Strand Historie- og Ættesogelag


	Hovedside Om laget Glimt fra Strand Strand Fotoarkiv Indeks Emne indeks Slektskvelder Utvandring Fornminner Gravminner Kalender Lenkesamling Gjestebok Besøk: siden august 2006

Tilbake til indeks

Intervjuer og Minneoppgaver 2

Tilbake til Intervjuer og Minneoppgaver, side 1

Ivar Barkved forteller

Ivar Barkved f. 1916 død 2003, Sønn av Maria og Kornelius Barkved.

Intervju 2002 ved Annalisa Thelin Knutsen.

Rett etter at Ivar var konfirmert i 1932 reiste han og faren til Mosterhavn og hentet en båt de hadde kjøpt.

”Magda” var 50 fot og hadde en 30 hesters Rap motor. Båten var ”tungbygde” sterk- så den tålte en støyt. Den var 7 år gammel da de kjøpte den, og var bygd på Lista. De gikk på fiske med den. Sildafiske begynte som regel ved Bergenskanten, så fulgte de silda sørover mot Utsira, Røver, Tananger og til Egersund. De fisket også brisling i fjordene opptil Sognefjorden, Hardanger og Lysefjorden. Han var ofte følgebåt når de gikk med nota. Ivar drev fiske under krigen, men fikk ikke lov å gå til byen i privat ærend. I Krigsårene fraktet han folk som skulle til sykehuset, men da måtte han først skaffe tillatelse av tyskerne før han fikk gå i syketransport. Om bord hadde han livbelter til alle.

På vei til Kvellvågbasaren. i "Magda".
Foran sitter Lars A. Nag og Torleif Melberg.
Bak: Oskar Nag, Else Heggheim, Signe Nag, Anna Melberg og Børre Næss.

Ivar hadde båten til 1947, da begynte han på stålverket. Båten ble solgt til Karmøy og senere bygd om til lystbåt. Den gikk visst på et skjær og fikk en del skader. Han har prøvd å finne ut hvor båten ble av men vet det ikke. Ivar tok skipperskolen i Stavanger og seilte som styrmann på ”Ledaal” eid av Olsen i Stavanger. De gikk et års tid på Murmansk, Nord Norge og ellers i Europa, slik at han fikk fartstid. Han førte andre ”større” båter og gikk på Bergen, rundt kysten til Oslo og Halden i fraktefart. Da han solgte Magda, kjøpte han en gavlebåt som ligger i sjøhuset ennå. Han savnet livet på sjøen.

Ivar fortalte at han og andre ungdommer fra Jørpeland pleide å dra på Kvellvågsbasaren. Det samlet seg mye folk i Kvalvåg på Skjærtorsdagene når det var basar. Svært ofte vant han noe. På bedehuset hadde de en stor kaffekjel, selv hendte det at ungdommene kokte kaffe på kaien på primus. Der kunne de danse til ”mornings” hvis de fant seg ei jente.

Martin Nag 80 år

Statsstipendiat Martin Nag fyller 80 år 30. juli. Jubilanten har gjennom de siste tre tiår lagt for dagen et omfattende engasjement på lokalhistorisk plan i Rogaland. Fra å være litteraturkritiker og forsker i slavisk litteratur har han beveget seg i retning av også en omfattende produksjon av stoff av mer lokalhistorisk karakter, især om kvekerne i Rogaland. Martin Nag er en kløpper til å grave fram ukjent stoff både i arkiver og ved oppsøkende virksomhet.

Tidlig fattet han interesse for Kjøleviksteinen som befinner seg i Universitetets oldsakssamling på Historisk Museum i Oslo, og var en viktig katalysator til initiativet som ble tatt til å få reist en kopi av den kjente runesteinen i Kjølevik.

I Strand har han også bl.a. lagt ned et omfattende arbeid ved å skrive historien om husmennene på Nag.

Hans interesse for og betydelige engasjement rundt kvekerbevegelsen hadde sitt utspring i at hans farmor kom fra det velkjente kvekermiljøet på Idse i Strand. Banebrytende i denne henseende var boka ”Det indre lys” om Strand-kvekerne og deres nærmiljø i Ryfylke og i Amerika som utkom i 1983. Han har publisert en rekke lokalhistoriske hefter fra Strand og fra Utsira, der moren hadde sitt opphav i det lokale fiskermiljøet.

I 1995 ble han hedret med Utsira kommunes kulturpris. Strand kommune hedret ham med en særskilt kulturpris på et arrangement på Villa Tou i 2004.

Når man går i sitt åttiende år, ville mange ha hvilt på sine laurbær. Men Martin har ennå ikke tenkt å legge ned pennen. Han er hele tiden aktiv med nye bokprosjekter som spenner fra stoff av et mer lokalt preg til ukjent stoff om dramatikeren Henrik Ibsen. Ei ny bok fra hans hånd er like om hjørnet.

Lars Asbjørn Nag, 12.07.07

(Foto: Lars Asbjørn Nag/Bearbeiding: Helge Samuelsen)

Laurits Krumsvik 15/9 1921-27/1 1996.

Tau 1995
Etter intervju med Laurits Krumsvik
Nedskrevet av sønnen Leiv Krumsvik

Han har fortalt fra barndommen og sønnen Leiv har skrevet det ned. Laurits vart fødd i ein søskenflokk på 10. Dei vaks opp i trange kår, men som han sa, ”me klarte oss og minnas denne tida. Trass alt hadde me det bra, sjøl om me måtte jobbe hardt”. Husken til hans var god, den går tilbake til 3-4 års alderen.

Ole og Anbjørg Krumsvik med barna. Ca. 1936
Fra v. bak Ole, Ane, Anbjørg, Ludvig, Ole
Foran fra v. Laura, Laurits, Lars, Ingeborg, Arne, Lena

Laurits var sønn av: Ole 1884-1961 gm. Anbjørg Gjerde 1892-1978. De hadde barna: Ludvig f. 1912 - Ole f. 1913-1937 - Ingeborg f. 1915 - Lars f.1961 - Arne f. 1918 - Oline f. 1920, Laurits f. 1921 g.m. Selma Tjøstheim - Ane f. 1924 - Laura f. 1928 - Arnt f. 1930.

Laurits fortalde da gamle Hans Tjøstheim kom burt til mora på trappa. ”Eg hang i skjørtene hennes. Hans fortalde da om ei kone på nabogarden som hadde hengt seg.
Videre hugsar eg når eg var i svala og prøvde øksa. Dette hadde me ikkje lov til, så dermed hogg eg meg i fingeren. Eg remja og gråt og mor kom springande, ”ka er det”. Eg har øksa meg! Mora satte i og le da såret var undersøkt, ho tykte det var slik eit underleg utrykk.

Eg kan og hugse att meg og eine broren min klatret ned fra eine rommet på loftet og ut på svåla. Over svåla hang greinene av eit morelletre. Me forsynte oss vel og hoppa ned, da skar eg meg i foten i ei knust flaske. Såret var gapande og blødde. Da kom eg på far si store skomakernål, kanskje ville han sy med den. Vel eg hadde ikkje anna enn å gjera enn å skjula det. Det gikk bra.”

Barna måtte tidleg hjelpe til på garden Dei begynte med små lette jobber i 5-6 års alderen. Faren var streng og lystra dei ikkje eller gjorde ugagn så var det juling på blanke baken. Gjorde dei jobben godt så var faren god og kjærleg mot dei. Tross desse harde tidene lengtet Laurits heile livet sitt etter foreldrene sine. Han var svert glad i dei.

Barna hadde mange leikar som dei kosa seg med om kveldane og fridagene. Gjøymeleiker, slå ball, jeppe og slå på ringen sammen med jentene. Sport som høydehopp og lengdehopp var guttesport. Jentene "MUNKA" som dei kalla det. Videre leika dei med kjepp og sykkelfelgar eller tønneband (singleband) som dei trilla og førte med ein kjepp. Leikefigurar laga dei av tre eller satte bein på kongler som skulle forestille dyr. Dei leika mye i ei sandgruve ved bedehuset (Leabakkgruba).

Om vinteren gikk dei mye på ski særleg i Leabakken eller i Fossabakkane og Ronnane. Her var fine bakkar å renne i. Ellers gikk dei på skøyter på Bjørheimsvatnet eller Hedleleittjørna. Dei arvet utstyret fra eldre søsken. Videre kunne dei og bruke snøskøyter som var laget heime. Noen laget ski av tønner, dei utnytta da buen på tønna. Men det hende sjelden. Kjelke og krubbe (ein kort butt kjelke) blei laget heime av faren.

Det må ha vart eit yrande liv på Tjøstheim i dei tider for det var ein del barn her da. Gamlehuset var ikkje rart, dei feia støvet ned i sprekker i gulvet. Videre hadde dei eit loft og ein sal og tri små rom. Her hadde dei eldste barna soveromma sine. Her oppe stod og ei kiste med bøker og anna som faren var redd for. Laurits husket att blandt dei mange bøker var ein bibel med messinghjørner. Ellers var det og ei Svensk visebok. I eine sida låg ein "leddik" med skrivesaker. Faren låste kista med ein stor nøkkel, dette var hans private ting. Han hadde hatt kista på fiske, så her var nok gode minner. Småungane låg nede i kammerset med foreldra. I stua hadde dei ein sandnesbenk som og noen av barna låg på. Eldste broren til far budde for det meste hos besteforeldra like ved. Huset var utstyrt med ein liten jordkjeller. Ute i gangen var eit lite spisskammer hvor ein del kjørler og diverse kjøkkenredskap var oppbevart. Kjøkkenet hadde ovn hvor dei fyrte med "knagg" og ris eller avetne lauvkjerver for det meste. Oppe på salen hang tørket kjøtt og diverse andre saltete kjøttvarer. I svåla hang ljå river o.l. Eit veala med hoggestabbe, og vassedel som siden blei flyttet inn på kjøkkenet.

Gamlehuset blei revet høsten 1939, stua stod igjen eit år. Laurits og broren Arne låg her eit år for siden å flytte inn hos besteforeldrene.

Anbjørg med Arne på armen, Laurits, Lars, Ingeborg og Ole Krumsvik for det gamle huset.

Den 4. Mai brann gamlehuset opp, rett etter att bestefaren "Lars" døde. Da var det nye gardshuset nettopp påbegynt. Dette huset hadde vore gamle forbruken på Jørpeland. Det blei da hastverk for å få huset ferdig. Materialene blei kjørt heim med lastebiler. Laurits låg da i løa eit år, men fraus ikkje ei natt. Sjølv om det var harde tider så hadde dei tre moltider om dagen. Dei hadde lov å ete tre skiver om dagen. Ellers hadde dei havremelsgraut til nesten hvert moltid. Den blei dei etter hvert svært lei av. Brødet var som regel grovbrød og halvfint. Kinnet smør på brødet og margarin på steikepanna. Pålegg var mye mørk sirup og syltetøy, tørket kjøtt hadde dei alltid. Bær hentet dei i marka og "Tjøstheimlia". Mye bær blei og solgt til Stavanger. Av bær hentet dei blåbær og tyttebær. Heime hadde dei noen busker med stikkelsbær, rips, solbær, plommetrær og moreller. Epler og søtkirsebær var og å finne i hagen. På havregrauten brukte dei sirup som dei strimlet over. Til drikke hadde dei gjerne separert melk eller sprengt melk med dravle. Vatn eller heimelaga saft hørte og med.

På høsten i slaktetida hadde dei mye godt så som leverpølse, isterpølse, blodpølse og sauepølse. Middagen hadde dei i tolvtida. Den kunne bestå av fersk fisk, saltet eller tørket sild. Lubbesild som var røykt, saltet og tørket sild hadde dei mye av. Lubbesilda var tredd med hodet inn i hverandre og hengt over ein tynn stokk (tein). Silda blei røykt, mest med einer. Foruten hadde dei flakt tørr sild. Vårsilda steikt med rogn eller kokt.

Ole og Anbjørg

Mye salt flesk og kjøtt fantes, ellers tørket fenalår, pinnekjøtt, pølse og griseskinke. Kjøtt av sau, gris og geit var vanleg. Mellemat var havregraut, gjerne og til kvelds. Men fenalår fikk dei ete attåt. Grønnsaker hadde dei lite av. Dei grønnsakene dei brukte var som regel kokte. Poteter, nepe, kålrot, gressløk og persille var dei vanlegaste. Småpoteter eller skadde blei brukt til potetkaker. Flatbrød og brød blei og bakt. Mora kunne steike rundt to hundre potetkaker på ein dag.

Ein dag rundt bordet kunne vare slik: Faren Ole hadde fast plass. Bordbønn hadde dei ikkje. Poteter i skål og fisk på fat. Kanskje flesk på panna og flatbrød. Jerngryte eller aluminiumgryte blei brukt. Tyttebær og saft til middagen. Av grønnsaker var kålstuing og kokt kål vanleg. Kålrot i store biter var og vanleg. Hunden låg under bordet og tok mot bein eller fleskebiter som barna lurte under bordet da det blei for mye. Faren var streng og forlangde att maten skulle etast opp. Mora hadde småbarna på fanget, men faren var svært hjelpsam og kunne og ta sin tørn. Småbarna fikk det samme som dei andre, gjerne knettet sammen med saus eller smør. Brystmelk ved bordet hørte med, brukte aldrig tytteflasker. Sukkerkavring blei og brukt til småbarna. Hadde kona i huset lite brystmelk kunne dei amme andre kvinner som hadde nok. Komfyren på kjøkkenet blei tent med avetne lauvkjerver eller kjeppved.

Den hadde plass til tri gryter. Barna hadde ansvaret for å bære inn ved og hjelpe til med å fyre opp. Rundt bordet hadde dei eit forsete (ein benk med lokk, hvor ting låg i som i ei skuffe.) og under bordet ei skuff hvor diverse kjøkkenredskaper var. Separator stod ute i gangen under trappa til loftet på ein krakk. Kinning av smør var dei eldste barna sin jobb. Vaskestol med vaskevannfat og mugge stod i stua og kjøkkenet. Grønnsåpe (sunligt) var det vanlegaste av såper. Søndagsmaten blei alltid laget litt utenom det faste. Mye kjøttkaker, fleskepannekaker og fiskekaker.

I april var far til Laurits mye på sjøen og fisket skrubbsei. Han reiste og til Stavanger og kjøpte torskehoder. Disse kløyvet han og saltet for siden å bli hengt til tørk. Dette var god mat. Laurits kunne og huske att dei kokte langehode. Sauehoder blei kjøpt i sekk. Her låg mye arbeide bak. Barna hjalp til med flåing og rens. Hodene blei brukt ferske, saltet og tørket. Høns som grå Plymertrox og brune å kvite italienere. Hønsa hadde dei under eit skur. Noe egg blei solgt. Sauene var i skuten. Laurits kunne huske dei låg i løa og hørte sauene ete lauvkjerver. Dette var så fint og avslappende etter ein lang dag.

Laurits og søsteren Ane

Høsten var og tid for snarer hvor dei fanget trost. Rognebær eller havrestrå var vanleg låkkemat. Helst fikk dei svarttrost, gråtrost eller rødvingetrost som dei kallet "singros": Svarttrosten med gult nebb blei kallet "Gultippe". Gråtrosten kallet dei "Skittrast". Ringtrost hende det og att dei fikk. Det hende dei hadde over hundre snarer. Solgte ein del fugl på Tau og ellers rundt på Strand og Tjøstheim.

Da faren tok opp åker var han dyktig til å veite (grøfte) den ut skikkeleg. Hovudveite gravdes opp, og siden stikkveiter inn mot denne. I veitene brukte dei stein og heller. Hellene blei lagt på kant og stein og heller blei lagt oppå. Da blei det eit hulrom under som ledet vatnet. Oppå der fyltes stein og grus og på toppen mold. Dei hadde berre spade, hakke og spett, så det må ha vore eit slit. Seinare hadde dei steinbukk. Laurits kan huske bestefaren var heilt kroket i ryggen på sine eldre dager.
Å skjære havre var yndlingsjobben til hans. Det var travelt med hogst, slakt, bærplukking og å få tøa inn før regn og vind kom.

Flatbrødbakst foregikk i eldhuset og var kvinnearbeide. Ei eldre kone fra Strand som var innleikt på bakst kom ein morgon klokken fire. Ingen i huset var oppe da ho banka på døra så ho ropte inn:
”Er dere ikkje oppe enda, det er jo lys dag!” Kona heitte "Laura Strand". Barna fyrte under jernhella i eldhuset og mora og Laura kjevlet og steikte til kvelds. Det blei store ruer som blei pakket inn i klede og hengt opp på salen på loftet.

Trøske og drøftemaskin hadde dei sjølv. Dei store ungane sveivet og to barn satt på golvet og kastet vekk ureinheter i kornet. Fire sekker havre blei kjørt til Fiskå.

Arbeidsliv: Far til Laurits gikk på skift på Tou mølle. Etter nattskift kom han heim syv om morgonen. Tok seg ein kaffekopp og la seg nedpå til middag. Da faren kvilte måtte det være ro i huset. Mora stod tidleg opp for å kveike i ovnen til barna som skulle på skulen. Hun dekket bordet og smurte matpakkene. Skulen begynte klokken ni om morgonen og sluttet klokken fjorten. Om sommeren begynte den ein halvtime før. Barna sto opp og åt for siden å gå til "Breidablikk" skule på Århaug.

Mora gikk da i fjøset, Laurits var der sjelden under morgenstellet. Barna gikk annen hver dag på skulen. I fritida stelte dei eldste dyra i fjøset. Etter fjøstid fikk dei mat. På garden hadde dei tri kyr som blei foret med høy. Sauene fikk lauvkjerver eller høy. Faren satte ein eller flere pålar ned i hevda og tredde lauvkjervane nedpå. Mye vatn skulle bæres til dyra, dette var dei eldste barna som gjorde. Likeså vatn til kjøkken og klesvask. Barna var med på det meste, potethenting skogsarbeide, lauving, bærhenting o.s.v. Under lauvinga la ungane greinene i passe dungar og smidde skjerveband. Mora bandt dei til og barna reiste dei opp. Faren fann ei greinet bjørk og kutta greinene passe av slik att kjervane kunne hengast opp. Han kalla det å ”stekkje” lauvkjervane. Deretter klatret han opp i treet og tok imot lauvkjervane fra barna. Han stakk dei innpå greinene fra bunn til topp. Siden hang han ein seilduk fra toppen og ned og bant steinar i bunn. Da regnet kom rant vatnet fint av, og lauvkjervane var like tørre. Dei kunne ha over 600 kjervar på ca. 20 sauer.

Kornhøsten var travel, barna og mora skar, bann så kornbanna sammen og satte dei i skru. Seks til åtte band på marka i ein runding med kornet opp. Siden blei banda "røva" eller brukke på midten og hengt på hesje. Gjerne tri strenger i høgda. Hadde dei austervind, noe som var vanleg på den tid så tørket dei på ei veke. Det normale tørketiden var opp mot fjorten dager. Så tok dei kornbanda inn og lødde dei opp. Kornet inn mot midten i ein stadig større runding. Dette var dei svært nøye med. Her blei det lagret i flere veker. Siden trøsket dei kornet. To større barn sveivet trøskemaskinen. Ein ga maskinen korn og noen raket kornet ut på låven. Siden drøftemaskinen, (den renset kornet) og kornet kom ut på sollene og ned i eit kar. Småbarna med ein voksen tok vekk ureint korn. Det hende dei hadde erter, dei kom ut i eit annert trau. Siden lagret dei kornet i svære tønner. Rottene måtte dei passe på så dei ikkje gikk i kornet. Etter ei stund lagring kjørte dei kornet til Fiskå mølle. Her fikk dei kornet malt.

Vedhogst foregikk mye i Tjøstheimlia, dei hadde ikkje skog der, men fikk hogge på garden ”Foss". Mye av hogsten var greiner eller stor einer. Denne veden kallet dei kjeppved. I midten av tredeveåra kjøpte dei utmark til garden. Her var ein del bjørkeskog til å hogge ved av. Tre blei hogge tidleg høst eller før sevja kom om våren. Tynne greiner lauvet dei, slik att alt blei brukt. Store tre blei skatet (hogget av greiner). Siden dradd heim på dråg med hest. Einer som dei fekk i Tjøstheimlia laget dei til velter som dei sa. Dei bandt fast ein stor dynge med tykk einer og veltet den nedover bratthenget. Baret av eineren hadde dei under sauene. Fine rette einere blei til staur, det andre til god ved. Bjørkeveden som blei kjørt heim saget dei opp i passe lengder, kløyvt og lødd fint opp. Å ha tørr ved var alltid eit mål. Dei større barna var med i skogen. Laurits likte dette arbeidet og har mange gode minner.

Laurits kan huse att faren hans var svært glad i heggebær. Han kunne ta fulle hendene og ete. Ulempen var att han tørket opp i halsen av bæra så han måtte gi seg etter ei stund.
På skogen hadde dei med surmelk og havregraut. Om høsten spedde dei på med blåbær da dei blei så leie av grøten. Om vinteren var dei i Tjøstheimlia og drog frem ved. Mora hadde laget "labbar" Som dei hadde på føttene. Dei var laget av lange tøvde ullsokker med ullfiller under foten. Seilduk var sydd som ein såle under og rundt foten nede. Labbane fraus dei aldrig i, og så var dei gode på glatt føre.

Oppdragelse: Faren tok barna for seg om kveldane og fortalde hvordan dei skulle oppføre seg. Videre fikk barna beskjed kva dei skulle gjøre neste dag. Faren hørte dei i lekser og hjalp til sammen med mora. Faren lærte dei mye om skogsarbeide, gårdsdrift, behandling av utstyr osv. Å ta vare på ting og å behandle utstyr såg han som viktig. Ikkje kaste ting, men spare penger. For å tørke staur etter bruk var det viktig å skrape mold av slik att stauren tørket og ikkje rotnet. Dei lerte og å måtte ta av seg lua og hilse da storfolk som lensmann og prest kom framom. Oppføre seg fint på skulen og ha reie klær.

Om kveldane kunne far til Laurits fortelle eventyr og om alle opplevelser som han hadde vore ute for før han blei gift. Han hadde vore rallar i Sulitjelma, på islandfiske, selfangst og kvalfangst. Faren hadde vore to vintrar på islandfiske, så han sang mange sjømannviser til barna. Han hadde og harpeleik og kunne og ein masse rallarviser og andre. Laurits fortalde da faren var i eit brullaup sang han "Bjørkens visa". Han måtte ta den ein gang til for han sang den så fint. Mora var og god å syngje, men dei sang aldri i lag. Laurits hadde fine minner etter disse kveldane. Og ved sang og fortellingar lærte dei masse som dei siden fikk bruk for.

Skulka dei unna jobben så var det juling på blanke messingen. Etter ein god jobb på sommeren kunne mora lage slåttegraut. Den var laget av fløte og kveitemjøl. Dette var standar når høyet var i løa, eller etter kornet var berget inn. Faren ga dei skryt da ein god jobb var gjort. Som barn fikk dei aldri penger for ein jobb dei gjorde på garden. Det var harde tider og penger var det lite av.

Geburstdager feiret dei ikkje, dei gratulerte berre med dagen. I geburstdagselskap gikk dei heller ikkje.
Hygiene var dei nøye med. Hver morgen var det vask med vann og klut. Mora vasket barna rundt nakke og ansikt. Vask av hender til eit moltid var ein selvfølge. Til helgene var det bad i stamp med varmt vatn og såpe. Mora hjalp dei minste. Større barn badet i klekammeret og ordnet seg sjølv. Vatnet blei byttet da jentene skulle bade. Om sommaren gikk dei i Bjørheimsvatnet og badet. Helst gikk dei til Rausteinen under Hauen, eller så gikk dei i Tjøstheimlia.

Klær som guttane brukte: Lang underbukse, underbol, ullsokker under kne og skjorte eller bluse. Utenpå bruktes dongrioverhal, nikkers eller dongribukse. Vanleg skotøy som støvlar, beksaumar eller tresko var det dei hadde. Alt etter årstid. Sommertid gikk dei mye i kortbukse og barbeint. Regna det mye så fikk dei regntøy. Mora kunne sy bluser av kvite kveitemelsekker som faren fikk på Tou mølle. Det hende det blei kjøpt inn fargestoff, som det blei farget tøy med. Ein dongrioverhal kostet fem til seks kroner. Barna blei passet godt på så dei ikkje blei sjuke med gode klesplagg. Barna var så vant med å gå berføtt att dei gikk på skulen uten skor til utpå høsten. Lærer Jens Haga måtte gi Laurits beskjed eit år att nu burde han ta på seg skor. Han gikk helt til frosta uten skor. Å gå og hente bær i Tjøstheimlia var ein selvfølge. Her var mye hoggorm men dei blei aldri bitt.

Høytidsdagene blei feiret før som det gjør i dag. Julaften og juledag skulle dei være heime, då skulle folk få være i fred og ro. Ingen sjau når kirkeklokkene ringde.
Mora gikk ein del på møter, faren heller sjelden. På julaften etter fjøsstell tok dei på seg godklærne. Treet var pyntet før dei gikk i fjoset. Treet var som regel furu eller enkelte ganger einer. Barna hadde pyntejobben med kuler, flagg, glitter og bomull. Små kaker med hull i hengdes og på treet. Mora hadde bakt grovbrød og kveitebrød. Likeså ein del småkaker. Det samme til påske og. Videre fikk dei små rasjonar med frukt. Det kunne være appelsiner druer, figen, eller dadler.

Frå Volda hvor faren var fra fikk dei alltid ein kasse med småpakker til barna. Her kunne være mørk krydderkake (voldakake), pepperkaker, lefser, dadler, julegeit (sirupsbakst) eller jødekaker. Dette kom fra foreldra til faren og hans søster Laura. Presangane kunne være små spel, vanter, luer osv. Da faren tok opp kassen stod barna spent rundt og ventet. Han tok seg god tid, benket spikrane som stod i kassen, brettet fint papiret og nøstet opp tauverket. Alt blei tatt vare på. Alltid fikk dei nyttige ting av foreldra. Som regel fikk dei klær som dei trong. Mora og faren gikk lite i kyrkja. Helst eldre folk frå gardane gikk fast i kyrkja. Middagen hadde dei tidleg på kvelden. Det vanlege var pinnekjøtt av geit, sau eller enkelte ganger av gris. Poteter, havreflatbrød, fett og kålrot stuing til.
2-Juledag var det juletrefest på gamle skulehuset på Tau, Losjen eller Tjøstheim bedehus. Lærar Jens Haga ba alltid elevane møte opp for å syngje. Dette blei og gjort på basarar. Alle gikk rundt treet i ring, småbarna innerst og dei eldre i ytre ring. Barna fikk essar, vinerbrød, boller eller jødekaker.

Fra v. Oskar Hebnes, Laurits Krumsvik, Alma og Anna Gjerde, Arne, Laura og Selma Krumsvik og Hans Gjerde.

Nyttårsaften hadde ungdommen treff ved kyrkja klokken 23 på aftenen. Her pratet dei og hadde det moro.
Påsken var dei fleste på Tjøstheim samlet på Middagsåsen for å koke egg. Dette var ein tradisjon som dei hadde. Somme ganger var og barna i ein gammel grunn i Fossadalen å kokte egg. I oppveksten rodde ungdommen over til Klubben og kokte egg og hadde det moro. Jonsok var det bål på Middagsåsen igjen. Igjen var dei fleste på Tjøstheim med. Bålet var som regel laga av einerknagg, og var stort. Dei kunne ha med kaker, appelsiner og bananer. Eller anner god mat.

Klesvask var på vaskebrett i eldhuset hvor dei blei kokt i brunngryte. Klær blei skylt i bekken noe som kunne være svært kalt om vinteren. Til inne bruk brukte foreldra sko laget av havrehalm med seilduk under. Om vinteren var "lubbar" mye i bruk av barna. I barndommen hadde dei impregnerte jakker i uvær. Var barna sjuke med feber og sår hals fikk dei sukkerbit med kamfer på. Det blei og brukt kamfermixtur og varm melk. Feber blei tatt med kvikksølvmål. Aldri hadde dei doktor, dette hadde dei ikkje råd til. Ved tannverk drypte faren sprit i tann for å bedøve smertene. Tannkost hadde dei ikkje men tennene blei skylt etter moltidet. Meslingar, kusma, kopper (kregdå) og influensa var vanleg. Heimefødsel var vanleg, da måtte alle barna i huset ut eller til naboene. Mora låg i 5-6 dagar vanlegvis. Barnet blei reivet i lange laken (løyert). Votter og luer spøte mora heime, også finlandshette. Det hende dei blei med til Stavanger for å kjøpe klær. Dette var som regel finklær eller tøy som ikkje blei laget heime. Laurits som var av bondefamilie brukte helst berre tresko på skulen. Mens barna fra Tau brukte lærsko. Når dei kom heim fra skulen hang dei klærne fint opp og tok på arbeidsklær.

Far til Laurits brukte lite merkedagane. Men bestefaren Lars følgde med og han kunne dagane. Ei almanakk kostet 78 øre før krigen. Lars kunne si følgende før kornet skulle inn: ”Dokk kan holde på til vedå renn av hattebremmen, men da må dere slutte.” Eller han sa i dag er det Jakob vårhatt, Mari vassause osv. Dette er noe som Laurits hugsa han tok fra almanakka.

I slaktetida om hausten var barna med og hjalp til. Det hende faren slaktet to griser, ein sau og ein kalv. Han kjøpte og som regel to geiter. Kalven blei solgt. Dei tok godt vare på innmat og blod, innmaten blei skyllet godt i bekken med barnas hjelp. Hjertet, tarm, mellomgulvet, lever, nyrer, hode, labbar og negjå, nesten alt blei brukt. Negjå (innvendig fett på grisen) laget mora svinesmør av. Den blei lagt i gryte og smeltet. Grumset (kjøttrestene) som samlet seg i bunn blei brukt sammen med steikte poteter og løk. Fettet hadde dei i ei skål etter smelting. Så blei det blandet med salt og så stod det ei stund og så kunne dei smøre brødskiva.

Mor i huset hadde mye arbeide i huset i slaktetida. Leverpølse, kjøttpølse og blodpølse skulle lages. Videre persesylte, rullepølse og sylterull (fleskerull). Kjøtt skulle saltes og tørkes, syltelabbar, grisebog eller skinke. Dei tørket kjøtt til spekekjøtt, pinnekjøtt, tørket eller salt sauehode, saltet flesk og noe hermetisk kjøtt. Som regel tørket dei kjøtt av sau og geit.

Husvask eller storreingjøring til jul var dei eldste gutane og jentene med på. Dei laget ”halmdartar” (lokalt uttrykk- små ballar av halm som dei skurte med.) dyppet i vatn og grønnsåpe som dei hadde fin sand på til skuring. Gulv og vegger hvor det var tømret blei skurte, dette ga fin lukt i huset. Det blei og ryddet ute, særleg rundt huset.

Breidablikk skule 1929. Første rekke fra venstre: Karl Karlsen, Harald Henriksen, Olav Ingvaldsen, Edvard Nygård, Noralf Østrem, Bernt Håbakk. Annen rekke fra Venstre: Hanna Tjøstheim, Hulda Strand, Berta Langeland, Judit Kleven, Olga Karlsen, Margit Førland, Ester Karlsen, Olina Krumsvik. Bakerst fra venstre: Olav Kristiansen, Arne Krumsvik, Johan Alsvik, Evangelus Merikas, Lars Lendengen. Lærerinne: Ragnhild Bråtveit.

Skulegang: Gikk til Breidablikk i samlet flokk annen hver dag. Dei hadde fag som: Rekning, skjønnskrift, lesing, historie (Noreg soga), katekisme/ bibelsoge og tekning som var berre ein gong i måneden. Videre hadde dei naturkunne og litt sløyd. Fra bibelsoga og katekisma måtte dei lære mye utenat. Likeså salmevers og fedrelandssangen. Dei sang før undervisninga og ved skulens slutt. To klassar sammen gikk på lørdagen. Fra fyrste klasse til tredje hadde dei ei lærinde som het Ranghild Bråtveit. Ho var svært nøyen og sørget for att alt var pynteleg og reint. Ved straff bruktes skammekrok eller ein tur på gangen. Dette var ei stor skam. Å sitte etter skuletid var og ei av straffene. Ellers var det normalt å lugge i håret.

Fra tredje klasse fikk dei Torbjørn Elleflått til lærer. Ein dyktig lærer og Laurits lika han godt. Fra fjerde klasse fikk dei Jens Haga, han var strengere men meget god til å undervise. Haga var meget sprek og hadde ingen problemer med å stå på hendene. Han var og god å syngje.

Skulehuset oppe bestod av to klasserom, eit til lærerrom med eit lite bibliotek. Utedoen var skilt mellom jenter og gutar. I samme bygget var ei vedbu. Om høst og vinter hadde skulen ei dame som fyrte i ovnen. Ho var på skulen og fyrte før barna kom slik att det var godt og varmt. Kona heitte Beate Strand. Vask og rydding stod mora hennar for (Berta Ananiassen?). Ovnane var høge svarte koksovnar med ein skjerm nede så ingen skulle brenne seg. Foran ovnen stod eit tørkestativ. Pultene hadde blyantrenner og hull for blekkhus. I hver doble klasse var dei rundt 15 elevar. Guttane i to rekker langs vinduet, jentene ved døra. Dei mest urolege fremme. Kartverket var på to ruller med snorer i. Det var vanleg å gå frem å peike på kartet da læraren spurde om noe på kartet.

Videre hadde dei eit stort skap som skulebøker blei oppbevart i. Og læraren hadde stol med kateter. Far var mest interessert i lesing og geografi. Noregsoga syns han lite om.

Lærar Haga var flink til å ta med barna i skog og mark. Ski og skøyter om vinteren, undevisningtimar ute om sommaren med aktiviteter i skog og mark. Skulen var og aktivt med i skogplanting. Ellers var skulen på turar som til Utstein kloster, Hogganvik, Vikedal, Haugesund/Haraldstøtta. Da fylgde dei våre stolte fjordbåtar. Foruten var dei på Reinaknuten, Middagsåsen, Kjortåsen, Preikestolen osv. Ein lærar var som regel med på to klassar saman. Læraren hadde god disiplin. Alle hadde med stor nistepakke for dagen. Å slå ball var yndlingsleken. Haga kunne slå ballen over skulebygningen noe som var stort for elevane. I friminutta kastet dei ball i ring, løp kappert, tikken, gjøymelekene osv. Dei store barna, guttar og jenter for seg og dei mindre med anner lek. Det var vanleg att den beste stilen vart opplest, noe som alltid var spanande. Haga var flink til å gi skryt etter ein god innsats.

17-Mai: Besteklær blei tatt på for så å gå i tog fra Tau kai til Strandakyrkja. Foreldra var sjelden med i toget. Klokken 14 begynte lekene ved Losjen på Tau. Alle skulebarna fikk ei gratis brus. Lekene foregikk på ei eng og her kunne være mye moro. Bl.a. kappspringing, springe med egg i skjei. Eller sitte på bjelke å prøve med puter å slå hverandre ned. Videre ei flaggstang innsmurt med såpe som skulle klatrast til toppen på for å hente ein gevinst til den som klarte det. Ringkast var og ein populær lek. Premiane kunne være ein kniv, belte eller ein pose med småting oppi. Kornelius Moen fra Bjørheimsbygd solgte heimelaga is. Isen var gulfarga og var svært god. Rett før krigen kostet isen 25 øre. Penger fikk dei lite av men litt fikk dei av besteforeldra og noe hadde dei klart å spare. Bestefar Ole hadde vart turnar, han hadde opptreden fleire år.

Konfirmasjonen var eit problem med å få penger til å kjøpe nye klær. Da far skulle konfirmeras hadde faren ein flott slaktegris som han skulle selge. Dessverre daua grisen, så det blei dårleg med pengar. Men til slutt fikk dei tak i klær. Det ordnet seg alltid men det kunne være hardt. Far hadde lærsko, dress med kvit skjorte og sløyfe. Konfirmantfesten hadde dei heime med kjøttmiddag og saft og vann. Dei voksne hadde litt øl eller vin. Faren hadde alltid godt øl eller vin stående. Han var dyktig å brygge. Når barna var konfirmerte fikk dei smake på litt vin eller lettøl som tystedrikk etter middagen. Når det var varmt i høyonna kunne dei få eit glas med ein blanding av sterk og lettøl som var heime laga.

Å gå på basar i ungdommen var alltid moro, vel kunne det bli ein del knuffing og høyrøsta snakk. Ute i gangen stod alltid ein gjeng ungdommar. Noen hadde alltid fått litt mye og måtte vises på dør. Ungdommane fra Heia var som regel dei værste mente Laurits. Drikkevarene bestod av mye heimelaga øl og vin. I den spede ungdommen kunne dei kiøpe vørterøl som blei blandet med vatn sukker og gjær. Dette fekk dei ha litt av heime og i liten målestokk. Var dei på fest fikk dei beskjed om å komme roleg heim og ikkje støye og bråke.

Hans og Einar Gjerde, Lars og Laurits Krumsvik.

Ungdommen på Tjøstheim samlet seg og marsjert til Strand på lørdagkveldane. Dei stemde i og sang og lærar Haga stod mange ganger på trappa og høyrde på dei. Han var imponert over hvordan ungdommen holdt sammen. I tenåra gikk dei til Strandakrossen og kikket og hørte på dei eldre ungdommane. Dette var spanande og få sjå korleis dei knuffa og småslost. Ellers var det alltid noen som hadde ei flaske med sterke saker i.

Etter endt syvårig skule var det å søkje jobb. Det var ikkje snakk om utdanning og karriere den gang. Det blei da folk av dei og. Søsteren Ingeborg tjenestegjorde i Stavanger og på Tasta, mens Lena tjente i Voster hos Erik Varlandsli. Laura var litt på hjemmehjelp, ellers heime på garden. Ludvig reiste til sjøs i tjue års alderen. Broren Ole var omtrent eit år sammen med Ludvig på rederiet Vilhelmsen. Båten het Mexico. Ole var uheldig ombord å fikk ein stor koksbit i hodet og fikk deretter ein hjernesvulst. Han hadde store smerter og synet var borte i periode Da han kom heim jobbet han ei stund hos Markus Foss. Han blei berre verre og døde 15. Mai 1937.

Lars reiste til Stokka og Tasta og tjenestegjorde på gård. Han jobbet og på gården til Tormod og Eirik Strand. Laurits jobbet heime på gården. Han blei ført opp som dreng og trivdes med det. Han fikk ikkje noe særleg lønn men fikk alt han trang av klær, utstyr, mat osv. Dette fikk faren skattegoder av.

Arnt var heime til i 50 åra og jobbet som snikker og hos Brødrene Tjøstheim. Han var og ein tur på sjøen og jobbet på Stavanger Stål på Jørpeland.

Arne tjenestegjorde på i alt fire gardar på Rennesøy etter på konfirmasjonen. Siden Stavanger Stål på Jørpeland og siden på Sandnes Tegleverk. Ane var på foretning i Stavanger. Hun var og i Oslo og tjent i eit år. Ane og Lena var og i Frelsesarmeen.

Laurits tenkte aldri på å gå på skule, gårdsarbeide var det han trivdes med. Foruten å jobbe heime jobbet han ein del på Foss sin gård på Tjøstheim. Her var mye folk å hentet moreller i sesongen. For å hente ein kasse fikk dei 50 øre. Kassen var rundt ti kilo. Det meste dei kom oppi var rundt fem kassar dagen, og det var god lønn. Dette var moro og dei holdt mye sjau. Markus Foss og kona var greie folk. Laurits arbeidde og med annert gårdsarbeide som steinhenting og var med i kornet.

Heime på garden gikk faren på Tou mølle for å få pengane til å strekke til. Det var harde tider med mye arbeide. Eng og åker opptak, stelle dyra, skogsarbeide og vedhogst, rydding, stell av kornåkeren, mure gardar, grøfting, kjøre ut hevd osv. Redskapene var ikkje rare og hest hadde dei ikkje alltid. På gården hadde dei poteter, kålrot og gule erter i kornåkeren noen ganger. Videre såddes havre litt mainepe og persille. Foruten hadde dei noe frukt og bærbusker.

Ca 1930 Ole Krumsvik med familie.

Om vinteren kjøpte far storsild, to til tre kasser og solgte. Han startet fra Tou kai med hest og langkjerre videre opp Våningane ved Tou mølle, Hemsen Minde, lensmannen og videre til Prestegarden. Foruten rundt på Strand og Tjøstheim. Det hendte noen prutet.

For vintersilda kunne han få 20 øre stk og vårsilda 4-5 øre. Han ga 5-6 kroner kassen. Pengene gikk hovudsakleg til familien. I mars eller april kom storseien (skrubbseien) denne kunne selges for 1,50-2 kroner, heilt etter størrelsen. Faren røykte og tørket sild og den var særleg ettertraktet i Bjørheimsbygd og Holta.

Laurits begynte å røyke i 16 års alderen. Først i fjøsstellet tok han seg ein og anner røyk så ingen skulle sjå det. Siden røykte han mere åpent i 17 års alderen. Rød tidemann kostet 75 øre i 1936. Det var ingen aldersgrense på røyk. lngen kvinner røykte på den tiden. Faren advarte ungane og sa det var uheldig å røyke, dessuten var det og ein unødvendig utgiftpost.

Da dei tjente litt penger sjølv oppsøkte dei foretningen til Sjøkvist på Tou. Ein full spisspose med snop kostet 25 øre og ein sjokolade fra 10-25 øre. Av karameller var det 1, 2 og 5 øres av.

Arne Krumsvik på hesten.

I ungdomstida kunne dei finne på mange ablegøyer. Ja, noen av dei var nok på kanten som denne. Ungdomsgjengen hadde vore på Hauen og drukke vin. På vegen heim gikk dei forbi Emil sitt hus. Bror til far som var fæl til å lage ablegøyer gikk sist. Brått hørte dei eit ul, og sagekrakken som stod utenfor flaug inn gjennom dørene. Alle satte på sprang heim og gjøymde seg i kjerresvåla unntatt han som kastet sagekrakken.
Han grov seg langt ned i høyet i løa. Emil hadde sett han men fortalde siden att han ikkje turde gå inn da han var redd for å få ein hesjestaur i hodet.

Ein anner gang var dei i Leabakken og drakk vin. Da blei dei var Arne, han sprang att og fram på løetaket. Brott satte han i eit vræl og for utfor, dei trudde han hadde skamfore seg. Dei sprang til men han hadde berre spilt dei eit puss og hoppet rundt og var like sprek. På fine kveldar spilte dei eldre poker hos Albert på ei tønne. I eine enden var ei sprekk i tønna så her gjaldt det å få sope ned noen mynter. Her kunne dei sitte og diskutere politikk og religion som var som regel temaet.

Da krigen brøt ut husket Laurits det kom mange krigsfly over Tjøstheim.
Flya var på veg til Sola flyplass. Da Ægir den norske kanonbåten blei bomba låg dei i graset på Hedleleitet og såg tri jagerfly stupte mot båten. Ei stor eldkule skjøt i været og eit drønn. Det eine flyet forsvant. I krigen endret matvanene seg da fint korn ikkje kunne skaffes. Dette ga mørkt brød med lite sukker i. Tobakk dyrket dei heime og solgte på svart i Stavanger. Alt som skulle kjøpes måtte dei ha rasjoneringskort på. Slakt lurtes unna og blei solgt på svartebørsen eller byttet i andre varer.

Folk i Stavanger flyttet rundt omkring på bygdene. Heime på gården på Tjøstheim var i begynnelsen tre gutter. Dette ga litt penger til gården som sårt trengdes. Siden kom kjærestene til guttene også dei blei buande. Guttene arbeidet på Marshove for tyskerne, veier, grunner hvor dei fikk jobbe. Om sommeren leigte foreldrene ut heile annen etasje. Laurits og dei andre søskena låg i løa. Oppe på loftet var ein liten kjøkken. Mange folk kom og gikk. Ole og Anbjørg, foreldrene til Laurits låg i fyrste etasje, dei hadde eit provisorisk kjøkken i kjelleren. Fra juni til august var Ole permittert på Mølla. Det kunne ikkje lages malt av kornet da, som var jobben hans. Ole var dyktig å skaffe mat, sjølv om dei ikkje hadde så stor variasjon i kostholdet så svalt dei ikkje.

I 1941 kom arbeidstjenesten til Tjøstheim. Dei innlosjerte i gamlehuset hos Foss. Her var både kvinner og menn, så det kunne være mye moro for ungdommen. Arbeidet bestod av gårdsarbeide og mye granplanting. Folk til arbeidstjenesten kom fra heile landet. Dei marsjerte med spaden på aksla. Laurits husket han såg den fyrste kvinna som røykte på Tjøstheim. Dette blei det mye snakket om. Seinere kom mere folk, og noen bodde hos Erik i Tjøstheim og i bedehuset.

Tyske soldatar var stadig rundt på gardane og ville kjøpe ting. Dei betalte godt og var stort sett greie. Å ha radio var forbudt, men Ole hadde sin i ein liten hiller oppe i markja. Da han skulle høre radio måtte han ta den i løa for å få straum. Han tok da eit rislass og drog det heim med radioen inni. Han låg i løa og lyttet på radioen på Englandsendinga. Fleire folk på Tjøstheim jobbet for tyskerne på Tjøstheim. Dei la seg opp penger som dei hadde goder av etter krigen. Laurits blei beordret til å gå vakt i Jørpelandsdalen for å passe på rørledningane til kraftstasjonen ei tid. Siden fikk han jobb på stålverket. Dei tyske soldatane hadde stor disiplin når dei marsjerte rundt Bjørheimsvatnet. Dei var meget dyktige til å syngje. Laurits og ---- kunne godt huske strofer av sangene deres.

I 1946 var han på militærtjeneste på Madla i tri uker. Siden til Lyngdal, her var tri leirar med tyske fangar. Dei blei ut skipa fra Kristiansand. Han var med i vaktjenesten. Prøvde fangane seg på noko hadde dei instruks å skyte i underlivet. Militærtjenesten varte i fire månedar. Maten var god med corn beef, hermetisk pølse, fisk, lapskaus o s v. Brødmat som loff, grovbrød med margarin kakao, kaffi, sviskegraut og hermetisk frukt. Dette må ha vore litt av ein overgang.

Dei eldre ungdommane på Tjøstheim hadde forskjellige plasser hvor dei møttes. I Leabakkjen og på Hodel på Tjøstheim og små naturenger var fine plasser i godvær. Ellers kunne dei være på Knubben ved Ronnane eller Mariflåta ved Lendingane. Her hadde dei sveivegramafon, dei diskuterte turar, politikk, dansa osv. Gamle danseplasser var ved Torvmyrane ved Monane eller ved kvigehuset til Tilset på Tjøstheim. Dei hadde gramafonplater av Book Jensen, Reidar Andresen, Magnus Samuelsen, Einar Rose, Setterstrøm, Kristoffersen og Olav Verner. Hans Gjerde var god og spille trekkspill. Dei var mye på basar i Bjørheimsbygda, Heia, Tau bruk, Losjen på Tau og bedehuset på Tjøstheim.
Kjønnslivet var ikkje godkjent å snakke om. Dette måtte dei finne ut av sjølv. Det blei knapt godkjent att kjærestepar gikk hand i hand.

Lars og Oline Gjerde, Besteforeldrene til Laurits

Søndagen var ein dag da dei skulle helst ikkje arbeide unntatt det heilt nødvendige som fjøsstell o l. Bestemor kunne ikkje finne fram spøtet eller annar håndarbeid. Ein gong ungdommane "donsa" med pengar kom ei gammel kone forbi og sa følgende: Dere må ikkje spela med pengar, det haustar armod!

Da dei kunne møte opp til valg anbefalte faren dei å stemme på Venstre. Dette meinte han var eit godt parti, arbeiderpartiet var ikkje likt av bøndene. Heime blei det diskutert lite politikk.
På fine sommerdager lånte ungdommen båt og rodde over Bjørheimsvatnet til Klubben eller holmen. Her hadde dei dans og mye moro. På holmen var det på den tid mye måke og andereir, siden kom det mink og reira forsvant.
Laurits jobbet på Stålverket og hadde motorsykkel som han kjørte
mye med. Motorsykkelen var ein AJS 350 ccm og denne hadde han i mange år til han solgte den. I forlovelsestida var han og forloveden med eit anner par på fleire turar rundt omkring i fjordar og gardar på indre vestlandet. Da låg dei i telt eller på billege overnattingsteder.
Laurits giftet seg i 1951 med Selma Tjøstheim og flyttet til Holtakrossen i nærheten av Bjørheimsbygd. Her blei hans to sønner født og vokste opp.

I begynnelsen av 60 åra flyttet familien til Tjøstheim for siden å bygge hus i Prestemarka på Tau. Familien flyttet inn i 1964. Laurits jobbet 38 år på Stålverket til den store konkursen kom, da blei han og mange andre sagt opp. Det var hardt å gå heime og dette tok på helsa. Etter ei stund fikk han jobb på Tou mølle. Her blei han varande ei tid til han blei oppsagt igjen pga innskrenkinger. Fra da av blei han på uførtrygd til pensjonsalder. Pensjonsalderen ble mye brukt til å hjelpe sine barn og slekt og venner. Han var mye sammen med sine to sønner på vedhogst og turar i skog og mark. Det var dette han likte, naturen stod han alltid nær. Den siste tid var han mye med på å redde Tøgjevågen fra å bli øydelagt og bygget ut til industriformål.
Den siste tida var han mye sjuk, hjarta sviktet og han døde mens han holdt på med det han likte best, å stelle med bjørkeved.
Laurits døde så altfor tidleg, men dårlege lunger og hjarte etter narmere 40 års sigarettrøyk knekket han.

Huset på Tjøstheim som brant i 1972

Minner Frå Gamle Dagar!

Jan Eike f. 1929

Eg er født på eit lite gardsbruk i slutten av 20 året nærmare bestemt 1929. Og kan ganske godt hugse tilbake til 1934 for då begynte far på staalverket. Før den tid var han på sildefiske om vinteren, og diverse små arbeid rundt om kring i bygda. I blandt annart var han på vegarbeid. Timelønn på staalverket var 85 øre, og ei krone timen når han gjekk nattskift. For oss som var ungar var forholda helt forskjellig enn notida. Der var ingen straum, den fekk me i 1940. Radio var det einaste me hadde frå utanverden. «Batteriradio»
Eg er føde tvilling (med ei jente), og til saman var me fem søsken. Tre gutar og to jenter. Tvillingane var yngst av søsknene og dei blei brukt til alt som skulle gjerast.

Anna Eike 1889-1975 og Jakob Eike 1892-1976

Om våren var det å henta på stein, sette poteter, pløya og havra «med hest». Så korn, køyra ut hevd og alt som høyrde til eit lite gardsbruk. Om sommaren var det slåtten, som blei slått med maskin for hest. Me tørka høyet flatt, sete høyet om kvelden og kasta det om morganen. Måtte som regel sete høyet tre ganger før me kunne køyra det inn. Om høsten var det å få avlingane i hus. Poteter skulle opp av jorde, kornet skulle skjærast og tørkast. Det blei skjært med sigd, og tørka på staur. Det måtte vera godt tørt før det kunne køyrast i hus, for seinare å bli (trukst). Då var det eit stort treskjeverk som blei køyrt frå gard til gard. Det var alltid stor ståhei når treskjeverket kom til gards. Det var ein eigen mann som følgde treskjeverket, som besto av tre deler. Først treskjeverket, ein stor motor og hakkar. Hakkaren var til å kutte opp halmen med. Det måtte tre hestar til for å flytte alt.

Familien Eike:
Midterste rekke nr 4 fra v. Anna Eike 1889-1975, Jakob Eike 1892-1976.

På garden (fødde) me fire kyr ein hest noen sauer, og ein del høns. Hønsene blei produsert heime. Når ei høne blei (SUD) blei det lagt egg under henne 15 til 20 så mange som høna kunne dekke. Etter noen veker kom det kyllinger. Men det forutsette att det var hane i hønsegarden. På garden hadde me ein okse. Folk i frå Tungland i aust til Nag i vest kom med kyr når dei skulle til oksen. Det var ingen kunstig befruktning i dei dagar. På garden hadde me som sagt også sauer. Dei blei sendt til «heis» heia om sommaren akkurat som i dag, men då blei det ikkje brukt lastebilar slik som no. Dei blei drevne heimante og heilt fram til beite som var Lyngsheiane, det tok gjerne både to og tre døgn. Som for til sauene om vinteren var det høy det meste av maten, men det blei også lagt «kjerva». Det blei laga for det meste av bjørk. Då sagde me ned bjørketrena i august etter slåtten, lagde passe kjærvar som blei tørka før det blei lagt inn i sauehuset. Sjølve bjørketrena blei brukt til ved om vinteren. Etter at sauene hadde ete av bjørkelauet blei kjørvene brukt til å fyra under vaskegrytene, og bakstehella i eldhuset. Me hadde også eiget eldhus som besto av grue, og vaskerom i eine enden veasvål i andre. Om sommaren blei all mat kokt og servert i eldhuset. Då blei «Storhuset» leigd bort til «byfolk», som var nokså vanligt på den tid. Der var «byfolk» på mange garar, det var for å tjena noen sårt trengte kroner. Byfolka var der heile sommaren så lenge skule ungane hadde fri. Heima hjå oss leigde me ut til to familiar frå Stavanger, dei hadde kjøkken og to stover. Sjølv sov me oppe på lemmen i stovehuset. I eldhuset blei all mat laga med unntak av brød som blei bakt på kjøkkenet, og steikt i ein vedfyrt steikeovn. Bakverket besto av hedlekake «potetkake» to til tre ganger i veka. Flatbrød, kråtekaker, saubkaker og lefser i svære ruer som blei lagt oppe på lemmen i svære kister. På garden var me fleire generasjoner. Der var ingen gamleheim på den tid. Heima budde besta (som var enka) som var eit veldig driftig menneske.

Jakob Eike 1892 - 1976. I naustet ligger Gavlabåten.

Om vinteren sat mor å karte «ull» besta spann og spøte så snart dei hadde ei stund. Dei spøte alt fra sokkar, gensere, huer, våtter, underbukser og undertrøyer. Me var som sagt sjølv hjelpne med nesten alt. Det einaste som måtte kjøpast på fortetningen var sukker, salt, parafin, såpe, vaskepulver, «grønnsåpe», kaffi og av og til brød. Heim lagde me også ost, smør, fadost og gammalost. Kveldsmaten besto for det mesta av havregraut, vassgraut med sukker på kvar kveld, om dagen var det for det mesta hedlekaker med sukker på. Alt kjøte som blei brukt blei slakta på garden, og til jul var det alltid julegriser. Når det gjalt griseslaktet var det alltid ein slakter som kom til gards. Av grisen blei absolutt alt brukt med unntak av øyrene og «busta». Der blei laga pølser sylteflesk blodpudding med «mes». For å oppbevara kjøtet blei det salta, der var ingen fryser. Me var så heldige at garden ligg ned til sjøen så all fisk blei tatt for eigen hand.

Jakob Eike 1892-1976 fisker i fjorden
Båten var ca 16-17 foot, bygd av Kristian Heimlund.

Eg likte godt å vera på sjøen å fiske både med garn og handsnøre. Det var alltid mykje fisk å få.
Me hadde også tid for mykje leik og moro. Om vinteren sklei med på krubba, og seinare ski. Når fjorden hadde fråse til gjekk me på krule skeiser eller stokkaskeiser.

På fjordisen utfor Barkved, Ingolf Barkved med hockeykølle og to venninner på krøllskeiser.

Om sommaren leikte. Me mykje i bekken som me hadde demt opp, der hadde me små båtar og «kadl» som sveiv lenger nede i bekken. Hvis me var mange i lag kunne me slå ball (eppa) spenna fotball, og mykje annart. Sjølv om me hadde mykje fri hadde me alltid noen forpliktelser. Eg var den som måtte passa å på å få sauene heim om kvelden, og gje dei mat.
Når det gjalt sko var det mest tresko me gjekk på. Fylla byslaget med tresko var eit vanligt syn på den tid. Treskoene kjøpte me på Barka av ein som gjekk under navnet «Tommes», han lagde tresko og river. Om sommaren gjekk me med nakne føtter, då sparte me på skona. Me hadde også gummi sko og eit par bestesko. Av klær var det for det meste dongeritøy som blei sydd heime, både til bukser og bluser.

I 1936 begynte tvillingane på skule. Det som var fordelen med å vere tvilling var at du hadde alltid lag. Sjølv om det var med ei jente så hang me i saman som «bakhahodn». Å begynne på skulen i dei dagar var vel ikkje så stor forskjell på dei som begynner i dag bortsett frå utstyret. Me hadde ransler med penalhus og bøker. Den største forskjellen var vell at me skreiv med penn og blekk, i dag er vel det slutt. Me gjekk tre år i barneskulen og fire år. Dei tre fyrste åra hadde me frøken dei siste fire åre lærar. Som alltid var ein mann. Til saman sju år folkeskule. I Strand var det kun sju år folkeskule fram til miten av 30 åre, då starta dei opp med «Middelskule» som det den gong heite. Den var treårig og frivillig. Av fag var vel rekning det som eg likte best å skriva stil var vel det eg likte minst. Geografi og historie likte eg og godt.

I 1940 kom krigen. Då var eg 11 år og det hugsar eg veldig godt, har mange både gode og vonde minner frå dei dagar. Det blei innført rasjonering på absolutt alt. Mat, klær, sko, tobakksvarer, alkohol, såpe. ets. ets. Dei som hadde radio måtte levera den inn til myndigheitne, likeins våpen. For oss som hadde hest måtte me møta på Tau med hesten. Tyskarane tok dei beste hestane. Heldigvis var vår eigen «Samson» for gammal så me fekk han med oss heim. Då vart eg glad. Men det var mange som aldri såg hesten sin igjen.

Me hadde også eigne pengar under krigen «papirpengar». Der var einkroning og tokroning av papir som me kalte for uslingar og øvslingar. Det gjekk to uslingar i ein øvsling.
Det var mange Tyskara på Jørpeland, og det fyrste dei okkuperte var Staalverket. Det var piggtrå sperring rundt heile Staalverket. Miner og store skilt fortalte (Achtung minen legemgefahr.)

Noe av det me hugsa best frå krigen var når tyske jagerfly skaut ned eit engelsk bombefly, som datt ned på Svines. Me var på skulen når flyalarmen gjekk, og alle elevane måtte i kjellaren. Når flyalarmen var over fekk me gå heim. To av flygarane hadde hoppa ut i fallskjerm og landa rett ved sida av heimen vår. Dr. Hagemann var komme og sjekka om dei var skadd. Dei var i god form. Seinare så kom tyskarane og førte dei til Stavanger og vidare til Tyskland. Det høyrer med til historien at dei engelske flygarane overlevde krigen.

Det var også mange andre ting som skjedde om ikkje fullt så dramatisk. Blant annar fekk me rett som det var besøk av tyskara. Dei leia etter rømlingar våpen radio ar, det var som sagt strengt forbudt å ha det i hus. Dei kom farande med bil eller motorsyklar og hylte å skreik på tysk. Dei romestrerte heile huset, heime hjå oss fann dei aldri noko.
Det blei også innført «grenseboerbevis» det vil sei at alle som var 15 år eller meir måtte til lensmannen for å få eit slikt bevis. I 1944 var me femten år og då måtte me til lensmann Haugen på Tau for å få oss «grenseboerbevis». Eg kan hugse me sykla fram og tilbake, me var veldig krye når me hadde fatt det.

Rasjoneringskort

Som sagt var alt rasjonert og me som hadde gard måtte tvangslevere kom til tyskerne. Det var etter at me hadde «trykst» så kom ein mann og delte sekkane med korn. Kan hugsa at far gjøymde vekk noen sekkar før oppsynsmannen kom. Kan ikkje hugsa kor stor del me måtte levere. Under krigen var det også forbudt å dansa. Men ungdomane lurte seg til å dansa på fleire plassar. Blant annar Grønevoll, Kuvigå, Nordlyst, Kråkhøl, Nagaflådå, Kjølevigkrossen og sikkert fleire. Farligast var det for han som spelte, han kunne risikere både det eine og det andre i beste fall mysta han trekkspelet.

I båten Viking til Lars Østerhus. Fotball tur til Sauda. De tapte 12-0. Gunvald Nag, Syvert Nes, Torild Barka, Lars? Han med trekkspill ukjent.

I 1943 blei me konfirmert, då var me ferdige med folkeskulen. Det blei berre eit år på middelskulen då var det slutt, me var lei av å gå på skule. Seinare blei det ut i arbeidslivet, det var nokså vanligt at ein kom ut i arbeid i 14 - 15 års alderen. Det var mest små jobbar det gjekk på rundt om kring i bygda, bl. an. steinhenting og potetopptak.

I 1945 kom freden og då var det stor glede. Heile landet var i festrus, alt som kunne krype og gå var ute på dei forskjellige tilstelingane. Sjølv var eg på folkets hus på Jørpeland. Så mykje folk har det vell ikkje vare hverken før eller seinare. Heila bygde var på fest, fem års undertrykkelse var ein saga blott. No fekk me tilbake radio, våpen og det som tyskarane hadde beslaglagt. No starta også jakten på dei som hadde vore dårlige nordmenn, dei blei fengsla og seinare dømt for sin ugjerning. Jentene som hadde gått med tyskarane fekk også sin straff, dei blei snauklyppte. Etter kvart som tida gjekk vart rasjoneringa oppheva men sukkeret var rasjonert helt fram til 1952. Heile sju år etter at krigen var slutt.

Jan Eike seilte med MT Dalfonn et år fra mai 1951 til juni 1952. Han prøver seg som rormann.

I 1949 var eg i militære, tenestida var tolv månader. Me hadde ei krone dagen. Eg var stasjonert på Sola i flyvåpenet. Etter ent militærtenesten reiste eg ein tur til sjøss. Turen varte i tretten månader.

Eg mønstra på i Belfast som smørar og seinare seilte eg som fyrbøtar. Båten tilhøyrde Sigvald Bergesen og heite «Dalfonn» som var ein fransk båt.

Jan Eike seilte med MT Dalfonn et år 1951-52 I Suezkanalen.

Ferden gjekk over heile verden. Først gjekk turen til Middelhavet vidare gjennom Suez kanalen, og til Saudi Arabia med oljelast til Japan. Etter fleire turar til Japan gjekk turen til Amerika gjennom Panama kanalen. Me gjorde fleire turar til Amerika og etter tolv / tretten månadar retta me kursen for Europa igjen der eg mønstra av. Det blei berre med den eine turen.
I 1954 blei eg gift, bygde hus og har sidan budd på Barkved heile mitt liv.