Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Historien om Hengjane

https://www.aftenbladet.no/magasin/i/Mg8Moo/historien-om-hengjane

6.10.2018

Dramatiske skjebner i Hengjane

Hengjane, en ensom og mytisk fjellgård i et vilt landskap ved Lysefjorden. Dette er en fortelling om ulovlig brennevinsproduksjon, om drapsforsøk og et nyfødt barn som døde.

Fantastisk, sier Gunhild Holtet Eie, styreleder i Stavanger turistforening.

Den øverste av de to Hengjanenibbene styrter loddrett ned i avgrunnen. 400 meter under føttene lager vinden små krusninger og fine mønster på Lysefjorden. De grå fjellsidene er sprukket, med brune merker etter nylige ras. Svære steinblokker ligger langs skrentene. Før, da Sikke Hengjane levde, var dette stupet en turistattraksjon nesten på høyde med Preikestolen.

I dag er Hengjane et sted de fleste turister går forbi på ruten Lysefjorden rundt. Den nedlagte fjellgården var støl under Bratteli på 1600-tallet. Historien vår starter et par hundre år seinere.

Bosatt i 1831 eller 1832

De hørte det pikka og slo, pikka og slo. Lyden bar helt til Bratteli, en plass der bakkene var så bratte at man spøkte om at ungene måtte bindes fast så de ikke skulle trille ut på Lysefjorden. Da folket fór av sted og skulle se hva det var, så de at en kar holdt på å spa og rydde på den gamle stølen i Hengjane, hvor skogen var så tett at man ikke kunne se sola.

Året var 1831 eller 1832, forteller Sigleif Engen i Forsandboka. Ingen hadde gitt mannen lov til å slå seg til, men de jaget han heller ikke. Slik ble Hengjane en husmannsplass under Bratteli. Mannen het Ola Folkeson, var i 40-åra og kom opprinnelig fra Setesdal. Kona het Siri Toresdotter Boremyr fra Årdal, og de fikk åtte barn.

I dag har trær, kratt og lyng gjenerobret terrenget, men de neste 100 årene ryddet brukerne i Hengjane det reint. Ola Folkeson var 80 år da sønnen Tore Olsson ble neste bruker i 1866. Deretter overtok Tores søster Ane Olsdatter og ektefellen Andreas Torkelson fra Idse i 1874, samme året som datteren Sikke Gurina Andreasdatter ble født. Fem år seinere kom nok ei jente, Thea Olava Andreasdatter.

Andreas Torkelsen gikk gjennom isen og druknet 2. februar 1888. Liket ble aldri funnet. Kona og de to døtrene drev husmannsplassen videre.

I 1912 ble det holdt skylddelingsforretning og Hengjane ble eget bruk. De to søstrene hadde fått 1000 kroner hver av en moster i Amerika, og kjøpte eiendommen av Bratteli.

«De lider ofte paa mange vis»

Vinteren 1913/14 hadde vært hard i Hengjane. Sikke Hengjane var 39 år og ugift. Hun stelte gården, to kyr og en flokk geiter, og skulle samtidig ta vare på den fem år yngre søsteren Thea, som hadde ligget syk siden oktober - den samme høsten moren Ane døde. Nå var de to søstrene alene. Gården lå ensomt til. I mars var de innesnødd i flere uker.

Skjebnen vekket oppsikt og ble omtalt i Vestlandsposten, deretter gjenfortalt i Aftenposten 5. mai 1914, kort tid før 1. verdenskrig brøt ut. Avisene skildret en «haard tilværelse» på et sted hvor halve året kunne gå uten at noen fremmede kom på besøk. «Udkommet er meget knapt, og de lider ofte paa mange vis».

«Læge har engang besøkt den syge, og forleden skulde atter lægen derop. Men det er en overmaade besværlig reise, som for en lidet fjeldvant mand simpelthen kan være risikabel».

En forretningsmann i Stavanger hadde tilbudt å kjøpe en gård til de to søstrene på et mer bebodd sted. «Dette tilbud har de afslaaet. De føler sig saa inderlig fastknyttet til den hjemlige plet, som de tror er den bedste paa jorden», skrev Aftenposten.

Hengjane-tyskeren

Neste sommer kom en mann klatrende opp det stupbratte juvet under Hengjanenibbå. Han var 28 år. Håret langt og lyst, med et skjær av rødt. Det var Heinrich Friedrich Kristian Mohr, født i 1887 i Büdelsdorf i distriktet Rendsburg-Eckernförde ved Kielkanalen.

Han kom til Norge i 1911. Da 1. verdenskrig brøt ut fikk alle våpenføre tyskere i utlandet ordre om å komme hjem for å la seg mobilisere. Mohr var styrmann om bord på en tysk lastebåt i fart langs norskekysten. I stedet for å følge ordren om å returnere til hjemlandet, gikk han i land på Sørlandskysten et sted, og kjøpte en liten fanteskøyte.

Noe seinere kom han seilende til Sandnes, hvor han arbeidet en stund som løsarbeider. Dette framgår av kirkeboka i forbindelse med at han fikk datteren Emma i april 1914 (som ble gift, men døde barnløs i 1982).

Mohr må ha hatt en sterk tilknytning til sjøen, for han hadde god greie på fisking og var flink til å binde nøter og garn. På forsommeren 1915 dro han med et brislinglag innover Lysefjorden. En kar fortalte tyskeren om de enslige kvinnene på Hengjane, og så gikk han i land og klatret opp fra sjøen.

Tyskeren slo seg til på Hengjane som dreng. Han var bare 1 meter 69 centimeter høy, men en seig arbeidskar, med en skjev høyre aksel. Det hørte lite skog med gården, så Heinrich Mohr fikk overtalt Sikke til å kjøpe området rundt Skogavatnet og Neverdalen. Dette ga hun 800 kroner for. Han satte opp et sagbruk og tok ut skog. Det var en arbeidsom mann med mange foretak. Men snart skulle han gli inn på en kriminell løpebane.

Tyskeren leverte blant annet materialer til Skrettings likkistefabrikk på Storhaug, øverst i Langgata. Han engasjerte et par svensker til å bygge en kilometer vei til Skogavatnet for å lette transporten av tømmer. Heinrich Mohr bygde også brygge ved Lysefjorden.

For å heise ned tømmer og ved, bygde tyskeren taubane fra en fjellknatt til sjøen sammen med blant andre Torberg og Berner Oftedal fra Jørpeland. En gang en kjenning fra Sandnes la til ved brygga, stakk han foten i ei løkke på vaieren og hoppet utfor stupet. Berner Oftedal bremset opp, mens tyskeren ropte «fortere, fortere».

En annen versjon av historien er at dette skjedde i forbindelse med testing av taubanen. Vaieren på taubanen var veldig nær en fjellknatt, og tyskeren var redd lasten skulle slå nedi. Han ble firt forsiktig nedover av Wilhelm Sauer, en tysker som bodde på Jørpeland og jobbet på stålverket. Men det gikk så seint at Mohr ble trøtt i armene og ropte «fortere». Ja, du skal få fart, sa Sauer, og slapp bremsen. Mohr hadde en mørk trøye på - og da han fór nedover, flagret klærne så han så ut som ei kråke, ifølge Asbjørn Simonsen, hvis svigerfar hadde hytte ved Hengjane.

I 1917 annonserte Heinrich Mohr i Stavanger Aftenblad. Han ville selge en større skogteig, men var også åpen for å leie ut trevirket til tresko- eller hjulfabrikk. Også brukets vassdragsrettigheter ble lagt ut til salgs, det som kapteinen på turistferja kaller Whiskey-fossen, hvor turistene kan fylle glasset på sightseeing i Lysefjorden.

Tyskeren hadde laget en liten kjøkkenhage rundt huset hvor han blant annet hadde drevet fram et kraftig fikentre. Noen geiter var svært plagsomme og til slutt sprakk det for Heinrich Mohr. På tresko jaget han etter geitene, og vippet et par av dem utfor Hengjanenibbå.

Dagen etter kom Lars Bratteli, som eide geitene, springende opp fra Bratteli. Det ble et kraftig basketak. Lars Bratteli fikk tyskeren under seg, og hvis ikke Sikke hadde satt en høygaffel i ryggen på Lars, spørs det hvordan det hadde gått. En annen - og mer sannsynlig - versjon av historien er at Sikke slo løs med en rive.

Spedbarnet døde

30. oktober 1917 giftet Sikke og Heinrich Mohr seg borgerlig på Ryfylke sorenskriverkontor. Byselger Kristian Bærheim og paraplyselger Johannes Johnsen, seinere finansrådmann i Stavanger, var forlovere. I protokollen framgår det at Mohr har hatt et tidligere ekteskap som ble oppløst ved dom i mars 1912.

- Sikke overnattet hos Idsø i Bergelandsgaten, de var slektninger, mens tyskeren overnattet hjemme hos oss, forteller Sigurd Wold (83). Han og søsteren Aud Simonsen eier familiehytta Trollkroghytta, som ble bygd i 1919 ved Skogavatnet i Hengjane. Svogeren Asbjørn Simonsen forklarer at Sikke sine slektninger ikke ville ha noe med tyskeren å gjøre.

Kanskje på grunn av tyskerens rykte, kanskje fordi de hadde «levd i synd», kanskje den borgerlige vielsen?

8. januar 1918, bare to måneder etter giftermålet, fikk Sikke Hengjane og Heinrich Mohr et barn, trolig en gutt. Hun var da 43 år, han 30. Den nybakte faren gikk og bar spedbarnet på innsiden av klærne. Det var nok svakt og trengte kroppsvarme. Men den lille døde fem dager etter fødselen. Det gikk fem dager til før barnefaren reiste til presten og varslet.

«Antagelig tarmbetennelse» står det som dødsårsak i Klokkerbok for Høgsfjord sokneprestkontor, i dag det er naturlig å tenke at barnet kan ha vært prematurt.

Barnet døde på Hengjane og ble ikke jordfestet - altså ikke gravlagt på kirkegård. Barnet er ført inn i fødelsregisteret som «navnløst og uten daap». Sikke tørket tårer når hun seinere fortalte besøkende om da ektefellen bar det nyfødte barnet inne på brystet.

- Navnløs og udøpt, og fem dagar gammelt. Et usynleg fotavtrykk på jorden. Men likevel et spor for alltid i mora sitt hjerte, sier Tora-Liv Thorsen i Forsand Sogelag.

Kanskje var det barnets død som sendte Heinrich Mohr inn i et livsløp som skulle gjøre han beryktet i hele landet? Flere skriftlige kilder beskriver en mann som oppførte seg manisk, blant annet da han vandret rundt nattestid med en mann som var interessert i å kjøpe hyttetomt.

Eller kan hende var det økonomiske problemer som førte tyskeren utfor stupet?

- Hengjane-tyskeren nektet å betale de svenske rallarene som lagde veien og de truet med å drepe han. Da kom han løpende til bestefar, Rasmus Oftedal, forteller Roy Oftedal, en av dagens eiere i Hengjane Sameie.

Heimebrent

Heinrich Mohr begynte å lage brennevin i stor stil. Brenneriet var skjult under en heller ved elva nedenfor gården. Sukker fikk han fra en grossist i byen. Sikke leverte ferdigvarene til en«agent» på Jørpeland, mens tyskeren reiste selv til Stavanger og andre steder. Lensmann Espedal fra Forsand var stadig på jakt, men lette lenge forgjeves etter brenneriet, som var godt kamuflert. Fingeravtrykkene til Hengjane-tyskeren viser ennå i sementen som ble brukt i brenneriet.

Vinteren 1920/21 dro noen karer fra Jørpeland inn og stjal en dunk med sats. Det var skare og is på Skogavatnet, så de sprang på lette føtter til Neverdalen, hvor det sto et hus på den tiden, og pustet ut. Men tyskeren var raskere enn de hadde regnet med, og mens de ante fred og ingen fare, kom han settende. De sprang det de var gode for med dunken på ryggen, men tyskeren sendte en salve i ryggen på sistemann i flokken.

- Det var som å bli pisket over ryggen da skuddet gikk, men heldigvis hadde jeg tjukk genser på, fortalte mannen etterpå, han hadde hagl i ryggen til sin død.

«En oppsiktsvekkende brennevinsaffære er under oppseiling», meldte flere Stavanger-aviser 9. mars 1921. Neste dag tok Heinrich Mohr rutebåten til Stavanger med en ny forsyning. Da han gikk i land ble han arrestert, og tatt med ni flasker sprit. I dommen heter det at 33-åringen hadde brent og solgt cirka 200 flasker sprit. Han forklarte at han satt i dårlige økonomiske kår, og var blitt ilignet 69 kroner i kommuneskatt. Hengjane-tyskeren fikk 300 kroner i bot, subsidiært 30 dagers fengsel.

De økonomiske problemene økte.

Dømt for tyverier og utvist fra Norge

Året etter - i 1922 - kom Heinrich Mohr igjen i klammeri med lovens lange arm. Da hadde han begynt å livnære seg av fiske.

En stor og kostbar makrellnot forsvant fra et naust på Sokn 1. mars. Den ble seinere oppdaget på Kvalvåg i Strand, og politibetjent Brekke på Jørpeland fakket tyskeren og to andre. Ved ransaking av siktedes hjem og ombord i hans motorskøyte, fant politiet et helt lager av tyvegods. Mange kjerrelass ble kjørt til politistasjonen på Jørpeland. Både garn, teiner, ruser og diverse fiskeredskaper, som var stjålet i Nord-Rogaland og andre steder, samt et gevær og hermetikk som stammet fra et innbrudd i en hytte på gården Vatne i Strand, rapporterte Haugesunds avis.

Dommen falt i oktober 1922. Måneden etterpå ble gården Hengjane solgt til Rasmus Oftedal fra Jørpeland og sønnene hans Berner og Torberg. Etterkommerne deres eier Hengjane Sameie i dag.

Heinrich Mohr ble dømt til 9 måneders fengsel for tyveriene. De to medhjelperne fikk 60 og 90 dager. I 1923 ble Mohr utvist fra Norge og sendt til Tyskland. Allerede sommeren etter utvisningen skal han ha skamskutt to tyske fiskere med revolver. Han ble dømt til 6 år og 1 måned i fengsel i Lübeck i desember 1924, for tyveri, forsøk på ran i åpen sjø, i forening med mordforsøk. I hjemlandet hadde han to ganger tidligere blitt dømt til henholdsvis 6 måneder og 1 års fengsel for tilfeller av tyveri og underslag. Dette framgår av avisenes rettsreferater og dommen etter den neste hendelsen, som for alvor gjorde Hengjane-tyskeren herostratisk berømt.

Mordforsøket utenfor Lista

9. mars 1929 kom den nå 42 år gamle Heinrich Mohr tilbake i Norge med dampskipet «Kong Magnus» fra Hamburg, med forfalsket pass under navnet «Bruno Ecker». Han leide seg et værelse hos et gammelt ektepar på Buøy. Her hadde han besøk av to «piker». 11. mars satte tyskeren inn annonse i Aftenbladet om at han ville kjøpe en 9-10 meter lang fiskebåt.

Den 36 år gamle fiskeren Johan Racin Elleflådt fra Roaldsøy i Stavanger leste annonsen og møtte tyskeren. Båteieren forlangte 1600 kroner for motorbåten «Roald». Tyskeren, som fremdeles kalte seg «Bruno Ecker», oppga å skulle kjøpe båten for en viss Heinrich Mohr og bød 2500 kroner mot at selgeren foretok en del utbedringer.

Elleflådt og kona signerte kjøpekontrakt og fikk 500 kroner på forskudd. Resten av pengene skulle han få i Flekkefjord, hvor kjøperen visstnok oppholdt seg.

Onsdag 27. mars gikk mennene om bord i båten. Da fikk båtselgeren hele kjøpesummen. Han ville legge pengene igjen i Stavanger, men tyskeren insisterte på at han skulle ta pengene med på båtturen, siden det var en forutsetning for handelen at motoren var driftssikker. Ved 15-tiden satte de kursen sørover.

Da de var reist fra Stavanger sa tyskeren at reisemålet var Hidra, ikke Flekkefjord. Båten ankom Hidra neste dag, og der ble de liggende til 23-tiden på kvelden. Tyskeren gikk i land for å treffe den angivelige kjøperen. Han kom tilbake og opplyste at kjøperen ikke lenger bodde der, men var flyttet til Farsund. Elleflådt hadde begynt å få sine tvil, men gikk med på å reise videre. Ferden gikk videre sørover i kuling og høy sjø. Tyskeren styrte, nordmannen passet motoren.

I 14-15-tiden neste dag befant de seg utenfor Farsund. Elleflådt var trøtt etter nattevakten og varmen fra motoren og sola gjorde han søvnig. Han satt først og duppet en stund, før han falt i søvn med hodet på maskinkassen. Han våknet plutselig av et voldsomt slag i bakhodet og trodde først det var masten som falt ned. Han lå en liten stund «bedøvet», men reiste seg og så at tyskeren stod og holdt på rorpinnen - den var brukket. Han hadde et «sinnsykt» uttrykk i ansiktet.

Det ble et basketak. Hengjane-tyskeren slapp rorpinnen og prøvde å vippe Elleflådt på sjøen. De veltet rundt i båten. Så forsøkte Mohr å fange båteieren med et tau rundt halsen, men han vred seg løs. Deretter begynte de å kjempe om en skiftenøkkel og tyskeren ga Elleflådt et kraftig slag i hodet på så han ble dårlig et øyeblikk.

Men nordmannen kviknet raskt til og lovet vekk både båten og pengene om han bare ble latt i fred. Han sa han hadde kone og fire barn å forsørge. Tyskeren fikk pengene og kjøpekontrakten, som han rev i stykker. Så ville han sette nordmannen av på en øde holme, men Elleflådt fikk overtalt tyskeren til å sette seg i land i Farsund.

Ved 16-tiden skjærtorsdag kom fartøyet til Farsund. Da motorbåten kom til kais var nordmannen resolutt nok til å skru av parafinrøret på motoren slik at tyskeren ikke kunne komme seg av gårde. De kranglet om oppgjøret, og gikk så i fellesskap til politiet.

Politibetjent Andreas Karlsen (50) fra Farsund vitnet og fortalte i retten at de to mennene kom inn på politistasjonen. Her forklarte Mohr at han hadde kjøpt og betalt motorbåten, mens Elleflådt hevdet at han ikke hadde fått pengene. Politimannen fikk se kjøpekontrakten og henviste dem til lensmannen. Overfallet ble ikke nevnt i første omgang, fordi tyskeren hadde truet med å drepe Elleflådt hvis han sa noe.

Etterpå tok tyskeren båten og satte seil mot et mekanisk verksted for å få fikset motoren. Derfor gikk Elleflådt rett tilbake til politiet. Han viste et gapende sår i bakhodet og forklarte seg om overfallet. Da tilkalte politibetjenten forsterkninger og Hengjane-tyskeren ble arrestert.

Sikke ville ikke avgi forklaring

I lagmannsretten i Kristiansand hevdet han at nordmannen hadde forlangt mer penger, og at dette førte til en slåsskamp på sjøen. Mohr forklarte også at hadde reist til Norge under falsk navn for å hente sin 54 år gamle kone Sikke Hengjane til Tyskland.

Det er verken ungdom, skjønnhet eller penger som han trakter etter, men kona hadde skrevet noen brev som kunne «verbarme en stein», heter det i referatene.

Sikke møtte i lagretten som siste vitne, men ville ikke avgi forklaring, til ektefellens misnøye. Til politiet hadde hun tidligere forklart at hun ikke hadde hørt fra sin ektefelle siden 1927, da han skrev at hun ikke måtte gå med på skilsmissen han tidligere hadde bedt om.

Avslutningsvis sa statsadvokat Haavik at det var lett å gjennomskue planen. Heinrich Mohr hadde en signert kjøpekontrakt, som bevis for at kjøpesummen var betalt. Hvis han hadde lykkes med å lempe Elleflådt på sjøen, ville man trodd at han hadde omkommet ved en ulykke.

Dommen falt 31. mars 1929. Heinrich Mohr ble dømt til 9 års fengsel, med fradrag av 45 dager i varetekt. Han ble kjent skyldig på alle punkt: Ran, drapsforsøk, forfalskning av pass, ulovlig tilbakekomst til Norge, falsk anklage og for å ha brukt falsk navn. Han måtte betale 300 kroner i erstatning og 400 kroner i oppreisning til Elleflådt.

Dommen ble anket til Høyesterett, hvor Heinrich Mohr lovet bot og bedring, «særlig hvis noen ville hjelpe han til en ubebodd øy, ledsaget av en enslig, gjerne flere ganger straffet kvinne, for der å grunnlegge et hjem». Men kjæremålsutvalget avviste anken.

Heinrich Mohr ble sendt til Akershus landsfengsel for soning. Da Hengjane-tyskeren hadde sittet i fengsel en stund, ble han erklært for sinnsyk i desember 1930 og overført til Reitgjerdet sinnsykeasyl. I august 1932 ble den «sinnsyke» hjemsendt til Tyskland, slik praksis var for fremmede statsborgere. Men i Tyskland kom legene til at han var normal.

På frifot

3. november 1932 skrev Arbeiderbladet at Heinrich Mohr igjen var på frifot.

- Det har vært nevnt at han kunne ventes til Norge når som helst, men det ville han stå seg dårlig på. For hvis han kommer til Norge kan han vente å bli innsatt til avsoning av resten av straffen, het det i artikkelen.

Aftenbladet har ikke klart å finne ut mer om skjebnen hans.

Sikke dør

Sikke levde alene på Hengjane fra 1922 til hun døde i 1934. Gifteringen med «Dein Heinrich» ble sendt til et fengsel i Kiel, som var siste kjente adressen til Heinrich Friedrich Christian Mohr.

Men ringen kom i retur. På auksjonen etter Sikke ble den kjøpt av en kar fra Lysefjorden for 8 kroner, med forbehold om at hvis tyskeren dukket opp igjen var ringen hans.

Det ble skrevet minneord i både 1ste Mai og Aftenbladet: «Det var ingen hemmelighet, selv om Sikke nødig snakket om det, at hun håpet på atter å få sin Heinrich tilbake. Han gjorde seg ikke bare fordelaktig bemerket denne tyskeren, men for Sikke har han nok vært det umistelige. Når Sikke ikke ville flytte fra Hengjane kan det ha sin grunn i at hun ventet «atter en gang å se sin Heinrich hos seg».

Sommeren 1934 hadde hun nettopp kommet fra sengen etter et langt og smertefullt sykeleie. Det var noe galt med hjertet. Da sommeren kom, sto hun utenfor døra til det skrøpelige huset og tok mot turister. Men i august ble hun hentet av folket på Bratteli. De bar henne dit på et dørblad langs skrentene ved Lysefjorden. Sikke ble født på Hengjane og tilbrakte hele livet ved Lysefjorden. I ungdommen jobbet hun på nabogården Torsnes ved Refsvatnet. På gården Bakken minnes de at hun kom med spann geitemelk for å bytte til seg kaffe.

Om sommeren kunne det være folksomt på Hengjane av byfolk på tur. Sikke tok vel i mot gjestene, hun viste de rett vei og pratet om løst og fast. Hun hadde noen ord til alle, lett og munter i tonelaget, småvittig og gjerne opplagt til en liten spøk.

«De ytterst trange kårene, det umenneskelige slitet og den barske naturen maktet aldri å knekke det gode i henne».

Fraflyttet

Lenge sto Hengjane til forfall. Løa ramlet ned, gårdshuset i ferd med å lide samme skjebne.

- Det var jeg som berget huset, det holdt på å dette ned. Det hadde ikke stått en vinter til. Jeg hadde et fryktelig arbeid med å sette det i stand og holdt på i årevis. Far min, Torberg, var med, forteller Roy Oftedal.

Han har brukt det gamle gårdshuset som hytte i over 50 år. I veggene er det kulehull etter at Hengjane-tyskeren skjøt blink innendørs. Noen sier det var etter fluer. I ei køye er navna Torberg og Berner skåret inn, sammen med 1922 - året da Oftedal-familien fra Jørpeland kjøpte Hengjane. Sikke ble boende.

- De måtte springe inn og se etter Sikke til alle tider. Hun klarte seg ikke selv på slutten, forteller Roy Oftedal.

Stavanger turistforening holder på å utvikle Lysefjorden rundt.

-Lysefjorden er mer enn Preikestolen, Kjerag og Flørli. Og vi prøver å få fram alt det andre flotte langs fjorden, for eksempel Hengjanenibbå, sier styreleder Gunhild Holtet Eie.

Kilder:

Sigleif Engen, Forsandboka (1981), Ivar Tjelta, Forsand & Høle : fjordene, bygdene og folket (1996), Jan Alsvik, Statsarkivet i Stavanger Cirka 100 avisartikler og fire dommer fra Nasjonalbiblioteket og Arkivverket. Takk for hjelpen til brukere på Arkivverkets forum!

Trange kår, sterke folk

Ola Barkve takker Arne Kleppa for et interessant foredrag med utgangspunkt i boka "Det sviv ikkje lenger"

Om noen skulle tro at historieinteresse var et uttrykk for en oppfatning av at «alt var bedre før», tar de feil. I alle fall når det gjelder Arne Kleppa, som sammen med Johan Livastøl, Sigbjørn Schmidt og Jens Kleppa har skrevet boka «Det sviv ikkje lenger» om avsidesliggende og fraflytta gårder i Hjelmeland.

Tirsdag 10. mars 2020 holdt Kleppa et engasjert foredrag om livet i «gamle dager» på småbruk og husmannsplasser for et førtitalls frammøte i Biblioteket på Jørpeland. Det var sannelig ingen romantisering av fortiden, men en levende skildring av fargerike og sterke mennesker som slet seg gjennom livet i det vi i dag vil oppfatte som ytterst trange kår.

Ideen til boka sprang ut av et turprosjekt – arrangerte turer til avsidesliggende, nedlagte gårder i Hjelmeland, en kombinasjon av turglede og interesse for lokalhistorie. I kåseriet sitt ga Arne Kleppa tilhørerne noen glimt inn i det harde livet på disse avsidesliggende gårdene, fra Driftland og Vormeland, fra Tengesdal og Jørmeland og Segadal.

Det måtte styrke til for å klare seg på slike steder, og sterke var de, de fem søsknene som holdt ut på Driftland til noen av dem ble så gamle at de måtte bæres ned for å tilbringe sine siste år på sjukeheimen i Årdal. Sterk var den også, familien på mor, far og 13 barn som i 1891 emigrerte til Amerika fra husmannsplassen Oksabåslia og slo seg ned i Illinois. Og sterk var han, Olav Kløv, som i 1906 ble rammet av poliomyelitt, tre år gammel, og ble lam fra livet og ned. Likevel klarte han seg gjennom livet på fjellgården Kløv «med overkropp som en hellensk bryter» og en imponerende aksjonsradius på hjemmelagede krykker.

Nei, Arne Kleppa og hans medforfattere til «Det sviv ikkje lenger» romantiserer sannelig ikke om fortiden. Men de tatt vare på en viktig del av vår felles historie, og har dessuten laget en varm hyllest til menneskene som levde på steder hvor ingen lenger bor.

Møte om Tauferja - historie 12.02.2020

Munter ferjehistorie


Tauferja120220 2

Det var mange som ville høre Jone Laugaland fortelle

 

 

Tauferja120220 

 

Med åpningen av Ryfylketunnelen er Tauferja blitt historie, og etter Strand historielags årsmøte i kinosalen på Jørpeland onsdag 12. februar, fikk over 60 frammøtte presentert ferjehistorie på muntert vis av den utflytta hjelmelandsbuen Jone Laugaland – journalist og forfatter med fartstid på Tauferja. Det ble en historie om ferjer og folk, om skippere og styrmenn, om matroser og triser, om kaimenn og folkeliv på kaien, om grunnstøtinger og uhell, men også om trivsel og glade folk om bord – ja, til og med en kjærlighetshistorie eller to. Ferja var selve livstråden mellom Ryfylke og Stavanger, men også en møteplass for både byfolk og ryfylkinger, for alt fra yrkessjåfører til kinesiske turister.

Laugaland gikk tilbake til femtitallet, til den gangen Solbakk hadde to butikker og daglige anløp av rutebåt, da «Fjordbris» var selve bindeleddet mellom Strand og Stavanger, og DSDs og Jøsenfjords båter kappkjørte gjennom Lindøysundet. Men så ble det mer og mer biler og trafikk utover femtitallet, og da bilrasjoneringen ble opphevet i 1960, overtok bilferjene. Laugaland var innom de fleste av tauferjene, fra den første «Tau», som tok 30 biler og gikk 5-6-7 turer om dagen, til de siste gassferjene som kom i drift i 2014. Det var en historie om båter, men framfor alt om menneskene om bord, både besetning og passasjerer, om alt fra kaffesladder til syketransport og barnefødsler på ferja. For de fleste i forsamlingen var den en viktig del av deres egen historie.

NB! NB! Møte i historielaget tirsdag 10. mars!

Ved en feiltakelse kom det ingen annonse i Strandbuen, men det blir altså temamøte om lokalhistorie i Biblioteket, Torghuset på Jørpeland tirsdag 10. mars kl. 18.30: Arne Kleppa kåserer om den nye boka om nedlagte gårder i Hjelmeland, "Det sviv ikkje lenger". Vel møtt!

 

Møte om Kolabygda 15-1-2020

Møte 15.1.2020

 

 Mote 15012020b

Thora-Liv Thorsen fortalte til ivrige lyttere.

 

 

Levende historie fra Kolabygda

Et fullstappet kjellerlokale i Folkets hus på Jørpeland ble onsdag kveld 15. januar presentert for levende historie fra Kolabygda, det nyeste tilskuddet til Strand kommune. Engasjert og kunnskapsrik forteller var Tora-Liv Thorsen, med god assistanse fra Eli Helena Stein. Det var en historie om et liv i små kår, på små gårdsbruk med noen få kyr, noen sauer og høns, der det for det meste var nødvendig å kombinere med fiske for å skaffe seg nok til å leve av. Den som eide skog, var også bedre stilt. Bygda har jo navnet sitt fra brenning av trekull, som ikke minst ga tjære til å tjærebre båtene. Tre sagbruk har det også vært i Kolabygda. Det var også en historie om godt naboskap og samhold, og en sjelden gang om store lykketreff, som det eventyrlige brislingkastet i Skeivik for 60 år siden, da 75 tonn brisling plutselig skaffet et notlag mer penger enn de hadde sett før. Vi ser fram til å høre mer fra Kolabygda i Strand Historielag.

Slektskveld 06-11-2019

Far etter mor

Mote0611119

 

 

 

Kvinnene var kanskje ikke så undertrykte for 3-400 år siden som en skulle tro, var konklusjonen historikeren Birger Lindanger trakk etter et par timers lærerikt, engasjerende og underholdende foredrag i Torghuset på Jørpeland om kvelden onsdag 6. november. Lindanger er leder for Rogaland historielag.

Historie – også lokalhistorie – dreier seg ofte om politisk og økonomisk historie, og blir ofte sett fra mannens synsvinkel. Lindanger ville heller dreie det over på det man kan kalle mentalitetshistorie: Hvordan opplevde folk livet for mer enn 150 år siden? Hva tenkte de, hva trodde de på, hva lå bak handlingene deres?

Verden som omga folk i Norge og Ryfylke for tre-fire hundre år siden, var på mange måter annerledes enn den er i dag. Lindanger understreket blant annet hvor liten avstand det var mellom liv og død, hvordan døden var nær helt fra livets begynnelse. Barnedødeligheten var skyhøy, halvparten døde før de ble voksne. Mange barn opplevde at foreldrene døde tidlig. Pest og andre dødbringende epidemier rammet hele samfunn med ødeleggende kraft. I slike omgivelser tydde man til religionen – så korte og risikofylte liv var meningsløse uten tro på et liv etter døden. Og det gjaldt ikke bare kristendommen, påpekte Lindanger: Kirken var til søndags, til hverdags var de omgitt av alle slags ånder, vetter, haugfolk, huldre og troll. Slik forklarte de det uforklarlige. Når ferdatorsken forsvant fra Skudefjorden, skyldtes det bannskap og annen synd i Skudeneshavn. Sykdom var Guds straffedom for et syndig liv. Disse forestillingene styrte livet til folk.

Ikke hadde de noe sosialt nett å berge seg med, heller. Enhver måtte berge seg sjøl. Gikk det skeis med gården, ble alternativet gjerne å tigge. Under «den lille istid» fra midt på 1500-tallet til midt på 1800-tallet sviktet ofte avlingene, og mange måtte legge ut på tiggerferd. Slik oppsto fantefolket – familier som hadde gitt opp.

Mens vi i dag gjerne ser tilværelsen som en utvikling framover mot noe, hadde folk på 1600-tallet en syklisk livsforståelse. Året var syklisk, livet var syklisk. Alt gjentok seg, ingenting ble grunnleggende forandret. Det preget også tankegangen.

Forholdet til styresmaktene var temmelig fjernt – kongen satt i København og statsmakten var nokså skrøpelig i Norge. Tingordninger kom til heder og verdighet igjen, bønder ble vant til å møtes for å diskutere, dømme og regulere. Slik oppsto en betydelig kompetanse på grunnplanet, og mye ble gjort på dugnad.

Hvordan var forholdene på familieplan? Mellom ektefeller? Gårdsdriften var avhengig av begge to, men med klar arbeidsdeling: Mannen hadde ansvaret utad, men kvinnen hadde enerett til husnøklene og hadde på mange måter den interne styringen. Mannen var ute i skog og mark og hadde ansvaret for hest og sau. Kvinnen styrte i huset og hadde ansvar for kyr og melking. Menn slo høyet, kvinner rakte.

Kjærligheten hadde ikke alltid forrang ved valg av kone eller mann; ofte var det foreldrene som avgjorde, med det de trodde var gårdens beste som kriterium. Døde den ene, gikk det som regel ikke så lenge før enka eller enkemannen giftet seg om igjen – bondeyrket var for mann og kvinne sammen. Men det gikk som regel litt lenger før enka giftet seg om igjen; kanskje nøt hun perioden hvor hun selv hadde den hele og fulle kontrollen – for det hadde enkene. Og når enka eller enkemannen giftet seg om igjen, var det gjerne med en mye yngre mann eller kvinne, slik at aldersforskjellen ofte var stor.

Kvinnene i gammel tid kunne ha så mange forskjellige roller – festarmøy, brud, husfrue, ektefelle, enke, mor, datter, stedatter, folgekone, tjenestejente, husmannskone, naturlege, fantekone. Alt ga ulik status. Men som bondekone, husfrue, hadde hun ganske stor innflytelse bare ved å kontrollere husnøklene. Det var hun som styrte over maten og forrådet, der hadde ikke mannen rett til å blande seg inn.

Utad var det mannen som skulle styre, og det var mannen som etter loven skulle drive handel. Men det finnes mange eksempler på at også kvinner drev handel, at bondekoner dro til byen for å selge varer. De kunne også opptre selvstendig i rettssaker, påpekte Lindanger, som altså hevdet at kvinnene hadde en sterkere posisjon i samfunnet for noen hundre år siden enn vi kanskje har en tendens til å tro i våre dager.

Referent: Harald Maaland

Friundervisningen - skolen for de voksne

Av Harald Maaland

 

Hansen Hjelbak

Kjell Hansen og Herman Hjelbak var sentrale i Friundervisningen i Strand; Hansen som daglig leder fra 1970 til 2011,      Hjelbak som mangeårig kursleder og styreformann fra 1992 til 2011. (Foto: Strandbuen)

 

Et av de viktigste trekkene ved samfunnsutviklingen i Norge etter den andre verdenskrigen, er det vi gjerne kaller utdanningseksplosjonen. Inntil ungdomsskolen ble gradvis gjennomført over hele landet i 1960-årene, var det sjuårig obligatorisk folkeskole i Norge. De første årene etter krigen var det fremdeles mange som gikk rett fra folkeskole til jobb, 14-15 år gamle. I skoleåret 1945-46 var det litt over 15.000 gymnaselever i Norge. Tretti år senere var tallet nesten firedoblet. I dag går alle en tiårig obligatorisk grunnskole, de aller fleste fortsetter tre år på videregående skole, og svært mange tar også høyere utdanning.

Dette har betydd en gjennomgripende endring av det norske samfunns- og arbeidslivet; kravet til formell og teoretisk kompetanse er et helt annet i dag enn for et par generasjoner siden.

De offentlige, ordinære skolene og utdanningsveiene – grunnskole, videregående skole, høyskole og universitet – er hovedstammen i denne utviklingen. Et viktig supplement har vært frivillige kurs og voksenopplæring.

Det finnes en rekke organisasjoner som tilbyr slike kurs og utdanning. En av de mest sentrale har vært Friundervisningen, siden 1965 også kalt Folkeuniversitetet. Den skriver seg helt tilbake til 1864, da Studentersamfundets Fri Undervisning ble opprettet i Oslo. Tanken var å la mennesker utenfor det akademiske miljøet få del i den kunnskapen som fantes i universitetsmiljøet i Oslo. Senere kom avdelinger i Bergen og Trondheim til, og i 1948 ble Norske Studenters Friundervisning stiftet som landssammenslutning. Fra universitetsbyene spredte virksomheten seg til mindre byer og tettsteder.

Strand først i Rogaland

Strand var det første stedet i Rogaland hvor Friundervisningen etablerte seg. Det skjedde i 1951, da Trygve Jonsson ble ansatt som studielektor i et samarbeid mellom Studentersamfundets Fri Undervisning, Stavanger Electro-Staalverk A/S og Strand kommune. Stålverket skaffet penger, kommunen holdt lokaler. I starten var kursene i første rekke beregnet for stålverksansatte, men snart kom også andre til. Det ble etter hvert undervist i så forskjellige fag som engelsk, fransk, bokføring, tegning, kunstforståelse, maling, sløyd, søm, esperanto, psykologi, bil- og motorlære, maskinlære og andre yrkeskurs, altså en blanding av teoretiske fag, yrkesfag og rene hobbykurs. Rundt 30 prosent av kursdeltakerne den første tiden var unge strandbuer som ville lære seg engelsk. Før andre verdenskrig var tysk det viktigste fremmedspråket i Norge, etter krigen ble engelsk dominerende. Men det tok tid før engelskundervisningen i den ordinære skolen ble omfattende, så mange følte nok behov for ekstra opplæring i engelsk.

Friundervisningens satsing i Strand viste seg populær og vellykket, og snart spredte den seg til andre industristeder som Sauda, Odda og Mo i Rana. Fra 1952 til 1960 var lektor Rolf Tryggeseid ansvarlig for kursene, senere overtok magister Ingrid Pettersen. I 1962 ble Friundervisningen i Strand skilt ut som egen avdeling med et lokalt styre under ledelse av Leiv M. Tungesvik. Kommunestyret oppnevnte Knut A. Jøssang til sin representant i styret.

Oppslutningen var litt varierende utover 1960-tallet. I 1958/59 var det 148 deltakere på kurs i engelsk, fransk, tysk, metallsløyd og diverse hobbykurs. I 1963 var det 122 deltakere fordelt på 21 klasser i engelsk, tysk, norsk og en del praktiske fag. Noen av kursene foregikk på Heia, Idse og i Bjørheimsbygd, men de fleste på Jørpeland. I 1964 var det 148 deltakere fordelt på 16 klasser, men i 1965 var tallet sunket til 64 deltakere på 6 kurs. Ifølge referater fra styremøter på denne tiden var det problemer med å få nok påmeldte til de planlagte kursene. I januar 1965 ble det holdt et møte mellom flere organisasjoner som drev kursvirksomhet og som hadde samme problem. De diskuterte et mulig samarbeid om påmeldingen, men det framgår ikke av referatene hvordan det gikk. Det var på denne tiden at fjernsynet etablerte seg som sentrum i stuene rundt omkring i Norge; kanskje det gikk litt ut over andre fritidsaktiviteter?

Ungdomsskole- og gymnasfag

I 1970 ble Kjell Hansen ansatt som studiesekretær, og fra 1984 fortsatte han som studierektor i en 50 prosent stilling. Hansen ledet Friundervisningen i Strand helt til virksomheten ble avsluttet i 2011. På denne tiden kom det et nytt element inn i kursvirksomheten: undervisning fram mot deleksamen i ungdomssskolefag. Midt på 1960-tallet ble den sjuårige folkeskolen erstattet med niårig grunnskole, og etter hvert var det mange med folkeskoleeksamen som så behovet for å «oppgradere» til eksamen fra den niårige skolen for å komme videre. Friundervisningen holdt slike kurs i engelsk og matematikk, senere også i norsk og tysk. Slik ble Friundervisningens tilbud på noen felt et direkte supplement til den offentlige skolen.

Tilsvarende deleksamenskurs ble også holdt for diverse fag på gymnaset (videregående). Her var det særlig mange kvinner i voksen alder som deltok. De første tiårene etter krigen var det mange kvinner som giftet seg unge og stiftet familie tidlig, og som senere fikk lyst til og behov for å skaffe seg mer utdanning. Da var det praktisk å kunne ta slik videreutdanning gradvis og på fritiden hjemme i Strand, i stedet for å måtte pendle til Stavanger. Med en til to kurskvelder i uka kombinert med hjemmestudier var det mange som etter hvert skaffet seg også høyere utdanning, for eksempel som lærer. Bjørg Heggland fortalte til Strandbuen i mai 2011 hvordan hun hadde gått kveldsgymnas og senere blitt lærer. Ingvild Strand fortalte i 1992 til Stavanger Aftenblad om en tilsvarende utdanningsvei – hun kombinerte en stilling som håndarbeidslærer med kveldgymnas, og gikk deretter på lærerskolen.

Det var alltid stor påmelding til disse deleksamenskursene – ofte opptil 80 deltakere som vanligvis valgte å ta eksamen i to-tre fag i året. Kursene fortsatte i mange år, helt opp mot år 2000. Dette er et av de viktigste utviklingstrekkene i Norge på 1970-tallet og utover: kvinnenes inntog i høyere utdanning og det betalte arbeidsliv. Til denne utviklingen bidro altså også Friundervisningen. Og det pågikk lenge – i 1992 var 80 prosent av elevene ved Friundervisningen i Strand stadig kvinner.

Gullalderen

1970- og -80-årene var i det hele tatt Friundervisningens gullalder. Det var ikke bare teoretiske fag på ungdomsskole- og gymnasnivå som trakk folk, det var også god oppslutning om såpass eksotiske hobbykurs som makramé og japansk broderi. Veldig populære i mange år var kurs i porselensmaling og båtførerkurs. Mot slutten av 70-årene tilbød Friundervisningen dessuten stadig flere yrkesrettede kurs – teknisk tegning, sprengningssertifikat, sveising, førerkort klasse 2, for eksempel. Ikke minst ble slike kurs viktige etter konkursen på Stålverket i 1977-78, da mange arbeidsledige hadde behov for ny opplæring. Det gjaldt blant annet sertifiseringskurs for maskin- og truckførere og andre yrkesrettede kurs, men det ble også gitt kurs i engelsk med tanke på tidligere stålverksansatte som nå skulle ut på oljeplattformer i Nordsjøen, hvor de trengte engelsk.

Mange kurs ble arrangert i samarbeid med næringslivet og/eller kommunen, alt etter behov. Videreutdanningskurs for lærere ble arrangert i samarbeid med lærerhøyskolen, noe som betydde mye for lærerkompetansen i Strand. Kurs ble holdt i fagene norsk, biologi, historie, forming og spesialpedagogikk. På syttitallet ble det også holdt handelsskolekurs.

Utover 1980-tallet var oppslutningen rekordhøy: I 1984 ble det holdt 90 kurs med 898 deltakere; i 1985 92 kurs med 1000 deltakere, i 1987 103 kurs med 1174 deltakere. Viktig var det at kursvirksomheten i denne perioden også fikk stor offentlig støtte – etter at Lov om voksenopplæring kom i 1976, ble dette ansett som en viktig offentlig oppgave. I 1979 fikk Friundervisningen i Strand ca. 150.000 kroner i statsstøtte, mens kommunen bidro med 35.000 og Rogaland fylke med 17.000. Deltakerne betalte til sammen 91.000 kroner i kursavgift. Statstilskuddet kom i 1980 helt opp i 234.000 kroner, det høyeste noen gang. I 1982 ble det redusert til 79.000 kroner, men steg utover mot slutten av 1980-tallet igjen, til 175.000 i 1987. Det kommunale tilskuddet var det året på 54.000 kroner, mens den samlede deltakeravgiften da var kommet helt opp i 440.000 kroner.

Senere ble de offentlige tilskuddene kraftig redusert, inntil de utover på 2000-tallet ikke utgjorde mer enn rundt 15.000 kroner årlig. Stat og kommune så åpenbart ikke behovet for denne typen voksenopplæring som så stort etter at stadig flere fikk sin opplæring gjennom videregående skoler og høyere utdanning.

Nedtur etter 2000

Oppslutningen om Friundervisningen i Strand holdt seg forholdsvis god også utover 1990-tallet, med 700 kursdeltakere i 1992 og 5-600 deltakere midt på 90-tallet. Etter 2000 sank oppslutningen kraftig – til 270 deltakere i 2004, 177 i 2007, 225 i 2008, 133 i 2009 og 202 i det siste året, 2010. De siste ti årene var det nesten bare datakurs og sertifiserende kurs, basert på behov hos bedriftene. Blant annet samlet datakurs for pensjonister 2-300 deltakere. Behovet for voksenopplæring hadde åpenbart forandret seg, redusert av den kraftige utbyggingen av videregående og høyere offentlig utdanning.

I tillegg må det nevnes at Friundervisningen i Strand var en av fødselshjelperne til SUFYR – Senioruniversitetet for Ytre Ryfylke. SUFYR ble opprettet høsten 2004 i samarbeid med Friundervisningen i Strand og Strand bibliotek. Første forelesning ble holdt i januar 2005. FU Strand skaffet en startkapital på kr. 10.000 og administrerte SUFYR de første årene, og tiltaket fikk stor oppslutning.

I 2011 var det slutt for Friundervisningen i Strand. Avdelingen ble fusjonert med FU Vestlandet og ble dermed styrt fra regionkontoret i Bergen. Kjell Hansen gikk av som leder, og det ble aldri ansatt noen ny person til å fortsette virksomheten. Senere har det ikke vært kurs i Friundervisningens regi i Strand. Men i den aktive perioden på 60 år fra 1951 til 2011 var rundt 25.000 deltakere innom Friundervisningens kurs i Strand, og fullføringsprosenten var svært høy. Det var også god tilgang på lokale lærerkrefter. Behovet for slike kurs var i denne perioden stort, men kursene gjorde seg ikke selv. Særlig gjorde Kjell Hansen, daglig leder for virksomheten i førti år, en utrettelig innsats for å få kurstilbud på beina og strandbuer til å fylle opp plassene. Også Herman Hjelbak spilte en viktig rolle, både som kursleder i mange år og som styreleder fra 1992 til 2011.

Kilder: Strand Friundervisnings eget arkiv, Strandbuen, Stavanger Aftenblad.

Les mer: Friundervisningen - skolen for de voksne

Underkategorier

  • Lagsmøte om Kolabyda 15-1-2020

    Mote 15012020b

    Tora-Liv Thorsen fortalte for ivrige lyttere..

     

     Levende historie fra Kolabygda

     

    Et fullstappet kjellerlokale i Folkets hus på Jørpeland ble onsdag kveld 15. januar presentert for levende historie fra Kolabygda, det nyeste tilskuddet til Strand kommune. Engasjert og kunnskapsrik forteller var Tora-Liv Thorsen, med god assistanse fra Eli Helena Stein. Det var en historie om et liv i små kår, på små gårdsbruk med noen få kyr, noen sauer og høns, der det for det meste var nødvendig å kombinere med fiske for å skaffe seg nok til å leve av. Den som eide skog, var også bedre stilt. Bygda har jo navnet sitt fra brenning av trekull, som ikke minst ga tjære til å tjærebre båtene. Tre sagbruk har det også vært i Kolabygda. Det var også en historie om godt naboskap og samhold, og en sjelden gang om store lykketreff, som det eventyrlige brislingkastet i Skeivik for 60 år siden, da 75 tonn brisling plutselig skaffet et notlag mer penger enn de hadde sett før. Vi ser fram til å høre mer fra Kolabygda i Strand Historielag.

     

     

Joomla templates by a4joomla