Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Historiske turmål på Jørpeland

 

 

Jorpeland hist turkart

 

 

Jørpelands historie domineres av åpenbare grunner av industrihistorie, og da særlig stålverket. Denne oversikten vil forsøke å fortelle litt om historie som går lenger tilbake. Noen ganger hører man påstanden om at Jørpeland «bare var et par gårder før stålverket kom». Det stemmer selvfølgelig ikke, og mennesker langt tilbake i tid har levd her og satt spor etter seg. Det er disse menneskene denne turen egentlig handler om.

Ellers kan det være verd å merke seg at det er flere gårder på Jørpeland som ender nettopp på -land. Som for eksempel Jørpeland, Langeland, Førland og Tungland. Dette er gårder som antas å ha blitt ryddet i folkevandringstiden eller litt senere. Dette betyr ikke at det ikke bodde folk her før, men at det har vært et betydelig oppsving i aktivitet og folketall noen hundre år før vikingtiden begynte. Fjelde, Barka og Barkved er på sin side enda eldre gårdsnavn. De yngste gårdene her er Leite, Dalen, Notvik, Furenes og Selemork. Leite ble utskilt som egen gård ved at man i sin tid slo sammen to husmannsplasser som lå under Førland. Dalen, Notvik og Furenes var også husmannsplasser, og ble etter hvert utskilt som egne gårder. Særlig Dalen og Notvik ble regnet blant de absolutt største og beste husmannsplassene i Strand. Selemork har vært en egen gård lenge, men et gammelt sagn hevder at denne gården opprinnelig var en støl som lå under Tungland. © 2021 Stein Tau Strand Auestad Dokumentet kan kopieres og distribueres fritt

 

A Jernaldergravene på Barkaneset

Ytterst ute på Barkaneset, på Skydnaberget, ligger det to gravminner fra jernalderen. Slike graver var vanlige over lang tid, og det er derfor vanskelig å si mer om akkurat hvor gamle de er. Det eneste vi kan si, er at ut fra størrelsen er de neppe fra den katastrofale og ressursfattige tiden rundt år 600. Til det er de nok for store, selv om vi nok vanskelig kan være helt kategoriske her.

Begge er rundrøyser med en diameter på omtrent 12 meter. Den innerste er rundt 2 meter høy, mens den ytterste er omtrent 1,3 meter høy. Plasseringen av gravminner på denne tiden var neppe tilfeldig, og det at gravene ligger så langt ut mot sjøen kan tolkes som et tegn på at de som ble gravlagt her, hadde en tilknytning til sjø og hav. Kanskje har de dratt i viking eller på handelsferder. Vi vet ikke. Men de var neppe vanlige fiskere. Folk flest den gang ble gravlagt i flatgraver. Å bli hauglagt var forbeholdt de aller mest framstående i samfunnet, så uansett hva de gjorde i livet var dette mennesker som ble regnet som spesielt betydningsfulle i sin samtid.

Litt lengre inn, på sørsiden, ligger enda et gravfelt, her med hele fem rundrøyser. Alle er godt synlige, selv om de fleste er delvis overgrodd med lyng og mose. 3 av røysene er svært omrotet, kanskje fordi at man i senere tid ofte hentet stein fra gravrøyser til å bygge steingjerder av. I den innerste gravrøysa kan man skimte litt av selve gravkammeret i midten. Diameteren på de 5 røysene varier mellom 8 og 14 meter, og høyden mellom 0,4 og 1,5 meter.

 

B Jernalderbosetningen i Barkavika

Inne i selve Barkavika er det funnet en mengde spor etter bosetning fra jernalderen. Barkavika har åpenbart vært et sentralt sted i sørbygda den gangen, med mye aktivitet. Senteret for denne bosetningen lå nede ved sjøen, litt ovenfor der stien kommer ned til strandkanten og svinger parallelt med sjøen.

Barka er en svært gammel gård, som trolig har vært bebodd sammenhengende siden slutten av steinalderen eller begynnelsen av bronsealderen. Navnet Barka antas å komme fra norrønt barki, i betydningen strupe eller luftrør. Språkforskeren Magnus Olsen oppfatter dette som et beskrivende navn, hvor «strupe» viser til en kløft eller innsnevring i terrenget. Holger Barkved påpeker at denne trange dalen eller kløfta er vanskelig å finne, og mente at navnet helst viser til det framspringet som er i fjellet omtrent i skiftet mellom Barka og Barkved. Dette framspringet kan minne om en klump av bark som noen ganger kan ses på trær. Denne klumpen kaltes lokalt for et «barkakyle».

Et lokalt sagn hevder at det i tidlig kristen tid skal ha vært en kirke på Barka, som lå under hovedkirken på Strand. Hvor på Barka denne kirken eventuelt skal ha stått, vet vi i dag ingenting om. Men dette var en tid hvor veier knapt eksisterte, og folk helst tok seg fram langs sjøen. Barkavika var da den naturlige landingsplassen for kirkegjengerne her. I et sagn som forteller om da Svartedauden kom til Strand, sies det at den først kom til Botne. Tre dager etter at pesten kom til Botsfjorden, skal det ha ligget hele ni likbåter i Barkavika. Et annet sagn forteller at i hele sørbygda overlevde det bare en mann på Barka, ei kone på Åsen og ei jente på Tungland. Mannen fra Barka og kona fra Åsen skal etter pesten ha giftet seg med hverandre. Dette siste sagnet har tydelige trekk fra typiske vandresagn, både med tredelingen (tre gårder), og at to av de overlevende gifter seg. Lignende sagn finnes over hele landet, blant annet finner vi lignende sagn fra et par steder litt lengre nord i Ryfylkefjordene. Samtidig er de dem som tolker disse sagnene som å ha en kjerne av sannhet, for eksempel ved at de opprinnelig fortalte om hvilke gårder som klarte seg best gjennom pest og uår, og hvor gården dermed forble i familien gjennom den store nedgangstiden som varte fram til rundt år 1500.

 

C Søndagshaugen på Fjelde

Søndagshaugen på Fjelde er en stor rundrøys fra eldre jernalder, trolig det vi kaller romersk jernalder. Den er dermed et sted mellom 1 500 og 2 000 år gammel. Den er en stor rundrøys som er hele 18 meter i diameter, men bare 1,5 meter høy på det høyeste.

Søndagshaugen er et tegn på at Fjelde er en svært gammel gård. I likhet med Barka har den trolig vært sammenhengende befolket siden slutten av steinalderen eller begynnelsen av bronsealderen.

Etter Svartedauden kom en rekke mindre epidemier og uår som gjorde at flere og flere gårder ble liggende øde. Rundt år 1500 regner vi at folketallet i Norge når et bunnmål. I de 150 årene som hadde gått siden Svartedauden kom til landet, hadde folk forlatt de dårligste gårdene og gårder som lå for langt inn i landet. I stedet flyttet de sammen i de beste områdene ved sjøen eller ved vannveier. Slik fikk de sikret seg et utkomme også når avlingene slo feil, ved å hente ekstra ressurser gjennom fiske og jakt. Barka og Fjelde er gode eksempler på slike gårder. Skattemanntallet fra straffeskatten i 1519 gir oss et bilde av hvor tynt befolket Strand var rundt år 1500. På hele Fjelde er det oppført to navn, noe som tyder på at det kun var to familier her den gang. De to het Svenke og Guri, og Guri var trolig en enke som drev et lite bruk på gården. I alle fall måtte hun ut med lite skatt, så det er lite trolig at hun satt spesielt godt i det.

 

D Fjelde – et gammelt bosetningsområde

På Fjelde finner vi også et gammelt bosetningsområde fra vikingtiden, som for det meste ligger på nedsiden av riksveien. Området begynner omtrent der Øvre Barkvedvegen kommer ned til riksvei 13, og strekker seg helt bort til markene nedenfor legesenteret. Selve bosetningen kan tenkes å gå helt tilbake til slutten av bronsealderen. Ved dekksenteret (gamle Fjelde camping) er det gravminner som trolig er fra vikingtiden på begge sider av riksveien.

Det er altså mye mulig at det var i dette området det gamle gårdstunet på Fjelde lå i forhistorisk tid.

Like nedenfor Klippen er det funnet et par kokegroper fra samme periode. Like ved, like ved veien nedenfor friskolen, ligger en gravrøys fra sen bronsealder eller tidlig jernalder. Vi må derfor anta at graven er et sted mellom 2 000 og 3 000 år gammel. Gravrøysa er i dag oval, men hadde nok opprinnelig form som et rektangel. Den kan også ha vært større enn i dag, fordi det skal ha blitt hentet ut en del stein fra røysa i tidligere tider til bygningsmateriale. I dag måler graven 9 x 5 meter, og den er rundt 1,3 meter høy.

Vi kan lett se for oss at Fjelde i eldre tider har hatt en forholdsmessig stor befolkning, og området kan derfor godt ha vært et maktsentrum eller en handelsplass den gangen.

 

E Jernaldergraven på Jonsokberget

På vestsiden av Jonsokberget, ut mot Jørpelandsvågen, ligger en rundrøys fra jernalderen. Denne gravrøysa ligger på nedsiden av turstien, helt ut mot kanten av berget, ned mot en stikkvei til Dir. Poulssons gate. Den måler omtrent 10 meter i diameter, og er rundt 0,75 meter høy. Gravrøysa er bare delvis synlig, fordi den er overvokst av gress, mose, lyng og kratt.

Plasseringen er relativt dominerende, slik graven troner over Jørpelandsvågen. Det må derfor ha vært en framstående person som ble hauglagt her. Vi må også huske på at Jørpelandsvågen i forhistorisk tid var større, fordi havet sto høyere. I romersk jernalder, for omtrent 1 800 år siden, sto sjøen for eksempel omtrent 5 meter høyere enn i dag. Det betyr at sjøen den gangen gikk helt inn til baksiden av butikken til Hjertenes, og Jørpelandselva traff sjøen omtrent der hvor den lille gangbrua over til Tungland går bak Jørpelands Brug.

 

F Jørpelandsvågen og elva

Jørpelandsvågen vokste fram som et sentrum først på midten av 1800-tallet, men det var aktivitet og næringsvirksomhet her og langs Jørpelandselva lenge før den tid.

Matrikkelen fra 1668 forteller at Jørpeland hadde et kvernsted til eget bruk, og i tilknytning til vågen og elva var det også et «ringe laksefiskeri av liten verdi». Det bør bemerkes at de aller fleste laksefiskeriene på vår kant blir sagt å være «ringe» og «av liten verdi» i denne matrikkelen. Det skyldtes nok at matrikkelen ble laget for å fastsette landskylda, altså skattetaksten, på alle gårdene i Norge. Da ble det om å gjøre å underdrive verdien på de ressursene en gård hadde, slik at man unngikk å betale mer skatt for gården. Også på Tunglands-siden sto det en kvern til gårdens eget bruk, og de hadde i tillegg en andel i det «ringe» laksefiskeriet i vågen og i elva. Laksefisket kan likevel ikke ha vært så dårlig, siden det i 1621 var en større rettssak om fiskerettene her. Det kan selvfølgelig likevel ha vært store svingninger i fisket fra sesong til sesong.

I 1723 hadde Jørpeland to kverner, og nå nevnes også Dalen som husmannsplass under Jørpeland. Tungland hadde også en bekkekvern på sin side av elva, og her nevnes både «Vigen», altså Notvik, og Furenes som husmannsplasser under gården. Alle disse tre husmannsplassene ble senere utskilt som selvstendige gårder.

I tillegg er det kommet et sagbruk, en såkalt «bordsag», som sto på Jørpelands-siden av elva. Denne sagen vet vi ganske nøyaktig når ble bygget, fordi det den gangen fort ble rettssaker av slikt. I 1673 ble nemlig Erik Thorsen, Ole Eivindsen, Tore Olsen Jørpeland, Tore Eriksen, Hoskuld Tungland og Sjur Kipper stevnet for tingretten for å ha bygget et sagbruk i Jørpelandselva året før. Den slags krevde kongelig løyve, og det hadde ikke disse mennene. Bøndene skyldte på Sjur Kipper, som ut fra navnet må ha vært skipper av yrke. Det viste seg at Sjur hadde søkt kongen om løyve i juni 1672, når sagbruket sto nesten ferdig. Til bøndene hadde han sagt at alt var i orden. Hallvard Tungland, som da var en gammel mann, vitnet i saken. Han fortalte at det før hadde stått en sag på den andre siden, altså på Tunglands-siden av elva. Denne hadde de brukt til han selv ble gammel og svak, skattene ble for store, og han selv som en fattig mann ikke lenger kunne drive sagbruket. Dette sagbruket, som hadde stått litt lenger opp i elva enn det nye, hadde nå råtnet og falt sammen. Det er trolig det «nye» sagbruket som har gitt opphav til stedsnavnet Sagholmen i Jørpelandsvågen.

Det eldste sagbruket, som sto på Tunglands-siden, er nevnt i skattelister fra 1606 og fram til 1644. Driften må ifølge vitnemålet til gamle Hallvard ha tatt helt slutt en gang på 1650-tallet. Det nye sagbruket må ha fått bli stående, for i 1682 nevnes den igjen i forbindelse med en ny rettssak. På slutten av 1600-tallet ser det ut til at saga først og fremst var til eget bruk, hvor de ikke skar mer enn 200 – 400 bord i året. Men etter hvert tok aktiviteten seg opp, og på midten av 1700-tallet skar man tømmer fra en rekke gårder i Ytre Ryfylke, med rundt 1 000 bord i året. 1776 ser ut til å ha vært et rekordår, med 5 050 skårne bord.

I 1844 ble det satt opp et sagbruk også på Tunglands-siden av elva, det senere Tunglands Snedkeri og Sagbrug. Det ble da inngått en avtale om å dele vannføringen i Jørpelandselva. I perioder med lav vannføring skulle de to sagene bytte på å gå annenhver dag. Sagbruket på Tungland ble kjøpt opp av Jørpelands Brug en gang rundt 1897. Jørpelands Brug, som blant annet produserte trevarer og møbler, var da ikke en spesielt gammel bedrift. Det var blitt etablert på 1880-tallet i forlengelsen av det gamle sagbruket på Jørpelands-siden. I dag står «fabrikken» fortsatt lett synlig nede i Vågen.

Med all denne aktiviteten i Vågen er det lett å forstå at det kom ny aktivitet her. Havna, i kombinasjon med sagbruksdriften, tiltrakk seg handelsvirksomhet og bosetning. Utover på midten av 1800-tallet vokste dermed Jørpelandsvågen fram som et lokalt sentrum i sørbygda. Det kom etter hvert også mye båter og mindre skip som ble hørende til i Vågen, og disse seilte både langs kysten og i fraktefart på Østersjøen.

Dermed var det et levende lokalsamfunn Stavanger Electro Staalverk ble etablert i på begynnelsen av 1900-tallet.

 

G Jernaldergården på Brautå

På Brautå, nærmere bestemt på Auglend, ligger det et mindre gårdsanlegg fra jernalderen på nedsiden av Bregnevegen. Gårdsanlegget består av en hustuft og hele 35 gravrøyser, samt 12 rydningsrøyser. Dette tyder på at gården har væt i drift i lang tid.

Hustufta er etter et langhus, og måler 27 x 7 meter. Den er i dag lite synlig, og er vokst over med gress, bregner og noen trær. De 35 rundrøysene, som varierer i størrelse fra 5 til 10 meter i diameter, er for det meste også lite synlige. Men man kan likevel skimte flere som forhøyninger i terrenget, særlig de største, som er opp til 1,4 meter høye.

Anlegget er ikke nærmere tidfestet enn at det er fra jernalderen, trolig fra en gang før vikingtiden. Det er likevel godt mulig at dette er en av de mange gårdene som ble forlatt i den kaotiske tiden opp mot år 600. Vi vet fra før at jernaldergården på Løbrekk på Tau, som også var et mindre gårdsanlegg, ble forlatt på denne tiden. Her er det også verd å merke seg at i en større avstemming blant faghistorikere, ble slutten av 500-tallet kåret til den verste tiden å leve i Europa.

I årene 536 og 540 fant det sted to uvanlig kraftige vulkanutbrudd som senket temperaturen på hele den nordlige halvkule. Sollyset ble svekket av støv og aske som ble liggende og sveve i atmosfæren. Dermed ble somrene kaldere, kornet modnet ikke og uår fulgte. Vi har ingen skriftlige kilder på dette i Norden, men i Konstantinopel fortelles det om at solen «forsvinner», i Bejing snør det i juni og i Irland er det hungersnød. Samtidig har smittebærende gnagere i Sentral-Asia blitt tvunget ned i lavlandet av det kalde været. De bringer med seg byllepest, den samme sykdommen som på midten av 1300-tallet ble kalt Svartedauden. Her i Europa er denne epidemien kjent som «Den justinianske pesten». Vi vet at den kom til Middelhavsområdet i 541, og at den spredde seg videre utover Europa. Pesten er kjent i skriftlige kilder så langt nord som til England og Tyskland, områder vi i Norden hadde utstrakte handelsforbindelser med. Det er derfor ingen grunn til å tro at pesten ikke nådde opp til Skandinavia.

Samfunnet her i nord går på kort tid i full oppløsning. Kulturlandskap gror igjen, og skogen kommer mange steder tilbake der det har vært beitemarker. Vi ser at kunnskaper forsvinner, blant annet innen gullsmedarbeider, og her på Vestlandet forsvinner de utsøkte leirkrukkene man lager her. Vi finner faktisk ikke steingods av tilsvarende kvalitet igjen før nærmere 1 000 år senere. Når jordbruket svikter, blir folk mer avhengige av jakt og fiske for å overleve. Men når solen forsvinner, forsvinner også livsgrunnlaget for fisk og dyr. Hungersnøden gjør at samfunnet rakner, og bygd kjemper mot bygd om de få ressursene som er igjen. Sverd og spyd blir mindre vanlige, og det er nå øksen får en rolle som kampvåpen. Mens man før prøvde å kopiere romerne ved å kjempe i formasjon med spyd og sverd, kjemper de overlevende etter katastrofen nå i små grupper, i nærkamp mann mot mann. Man plyndrer nabobygdene, og det er i noen år en alles kamp mot alle. Øksen er med andre ord ikke bare godt egnet til nærkamp, den kan også brukes til å hogge seg gjennom dører under plyndringstokt.

Det er trolig denne tiden som har gitt opphavet til myten om Fimbulvinteren, som i norrøn mytologi er tre harde vintre uten sommer imellom, fulgt av en tid med «mye mannedrap» og til slutt Ragnarok og verdens ende. Det finske nasjonaleposet Kalevala beskriver også en lignende kuldeperiode, hvor avlingene fryser fordi solen ble røvet vekk av onde makter. Kulden fikk også større konsekvenser her nord. Rundt en tredjedel av Europas befolkning omkom på kort tid, og de fleste døde av pest. I Skandinavia døde kanskje så mye som halvparten av befolkningen, de fleste av hungersnød. I Norge ser særlig vår del av landet ut til å bli spesielt hardt rammet, og antall arkeologiske funn i denne perioden faller med hele 87 prosent i Rogaland. Det er også her vi finner flest tegn til konflikt, med blant annet en mengde nedbrente gårder. Landa på Forsand er et eksempel på en bosetning som ble angrepet og brent til grunnen på denne tiden. Kanskje var dette rike jordbrukssamfunnet et spesielt fett mål for folk i nabobygdene?

Samfunnet ser ut til å endre seg radikalt etter denne konfliktfylte og kaotiske tiden. Makten ser ut til å bli samlet på færre hender, og både språk og religion endrer seg. Når samfunnet endres, endres språket. Og her skjer dette fort, så fort at enkelte mener at folk i praksis snakket et annet språk enn sine besteforeldre. Resultatet av disse raske endringene i språket, som vi kaller synkopetiden, ser vi rundt år 600 i form av det norrøne språket. På samme måte oppstår begynnelsen på den norrøne religionen, men i en enklere form enn slik vi kjenner den fra blant annet Edda-diktene.

 

H Piggsteinen på Tungland

Ned mot sjøen på Tungland, ikke langt fra Jørpelandselva, står en godt synlig bautastein. Bautaen har nok seget litt i tidens løp, og heller i dag omtrent 15 grader mot vest. Steinen kalles Piggsteinen, og er fra jernalderen. Den står 3,3 meter høyt over bakken, i tillegg til at den skal være gravd omtrent en meter ned i jorda. Steinen er 35 centimeter på det bredeste, og er om lag 25 centimeter tjukk. Tidligere skal det ha vært gravrøyser på begge sider av steinen, men de er blitt fjernet over tid i forbindelse med dyrkingsarbeid.

En helle som skal ha vært en del av et av gravkamrene ligger ennå inntil strandstien nedenfor Piggsteinen.

 

I Tungland – en gammel gård

Tungland er en av flere gårder i Jørpelandsområdet som trolig ble ryddet omkring folkevandringstiden eller noe før. Navnet har trolig forbindelse med ordet tunga, i betydningen «landtunge». Gården var bebodd ved straffeskatten i 1519, mens befolkningen i Norge var på det laveste etter Svartedauden, og de påfølgende 150 år med epidemier og uår. I 1519 hadde gården fire bruk, men to av dem var trolig små enkebruk. De som bodde her var Bjørn og Osmund, og de to enkene Marta og «Biermo». Det siste navnet kan være en feilstavelse fra skatteinnkreverens side, vi har ellers ikke funnet dette navnet andre steder i Ryfylke. Et gammelt sagn forteller at det bare var tre personer i sørbygda som overlevde Svartedauden. Det var en mann på Barka, ei kone på Åsen og ei jente på Tungland. Sagnet sier at jenta fra Tungland het Ingrid, men ellers får vi vite lite om henne.

Tungland har etter alt å dømme vært mer eller mindre sammenhengende bebodd i omtrent 1 500 år. Gården sies riktignok å «ligge øde» i 1567, men det kan skyldes en feilføring eller sammenblanding i skattelistene. At gården nevnes som en av tre gårder i Strand som er ubebodd i 1568, tyder likevel på at gården en kort periode ikke har vært i drift. Dette kan skyldes at den siste eieren vi kjenner til før dette, som het Orm, er oppført som «løskar», altså ungkar. Driften av et gårdsbruk i tidligere tider var basert på familien, og far, mor og barn hadde alle sine faste roller og oppgaver i gårdsdriften. Dermed kunne det å drive en gård alene, eller bare med hjelp fra en dreng eller tjenestejente, fort bli en uoverkommelig oppgave. Kanskje fant ungkaren på Tungland seg ikke noen kone, og måtte gi opp gården til slutt. Ellers ville det være påfallende at en såpass god gård som Tungland skulle bli liggende øde, i en tid der folketallet skjøt i været og folk hadde begynt å rydde nytt land på de gamle ødegårdene som hadde blitt liggende folketomme utover 1300- og 1400-tallet.

Den voldsomme avskogingen som rammet store deler av Norge, blant annet Strand, på 1600-tallet, rammet ikke i like stor grad Tungland. Her hadde man fredlyst skogen i 1631, og fredlysingen ble gjentatt i 1658. Noen gårder, som for eksempel Tau, Løbrekk og Holta, hadde store eikeskoger. Allerede i 1584 hadde Fredrik II gitt ordre om at det fineste eiketømmeret skulle forbeholdes kongen, til bygging av krigsskip. I 1633 ble det så innført leveringsplikt på eiketømmer. Her nevnes blant annet eikeskogen på Tau, eller som det heter der: «Tougs Skove». Strand var sammen med Hjelmeland blant de bygdene der eikeskogene sto størst og finest. Avskogingen rammet derfor hardt, blant annet var Holtaheiå dekket av eikeskog helt fram til første halvdel av 1600-tallet. Det eneste stedet vi i dag kan se noe større eikeskog, er på Nag. Det skyldes ganske enkelt at gården ble overtatt av sorenskriver Thomas Christensen på 1650-tallet. Han var som kongelig embetsmann fritatt fra leveringsplikten, og var lite engasjert i skogsdrift og tømmerhandel. Dermed fikk eikene på Nag stort sett stå i fred, i motsetning til resten av Strand.

 

Ved matrikkelen i 1668 hadde Tungland kvern til eget bruk, og folk på gården var også selvforsynte med tømmer, ved og «tak», altså never. Buskapen på gården var 2 hester og 20 kyr. De hadde også et «ringe laksefiskeri» av «liten verdi» i elva og Vågen, som de delte med Jørpeland. Som nevnt under Jørpelandsvågen, var nesten alle laksefiskeriene her i området dårlige, og av liten eller ingen verdi. Dette var trolig en bevisst underdrivelse, for å unngå at futen satte opp skattetaksten på gårdene.

I 1723 hadde Tungland fortsatt sin egen bekkekvern, og nå er også «Vigen», altså Notvik, og Furenes oppført som husmannsplasser under gården. Begge disse husmannsplassene ble senere skilt ut som egne gårder.

I 1668 nevnes det ikke noe sagbruk på Tungland. Det skyldes trolig at dette sagbruket da var nedlagt, og sto til nedfalls. Tunglands-saga nevnes i skattelistene første gang i 1606. Fra 1610 til 1613 betalte Tjerand Tungland skatt av dette sagbruket. Tjerand var opprinnelig fra Årdal, og da han flyttet tilbake dit overtok den nye bonden på Tungland, Hoskuld, både gård og sagbruk. Han betalte skatt for sagbruket fra 1618 til 1628. Så sies Tunglands-saga å være «øde» i 1629. Men den ble reparert eller bygd opp på nytt, og i perioden 1634 til 1640 er sagbruket på nytt oppført i skattelistene. Ut fra et vitnemål som gamle Hallvard Tungland ga i 1673, må sagbruket ha vært i drift lenger enn dette, men da kanskje bare til eget bruk på gården. På midten av 1650-tallet ser det så ut til at Tunglands-saga blir liggende øde, denne gangen for godt.

I 1844 kom det så et nytt sagbruk på Tunglands-siden av elva. Da fikk Ivar Ellefsen Førland og Rasmus Eriksen Tungland kongelig «sagskjæringsbevilgning» til «af kjøbt Tømmer skjære vankantede Bord til egen og Bygdens Fornødenhed». Men sagbruket konkurrerte med naboen på Jørpelands-siden om vannet, og i 1864 ble det satt opp en avtale om dette. En kommisjon ble satt til å finne en ordning. Man kom da fram til at i perioder med lite vann i elva, skulle de bytte på å bruke vannet annenhver dag. Det het at «da skal det hele Vand benyttes af een af Saugbrugene det ene Døgn og det andet Brug i det næste Døgn». I tillegg ble det gjort endringer på stemme, slik at man kunne fordele vannet mest mulig likt.

Omkring 1897 ble sagbruket på Tungland, som nå het Tungland Snedkeri og Sagbrug, solgt til konkurrenten Jørpelands Brug.

Ellers ble Tungland delt opp i flere bruk utover 1800-tallet, og folketallet steg. Ved folketellingen i 1801 bodde det i alt 23 personer på Tungland, mens det 64 år senere bodde hele 77 mennesker på gården under ett.

 

J Bautasteinen i Tadraskaret

Ved en liten stikkvei mellom riksveien og Jøssangvegen, like ved Kokaas Rør, ligger en bautastein på bakken. Steinen er lite synlig, og sto tidligere i traseen til riksvei 13. Den ble da lagt hit av Veivesenets folk. Steinen er 1,65 meter lang, 25 centimeter tjukk og varierer i bredde fra 35 til 60 centimeter.

Denne bautaen skal en gang ha blitt fjernet for å brukes i grunnmuren til en uthusbygning. Lærer og lokalhistoriker Holger Barkved fikk greie på dette, og ba vedkommende om å sette den tilbake. Dette ble gjort, men enkelte har i ettertid hevdet at det var en annen og litt mindre stein enn den opprinnelige som ble satt tilbake i Tadraskaret.

 

Jorpeland hist turkart 2

 

 

© 2021 Stein Tau Strand Auestad Dokumentet kan kopieres og distribueres fritt.

Historiske turmål i Nordmarka

Historiske Nordmarka

 

LITT OM TAU-MARKA OG NORDMARKA

Hele området mellom Tau og Alsvik ble i middelalderen kalt Tau-marka, og hørte til gården Tau. Området ble den gang brukt til beitemark og stølsdrift. På midten av 1400-tallet oppsto det konflikt om hanseatenes handelsprivilegier i Bergen. Det endte med at høvedsmannen på Bergenhus, Olav Nilson, ble avsatt av danskekongen. Olav bosatte seg på det gamle adelssetet Talgje, vor han ble lensherre i Ryfylke. Han fryktet likevel at hanseatene fortsatt ønsket å ta hevn, fordi Olav under konflikten hadde drevet en vellykket kaperkrig mot dem. I tillegg hadde han som lensherre tvunget hanseatene til å sette fri et par engelske skip de hadde kapret ved Karmøy. Olav skal derfor ha leid den nordre delen av Tau-marka, altså Nordmarka, hvor han hadde to hester gående i fall han måtte flykte over hals og hode. Olav ble likevel drept av hanseatene ved Munkeliv kloster utenfor Bergen et par år senere, på midten av 1450-tallet.

Et sagn som trolig har lite sannhet i seg, hevder at det var Olavs etterkommere som hevdet at de eide Nordmarka. En mann fra Talgje kom til Tau og hevdet krav på marka, men fikk til svar at Talgje-folket bare hadde leid den. De bestemte at uenigheten skulle avgjøres med en brytekamp. De slåss oppe på Sevarbakka (omtrent der hvor Circle K ligger nå), og Tau-mannen vant. Etter kampen la han seg til å hvile, utslitt som han var. Tau-mannen lå på magen, med hodet oppå armene. Da Talgje-mannen så dette, snek han seg inn på motstanderen og kjørte kniven i ryggen på ham. Dermed ble marka hørende til Talgje.

En mer troverdig forklaring er at man fra Taus side ikke har vært flinke nok til å kreve inn leie over tid. Eventuelt kan folk på Talgje ment at de nå hadde hevd på området etter å ha leid det i mer enn 150 år. Dermed har folket på Talgje hevdet eiendomsrett til marka. I den første rettsaken, som foregikk på tinget i 1593, vant Tau. Men eieren av Talgje, den danske adelskvinnen fru Beate Huitfeldt, anket saken inn for lagtinget. Her kom saken opp i 1597 foran en egen domskommisjon. Fru Huitfeldts bror, Arild Huitfeldt, førte saken for sin søster. Arild var rikskansler, og dermed den tredje mektigste mannen i Danmark-Norge nest etter kongen og rikshovmesteren. Selv var fru Beate hoffdame, og var i 1597 nettopp blitt utnevnt til overhoffmesterinne for den danske dronningen. Resultatet var med andre ord gitt på forhånd. I en åpenlyst partisk rettssak ble folkene fra Talgje omtalt som «ærlige», «dannede» og «velaktede», mens folkene fra Tau ble omtalt som «noen fattige og uvitende unge bønder». Flere vitnebrev som var sentrale beviser til fordel for Tau ble i tillegg underkjent som «ulovlige» og «diktede». Ellers var vitnemålene noe motstridende, men et flertall kunne fortelle at Talgje-folkene tidligere leid marka. Et vitnemål fortalte også at de hadde betalt gressleie til Tau for marka, med 1 laup (omtrent 18 kilo) smør i året.

I november 1597 ble så Tau-marka tilkjent fru Beate som hennes «gods og eiendel». Først 350 år senere, i 1947, ble Nordmarka tilbakeført til Strand.

 Omraade Talgje

A Tau fort

I begynnelsen av 1941 begynte den tyske okkupasjonsmakten å befeste Jærkysten og Stavanger-området. Som et ledd i forsvaret av Stavanger havn ble det da etablert et lite kanonbatteri på Prestneset på Håbakk. Soldatene ble forlagt i løa på Håbakk, mens befalet rekvirerte rom i et av bolighusene. Dette var en midlertidig løsning, og ikke lenge etter begynte man å bygge en kjerrevei fra Vågedal på Tau og over Taurafjellet. Denne veien er nå i stor grad gjengrodd, men fortsatt kan man se spor etter et hakekors på den såkalte «Hitler-steinen».

Her, på den andre siden av fjellet, begynte man så å bygge en permanent kystbefestning. Fortet var besatt med 4 kanoner av typen K17/04 av kaliber 10,5 cm plassert på dreielavett, og et opprinnelig mannskap på rundt 70 menige og befal. Det ble for øvrig aldri avført et eneste skudd fra disse kanonene under krigen. I tillegg hadde man et lett og et tungt maskingevær til nærforsvar.

Plasseringen av Tau fort ble valgt fordi det skulle vokte en av innseilingsaksene til Stavanger, som var Hidlefjorden. På slutten av krigen var fortet blitt betydelig utvidet, og hadde da et mannskap på omtrent 100 befal og menige. Man hadde nå også fått flere maskingeværer i nærforsvaret, i tillegg til en nærforsvarskanon og en 2 cm luftvernkanon.

Tau Fort var et av fortene som tilhørte Festung Stavanger, som skulle hindre de allierte å ta Stavanger fra tyskerne. Tau fort var også den eneste militære installasjonen på fastlands- Ryfylke. Tyskerne rømte fortet i mai 1945 ved å brenne ned alle bygninger, slik at bare grunnmurene stod igjen. Lokalbefolkningen kjøpte mange av de flunkende nye kjøretøyene som tyskerne ikke fikk med seg på sjøen, sammen med løsøre og andre etterlatenskaper på en auksjon i 1946.

Grunnmurene fra det tyske fortet ble brukt på ny da Kystartilleriet gjorde fortet operativt igjen på begynnelsen av 1970-tallet. Nå ble fortet oppsatt med to 75 mm kanoner av typen SKC/32 plassert i såkalte «paddeskjold». Både kanonene og «paddeskjoldene» var av tysk opprinnelse. En av kanonene er fortsatt bevart, og ligger nå ute i Soma-leiren.

Sjøforsvaret hadde sin siste øvelse her på Tau fort i 1990. Deretter overtok Heimevernet i 1994. HV hadde sitt siste befalsmøte på Tau fort i mai 2011. Etter en lang politisk kamp fikk fortet sin triste sorti i 2014.

 Kanoner

 

B Borgåsen

På toppen av Borgåsen står det en gammel bygdeborg som trolig skriver seg fra folkevandrings- tiden. De fleste bygdeborgene i Norge antas å ha blitt oppført i perioden 300 – 600 e. Kr., selv om det er kjent enkelte forsvarsanlegg som skriver seg tilbake helt til bronsealderen. Slike lokale forsvarsanlegg er kjent fra hele Europa i denne perioden, og i Norge finner vi dem så langt nord som til Harstad. Borgene ble vanligvis plassert på utilgjengelige steder, og gjerne slik at man kunne konsentrere forsvaret av borgen ved at det bare fantes en vei opp og inn for en angriper. Borgen har også et oppkomme som sikrer en stabil vannforsyning, noe som er vanlig for bygdeborger fra denne tiden. Vi må også anta at man forhåndslagret forsyninger her, i fall Borgåsen skulle bli lagt under beleiring.

Borgåsen spilte også en rolle i forsvaret av Tau fort i moderne tid, både i det opprinnelige tyske fortet og det senere norske. Åsen, som er den dominerende terrengformasjonen i området, var da en sentral del av fortets nærforsvar. I nyere tid hadde blant annet Finnøy Heimevernsområde, som hadde ansvar for nærforsvaret av fortet på 80- og 90-tallet, en maskingeværstilling på toppen av Borgåsen. Den tyske luftvernkanonen som sto på fortet under andre verdenskrig var trolig også plassert et eller annet sted på denne åsen.

I Norge er Østfold det området som har flest kjente bygdeborger, med rundt 70. Rogaland kommer på andreplass, med omtrent 50 borger. 3 av disse ligger i Strand: Borgåsen i Nordmarka, Sedbergåsen på Heia og Nibå på Heggheim.

Man antar at bygdeborgene også kan ha hatt en kultisk funksjon i tillegg til den militære. Flere steder har man gjort funn som kan tyde på at borgene har fungert som et samlingssted for religiøse seremonier, uten at man kan si noe mer om hva disse seremoniene handlet om, eller hvorfor de ble avholdt akkurat på slike steder.

Bygdeborgen på Borgåsen er i dag stort sett rasert, etter at tyskerne under krigen brukte stein herfra til stillinger og forskansninger nede på Tau fort. Opprinnelig målte borgen omkring 70 x 55 meter, med murer som var inntil 1 meter høye og 1 meter tjukke. Borgen omtales i sagnkretsen om den mytiske krigerkongen Geirmund på Tau, hvor Geirmund er i krig med kongen på Talgje. Sagnet hevder at det var i forbindelse med denne konflikten at kong Geirmund lot oppføre bygdeborgen på Borgåsen. Hvor mye sannhet det er i dette sagnet, vet vi selvfølgelig ikke. Og det fortelles heller ingenting om hvordan krigen mot Talgje endte.

 Borgaasen

Les mer: Historiske turmål i Nordmarka

Historiske turmål på Tau

Historiske turmal Tau

A Bautaen til Eirik Blodøks

På Kvednaneset, inn mot Sandvigjå, ligger en stor bearbeidet stein som ifølge tradisjonen skal være en bautastein som var ment til gravhaugen til Eirik Blodøks.

I «Soga um Strand» heter det: «Det var og meininga å reisa bauta over han, men det vart ikkje gjort kva no grunden kunne vara. Men steinen ligg upp frå Sandvika den dag i dag. Det hadde vore ein drusteleg bauta um han hadde vore reist. Han er 10,5 m. lang, 1,5 m. breid og 0,5 m. tjukk. Kor mykje sanning det er i desse segnene, er ikkje greidt å avgjera no.»

En annen versjon av sagnet forteller at steinen knakk i to da de skulle laste den om bord i en båt, og at det er derfor den ble liggende der den er i dag. Det er ingen synlige inskripsjoner eller runer på steinen, og vi har derfor ingen beviser for påstanden om at den er over Eirik Blodøks. Steinen er svært tung, og lar seg vanskelig vende på. Hva som er på undersiden er det derfor ingen som vet.

 

B Gamlaånå

Gamlaånå var før 1842 Krossvatnets eneste utløp til sjøen. Den gang var elveløpet betydelig bredere enn i dag. Denne elven var den gangen lakseførende, noe som blant annet nevnes i en rettssak fra 1634. Gamlaånå blir i denne saken sagt å endre seg litt «fra tid til annen», men at den hadde gått i samme «retning» i all sin tid. Tau-bøndene fortalte da at de ikke brukte mer av laksefisket i Tau-vassdraget enn det deres forgjengere hadde gjort. Dommen ble at prestegården, som eide på sørsiden av elva, skulle ha rett til «land og vann inntil midtstrøms». Dette tyder altså på at elva var såpass bred at det var noen mindre holmer i den. Når det gjaldt det dommen kaller «quitler», trolig sidebekker av hovedløpet, skulle brukerne på hver side kunne bruke disse på en slik måte at «fiskens opp- og nedgang, ei ganske, enten i den store elven eller i kvitlene, forstenges.»

I matrikkelen fra 1668 kalles fisket i Tau-vassdraget «et ringe laksefiskeri», mens det i 1723 sies at Tau «haver ingen Fiskerie af betydelighed». Det kan derfor ha vært store variasjoner over tid med hensyn til hvor mye laks som gikk opp i elva.

Gamlaånå og Tau-vassdraget var i eldre tider grensen mellom to skipreider, Idse og Årdal. Skipreidene ble trolig opprettet på 900-tallet eller noe før, og var opprinnelig distrikter som skulle stille let skip med fullt mannskap til leidangshæren. Både Idse og Årdal skipreider skulle opprinnelig stille med et 20 sesser stort skip, altså med 40 årer. Med roere og krigere kom mannskapet da på rundt 100 mann. Opprinnelig var vassdraget også en grense mellom Jæren og Ryfylke, men allerede på 1200-tallet var dette endret slik at den nå var grensen mellom de to fjerdingene som utgjorde henholdsvis det nordlige og sørlige Ryfylke.

En kort periode på 1200- og 1300-tallet var Strand nord for Tau-vassdraget en egen skipreide, som ble kalt «Søndre Årdal». Dette var trolig et resultat av en kraftig befolkningsvekst i tidlig middelalder. Men etter at nesten to tredjedeler av befolkningen i Rogaland omkom i Svartedauden, ble denne skipreiden lagt inn i «gamle» Årdal skipreide igjen.

Allerede på 1600-tallet sto det kverner på begge sider av Gamlaånå, og disse hadde så god vannføring at matriklene sier at de gir god fortjeneste utover egen bruk. Trolig ble kvernene flyttet etter at Møllefossen brøt fram, fordi vannføringen i Gamlaånå da ble sterkt redusert.

Etter hvert ble skipreidene en rent administrativ enhet, med blant annet eget tingsted hvor mindre rettssaker ble avholdt. Skipreidene ble stort sett avskaffet i 1837, da vi fikk herreder (kommuner) i stedet. Men skipreidene fikk beholde ansvaret for veier og fattigstell, og ble ikke helt avskaffet før i 1876.

 

C Krossvatnet

Navnet Krossvatnet er, som vi forstår, av nyere dato. I førkristen tid het det nok noe helt annet, og enkelte mener at det kanskje var dette vannet som opprinnelig het Taufr, og dermed ga grunnlag for stedsnavnet Tau. Det norrøne ordet taufr betyr «trolldom», og viser særlig til seid og sjamanistisk trolldom. Det er derfor mye mulig at det i førkristen tid er blitt utført trolldomsritualer rundt dette vannet.

Bakgrunnen for navnet er omdiskutert. En teori er at vannet og elva sammen danner et kors når man ser dem ovenfra. En svakhet med denne teorien er at man tar utgangspunkt i hvordan Krossvatnet ser ut i dag. Tau-vassdraget og Krossvatnet har blitt betydelig regulert i tiden etter 1855, og vannføringen endret seg i tillegg da Møllefossen brøt fram i 1842. Før den tid var Krossvatnet trolig mindre, noe som blant annet framgår av eldre kart. På kart fra før 1855 er Krossvatnet ikke en gang tegnet inn, men framstår bare som en utvidelse av Tauånå like før den treffer sjøen. Den sannsynlige størrelsen på Krossvatnet og Gamlaånå slik de var i vikingtiden er markert på kartet med en mørkere blå farge. En annen teori er at vannet fikk sitt nye navn fordi det har vært plassert et steinkors her. Det kan i så fall ha skjedd i forbindelse med at man ønsket å viske ut spor etter den norrøne religionen i tidlig middelalder. Det kan også være verd å merke seg at alle andre steder i Rogaland hvor man har stedsnavn som begynner med Kross- eller Kors-, har disse tilknytning til et steinkors på stedet.

Krossvatnet har kanskje vært en offersjø som ble brukt i forbindelse med den førkristne kulten som fantes på Tau fram til en gang før år 1000. I så fall har man da ofret gjenstander i vannet som en del av de religiøse ritualene som fant sted ved vannet. At Krossvatnet har hatt en viktig funksjon i den norrøne religionen, støttes også av et gammelt sagn som forteller at «Den kristne kirken måtte døpe Krossvatnet, fordi Svarteboka ligger på bunnen av vannet». Her kan vi også merke oss at Svarteboka i middelalderen var ansett som Djevelens egen bok, samtidig med at man da omgjorde de gamle norrøne gudene til hekser og djevler, for på den måten å viske ut alle spor av den gamle religionen. En av flere mulige tolkninger kan dermed være at det ligger spor av den gamle religionen på bunnen av vannet, kanskje i form av offergaver.

 

D Kvalshaug

Kvalshaug ble på begynnelsen 1700-tallet skilt ut som husmannsplass under Tau, noe den var i nesten 200 år. Selve haugen er av de fleste oppfattet som en naturlig formasjon, altså en grusrygg som er blitt dannet under isen i istiden. Andre mener likevel at den kan være bygd opp eller utvidet av mennesker i forhistorisk tid, blant annet fordi den er påfallende rund i formen enn det som pleier å være vanlig.

Haugen er et sannsynlig sted for å plassere et steinkors, dersom det faktisk har stått et kors ved Krossvatnet. Ut fra det vi vet om andre norrøne kultsteder som ligger ved vann eller innsjøer, er også mulig at haugen kan ha hatt en eller annen funksjon i forhold til den religiøse kulten som har funnet sted ved Krossvatnet. En mulighet er for eksempel at det kan ha stått et horg (utendørs alter, vanligvis av stein) her.

 

E Lillandsmarkå

På Lillandsmarkå må det ha vært stor aktivitet under vikingtiden. Dette er et av de mest funnrike stedene vi har i Strand, også med funn av heller sjeldne gjenstander. I tillegg har man funnet stjerneformede steinsettinger som tyder på at det har vært praktisert religiøse og kultiske seremonier på stedet. De steinsettingene man har funnet her, er firearmede. Litt lenger opp i veien skal det ha vært en åttearmet steinsetting som ble fjernet i forbindelse med husbygging en gang rundt 1920. Denne var den eneste åttearmede steinsettingen vi kjenner til i Norge.

Lillandsmarkå er nå helt fredet. Det er derfor ikke tillatt å gå med metalldetektor her, eller på annen måte å lete etter gjenstander i jorda.

 

F Lilland

I vikingtiden utgjorde Lilland kjernen i den gamle Tau-gården. Vi vet at i middelalderen var Tau delt i to gårder, Taufer og Sevarbakka. Tunet på Sevarbakka lå trolig i området hvor Circle K ligger i dag, mens tunet til Taufer lå på dagens Lilland. Særlig på og rundt Lilland er det gjort uvanlig mange rike funn fra vikingtid og jernalder. Stedet har derfor utvilsomt vært et maktsentrum. Det er i tillegg funnet flere gjenstander fra kristen tid her, så Lilland var trolig et maktsenter helt fram til Svartedauden. Fram til begynnelsen av 1900-tallet var det også tydelige spor etter en stor hall her, trolig fra vikingtiden.

Sagnet forteller at Geirmund, en lokal småkonge og krigerhøvding, skal ha bodd på Lilland. Geirmund kjempet mot flere av nabobygdene, og passer godt inn i den kaotiske tiden på siste del av 500-tallet. Noe som ganske sikkert er en senere utbrodering av den opprinnelige sagnkretsen, forteller blant annet at hesten til Geirmund sto svett på stallen hver juledags morgen. Da hadde den deltatt i det ville ånderittet natten før, den såkalte «oskereiå». Geirmund utmerker seg ellers i sagnene som en krigerkonge. Han skal til slutt ha falt i et slag mot Grim på Holta. Slaget fant sted i Skredalen ovenfor Vasstveit, og begge sider led store tap. Til slutt falt kong Geirmund. Da kong Grim skulle gå fra valplassen, skal han ha falt overende, død av sårene sine. De døde krigerne skal ha blitt begravd der de falt, og det sies at de fortsatt spøker der. Geirmund skal på sin side ha blitt hauglagt i øvre ende av den lille dalen, mens Grim skal ha blitt hauglagt under en ås oppe på Holta. Denne åsen har siden blitt hetende Grimsåsen. Det er også verd å merke seg at innenfor Sandvigjå i Tauvågen er det en liten vik som heter Geirmundsvika, eller i dag Gjermundsvigjå. På andre siden av Sandvigjå ligger en knatt som kalles Grimshammar. I dag ligger den et lite stykke opp i skogen, men hvis vi ser på havnivået rundt år 600 må den ha ligget som en markert hammer ut mot sjøen. Om disse stedsnavnene har tilknytning til de to sagnfigurene vet vi ingenting om, og det er heller ikke bevart noen sagn som nevner akkurat disse stedene. Det eneste vi vet, er at Gimshammaren skal ha vært åsted for Taus eneste kjente henrettelse, da en ung jente som drepte sitt nyfødte barn, ble halshugget der på 1700-tallet.

Lilland er også stedet sagnet hevder at Eirik Blodøks hadde tilhold en periode. De opprinnelige sagnene, slik de ble fortalt på 1800-tallet, gir ingen detaljer om hvorfor Eirik og Gunnhild skal ha valgt å ta opphold på Tau for en tid. Dette er sagn som tilhører en muntlig tradisjon, fra en tid der svært få kunne lese eller skrive. De er derfor svært korthogde, og inneholder som regel ingenting som kan tolkes eller utbroderes. Hadde man lagt til for mange opplysninger i et sagn den gang, ville det ha endret seg til det ugjenkjennelige i løpet av få generasjoner. Det opprinnelige sagnet sier derfor bare at Eirik og Gunnhild «holdt seg» på Tau «for en tid». Hverken mer eller mindre. Hvis vi skal spekulere i hvorfor de eventuelt har vært på Tau, kan vi se litt på Taus rolle som kultsenter den gangen. Som nevnt om Krossvatnet, har stedsnavnet Tau en tilknytning til seid og trolldom. Vikingtiden hadde svært klare kjønnsroller, og seid var i all hovedsak regnet som en kvinnelig aktivitet. Snorre forteller i Ynglingesaga at «Frøya, hun var blodgydje, hun var den første som lærte æsene seid, slik som vanene brukte.» Men også Odin behersket seid, ifølge den samme Snorre. Her heter det at «Odin kunne den idrett som det følger den største makt med, og han øvde den sjøl, det er seid.» Det var med andre ord forskjell på folk den gang, jo høyere man sto i samfunnet, jo mindre var man bundet av sosiale konvensjoner.

Sagaene er stort sett enige om at det var Gunnhild som var den styrende part i forholdet til mannen Eirik. Flere sagaer hevder også at Gunnhild var «trollkvinne», altså at hun behersket seid. Blant annet er det hun som skal ha stått bak Håkon den godes død, ved å forhekse pilen som drepte ham. I Heimskringla forteller Snorre at i slaget ved Fitjar skal skosveinen til Gunnhild ha kommet løpende fram med en spent bue mens han ropte: «Gi plass for kongens bane!». Det skal da ha vært den pilen han skjøt som ga kong Håkon banesår. Samtidig var Strand et viktig administrasjonssenter på den tiden, og arkeologiske funn tyder på at det kan ha vært en militær garnison her. Dette, sammen med det faktum at valgte å plassere den lokale kirken på Strand, gjør at det er godt mulig at man også der har hatt et hov eller kultsenter.

Vi kan altså forestille oss at kulten på Tau har vært en kvinnedominert kult viet til Frøya, mens det på Strand kan ha vært en krigerkult viet til Odin. I et slikt tilfelle kan både seidkvinnen Gunnhild og krigerkongen Eirik ha hatt motiver for å oppholde seg i området. Dette må i så fall ha skjedd mens Harald Hårfagre ennå levde. Sagaene er enige om at Eirik satt mest i Hordaland mens han selv var konge, mens han før det holdt seg mest i nærheten av faren i Rogaland. 

 

G Eiriksstraen

Mange tror at Eirikstraen har sitt navn fra Eirik Blodøks, og at dette er stedet han skal være gravlagt. Dette er en misforståelse av nyere dato. Påstanden om at dette er gravstedet til Eirik Blodøks gjengis første gang i «Soga um Strand» i 1938. Navnet er sannsynligvis mye eldre enn Eirik Blodøks, og kommer etter alt å dømme fra en hendelse i sagnkretsen om kong Geirmund på Tau. Her heter det at Geirmund lå i krig med kong Eirik på Rennesøy, og at Eirik kom over til Tau for å kjempe mot Geirmund. Folkene fra Rennesøy gikk i land der det i dag heter Eirikstraen, og det ble utkjempet et slag på stedet. Her falt Eirik fra Rennesøy, og stranden fikk derfor navn etter ham. Det heter også at Eirik ble gravlagt like ved, og det ligger rett nok en gravhaug fra jernalderen på Prestaneset like sør for Eirikstraen.

Eirikstraen har likevel en forbindelse også med sagnkretsen om Eirik Blodøks. Det heter at da Eirik skulle hauglegges på Tau, var det her skipene la til land da de kom over fra England. Sagnet lyder slik: «Da kong Eirik skulle hauglegges på Tau, kom skip over fra England med ham. De kom til Eirikstraen seint på kvelden, og liket av kongen ble lagt i ly av en stor stein over natten. Denne steinen heter nå Eiriksteidn. Dagen etter gikk de opp på haugen og haugla Eirik.» Eiriksteinen ligger i dag inne i en privat hage ovenfor veien i den nordre enden av stranda.

 

H Presta-Varhaug

Om vi går rett «opp på haugen» fra Eirikstraen, kommer vi til Presta-Varhaug. Dette er en av de største gravhaugene i Ytre Ryfylke, og har i tillegg en uvanlig dominerende plassering. Arkeologer snakker noen ganger om at gravhauger plasseres slik at de «snakker til omgivelsene». Altså at plasseringen kan si noe om livet til den som er lagt i haugen. Fra Presta-Varhaug kan man se over til både Tau, Krossvatnet, Lilland og Strand, samt utover fjorden mot Nordsjøen og sjøveien til England og kontinentet. Vi har selvfølgelig ingen holdepunkter for å si noe om hvem som hauglagt i Presta-Varhaug. Men at det har vært en særdeles betydningsfull person er hevet over enhver tvil.

Navnet Varhaug kommer trolig fra det norrøne ordet vòr, som betyr «steinsetting». Dette passer godt til Presta-Varhaug, som er en steinsatt rundhaug som er bygget inn i terrenget. På grunn av dette er vanskelig å fastslå størrelsen nøyaktig, men haugen er minst 22 meter i diameter og over 3,5 meter høy. På toppen er det en jordfast stein som kanskje fungerer som en slags «låsestein». Dette er også en av de få større gravhaugene i området som ikke bærer preg av «haugbrudd», altså at den ikke er blitt brutt inn i. Et haugbrudd betyr nødvendigvis ikke at haugen er blitt plyndret. I noen sagatekster ser vi at dette har vært en rituell handling, hvor man prøvde å få kontakt med den avdøde. I andre tekster ser det ut til at etterkommerne av den som lå i haugen har brutt seg inn for å hente ut maktsymboler for å hevde sin arverett etter den avdøde.

Strand utmerker seg ved uvanlig mange bevarte gravhauger, hvor Varhaug er blant de største. Men vi kan også se flere andre hauger som viser i terrenget, så som Jonsokhaugen, Ekornhaugen og Torvaldshaugen. De aller fleste gravene som er blitt undersøkt på Strand har vært branngraver. En anerkjent teori om gravskikker i vikingtiden knytter branngraver til krigerkultur og forestillinger om Odin og Valhall, mens ubrente graver blir knyttet til bondekultur og forestillinger om Tor og Trudvang.

Det er i tillegg omtalt to bautasteiner som skal ha stått på gravhauger på Strand, men dessverre er ingen av disse bevart.

Gravhaugene hadde også en kultisk funksjon i førkristen tid, og denne var så viktig at det å «sitte på haug» i tidlig kristen tid medførte dødsstraff eller landsforvisning. Etter hvert som minnene om den gamle religionen svant hen, knyttet man overtro om «haugkallen» til de gamle gravhaugene. Haugkallen var i folketroen den første som hadde bosatt seg på gården, og han måtte respekteres og blidgjøres. Blant annet satte man ut mat til haugkallen i forbindelse med jul, og han blir sånn sett en slags forløper til den senere gårdsnissen. © Stein

 

I Gårdsanlegget på Løbrekk

Løbrekk har i de siste århundrene vært en av de største gårdene i Strand, men det er ingenting som tyder på at gården er spesielt gammel. Alt tyder på at den i sin tid ble skilt ut fra sentralgården Strand, kanskje i forbindelse med den store omorganiseringen av den katolske kirken i Norge på siste halvpart av 1400-tallet. Løbrekk nevnes første gang i kildene som selvstendig gård under straffeskatten i 1519. Da bodde presten Olav her, og to år senere er den samme presten nevnt på Løbrekk igjen. Kanskje var Olav den siste katolske sognepresten i Strand.

Navnet Løbrekk kommer av norrønt laðu og brekka, altså «Låvebakken». På samme måte som at laðu på vår dialekt har utviklet seg til «løa» har laðubrekka utviklet seg «Løbrekk».

Det gamle gårdsanlegget øst for dagens prestegård stammer fra tidlig jernalder, og ser ut til å ha blitt forlatt under den katastrofale tiden rundt år 600. Så har gården blitt tatt i bruk igjen rundt år 1000, for så å ha blitt endelig nedlagt på 1300-tallet, kanskje som følge av Svartedauden. Det har likevel vært gårdsdrift på stedet mye lengre, og rett bak den gamle jernaldergården ligger det tre U-formede hustufter og en kokesteinsrøys som stammer fra bronsealderen.

Hvorfor gården blir gjenopptatt rundt år 1000 vet vi selvsagt ikke, men en mulighet er at det flytter inn en prest her når kristendommen innføres i området. I så fall er dette Strands første prestegård. Men alt vi vet, er at den første presten vi kjenner navnet til het Sigurd. «Sigurd prest på Strand» er nevnt i to brev fra henholdsvis 1306 og 1308.

Gardsanlegget p Lobrekk 

 

J Prestatjydnå

Prestatjydnå har trolig vært større enn i dag, og har de siste par generasjonene grodd merkbart igjen. I den nordlige enden ble det under grøfting på 1950-tallet funnet en liten offerskål av tre. Dette kan tolkes som et tegn på at tjernet i førkristen tid kan ha vært et offervann eller «blotbrønn», hvor folk ofret mindre gjenstander til de norrøne gudene. Helt fram til man bygget Prestetjernsvegen og boligene der, gikk prestegårdens frukthage, Sødahålet, helt ned til tjernet.

Det har lenge vært hevdet at det spøker ved Prestatjydnå. Enkelte mener at det er prestefruen Siri som går igjen her, etter at hun druknet seg i tjernet en søndag mens mannen var i kirken i 1829. Den lokale fortellertradisjonen hevder at hun led av sterke depresjoner gjennom hele livet. En historie sier at noe til og med så spøkelser mellom de gamle eiketrærne en gang rundt 1902. Akkurat den historien har sin forklaring. Karoline Tomine Havnen (gift Auestad), født 1884, var som ung jente barnepike på prestegården. Prestens to døtre var ikke mye yngre enn henne, og litt viltre av seg. Karoline hadde derfor et svare styr med å holde rede på dem. En sen kveld mens foreldrene var vekke, hadde de prestedøtrene hentet ut et par laken fra lintøyskapet. Så la de seg mellom trærne og ventet til noen kom gående forbi. De reiste seg opp med lakener over hodet, hylte og skrek, for så å le seg skakke da de så folk løpe som gale fra stedet. Det har altså ikke spøkt ved tjernet, men heller er det snakk om et par jenter med sans for en «practical joke».

 

K Stranda-Varhaug

Språkforskeren Magnus Olsen skriver i «Norske Gaardsnavne» at Varhaug trolig har fått sitt navn fordi haugen en gang har vært brukt til varde. Dette er lite trolig, fordi haugen ut fra høyde og beliggenhet er lite synlig fra avstand, og dermed uegnet til formålet. Snarere har navnet samme opprinnelse som Presta-Varhaug. Altså at det er snakk om en steinsatt haug. Olsen begrunner sin tolkning med at navnet trolig er ungt, siden Varhaug nevnes som underbruk av Strand så sent som i 1661. Det er likevel snakk om at Varhaug da var en husmannsplass, og derfor må ha fått navn etter plassen den lå. Navnet er derfor betydelig eldre enn husmannsplassen. Det er likevel verd å merke seg at Varhaug er blant de aller eldste husmannsplassene vi kjenner til i Strand.

Selve haugen er på omlag samme størrelse som Presta-Varhaug, men har en mindre dominerende beliggenhet. Likevel er det nok også her blitt gravlagt en svært framtredende person, både ut fra haugens størrelse og plassering i terrenget.

 

L Strand kirke

Strand var fram til midten av 1800-tallet hovedkirke for den sørligste delen av Ryfylke. Voster og Høle var på begynnelsen av 1300-talet selvstendige kirkesogn. Voster ble på slutten av 1400-tallet innlemmet i Strand, mens Høle omtrent samtidig ble omgjort til et annekssogn under Strand. Dette hadde trolig sammenheng med den store befolkningsnedgangen som fant sted i Svartedauden sammen med påfølgende pest og uår de neste 150 årene, samtidig med at kirken på Voster brant ned en gang rundt 1450. At en kirke ble plassert akkurat på Strand, tolkes av mange som et tegn på at stedet også har hatt en viktig religiøs funksjon i førkristen tid. Ut fra at Strand også trolig var et militært støttepunkt på 900-tallet, gjør at det er mulig at det fantes en krigerkult knyttet til Odin her. Men vi har ingen funn som støtter dette, så det er i stor grad snakk om spekulasjoner.

Dagens kirke på Strand ble innviet i november 1874, og er den tredje kirken på stedet. Den er en langkirke av det man ofte kaller «Linstow-kirke», etter slottsarkitekt Linstow som laget typetegningen for denne typen kirke. Det er likevel arkitekt Fredrik von der Lippe som har tegnet akkurat denne kirken.

Den gamle kirken, kirke nr. 2 i rekken, sto lenger inne på kirkegården, omtrent ved brinken på enden av det flate partiet av den gamle delen av dagens kirkegård. Den ble bygget i etapper på 1620- og 1630-tallet, og var en tømret langkirke som trolig lignet mye på Årdal gamle kirke. Mye av inventaret herfra er bevart i dagens kirke, blant annet altertavle, prekestol, døpefont, dør til sakristiet, tre lysestaker på alteret og to lysekroner. Den gamle alterkalken ble solgt til Bergen museum, mens deler av enkelte kirkestoler befinner seg nå på Stavanger museum.

 

I den gamle kirken hang det også to portretter fra 1600-tallet som man lenge trodde forestilte sogneprest Elias Schonewig og hans første kone Maren Gjertsdatter. Nyere undersøkelser tyder likevel på at det heller er snakk om sorenskriver Thomas Christensen og hans andre kone, Karen Tårnsdatter Schive. Sorenskriverparet bodde på Nag, og sto trolig høyest på den sosiale rangstigen i Strand i sin samtid. Portrettene henger fortsatt i dagens kirke, etter å ha tilbrakt noen generasjoner hos familien Hjelm på Ugeli.

Den første kirken vet vi lite om hvor sto, men etter katolsk middelalder tradisjon må den ha stått sør for kirkegården. Det er også et flatt og rektangulært parti rett på utsiden av den sørlige kirkegårdsmuren som kan passe godt inn i dette bildet. Dette partiet måler omtrent 9 x 15 meter, noe som kan passe i størrelse. Kirken var ellers mest sannsynlig en stavkirke, uten at vi vet stor mer om den. Kirken nevnes første gang i et testamente fra 1280, men hadde trolig stått en stund på stedet allerede da. En besiktigelse fra 1595 sier at kirken den gang var «vel bygget og vel holden». I 1607 søkte man om å få utvide kirken fordi at den begynte å bli for liten, men fikk avslag. Rundt 15 år senere besluttet man derfor å rive den gamle stavkirken og bygge en ny. En av kirkeklokkene fra Strands eldste kirke på Voster. Trolig fra slutten av 1100-tallet, ble flyttet over til Strand etter at Voster kirke brant til grunnen rundt 1450. Denne hadde fått en stor sprekk og ble på midten av 1800-tallet sagt å være «helt ubrukelig». Klokken ble derfor smeltet og støpt om ved Stavanger Støberi & Dok i 1866. Den omsmeltede kirkeklokken henger ennå i dagens kirke på Strand.

 

M Ryttergraven på Strand

I 1934 gikk det et ras i et sandtak på Strand, og et gravkammer kom til syne. Da graven ble undersøkt, gjorde man uvanlig rike funn. I tillegg til å være uvanlig godt utstyrt med forskjellige våpen og annet utstyr, hadde den avdøde også fått med seg et par stigbøyler og et bissel på reisen til det hinsidige. Rideutstyr var svært uvanlig i vikingtiden, og fantes bare i det absolutte toppsjiktet av samfunnet. Den som ble hauglagt her på Kuflådå må derfor ha vært en svært framtredende person i sin samtid.

Ryttergraver tolkes ellers ofte som et tegn på at det har vært en militær garnison på stedet, og at stedet graven ligger på har vært et militært støttepunkt og viktig administrasjonssenter. Ut fra dette kan vi anta at Strand trolig har vært den viktigste sentralgården i hele det sørlige Ryfylke på 900-tallet. En teori som har blitt lagt fram er at Strand var et av de militære støttepunktene som inngikk i forsvaret av Harald Hårfagres kongsgård på Utstein.

 

N Strandastø

Strandastø var et viktig knutepunkt for handel og kommunikasjon i eldre dager. Kanskje så langt tilbake som i jernalder og vikingtid. I den nordlige enden av Strandastø ligger en større nausttuft fra vikingtid. Naustet var 24 meter langt og 8 meter bredt på det bredeste, med 1 – 2 meter tykke steinvegger. Det har vært spekulert i om dette har vært naustet til et leidangsskip. Størrelsen antyder i alle fall at det har vært ment for et stort skip, kanskje et langskip fra 900-tallet.

På 1700- og 1800-tallet har det vært flere gjestgiverier i og rundt Strandastø. Hit kom folk fra hele sognet med båt på kirkesøndager. Det fortelles også om smugling av brennevin hvor Strandastø var mottaksplass på midten av 1800-tallet. Vi må huske på at fram til slutten av 1800-tallet fantes det forholdsvis få veier i vårt område, og folk tok seg stort sett fram på sjøen når de skulle ut på reise. Den første veisaken som kom opp i Strand, var i 1841. Folk i Bjørheimsbygd ville da ha en vei fra Prestaneset i enden av Bjørheimsvatnet og over til Strandastø, slik at de kunne få fraktet ved som de solgte i Stavanger. Fordi det fortsatt var skipreidene som hadde ansvaret for veisaker, ble det konflikt. Veien skulle ligge i Idse skipreid, som måtte betale for den. Men det var folk i Årdal skipreide som ville ha mest nytte av den. Veien ble likevel vedtatt, men ble bygget med pliktarbeid. Dermed tok det tid, og veien sto dermed ikke ferdig før i 1853. Da hadde man allerede rukket å byggebygge flere andre veier i sognet.

© Stein Tau Strand Auestad 2021. Dokumentet kan kopieres og distribueres fritt.

 

Møter utsatt

På grunn av coronapandemien og innførte smittevernsbestemmelser har styret i Strand Historielag besluttet å utsette alle publikumsarrangementer inntil videre. Vi håper å komme sterkt tilbake når pandemien gir seg.

 

På vegnet av styret

Harald Maaland, sekretær

Gamle eksamensstiler

 Stileheftet

Nytt, fantastisk hefte om lokalhistorie!!

Hvordan så fjortenåringer i Strand på livet for 70-90 år siden?

Det kan gamle eksamensstiler fra skolene i Strand fortelle noe om. Mye var annerledes den gangen, men ungdommen da var kanskje ikke så ulik dagens ungdom likevel? Mange vil nok kjenne seg igjen i heftet som Harald Maaland og Espen Amdal har laget om livet for tenåringer i Strand i gamle dager. Selges i biblioteket på Jørpeland. 200,- Kun Vipps.

 

 

Historien om Hengjane

https://www.aftenbladet.no/magasin/i/Mg8Moo/historien-om-hengjane

6.10.2018

Dramatiske skjebner i Hengjane

Hengjane, en ensom og mytisk fjellgård i et vilt landskap ved Lysefjorden. Dette er en fortelling om ulovlig brennevinsproduksjon, om drapsforsøk og et nyfødt barn som døde.

Fantastisk, sier Gunhild Holtet Eie, styreleder i Stavanger turistforening.

Den øverste av de to Hengjanenibbene styrter loddrett ned i avgrunnen. 400 meter under føttene lager vinden små krusninger og fine mønster på Lysefjorden. De grå fjellsidene er sprukket, med brune merker etter nylige ras. Svære steinblokker ligger langs skrentene. Før, da Sikke Hengjane levde, var dette stupet en turistattraksjon nesten på høyde med Preikestolen.

I dag er Hengjane et sted de fleste turister går forbi på ruten Lysefjorden rundt. Den nedlagte fjellgården var støl under Bratteli på 1600-tallet. Historien vår starter et par hundre år seinere.

Bosatt i 1831 eller 1832

De hørte det pikka og slo, pikka og slo. Lyden bar helt til Bratteli, en plass der bakkene var så bratte at man spøkte om at ungene måtte bindes fast så de ikke skulle trille ut på Lysefjorden. Da folket fór av sted og skulle se hva det var, så de at en kar holdt på å spa og rydde på den gamle stølen i Hengjane, hvor skogen var så tett at man ikke kunne se sola.

Året var 1831 eller 1832, forteller Sigleif Engen i Forsandboka. Ingen hadde gitt mannen lov til å slå seg til, men de jaget han heller ikke. Slik ble Hengjane en husmannsplass under Bratteli. Mannen het Ola Folkeson, var i 40-åra og kom opprinnelig fra Setesdal. Kona het Siri Toresdotter Boremyr fra Årdal, og de fikk åtte barn.

I dag har trær, kratt og lyng gjenerobret terrenget, men de neste 100 årene ryddet brukerne i Hengjane det reint. Ola Folkeson var 80 år da sønnen Tore Olsson ble neste bruker i 1866. Deretter overtok Tores søster Ane Olsdatter og ektefellen Andreas Torkelson fra Idse i 1874, samme året som datteren Sikke Gurina Andreasdatter ble født. Fem år seinere kom nok ei jente, Thea Olava Andreasdatter.

Andreas Torkelsen gikk gjennom isen og druknet 2. februar 1888. Liket ble aldri funnet. Kona og de to døtrene drev husmannsplassen videre.

I 1912 ble det holdt skylddelingsforretning og Hengjane ble eget bruk. De to søstrene hadde fått 1000 kroner hver av en moster i Amerika, og kjøpte eiendommen av Bratteli.

«De lider ofte paa mange vis»

Vinteren 1913/14 hadde vært hard i Hengjane. Sikke Hengjane var 39 år og ugift. Hun stelte gården, to kyr og en flokk geiter, og skulle samtidig ta vare på den fem år yngre søsteren Thea, som hadde ligget syk siden oktober - den samme høsten moren Ane døde. Nå var de to søstrene alene. Gården lå ensomt til. I mars var de innesnødd i flere uker.

Skjebnen vekket oppsikt og ble omtalt i Vestlandsposten, deretter gjenfortalt i Aftenposten 5. mai 1914, kort tid før 1. verdenskrig brøt ut. Avisene skildret en «haard tilværelse» på et sted hvor halve året kunne gå uten at noen fremmede kom på besøk. «Udkommet er meget knapt, og de lider ofte paa mange vis».

«Læge har engang besøkt den syge, og forleden skulde atter lægen derop. Men det er en overmaade besværlig reise, som for en lidet fjeldvant mand simpelthen kan være risikabel».

En forretningsmann i Stavanger hadde tilbudt å kjøpe en gård til de to søstrene på et mer bebodd sted. «Dette tilbud har de afslaaet. De føler sig saa inderlig fastknyttet til den hjemlige plet, som de tror er den bedste paa jorden», skrev Aftenposten.

Hengjane-tyskeren

Neste sommer kom en mann klatrende opp det stupbratte juvet under Hengjanenibbå. Han var 28 år. Håret langt og lyst, med et skjær av rødt. Det var Heinrich Friedrich Kristian Mohr, født i 1887 i Büdelsdorf i distriktet Rendsburg-Eckernförde ved Kielkanalen.

Han kom til Norge i 1911. Da 1. verdenskrig brøt ut fikk alle våpenføre tyskere i utlandet ordre om å komme hjem for å la seg mobilisere. Mohr var styrmann om bord på en tysk lastebåt i fart langs norskekysten. I stedet for å følge ordren om å returnere til hjemlandet, gikk han i land på Sørlandskysten et sted, og kjøpte en liten fanteskøyte.

Noe seinere kom han seilende til Sandnes, hvor han arbeidet en stund som løsarbeider. Dette framgår av kirkeboka i forbindelse med at han fikk datteren Emma i april 1914 (som ble gift, men døde barnløs i 1982).

Mohr må ha hatt en sterk tilknytning til sjøen, for han hadde god greie på fisking og var flink til å binde nøter og garn. På forsommeren 1915 dro han med et brislinglag innover Lysefjorden. En kar fortalte tyskeren om de enslige kvinnene på Hengjane, og så gikk han i land og klatret opp fra sjøen.

Tyskeren slo seg til på Hengjane som dreng. Han var bare 1 meter 69 centimeter høy, men en seig arbeidskar, med en skjev høyre aksel. Det hørte lite skog med gården, så Heinrich Mohr fikk overtalt Sikke til å kjøpe området rundt Skogavatnet og Neverdalen. Dette ga hun 800 kroner for. Han satte opp et sagbruk og tok ut skog. Det var en arbeidsom mann med mange foretak. Men snart skulle han gli inn på en kriminell løpebane.

Tyskeren leverte blant annet materialer til Skrettings likkistefabrikk på Storhaug, øverst i Langgata. Han engasjerte et par svensker til å bygge en kilometer vei til Skogavatnet for å lette transporten av tømmer. Heinrich Mohr bygde også brygge ved Lysefjorden.

For å heise ned tømmer og ved, bygde tyskeren taubane fra en fjellknatt til sjøen sammen med blant andre Torberg og Berner Oftedal fra Jørpeland. En gang en kjenning fra Sandnes la til ved brygga, stakk han foten i ei løkke på vaieren og hoppet utfor stupet. Berner Oftedal bremset opp, mens tyskeren ropte «fortere, fortere».

En annen versjon av historien er at dette skjedde i forbindelse med testing av taubanen. Vaieren på taubanen var veldig nær en fjellknatt, og tyskeren var redd lasten skulle slå nedi. Han ble firt forsiktig nedover av Wilhelm Sauer, en tysker som bodde på Jørpeland og jobbet på stålverket. Men det gikk så seint at Mohr ble trøtt i armene og ropte «fortere». Ja, du skal få fart, sa Sauer, og slapp bremsen. Mohr hadde en mørk trøye på - og da han fór nedover, flagret klærne så han så ut som ei kråke, ifølge Asbjørn Simonsen, hvis svigerfar hadde hytte ved Hengjane.

I 1917 annonserte Heinrich Mohr i Stavanger Aftenblad. Han ville selge en større skogteig, men var også åpen for å leie ut trevirket til tresko- eller hjulfabrikk. Også brukets vassdragsrettigheter ble lagt ut til salgs, det som kapteinen på turistferja kaller Whiskey-fossen, hvor turistene kan fylle glasset på sightseeing i Lysefjorden.

Tyskeren hadde laget en liten kjøkkenhage rundt huset hvor han blant annet hadde drevet fram et kraftig fikentre. Noen geiter var svært plagsomme og til slutt sprakk det for Heinrich Mohr. På tresko jaget han etter geitene, og vippet et par av dem utfor Hengjanenibbå.

Dagen etter kom Lars Bratteli, som eide geitene, springende opp fra Bratteli. Det ble et kraftig basketak. Lars Bratteli fikk tyskeren under seg, og hvis ikke Sikke hadde satt en høygaffel i ryggen på Lars, spørs det hvordan det hadde gått. En annen - og mer sannsynlig - versjon av historien er at Sikke slo løs med en rive.

Spedbarnet døde

30. oktober 1917 giftet Sikke og Heinrich Mohr seg borgerlig på Ryfylke sorenskriverkontor. Byselger Kristian Bærheim og paraplyselger Johannes Johnsen, seinere finansrådmann i Stavanger, var forlovere. I protokollen framgår det at Mohr har hatt et tidligere ekteskap som ble oppløst ved dom i mars 1912.

- Sikke overnattet hos Idsø i Bergelandsgaten, de var slektninger, mens tyskeren overnattet hjemme hos oss, forteller Sigurd Wold (83). Han og søsteren Aud Simonsen eier familiehytta Trollkroghytta, som ble bygd i 1919 ved Skogavatnet i Hengjane. Svogeren Asbjørn Simonsen forklarer at Sikke sine slektninger ikke ville ha noe med tyskeren å gjøre.

Kanskje på grunn av tyskerens rykte, kanskje fordi de hadde «levd i synd», kanskje den borgerlige vielsen?

8. januar 1918, bare to måneder etter giftermålet, fikk Sikke Hengjane og Heinrich Mohr et barn, trolig en gutt. Hun var da 43 år, han 30. Den nybakte faren gikk og bar spedbarnet på innsiden av klærne. Det var nok svakt og trengte kroppsvarme. Men den lille døde fem dager etter fødselen. Det gikk fem dager til før barnefaren reiste til presten og varslet.

«Antagelig tarmbetennelse» står det som dødsårsak i Klokkerbok for Høgsfjord sokneprestkontor, i dag det er naturlig å tenke at barnet kan ha vært prematurt.

Barnet døde på Hengjane og ble ikke jordfestet - altså ikke gravlagt på kirkegård. Barnet er ført inn i fødelsregisteret som «navnløst og uten daap». Sikke tørket tårer når hun seinere fortalte besøkende om da ektefellen bar det nyfødte barnet inne på brystet.

- Navnløs og udøpt, og fem dagar gammelt. Et usynleg fotavtrykk på jorden. Men likevel et spor for alltid i mora sitt hjerte, sier Tora-Liv Thorsen i Forsand Sogelag.

Kanskje var det barnets død som sendte Heinrich Mohr inn i et livsløp som skulle gjøre han beryktet i hele landet? Flere skriftlige kilder beskriver en mann som oppførte seg manisk, blant annet da han vandret rundt nattestid med en mann som var interessert i å kjøpe hyttetomt.

Eller kan hende var det økonomiske problemer som førte tyskeren utfor stupet?

- Hengjane-tyskeren nektet å betale de svenske rallarene som lagde veien og de truet med å drepe han. Da kom han løpende til bestefar, Rasmus Oftedal, forteller Roy Oftedal, en av dagens eiere i Hengjane Sameie.

Heimebrent

Heinrich Mohr begynte å lage brennevin i stor stil. Brenneriet var skjult under en heller ved elva nedenfor gården. Sukker fikk han fra en grossist i byen. Sikke leverte ferdigvarene til en«agent» på Jørpeland, mens tyskeren reiste selv til Stavanger og andre steder. Lensmann Espedal fra Forsand var stadig på jakt, men lette lenge forgjeves etter brenneriet, som var godt kamuflert. Fingeravtrykkene til Hengjane-tyskeren viser ennå i sementen som ble brukt i brenneriet.

Vinteren 1920/21 dro noen karer fra Jørpeland inn og stjal en dunk med sats. Det var skare og is på Skogavatnet, så de sprang på lette føtter til Neverdalen, hvor det sto et hus på den tiden, og pustet ut. Men tyskeren var raskere enn de hadde regnet med, og mens de ante fred og ingen fare, kom han settende. De sprang det de var gode for med dunken på ryggen, men tyskeren sendte en salve i ryggen på sistemann i flokken.

- Det var som å bli pisket over ryggen da skuddet gikk, men heldigvis hadde jeg tjukk genser på, fortalte mannen etterpå, han hadde hagl i ryggen til sin død.

«En oppsiktsvekkende brennevinsaffære er under oppseiling», meldte flere Stavanger-aviser 9. mars 1921. Neste dag tok Heinrich Mohr rutebåten til Stavanger med en ny forsyning. Da han gikk i land ble han arrestert, og tatt med ni flasker sprit. I dommen heter det at 33-åringen hadde brent og solgt cirka 200 flasker sprit. Han forklarte at han satt i dårlige økonomiske kår, og var blitt ilignet 69 kroner i kommuneskatt. Hengjane-tyskeren fikk 300 kroner i bot, subsidiært 30 dagers fengsel.

De økonomiske problemene økte.

Dømt for tyverier og utvist fra Norge

Året etter - i 1922 - kom Heinrich Mohr igjen i klammeri med lovens lange arm. Da hadde han begynt å livnære seg av fiske.

En stor og kostbar makrellnot forsvant fra et naust på Sokn 1. mars. Den ble seinere oppdaget på Kvalvåg i Strand, og politibetjent Brekke på Jørpeland fakket tyskeren og to andre. Ved ransaking av siktedes hjem og ombord i hans motorskøyte, fant politiet et helt lager av tyvegods. Mange kjerrelass ble kjørt til politistasjonen på Jørpeland. Både garn, teiner, ruser og diverse fiskeredskaper, som var stjålet i Nord-Rogaland og andre steder, samt et gevær og hermetikk som stammet fra et innbrudd i en hytte på gården Vatne i Strand, rapporterte Haugesunds avis.

Dommen falt i oktober 1922. Måneden etterpå ble gården Hengjane solgt til Rasmus Oftedal fra Jørpeland og sønnene hans Berner og Torberg. Etterkommerne deres eier Hengjane Sameie i dag.

Heinrich Mohr ble dømt til 9 måneders fengsel for tyveriene. De to medhjelperne fikk 60 og 90 dager. I 1923 ble Mohr utvist fra Norge og sendt til Tyskland. Allerede sommeren etter utvisningen skal han ha skamskutt to tyske fiskere med revolver. Han ble dømt til 6 år og 1 måned i fengsel i Lübeck i desember 1924, for tyveri, forsøk på ran i åpen sjø, i forening med mordforsøk. I hjemlandet hadde han to ganger tidligere blitt dømt til henholdsvis 6 måneder og 1 års fengsel for tilfeller av tyveri og underslag. Dette framgår av avisenes rettsreferater og dommen etter den neste hendelsen, som for alvor gjorde Hengjane-tyskeren herostratisk berømt.

Mordforsøket utenfor Lista

9. mars 1929 kom den nå 42 år gamle Heinrich Mohr tilbake i Norge med dampskipet «Kong Magnus» fra Hamburg, med forfalsket pass under navnet «Bruno Ecker». Han leide seg et værelse hos et gammelt ektepar på Buøy. Her hadde han besøk av to «piker». 11. mars satte tyskeren inn annonse i Aftenbladet om at han ville kjøpe en 9-10 meter lang fiskebåt.

Den 36 år gamle fiskeren Johan Racin Elleflådt fra Roaldsøy i Stavanger leste annonsen og møtte tyskeren. Båteieren forlangte 1600 kroner for motorbåten «Roald». Tyskeren, som fremdeles kalte seg «Bruno Ecker», oppga å skulle kjøpe båten for en viss Heinrich Mohr og bød 2500 kroner mot at selgeren foretok en del utbedringer.

Elleflådt og kona signerte kjøpekontrakt og fikk 500 kroner på forskudd. Resten av pengene skulle han få i Flekkefjord, hvor kjøperen visstnok oppholdt seg.

Onsdag 27. mars gikk mennene om bord i båten. Da fikk båtselgeren hele kjøpesummen. Han ville legge pengene igjen i Stavanger, men tyskeren insisterte på at han skulle ta pengene med på båtturen, siden det var en forutsetning for handelen at motoren var driftssikker. Ved 15-tiden satte de kursen sørover.

Da de var reist fra Stavanger sa tyskeren at reisemålet var Hidra, ikke Flekkefjord. Båten ankom Hidra neste dag, og der ble de liggende til 23-tiden på kvelden. Tyskeren gikk i land for å treffe den angivelige kjøperen. Han kom tilbake og opplyste at kjøperen ikke lenger bodde der, men var flyttet til Farsund. Elleflådt hadde begynt å få sine tvil, men gikk med på å reise videre. Ferden gikk videre sørover i kuling og høy sjø. Tyskeren styrte, nordmannen passet motoren.

I 14-15-tiden neste dag befant de seg utenfor Farsund. Elleflådt var trøtt etter nattevakten og varmen fra motoren og sola gjorde han søvnig. Han satt først og duppet en stund, før han falt i søvn med hodet på maskinkassen. Han våknet plutselig av et voldsomt slag i bakhodet og trodde først det var masten som falt ned. Han lå en liten stund «bedøvet», men reiste seg og så at tyskeren stod og holdt på rorpinnen - den var brukket. Han hadde et «sinnsykt» uttrykk i ansiktet.

Det ble et basketak. Hengjane-tyskeren slapp rorpinnen og prøvde å vippe Elleflådt på sjøen. De veltet rundt i båten. Så forsøkte Mohr å fange båteieren med et tau rundt halsen, men han vred seg løs. Deretter begynte de å kjempe om en skiftenøkkel og tyskeren ga Elleflådt et kraftig slag i hodet på så han ble dårlig et øyeblikk.

Men nordmannen kviknet raskt til og lovet vekk både båten og pengene om han bare ble latt i fred. Han sa han hadde kone og fire barn å forsørge. Tyskeren fikk pengene og kjøpekontrakten, som han rev i stykker. Så ville han sette nordmannen av på en øde holme, men Elleflådt fikk overtalt tyskeren til å sette seg i land i Farsund.

Ved 16-tiden skjærtorsdag kom fartøyet til Farsund. Da motorbåten kom til kais var nordmannen resolutt nok til å skru av parafinrøret på motoren slik at tyskeren ikke kunne komme seg av gårde. De kranglet om oppgjøret, og gikk så i fellesskap til politiet.

Politibetjent Andreas Karlsen (50) fra Farsund vitnet og fortalte i retten at de to mennene kom inn på politistasjonen. Her forklarte Mohr at han hadde kjøpt og betalt motorbåten, mens Elleflådt hevdet at han ikke hadde fått pengene. Politimannen fikk se kjøpekontrakten og henviste dem til lensmannen. Overfallet ble ikke nevnt i første omgang, fordi tyskeren hadde truet med å drepe Elleflådt hvis han sa noe.

Etterpå tok tyskeren båten og satte seil mot et mekanisk verksted for å få fikset motoren. Derfor gikk Elleflådt rett tilbake til politiet. Han viste et gapende sår i bakhodet og forklarte seg om overfallet. Da tilkalte politibetjenten forsterkninger og Hengjane-tyskeren ble arrestert.

Sikke ville ikke avgi forklaring

I lagmannsretten i Kristiansand hevdet han at nordmannen hadde forlangt mer penger, og at dette førte til en slåsskamp på sjøen. Mohr forklarte også at hadde reist til Norge under falsk navn for å hente sin 54 år gamle kone Sikke Hengjane til Tyskland.

Det er verken ungdom, skjønnhet eller penger som han trakter etter, men kona hadde skrevet noen brev som kunne «verbarme en stein», heter det i referatene.

Sikke møtte i lagretten som siste vitne, men ville ikke avgi forklaring, til ektefellens misnøye. Til politiet hadde hun tidligere forklart at hun ikke hadde hørt fra sin ektefelle siden 1927, da han skrev at hun ikke måtte gå med på skilsmissen han tidligere hadde bedt om.

Avslutningsvis sa statsadvokat Haavik at det var lett å gjennomskue planen. Heinrich Mohr hadde en signert kjøpekontrakt, som bevis for at kjøpesummen var betalt. Hvis han hadde lykkes med å lempe Elleflådt på sjøen, ville man trodd at han hadde omkommet ved en ulykke.

Dommen falt 31. mars 1929. Heinrich Mohr ble dømt til 9 års fengsel, med fradrag av 45 dager i varetekt. Han ble kjent skyldig på alle punkt: Ran, drapsforsøk, forfalskning av pass, ulovlig tilbakekomst til Norge, falsk anklage og for å ha brukt falsk navn. Han måtte betale 300 kroner i erstatning og 400 kroner i oppreisning til Elleflådt.

Dommen ble anket til Høyesterett, hvor Heinrich Mohr lovet bot og bedring, «særlig hvis noen ville hjelpe han til en ubebodd øy, ledsaget av en enslig, gjerne flere ganger straffet kvinne, for der å grunnlegge et hjem». Men kjæremålsutvalget avviste anken.

Heinrich Mohr ble sendt til Akershus landsfengsel for soning. Da Hengjane-tyskeren hadde sittet i fengsel en stund, ble han erklært for sinnsyk i desember 1930 og overført til Reitgjerdet sinnsykeasyl. I august 1932 ble den «sinnsyke» hjemsendt til Tyskland, slik praksis var for fremmede statsborgere. Men i Tyskland kom legene til at han var normal.

På frifot

3. november 1932 skrev Arbeiderbladet at Heinrich Mohr igjen var på frifot.

- Det har vært nevnt at han kunne ventes til Norge når som helst, men det ville han stå seg dårlig på. For hvis han kommer til Norge kan han vente å bli innsatt til avsoning av resten av straffen, het det i artikkelen.

Aftenbladet har ikke klart å finne ut mer om skjebnen hans.

Sikke dør

Sikke levde alene på Hengjane fra 1922 til hun døde i 1934. Gifteringen med «Dein Heinrich» ble sendt til et fengsel i Kiel, som var siste kjente adressen til Heinrich Friedrich Christian Mohr.

Men ringen kom i retur. På auksjonen etter Sikke ble den kjøpt av en kar fra Lysefjorden for 8 kroner, med forbehold om at hvis tyskeren dukket opp igjen var ringen hans.

Det ble skrevet minneord i både 1ste Mai og Aftenbladet: «Det var ingen hemmelighet, selv om Sikke nødig snakket om det, at hun håpet på atter å få sin Heinrich tilbake. Han gjorde seg ikke bare fordelaktig bemerket denne tyskeren, men for Sikke har han nok vært det umistelige. Når Sikke ikke ville flytte fra Hengjane kan det ha sin grunn i at hun ventet «atter en gang å se sin Heinrich hos seg».

Sommeren 1934 hadde hun nettopp kommet fra sengen etter et langt og smertefullt sykeleie. Det var noe galt med hjertet. Da sommeren kom, sto hun utenfor døra til det skrøpelige huset og tok mot turister. Men i august ble hun hentet av folket på Bratteli. De bar henne dit på et dørblad langs skrentene ved Lysefjorden. Sikke ble født på Hengjane og tilbrakte hele livet ved Lysefjorden. I ungdommen jobbet hun på nabogården Torsnes ved Refsvatnet. På gården Bakken minnes de at hun kom med spann geitemelk for å bytte til seg kaffe.

Om sommeren kunne det være folksomt på Hengjane av byfolk på tur. Sikke tok vel i mot gjestene, hun viste de rett vei og pratet om løst og fast. Hun hadde noen ord til alle, lett og munter i tonelaget, småvittig og gjerne opplagt til en liten spøk.

«De ytterst trange kårene, det umenneskelige slitet og den barske naturen maktet aldri å knekke det gode i henne».

Fraflyttet

Lenge sto Hengjane til forfall. Løa ramlet ned, gårdshuset i ferd med å lide samme skjebne.

- Det var jeg som berget huset, det holdt på å dette ned. Det hadde ikke stått en vinter til. Jeg hadde et fryktelig arbeid med å sette det i stand og holdt på i årevis. Far min, Torberg, var med, forteller Roy Oftedal.

Han har brukt det gamle gårdshuset som hytte i over 50 år. I veggene er det kulehull etter at Hengjane-tyskeren skjøt blink innendørs. Noen sier det var etter fluer. I ei køye er navna Torberg og Berner skåret inn, sammen med 1922 - året da Oftedal-familien fra Jørpeland kjøpte Hengjane. Sikke ble boende.

- De måtte springe inn og se etter Sikke til alle tider. Hun klarte seg ikke selv på slutten, forteller Roy Oftedal.

Stavanger turistforening holder på å utvikle Lysefjorden rundt.

-Lysefjorden er mer enn Preikestolen, Kjerag og Flørli. Og vi prøver å få fram alt det andre flotte langs fjorden, for eksempel Hengjanenibbå, sier styreleder Gunhild Holtet Eie.

Kilder:

Sigleif Engen, Forsandboka (1981), Ivar Tjelta, Forsand & Høle : fjordene, bygdene og folket (1996), Jan Alsvik, Statsarkivet i Stavanger Cirka 100 avisartikler og fire dommer fra Nasjonalbiblioteket og Arkivverket. Takk for hjelpen til brukere på Arkivverkets forum!

Møte om Tauferja - historie 12.02.2020

Munter ferjehistorie


Tauferja120220 2

Det var mange som ville høre Jone Laugaland fortelle

 

 

Tauferja120220 

 

Med åpningen av Ryfylketunnelen er Tauferja blitt historie, og etter Strand historielags årsmøte i kinosalen på Jørpeland onsdag 12. februar, fikk over 60 frammøtte presentert ferjehistorie på muntert vis av den utflytta hjelmelandsbuen Jone Laugaland – journalist og forfatter med fartstid på Tauferja. Det ble en historie om ferjer og folk, om skippere og styrmenn, om matroser og triser, om kaimenn og folkeliv på kaien, om grunnstøtinger og uhell, men også om trivsel og glade folk om bord – ja, til og med en kjærlighetshistorie eller to. Ferja var selve livstråden mellom Ryfylke og Stavanger, men også en møteplass for både byfolk og ryfylkinger, for alt fra yrkessjåfører til kinesiske turister.

Laugaland gikk tilbake til femtitallet, til den gangen Solbakk hadde to butikker og daglige anløp av rutebåt, da «Fjordbris» var selve bindeleddet mellom Strand og Stavanger, og DSDs og Jøsenfjords båter kappkjørte gjennom Lindøysundet. Men så ble det mer og mer biler og trafikk utover femtitallet, og da bilrasjoneringen ble opphevet i 1960, overtok bilferjene. Laugaland var innom de fleste av tauferjene, fra den første «Tau», som tok 30 biler og gikk 5-6-7 turer om dagen, til de siste gassferjene som kom i drift i 2014. Det var en historie om båter, men framfor alt om menneskene om bord, både besetning og passasjerer, om alt fra kaffesladder til syketransport og barnefødsler på ferja. For de fleste i forsamlingen var den en viktig del av deres egen historie.

Underkategorier

  • Lagsmøte om Kolabyda 15-1-2020

    Mote 15012020b

    Tora-Liv Thorsen fortalte for ivrige lyttere..

     

     Levende historie fra Kolabygda

     

    Et fullstappet kjellerlokale i Folkets hus på Jørpeland ble onsdag kveld 15. januar presentert for levende historie fra Kolabygda, det nyeste tilskuddet til Strand kommune. Engasjert og kunnskapsrik forteller var Tora-Liv Thorsen, med god assistanse fra Eli Helena Stein. Det var en historie om et liv i små kår, på små gårdsbruk med noen få kyr, noen sauer og høns, der det for det meste var nødvendig å kombinere med fiske for å skaffe seg nok til å leve av. Den som eide skog, var også bedre stilt. Bygda har jo navnet sitt fra brenning av trekull, som ikke minst ga tjære til å tjærebre båtene. Tre sagbruk har det også vært i Kolabygda. Det var også en historie om godt naboskap og samhold, og en sjelden gang om store lykketreff, som det eventyrlige brislingkastet i Skeivik for 60 år siden, da 75 tonn brisling plutselig skaffet et notlag mer penger enn de hadde sett før. Vi ser fram til å høre mer fra Kolabygda i Strand Historielag.

     

     

Joomla templates by a4joomla