Fra Bedriftsblad for Stavanger Electro-staalverk

Fra Bedriftbladet nr. 3 - 1954.

Det er nå nesten tyve år siden. Jeg var temmelig ny på Jørpeland og satt oppe i det gamle kontoret hos direktør Andersen og stenograferte. Det var omtrent som Gudstjeneste. Direktør Andersen var konvensjonell og ordknapp. Stor avstand mellom ham og alle andre. Hans dikterende stemme brøt liksom for hver setning den kirkelige taushet. Hvis noen banket på døren i en slik høytidelig stund, ble det ikke ropt:   kom  inn.   Bankingen  ble  forbigått  i  taushet.

Så kom plutselig det merkelige øyeblikk, eller bedre sagt den dramatiske scenen som jeg tror jeg kan gjengi temmelig ordrett. Jeg hørte en mannsstemme skjenne og banne ute på gangen og med ett ble døren revet opp. Et svart vesen styrtet inn uten å banke på. Det eneste hvite jeg så på ham var det hvite i øynene hans og det så faretruende ut. Han hadde noe som lignet en hatt på hodet, en mellomting mellom et hårnett og en spebarnsgenser. Buksene var lappet med avispapir. Han sto nå rett overfor direktøren med en svær brødkniv i høyre  hånd.

«Seier du at denne kniven 'kje e god?» ropte han rasende.
Direktøren lente overkroppen så langt tilbake som mulig, da kniven var i umiddelbar nærhet av ansiktet hans. Min første tanke var at jeg måtte hente hjelp, men noe fikk meg allikevel til å sitte som forstenet. Antagelig var det den besynderlige ro som direktøren la for dagen i denne tilsynelatende farlige situasjon. Han svarte, idet han rykket litt til venstre og litt til høyre:
«Jeg sa ikke at kniven ikke var god, jeg sa at den ikke er så god som de kniver De har levert før.»
«Ka e de så e gale?»  ropte den svarte.
«Poleringen,»  sa direktøren.

På dette tidspunktet var det helt ubegripelig for meg, at det i det hele tatt kunne utvikle seg en samtale etter dette overfallet. Men det forbausende var, at nettopp dette var tilfelle. Det sorte fenomen og direktør Andersen var på talefot med   hverandre.
«Poleringen, poleringen,» fortsatte fenomenet litt mer dempet, «får 'kje nok voks,  ingen  filler  —»
«Snakk med  innkjøpssjef Schmidt.»
«Smidten  har  eg  snakka   12   ganger  med  og  vel  så  det —»
Nå benyttet han kniven omtrent som en dirigent sin taktstokk og understreket hvert ord med et slag i luften nær ansiktet til direktøren som etterhvert rykket mer og mer med  stolen  tilbake fra skrivebordet sitt.
« - Han Smidten, og dem ute i varket, dem e alle så gudsforladeligt pinen
at det ikke ligner grisen.   Eg får hverken skiver, voks eller filler, får eg.»
«Skiver har De vel seiv?»
«For dokkers kniver? Nei, såmen! Fabrikken min har piskadosis ikkje råd til det.»

Direktøren tok telefonen og forlangte Schmidt. (Automattelefon fantes ikke den gangen på  verket.)
«Smed  Karlsen  er her.  Vil  De sørge for at han får polervoks.»
«Skiver,  skiver!»  ropte  smeden.
Idet  direktøren la på,  sa han:
«De skal få voks.»
«Voks? Eg har jo voks i lange baner; fikk av Smidten. Jøssis ja. Men skiver, slipeskiver, nei takk. Da går varket konk. Det e et helsings spetakkel kvar einaste gang eg ska ha skiver, ja — og filler —»
Dermed  gikk han  til  døren som hadde stått åpen  hele  tiden.
«Eg skal fordundra  meg snakke me Smidten  personlig.»
«Ja De, snakk med Schmidt.»
Så smalt døren bak meg igjen med et veldig brak, bare for i neste sekund å bli åpnet igjen.   Han stakk bare det svarte hode sitt inn og ropte nokså høyt:
«Han Smidten ska faen ikkje dø i synd!»

Så smalt døren igjen for annen gang. Direktør Andersen rystet på hodet. Han kjempet med et smil som seiret.
Senere fikk jeg vite at det var en som ble kalt for krokkelsmeden, en flink mann, ikke farlig, bare litt anderledes enn de andre. Dette siste viste seg å komme inn under rubrikken: «Absolutte sannheter.»

T. M.

Fra Bedriftbladet nr. 3 - 1954.

Werner Eriksen

Werner Eriksen hører til den gamle garde idet han begynte i bedriftens tjeneste i 1919 som skipper ombord i m/k «Idsal». Redaksjonsnemnda har spurt Eriksen hva han minnest særlig godt fra «gamle dage».

Engang kom vi med en skraplast fra Savåg med kurs for Haugesund. Mens vi lå i Haugesund røk det opp til storstorm av sydost. Vi merket ikke noe særlig til stormen hverken i Hau­gesund eller Karmsundet. Iallfall ikke mer enn vi mange ganger før hadde vært ute for. Da vi kom ned mot Bokn merket vi uværet for alvor. Livbåten tok vi ombord og surret fast. Det ble stadig større sjø, og «Idsal» var til sine tider mer under vann enn over. Lugaren sto halvfull av vann og vi mistet endel av dekks-lasten. Det var uråd å snu, vi måtte la det stå til.

For oss syntes det som himmel og hav gikk i ett, det var som om Nordsjøen i all sin velde hadde bestemt å slå oss ned. Et  hav  av frådende bølger slo over oss og et råk så tett som en mur hindret siktbarheten. Etter voldsomme strabaser med maskinen og ror, kom vi omsider i sekstiden til Jørpeland etter å ha brukt 11 timer, normalt skulle vi ha brukt 5 timer. På Jørpeland hadde både bedriften og folket fått melding om at «Idsal» var forlist.

Telegraf og telefon hadde vært i forbindelse både med Savåg, Haugesund og Stavanger, men ingen hadde hverken hørt eller sett noe til oss. Den alminnelige mening var derfor at vi var gått under med mann og mus. Folk var storlig forbauset da «Idsal» la til stålverkskaien med mannskapet i god behold.

Fra Bedriftbladet nr. 3 - 1954.

Det kan gjerne ha interesse å få vite litt om pusseriet fra de første årene, og fram til i dag. Det var nok mer beskjedne forhold de første årene enn vi er vant  til nå.

I 1913 begynte stålverket med støpning av støpegods. Når godset var slipt, måtte en ha en plass å fjerne sand, løp og støpegrader, før godset kunne sendes til kundene. Derfor ble det bygd et skur i enden av støperiet, der den gamle malmovnen sto. Og her begynte den første pusning av støpegodset. Verktøyet som ble brukt, var svært enkelt: en håndmeisel og hammer og en koldsag for sagning av løp, var alt verktøy den gang.

Eldre bilde fra Støperiet og Pusseriet.

I 1917 — ble stålverksbygningen bygd, og det ble nå avstått en 20 m bred plass mellom stålverket og støperiet til pusseri. Nå ble forholdene i pusseriet bedre. Kranen i støperiet kunne brukes og det lettet arbeidet. Det ble også kjøpt enda en sag, 2 pendel slipemaskiner for sliping av mangan og en sveiseomformer som det var meget plunder med. Lufthammere kom det også, men de var tunge å arbeide med. Innløp og støre grader ble nå brent av med surstoff og karbidgass, og det gikk ganske godt. For sveisningen var det nå så som så. Det var helst huller som ble fylt. Det var blank tråd som ble brukt til elektrisk sveisning. Dekkede elektroder var ukjent den gang.
Glødeovnen sto i andre enden av støperiet, så alt støpegods måtte kjøres med kran over støperiet og tilbake igjen. Det var hovedsaklig SE2 og mangan som ble støpt. Produksjonen var 60 tonn pr. måned, og en arbeidstyrke på 10-11 mann.

Pusseriet ble i den tid holdt for en dårlig arbeidsplass. Meget støv og tungt arbeid. Å nei, det var ikke alltid moro når store rør skulle pusses innvendig. Da måtte man krype inn i røret og ligge snart på magen og snart på ryggen, og det forekom nokså ofte i den tiden. Men vi var ikke bedre vant, så det gikk det også.

I 1928 ble pusseriet igjen flyttet til nedre ende av støperiet. Nå ble det litt større, med glødeovnen på den ene siden. På den andre siden ble bygd et blåseanlegg så nå ble rør og annet gods blåst. En kran ble også oppsatt over sagene, som mangansliperne kunne bruke. Jeg har glemt å fortelle at de tidligere hadde brukt en alminnelig patenttalje, og det var  svært  tungvint  når   det  var  større gods som skulle slipes. Arbeidsstyrken økte til 15 mann. Nå begynte støperiet for alvor å støpe rustfritt og syrefast stål i kvaliteter S178 — S278 — SIC — SN128 — N250 — SICMO. Propeller, skovler og rørgods ble nå støpt rustfritt.

Men for pusseriet ble det problemer. Løp som sitter slik på godset at de ikke kan sages bort, måtte meisles av med kryssmeisler. Likeens prøvestaver, -det var tungt og sent arbeide, for syrefast stål er seigt. Så forekom det gods som måtte sveises. Dette var verre, det gikk ikke å sveise med blank tråd på rustfritt stål. Ikke var det brukbar tråd å kjøpe heller. Den daværende formann Grønberg, lurte på om det gikk an å finne fram til en brukbar tråd selv. Han eksperimenterte med forskjellige belegg. Etter meget arbeide fikk han til en tråd som siden ble ganske god, og som ble brukt  i  mange  år.

Produksjonen økte år for år. Støperiet hadde bestillinger på mange rør, propeller på 4—5 tonn som skulle poleres, og pusseriet ble for lite. Det ble igjen utvidelse, nå i lengden. Det var et ganske stort arbeide, for det var meget grus og stein som måtte vekk før de kunne få planere i samme høyde. Det ble påbygd 30 m i lengden, så nå ble pusseriet 50 m langt. Det ble godt utnyttet på sideveggene, med meiselbenk og 2 sveiseomformere som ble innbygd med tre skjermer rundt sveisebordet. Blåseanlegget ble større og innbygd i selve fjellet plass for skovlesliper.

Mangansliperne ble på samme plass som før, men fikk ny slipemaskin og avtrekk for støvet. Stor Wagner koldsag med roterende bord, ble montert. Det ble lysere i lokalet og mindre støv, så det ble trivelig i pusseriet nå. Nå var det slutt med å meisle av løp og prøvestaver på rustfritt stål. Det ble smeltet av med sveiseelektroder.

Nå er vi kommet  til  1937. Arbeidsstyrken har økt til 24 mann og produksjonen er oppe i gjennomsnittlig 92 tonn pr. måned. I 1938 hadde vi meget av rujern i bestilling. Så kom krigen og det var ikke mer enn vi kom igjennom.

Men så kommer 1946. Da får vi oppleve den største revolusjon. Den pågikk i flere år. Igjen blir pusseriet forlenget med 30 m, men støperiet får 20 m, så det blir ikke mere enn 10 m lenger, men i bredde blir det godt utnyttet på begge sider med støpte gulv og plass til sveiseverksted, meiselbenk og Wheelabrator på den ene siden og sliperom for manganslipere, dreiebenk for store mangankonuser, 2 glødeovner, brennerom for brenning av manganløp og syrefast stål, som nå  brennes  med  pulverskjærebrennere.

Produksjonen fra støperiet var den samme under hele utvidelsen og i pusseriet måtte godset gjøres ferdig og få det skibet. Det var sandelig ikke alltid så greitt, når det ble gravet grøfter på kryss og tvers, og samtidig var støpning av gulv så halve pusseriet var blokert. Men det gikk, og når vi i dag ser hva vi har fått av tekniske hjelpemidler og utstyr, har vi glemt den vanskelige tiden. Pusseriet i dag er fullt på høyde med andre  i  Skandinavia.

Vi kan ta en liten tur i pusseriet. Vi begynner med den store vognen som støpegodset er pålastet fra støperiet. Det vi ser er en haug med sand og støpegods i allslags fasonger. Her blir det meste av sanden slått av. Så i kranen til blåsevognen, inn i blåsen hvor det blir blåst rent for sand, inn i brennerommet hvor løp og grader fjernes. Så opplastes i glødegryter, inn på glødeovnen for glødning, ut fra gløden, og når det blir passelig avkjølt på små hendige traller til Wheelabratoren. Er det større gods blir det blåst i den store blåsen. Wheelabrator er en maskin hvor mindre støpegods blir blåst rent for glødeskall og sand. Så blir godset lastet på brett og kjørt til meisel-benken hvor det blir meislet rent for grader og ujevnheter, ferdig til kontrollering.

De som har feil kjøres inn til sveisning. Her sveises med omformere, transformatoren, autogen og argonapparater. Det som blir sveiset går tilbake til glødning. På større gods av SE2 og legert gods blir løpene saget og sidene slettet med en fugebrenner hvis nødvendig. Manganen blir herdet og siden slipt. Støpegodset blir så sortert og påsmurt et stoff for at det skal holde seg pent. Tilslutt veies og opplastes det i store kasser for skibning. Ja dette var «såga» om pusseriet opp igjennom årene.

O.  Wathne

Fra Bedriftbladet 1950.

Paul Jørpeland ("Pådel")

I dette nummeret av bedriftsbladet har vi besluttet oss til å la «Pådel» fortelle litt fra et langt liv på Jørpeland og i Stålverket's tjeneste. Jørpeland forteller så gjerne, men har bedt oss om å besørge skrivingen, og det gjør vi i dette tilfelle med glede. Han er født på selve Jørpeland, like i nærheten av der han har huset sitt, 7 aug. 1879. Som så mange av sine samtidige på disse kanter, ble det først å ta ut på fiske sommer og vinter og likeledes seiling med fraktefartøyer, bl. a. transport av veisingel rundt om til veianleggene i fylket. En stund førte også Jørpeland eget fraktefartøy. I 1909 tok anleggsarbeidet ved Kraftanlegget til og Jørpeland begynte da sammen med bl. a. Oldeide på arbeidet med kanalen nedenfor nedre kraftstasjon. Arbeidsbasen var Peder Tungland. Da kanalen var ferdig fortsatte Jørpeland på anleggsarbeide oppover Dalen, og kom så senere over på anleggsarbeidet på Verket.

10 mars 1913 var en historisk dag på Stålverket. Da ble den første chargen smeltet oppe i Smelteverket, og Jørpeland var da med og tok i mot stålet i gropen. Med kortere avbrytelser arbeidet han på Verket helt fram til i 1924. Da ble Verkets vognmann syk, og Jørpeland som hadde egen hest begynte da som vognmann, og den jobben har han siden skjøttet trutt og fast hele tiden siden, både sent og tidlig. Han er fremdeles i full vigør, og hesten «Stella» og han er et fast trekk i billedet av industristedet Jørpeland. Det er ikke lenger så mange igjen av den gamle garden som har fulgt hele utviklingen på Jørpeland fra starten og opp til idag. Paul Jørpeland er en av dem, og vi ønsker ham fortsatt mange gode år.

Red.

Nr 3 høsten 1953: 

Strand Maskinstasjons grøftemaskin med Terje Førland på førersetet
graver opp vassledningsgrøfta i Skolebakken

Strand herredstyre vedtok for et par år siden at det skulle bygges vassverk på Jørpeland. Dette vedtak omfatter bygging av vassbasseng på Øvre Fjelde og legging av omlag 6000 m hovedledning i bygningsdistriktet.

Som de fleste sikkert vet er det Åsvannet som i framtia skal forsyne Jørpeland med vann. For 13 år siden ble det på Øvre Fjelde bygget et mindre elektrisitetsverk med Åsvannet som kraftkilde. Verket, som den gang ble ført opp av en rekke grunneiere, ble i sommer overtatt av kommunen. Etter de foreliggende planer for vassverket er det forutsetningen at avløpsvannet fra kraftstasjonen skal føres ned i et vassbasseng som er under oppførelse 80 meter nedenfor stasjonen. Bassenget, som får et rominnhold på 1000 m3, bygges i sin helhet av armert betong. I tilknytning til dette blir det montert automatiske tilførselsventiler, kloranlegg, vannmåler m. m.

Fra bassenget skal det legges hovedledning ned til riksvegen, som følges fram til Hartvig Bokn's hus.   Videre følger hovedledningen vegen forbi Verkshotellet fram til Selma Heimlunds forretning og opp Skolebakken. Innenfor denne sløyfen blir det en ledning fra riksvegen nedover den nye gaten på Langeland til foten av Folkets Husvegen og en fra Meltveits forretning til Steinsvåg. Samtidig med nedgraving av vannledningene skal det legges 2 km kloakkledning.

Det ledningsforløpet som er beskrevet omfatter det vesentligste av første byggetrinn. Når det er ferdig er det tyngste løftet tatt. Det vil senere bli anledning til å bygge ut ledningsnettet etterhvert som behovet melder seg.

Legging av 5" ledning i skolebakken. Denne gjengen som består av Torvald Tveit,
Bernhard Barka og Jan Sedberg har hittil stått for monteringen

Det vil neppe bli mangel på vann med det første. Etter de foretatte undersøkelser og beregninger er de vannmengder som en får til rådighet store nok til å kunne forsyne en befolkning som er tre ganger så stor som den vi har i dag i Jørpeland bygningsdistrikt.

Vassbassenget som er under oppførelse på Ø. Fjelde

Det blir anlagt brannkommer for hver 150—200 m og sluseventiler ved alle ledningskryss. Rørene som skal legges ned er 5" og 8" sementasbestrør. Rør av dette materiale har tidligere vært lite nyttet her i landet. Men etter de gode erfaringer som andre land har høstet ser det ut for at sement-asbestrørene vinner innpass overalt også hos oss. Rørene kan kappes med en vanlig vedsag og de er meget lette å montere. En stor fordel med dem er at de er rustfrie og derved beholder sitt opprinnelige profil.

Tilknytningene til huserne (stikkledningene) foretas ved hjelp av et anborings-klammer på samme måte som med støpejernsrør.

Entreprenør Line (i lagerfrakk) og hans folk

«Ka ti får me vatn?» er et spørsmål vi som steller med vassverket blir førelagt til stadighet. Det er slett ikke rart at alle dem som har mer eller mindre slette vassforsyningsforhold ser med lengsel   frem   til   den   dagen   Åsvannet renner gjennom husets kraner. Stablene med rør på Bernhard Fjeldes eiendom har ligget i fred og ro lenge nok mener vel de fleste. Imidlertid vil skarpe iakttagere kunne bekrefte at lageret er begynt å minke de siste ukene. Dette skyldes ikke tyveri, men kort og godt at vi er begynt for alvor. Når dette leses er etter all sannsynlighet hovedledningen i Skolebakken ferdig, og nedleggingen av ledningen i riksvegen mot Øvre Fjelde påbegynt. Vassbassenget blir ferdig i første halvdel av oktober måned.

Etter det arbeidsprogram som vann og kloakknemnda har lagt opp er det meningen å forsere arbeidet mest mulig utover høsten og vinteren. Hvis ikke værforholdene blir alt for slette vil en stor del av dem som venter bli forsynt av Åsvannet i løpet av 1. halvår 1954.

Mentz Evanger.

Nr 3 høsten 1954:

Redaksjonen har bede meg skriva noko om dei ymse deler av Strand. Eg vil då ta til med det gamle trafikksentret, Strandastøa.

Strandastøa er den gamle landingsplassen for Strand, Tjøstheim, Kvam og Bjørheimsbygda. Her har folk ferdast i tusen år. Og mange ting tyder på at det var mektige folk som budde her. Det syner vikingskipet som er brent på Hundsnes. Likeeins det store gravfunnet som Holger Strand gjorde i 1934. Gullskatten på Holta er det heller ikkje mange som kan syna maken til. Det er ikkje rimeleg at det er ein vanleg småbonde   som  ligg  under  den  store  bautasteinen på Tjøstheim heller. Og namnet Houldastrond som vart nytta om dalføret frå Tau og opp til Bjørheimsbygda, fortel at det var gjæve folk som budde her. For houlden stod i ei stode midt mellom bonden og hersen. Kvam var og ein gamal god gard. Det kan nemnast at i 1662 sende kongen, Fredrik den tridje, ut kongebrev om at Kvam skulle vera enkjesete for bispeenkjene i Stavanger. Og det var Peter Griffenfeldt som skreiv brevet. At Strand skulle betala pensjonen til bispeenkjene, kom seg av den grunn at bispen i Stavanger var sokneprest i Strand. Eit minne om det har me i bispestolen som står i kyrkja.

Det er uråd å skriva soga om Strandastøa utan i samband med kyrkja. Til kyrkja førte vegane for alle menneskje. I bryllaupa var det fest og gaman. Då gjekk spelemannen føre og spela fylgjet fram til kyrkjedøra medan andre for med rammel av verste slag, og sume skaut over brura for å halda dei vonde åndene frå henne som var sers utsett den dagen. Men i tusen år har og folk fulgt sine kjære til siste kvilestaden på Strand. Då var ofte Kyrkjebakken tung å fara.

Sundagene for alle til kyrkje. Og då stemde dei mot Strandastøa frå heile Søre Strand, ja gjerne Høle og Forsand med. Det var gamal skikk. Og så kom Fredrik den fjerde med den strenge «sabbatsforordningen» som m. a. sette straff med gapestokk dersom nokon heldt seg borte frå kyrkja.

Men folk heldt fram med å fara til kyrkje etter at denne «forordningen» vart teken bort og. Dei var bundne til kyrkja med sterke religiøse band. Men me   skal ikkje sjå bort frå at det var mange andre ting som dreiv dei ut på kyrkjevegen endå det ofte var lange og slitsame reiser.

Når me ser bort frå dei som budde i same tunet, var det ikkje så lett å koma saman med andre folk som det no er. Berre ei lita elv kunne stengja den eine garden av frå den andre.

Tenk deg at me no tok bort alle moderne vegane og den yrjande mengd med ymse slag køyrety som der no er. Tak bort rutebåtane og alle motorfarty. Tak bort post, telefon og radio. Tak bort alle slags foreiningar og lag der folk møttest. Eg går ut frå at folk hadde fare meir mannjamt  til  kyrkja no og,  om  så  var.

Det var berre kyrkja som var samlingsplassen. Der kunne ein treffa kjenningar og slå av ein prat. Der kunne ein fortelja om det ein sjølv hadde på hjarta, og der kunne ein spørja nytt. Der møtte lensmannen opp kvar helg og hadde eit eller anna som han las opp frå steinen rett ut for kyrkjetrappa. Kan me då undrast på om ein eller annan var så oppteken utanfor kyrkja at han gløymde  av  heile  gudstenesta.

Strand med kyrkja i bakgrunnen

Det hende ofte med ein mann i Strand. Ein gong stod han i godt prat med ein mann etter kyrkjetida. Då kom presten bort til han og sa: «Du Svein, du Svein, du kommer jo bare for å se på veggene.» «Å ja gu' du må så seia,» svara Svein. Og i same augneblinken snudde han seg til den andre og sa: «Koss va'de eg haure? Hadde Tauraradn kasta på Breivigjå, sa du?»

På kyrkjevegen fekk ungdomen driva den sporten som galdt noko før, det var å sigla og ro. Var det vind, vart båtane pressa til det yttste. Men rasa stormen, kunne det ofte gå på livet laust, og då galdt det for lagbåtane å halde godt saman om nokon skulle trengja hjelp. I stilla eller i motvind var det å ta til årane, og då var det kapproing. Det var nok tevling mellom båtane frå kvar einskild gard. Men i Søre Strand stod kampen serleg mellom båtane på kvar sida av fjorden. Ein mann på Jørpeland sa ein gong: «Me rodde så me kjende blo-smagjen i mon, for de va så fortærane å taba. Men de hjelpt' ikkje koss me sleid, for dei Kvelvågadn va så nådige at de va urå å komma forbi dei.»

Ut over sundagsmorgnane samlast det etterkvart mange båtar i Strandastøa. Der måtte alle skifta klede. Det gjekk ikkje an å sitja i båten med kyrkjebuksa eller kyrkjestakken. Så gjekk mannfolka bak eit vedala, medan kvinnfolka heldt til på den  andre sida. «Du kan tru de va ett fint skue,» sa ein gamal mann til meg. «Der sto me i longe rekkjer i heimavovne elle heimaspøtte onnebokser. Der va all slags fargar, men helste grå og ledablå. Adle hadde me svære bregda sokkebann. Og så måtte me helste ha ett aua på kvar fing, for elles konne me kje vara sikre på at ikkje boksa fekk seg ein fjogetur øve te kvinnfolkjå på den andre siå. Elle de kom gjedna sennane ein stakk øve te oss. Og de var nokså sjittlegt å måtta gå øve og henta kledn tebars. Men dei så måtte gå hadde nå litt att for brye. For de va kje kvar dag dei fekk sjå så mødje.

Strandastøa

Der var to handelsmenn i Strandastøa.
Der kunne folk få kjøpa øl og brennevin. «Va me varme og svette itte roinjå, så va det godt me ei flaska øl. Og va de kaldt og surt, så vermde de godt me ein dram. Ennå bere me to. Men du vett me måtte vara litt forsiktige før me gjekk i kjorkjå. De va kje så farligt ittepå.»

Men det hende nok at det var litt urolegt i kyrkja og. I 1792 sette Halvard Seljeskog opp eit gåvebrev til kyrkja. Pengane skulle ein nytta til å løna ein mann som skulle hjelpa kyrkjetenaren med å halda orden. Han skulle såleis «have Indseende med, at der hverken før, under eller efter Prædikenen holdes noget Drikkelav eller anden ulovlig Orden begaaes nær ved Kirken.» Det kunne visst trengjast, for kyrkjetenaren kom ofte sjølv full i kyrkja. Visitasmeldingane klagar på at folk kom fulle i kyrkja like ned til 1860 åra. Og i Strandastøa vart det selt brennevin like ned til 1880 åra.

Handelsmennene der laut betala mulkt fleire gonger for ulovlegt brennevins-sal, og ein av dei laut på straff. Det var innkalla fleire vitne i retten, m. a. ein mann frå Barka. Men han hadde nok ikkje hug å vitna imot handelsmannen, derfor sa han berre:
«Å ja, de hende nok av å te at me fekk ein dram eller to når me trong om de.»
«Fikk dere aldrig mere da?»
«Å — jog, de konne nok henna at de blei tri og.»
«Men når dere hadde fått tre, da var det altså slutt?»
«Nei, då jekk me i sus å dus, så då vett ikkje eg te fortelja meir.»

Fyrste offentlege køyrevegen
som vart opna i Strand, gjekk frå Prestaneset (der Kvamabrua er no) til Strandastøa. Storparten av den veden som vart selt frå Strand, vart rodd ned over Bjørheimsvatnet, og derifrå køyrde dei han til Strandastøa. Det var grunnen til at denne vegen vart bygt. Det vart og selt limar frå Strand, men dei var lettare å ta fram. Det var vanlegt å «soba» golva i privathusa med limar, forretningar og lager likeeins, og så til gatefeiing. I Stavanger vart limane kalla «Strandbuar», og når kjerringane skjende på ungane, sa dei gjerne: «Ja, vil de kje lya, så ska de få smaga strandbuen.»

Då det kom på tale å leggja veg, ville veginspektør kaptein Tausan at han skulle gå frå Bjørheimsvatnet og ned til Tau. Men folket sette seg imot, og heradstyret sa samrøystes nei. For «sjoarvegen» hadde alltid gått til Strandastøa. Der var og kyrkjevegen, og den kom aldri til å verta omlagd. Dessutan hende det at Tauravågen fraus til. I 1842 vart det vedteke at han skulle leggjast til Strandastøa. Men det drog ut før ein kom i gang med arbeidet. For kven skulle gjera arbeidet. Det var folket i Bjørheimsbygda som hadde søkt om vegen, og dei budde i Årdal skipsreide, og då fekk det vera den som tok kostnaden. Men i Årdal meinte dei at folket i Idse skipsreide nytta han like mykje til kyrkjeveg. Det vart då avgjort slik at dei fekk byggja han i saman. Det gjekk elleve år før denne vesle vegstubben vart ferdig.

I 1870—80 åra dreiv Endre Tjøstheim og telemarkingen Sigurd Bø slakthus i Strandastøa. Dei kjøpte opp sauer, slakta og rodde til byen med skrottane.

Bryggje i Strandastøa.
Strandastøa var fyrste plassen i Strand som fekk skikkeleg bryggje. I 1894 tok ordføraren, Thore Svines fram spursmålet om å byggja ei «solid» bryggje der. Det vart gjort, men ho må nok ikkje ha vore «solid» nok, for ho måtte ombyggjast og påbyggjast fleire gonger. Siste store reparasjonen dei hadde var i 1895. Året etter fekk Strand sin eigen damp­båt, og den gjekk innom Strandastøa. Men så fekk Tau både bryggje og veg. Ferdsla i Strandastøa tok til å minka.

Brennevinshandelen svarte seg ikkje lenger, og handelsmennene stengde buene sine.
Det rike og skiftande livet i Strandastøa gjekk over i soga.

Dei yngre som no fer framom Strandastøa anten i båt, eller dei susar avstad i store bussar og knapt nok ser den vesle bryggja dei har nok vondt for å skjøna at denne vesle plassen i mange hundreår var den mest trafikerte plassen i Strand.

Nr 4 vinteren 1954:

Går me 6—7000 år attende i tida, var det mildare enn no. Skogen voks frodig overalt. Men det var så uendeleg stille. Det var ingen dur frå fabrikkane, ingen bil tuta, og det var ingen motordur frå fjorden. Det var inga ku som rauta, og ingen sau bekta. Men bamse brakar gjekk og brumma i skogen, og villsvinet rota  i jorda  etter saftige  røter.

Det fanst menneskje og, men dei var ikkje mange. Me finn merke etter dei frå ein buplass på Tau, i skiftet med prestegarden omlag 100 meter opp frå sjøen. Der var m.a. ei flintoks og noko flintavfall. Dei budde ikkje fast, men farta rundt på jakt etter elg, hjort og fugl, eller dei rak omkring i sine primitive båtar. Hunden var einaste husdyret dei hadde. Sidan kom kua og sauen, grisen og hesten. Eit stort framsteg var det då dei fekk korn og kunne skaffa seg mjølmat. Då tok rydjinga så smått til. Men skulle dei så og hausta, laut dei verta fastbuande. Slike folk vart kalla buandi, eller bonde, dvs. ein som bur  fast (er  bunden) på ein plass.

I slutten av det fjerde hundreåret etter Kristus var det folk tok til å busetja seg i Strand for ålvor. I denne tida som me kallar folkevandringstida trengde rygane inn over fylket vårt, og etter dei fekk det sidan namnet Ryiafylki. (Ryfylke). Frå denne tida har me dei gardane som endar på heim. Sidan kom alle land-gardane.

Det vart sjølvsagt krig mellom dei som budde her før og dei nye som flytte inn. Dei  fyrste  bygde  seg  då  borger  der  dei kunne verja seg. Rester av ei slik borg har me på Borgåsen nord for Tau, nord­aust for Marshove der tyskarane bygde sine festningsverk under siste krigen. Ennå lever det sagn om kampar på Borg­åsen, men kor mykje ein kan lita på desse, er ikkje godt å vita. Ein har og fleire  funn  frå   jernalderen.

Navnet Tau hadde frå fyrst av ikkje noko med garden å gjera. Garden heitte Sæfwarbakka, dvs. bakken (garden) ved sjøen. Namnet lever att på den flaten som ligg ned mot Krossvatnet. (Ned for pleieheimen).   Den  heiter Sævebakken.

Her ved vatnet var det ein gamal heidensk kultusplass. Folk frå Houldastrond og bygdene ikring møttest her til sine offerfestar. Garden Sæfwarbakka vart derfor ein kjend plass. I fleire hundreår — lenge etter at det var slutt med heidenkultusen her — var det slik at når ein skulle gjera greie for kor ein gard låg, så nemnde dei han i samband med Sæfwarbakka. Døme: I eit skriv om Strand frå 1331 står: «—iord pa er Strond heiter i Ryiafylke sem liggur medh Sæfuarbakka.» I 1427 finn ein Østerhus nemnd slik: «Austhwsom ligg her i sama sokn sem Sæfwarbakka.»

Tau med Krossvatnet

Ein fast lekk i offerfestane var taufir (trolldom). Folk gjekk til frettar, dvs. dei spurde til råds om korleis deira lagnad skulle verta. Eller dei freista oppnå ove­naturleg makt til trygd for seg og sine — eller for å skada motmenn. Derav kjem namnet Taufir. (Tau) Det ser ut til at Taufir har vore det gamle namnet på Krossvatnet. Da Kristus-merket avløyste solhjulet som er merket for solkultusen, og fallossteinane som er merket for grøde- og avkjømedyrkinga, har dei byta om dette grunnheidenske namnet med Kristus-merket eller krossen.

Men Taufir-namnet var så innarbeidt at det var uråd å få det bort. Det heldt seg levande på plassen, og smått om sen dreiv det bort namnet Sæfwarbakka. I fleire hundreår var det Munkeliv kloster ved Bergen som åtte garden, og i kloster-bøkene står desse to namna jamsides. I jordeboka deira frå 1463 står dei oppførte slik: Jtem aff Sæfwarbakka:
gaar iiij  korn. Jtem aff Thawgh:

Skrivemåten har vore bridga mange gonger ned gjennom tidene. Eg har funne desse måtane: Taufuer i 1389, Taugir i 1427, Thawgh i 1463, Touu i 1567, Thouff i 1602, Though i 1606, Thow i 1661  og Toug i  1723.  Nå skriv ein som kjent   namnet    på    garden    Tau,    medan bruket  skriv  Tou.

Trelastutførsla.

Dei gamle kvartalsfestane heldt fram i fleire hundreår etter at kristendomen vart innført. Men formene skifte. Såleis vart Tau framleies ein kjend stemneplass. Det kom og nye ting til som gjorde at Tau vart eit trafikksentrum, ikkje berre for bygdene ikring, men for utlandet med.

Som før nemnt var det store eike­skogar i gamal tid. Ikring år 1500 tok dei til med vassdrivne sager og førte ut skoren trelast. Det var serleg Holland som var kjøparen, og det vart ein livleg trafikk mellom Holland og Tau. Nå vart det liv og rørsle i skogane. Øksane gnall så det gav atterljom i åsane omkring. Lange rekkjer av kjørekarar dreiv tømmeret fram. Dei svære eikestokkane vart for tunge for ein hest. Det var heller ingen vegar å ta seg fram på. Så sette dei den eine hesten framom den andre . . . Karane hauka og hyppa på hestane. Andre fylgde med våger og letta litt snart her og snart der når stokken køyrde seg fast. Dei song ut i takt så alle kunne ta i samstundes. Men over alt høyrde ein den kvinande ljoden av sagblada nede ved elva. På Tauravågen låg skutene og lasta. Nordmenn og hollendarar arbeidde side om side. Mange norske hyrte seg og på skutene, men andre tok berre jobb medan lastinga varde. Av og til laut dei ha noko å styrkja seg på. Då gjekk øl­bollen rundt frå mann til mann. Men sterke folk laut og ha sterkare saker. Og hollendarene førte med seg tobakk som dei laga drikke av. Det tok slik overhand at kongen Christian IV i 163 2 sette forbod mot innføring av tobakk i landet «eftersom os underdanigst andrages, den store  Skade,  som  Tobaksdrikken  Under-saatterne udi vort Rige Norge tilføyer.» Men det nytta lite med forbod, for det vart smugla inn i mengdevis, og sistpå vart  heile  forbodet  gløymt.

Tau  fyrr  utskiftinga.   (1870—80   åra).   Bilete  er   teke frå  øvre   Taugarden   ut   mot sjøen.   Krossvatnet   ligg   til   vinstre   under   den   runde   skoghaugen

Laurdag- og sundagskveldar møttest nordmenn og hollendarar til dans og onnor moro. Og samtalen gjekk på eit blandingsmål av hollandsk og strandbu-mål. Og dei skjøna kvarandre så godt at det vart giftarmål av. Og den eine taura-gjenta etter den andre strauk med til Holland.

Det var og mannfolk som reiste med, Men det lika ikkje styresmaktene. Skulle folk ta til å vandra ut, kunne det verta for lite mannskap til krigsflåten. Det vart sett forbod mot utvandringa gong på gong, og skip som gjekk ut av landet, var undersøkte. Men det var ikkje greitt å få fatt i dei som ville ut. Dei avtala med ei skute at dei skulle verta opptekne utanfor kysten. Så fekk dei ein kar til å ro seg ut, og borte var dei.

Men det hende og at det var hollendarar som busette seg i Noreg og m.a. på Tau. Frå den tid har me namnet Lydek i Strand. Og enno lever på folkemunn: eit vers om ei hollandsk kone som heitte Siri. Ho var frå Vlissingen (utt. Fik­singen), og av den grunn kalla dei henne Siri Flis. Når dei i den tid skulle ha seg eit lekkert måltid mat, slakta dei grisungar og koka eller steikte. Det var nok ikkje folk på Tau van med. Derfor song dei om henne:

Siri Flis — på hollandsk vis

slakta ein gris.

Kokt' 'an i kol

åd 'an opp i eit mål.

Og ennå sad 'u me bore

og  bante me' seg

at 'u ikkje va' hallmette.

Riksstyret kjempa for at ingen skulle føra ut trelast til andre land enn Danmark. Men det måtte dei gjeva opp. Berre når det galdt eik- og mastetømmer prøvde dei å halda dette forbodet oppe. I 1584 gav kongen, Fredrig II bod om at dei skulle sjå over skogane hans. Her i Strand var det då «en Mængde Egeskove med sværere Tømmer, saavel som yngre Skove i kraftig Tilvext. Der er godt Egetømmer til allehaande Skibs-bygning, og der er grovt Egetømmer til Overløberbjelker på halvanden Fod i Kanten. Bøndene bygge deres Huse af Eg og plante deres Kaalgaarde omkring med Egetømmer.» Der er fortalt om store skogar der det nå er snautt, t.d. i Holtaheia og i Tauramarka. Men dei finaste eikeskogane var opp frå Tau «noget fra Søen udi tvende Skovlier ved et ferskt Vand.» Det var truleg på begge sider av Bjørheimsvatnet.

I 1633 vart det sendt ut kongebrev om eikeskogane i Strand og nokre få andre herad i Stavanger len. Der står m.a. om skogen «—udi Idsø Skibrede og Strand Sogn: Tougs Skove. — Udi hvilke forne Skove Vi af forbete vore udskikkedes underdanigste Erklæring naadigst forfare, adskilligt til Skibsbygning tienligt Egetimber at skal findes, og eftersom vi aarligen til vores Skibsflaades Bygning en stor Andeel Egetimber behøve: da ville vi hermed alvorligen og strengeligen forbudet have, intet Egetimber udi nogen de forne Skove, ihvem de og tilhører, Adelen alene undtagen, om nogen deriblandt kan være, at maa hugges, under tilbørlig Vide og Straf, uden hvis efter vores egen naadigste Anordning til vores Flaadis Bygnings Fornødenhed bliver befalet at hugges, dog hermed ikke meent, hvis smaa Danmarks-Bjelker, Bondene kan hugge og til vore egne Undersaatter her udi vort Rige Danmark til BygningsTimber for Brød-korn afhænder, enten saadanne Bjelker der af Danske Indbyggere hentes eller og med Bøndernes egne Skuder og Farkoster til Danmark føres, eftersom al Eeg andetsteds udi Riget at udføre forbuden er. — Hvilken vores alvorlige Befaling vi ubrødeligen af alle og enhver ville have holdet og efterkommet under Straf som vedbør.»

Det var bispen som dreiv sagbruket, og han heldt fram med å føra ut. Ikring 1650 tok dei til å tala om avskoging. Som døme kan eg nemna at i 1661 står det fortalt om Nes på Heia at der var «tidligere skøn Skoug». Nå var det snautt, og tømmeret til saga på Tau, den såkalla «Løubrecke Soug» måtte nå «kiøbes och flodis fra Liusefiorden». (Lysefjorden) Frå fleire stader i landet kom det klagar på prestane og sorenskrivarane at dei hogg landet snautt, og i 1684 vart det sett forbod mot at dei fekk skjera tømmer og driva trelast­handel. Det vart utvalde 664 sager i landet som skulle ha lov til å skjera tømmer til utførsel. Kvar sag fekk eit visst «kvantum» som dei skulle ha lov å skjera. Derfor vart dei kalle «Kvantumsager». Sume tider vart dei og kalla «priviligerte». I Strand var det tri «kvantumsager». Det var Jørpeland, Tau og Fiskå. Skogen minka, og den eine bakke-skråningen etter den andre vart snau. Det var frukta av rovhogsten.

«Der ser me livsens forne form

som då bar gull og ære inn.

Der ser me folk som sådde storm og  

hausta   derfor   kvirvelvind.

Og derfor veks det lite på

den  fagre  jord  som Gud  dei  gav.

I staden for eit fræ å så

dei  heller  skogar  hogde  av.»

(Meir)                                

Holger Barkved