått mye til pass av barnebarn og arbeid på Strand Videregående skole som eksamensvakt. Etter jeg ble 75 år. som er grensen for denne type arbeid, har jeg hatt mye tid til overs. Jeg bruker denne tiden til stell i huset hjemme og til kontakt med mine barn og barnebarn.

Elisabeth Karlsen

Tau januar 1996.

Minneoppgave for Eldre

ELISABETH KARLSEN F. 15.07.1919.

Innledning:

I denne minne oppgaven vil jeg fortelle om den praksis vi hadde når det gjelder vask av tøy først og fremst fra min barndom i 1920 årene. Videre vil det også bli fortalt fra 1940 årene, og den praksis me hadde med klesvask når jeg bodde på Tau, da i forbindelse med krigen og okkupasjonen.

Klesvask på Jørpeland i 1920 årene.

Klesvask, var på 1920 - tallet en hel dagsoperasjon, og det ble satt av en dag til dette. Allerede kvelden før startet vi det hele med å legge klærne til bløt i kaldt vann nede i kjelleren. Vi hadde innlagt vann som de fleste husstandene på Jørpeland, og vi ungene sa at vannet kom fra Tunglandsåen.

Klesvask anno 1920. Illustrasjonsbilde

Sjølve vaskedagen var det å fyre opp under storgryta i kjelleren. Me hadde der en ovn som den store vaske gryta stod på. Først fyrte vi med ved, til vi hadde fått godt fyr, så la vi kull oppå veden for å få den langdrøye varmen. Der i den store jerngryta kokte vi det hvite tøyet. Det kulørte tøyet og arbeidstøyet skurte vi i store trestamper i lunkent vann.

Jeg husker vi hadde en spesiell såpe til klesvask.
Slik jeg husker det, så ble tøyet rent i vasken vår. Det ble også stelt pent med etterpå både under tørking på loftet eller ute i hagen. Det var nøye med å legge den sammen tøyet til det skulle brukes, enten det var skjorter, lommetørkler eller håndklær.

Etter at mor døde leigde me hushjelp til klesvasken. Og jeg kan huske at hun fikk 5 kroner for å vaske tøy nesten hele dagen.

Klesvask på Tau i 1940 og -50 - årene.

På Tau i 1940 og 50 årene hadde vi også innlagt vann. Og var seks husstander som hadde felles brønn. Det hendte imidlertid ofte at den gikk tom for vann. spesielt i tøkeperioder, og at vi måtte til Krossvannet for å foreta klesvasken. Der hadde Sten Stensen, en onkel til min mann, laget en grue til å koke vann på, i en stor jerngryte. Dette var i "Svartavigå", den søre enden av Krossvannet.

Vi bar klærne ned til vannet og hadde ungene med oss, for vi måtte være der inntil flere timer. Det var et idyllisk sted som ungene spesielt likte da de kunne leke med småbåter og også flåter som de hadde laget.

Også her var det som på Jørpeland å koke og skure tøyet. Vi kokte kun hvit vasken, og den kulørte vasken skurte me på vaskebrett med såpevann.

Etterpå var det å bære tøyet hjem til tørking enten inne på loft eller ute på klessnoren.

Det jeg spesielt i dag vil trekke frem fra denne aktiviteten er det faktum at me hadde en god følelse når vi gjorde tøyet rent på denne måten. Jeg tror vi fikk respekt for å holde tøyet rent og i god stand når vi visste hva slags slit det var å vaske det. Det har noe med den gamle ekte gleden en får når en steller med sitt eget, en får et praktisk forhold til det. I dag stappes tøyet inn i maskiner og hentes ut av tørketromler, såperent med tøymykner. Det er selvsagt lettvindt og hygienisk og bør være slik. Men den aktiviteten som me hadde sammen med barn og andre i familien har en ikke i dag i forhold til denne type aktiviteter. Heldigvis mener mange, men med all utvikling tapet en også noe......

Elisabeth Karlsen

Tau, februar 1996.

Intervju med Bjørg Svines

Dette er skrevet ned for Bjørg av Gro Idsø 2002
Bjørg Torill Svines f. 22-12-1943 datter av Tore Svines og
Berta Svines f. Kvalvåg. Bjørg bor på Svines gr. 59 brnr 2

Skolestart for Bjørg  - aug 1950. Veien til Skolen: Svines – inn Sandvigå via Breiava og opp til Sjoarleite (evt. Sjåarleite av sjå). Av og til gikk turen fra Breiava og opp Snegåddå – andre ganger til venstre fra Breiava opp Kastadalen og ned rundt Hålamyrå. Videre gikk veien over Hålabekken og ut stien ved Erlandsdalvatnet. Dette siste stykket fra Hålamyrå gikk over store steiner – forbi husmannsplassen til Anders (Anders i Hålå) og ut vatnet. Her var der kjerrevei. Etter å ha passert mellom Fåråsen – Skiftåsen gikk turen rundt der veien går nå, eller de tok vanligvis snarveien fra toppen av stien ned mot Botnen – forbi huset til Rasmus Kvalvåg (Sabben) over en liten bekk og opp til skolen. 

Skolen er i dag Kvalvåg bedehus. De første skoleukene ble Bjørg fulgt til skolen av en av foreldrene. Senere begynte nabojenta Aud Ragnhild Margrethe Vik 1 1/2 år eldre enn Bjørg – flyttet fra Stavanger til Svines – datter av Thomas og Inger Vik. Disse to jentene, Bjørg og Ragnhild hadde fast skolefølge. Ragnhild flyttet til Kvalvåg. Der bodde de i huset til Jonas og Selma. Skoleveien var lang – ofte ble de hentet med båt av Thore Svines, Thomas Vik, Inger Vik eller gamle Thore – Ragnhilds onkel.

Skoleåret var inndelt i forskjellige tidsbolker – avhengig av fordelingen av lærer. Leif Matre var Bjørgs første lærer. Senere var Bjarne Askvik studentlærer noen måneder. Så kom Oddvar Hermansen (flink å lære fra seg), så fulgte vossingen Heggland og A. Gjesteland fra Stavanger, Birger Bendiksen fra Nord Norge, Kjellaug Eide fra Fogn, Sigfrid Sannes fra Setesdalen.

Fordelingen av lærerkrefter dannet tidsbolkene for skoletiden, da Kvalvåg skole tidvis delte lærer med Hidle og Heng. Noen ganger var skoletiden 14 skole – 14 dager fri, andre ganger gikk de annenhver dag. Elevene på skolen disse årene var : Kristian Berge, Thomas Lauvåsvåg, Ottar Sørskår, Gudrun Berge, og Kjell Sørskår, Jon Idsal, Ragnhild Vik, Bjørg Svines, Else Sørskår, Georg Lauvåsvåg, Øyvind Berge, Leif Sigurd berge, Erling Sørskår og Tor Marton Kvalvåg. Henny Berge, Sjur Idsal og Bjarne Kvalvåg gikk ut av skolen og ble konfirmert det året Bjørg gikk ut 1. klasse i småskolen.

Bjørg føler hun hadde en fin skoletid – trygt og godt, fint fellesskap og mye moro.

Aktiviteter; Friminuttene ble brukt til ballspill, gjømmeleiken, jeppe pinne, hinkespill og lignende. I regnvær fikk de være inne og da lekte de mye tampen brenner el.a. Om vinteren aking i Vågen eller skeising på Nordvågen. Skoleturene var kjekke – Dagstur til koia ved Gåsavatnet, tur til Hesten med rød brus og boller, tur til Preikestolhytta og en gang tur sammen med Fjelltun, Idse Heng og Hidle. Da gikk turen til Egersund – Bakkebø – Eigerøy, Figgjo.

Foran fra venstre Øyvind Berge, Leif Sigurd Berge, Tor Marton Kvalvåg, Else Sørskår, Bjørg Svines. Bak fra v. Kjell Sørskår, Jon Idsal. Georg Lauvåsvåg, Ragnhild Vik og Gudrun Berge.

Gå til Intervjuer og Minneoppgaver, side 2