Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Møte 04-12-2019

Mote041220019

 

 

Referat fra møte i Strand historielag 04-12-2019

Ta vare på kulturminner

- Vi må ta vare på de kulturminner vi har i kommunen, og dessuten spre kunnskap om dem, skape oppmerksomhet og begeistring, sa kultursjef Trond Ole Paulsen i Strand kommune i et foredrag for Strand historielag i Biblioteket på Jørpeland onsdag 4. desember. At kultursjefen selv har et sterkt engasjement for oppgaven, er åpenbart.

Det er mye å ta vare på og noe er allerede gjort: Kvernhusene i Mølleparken på Tau er blitt restaurert for rundt 900.000 kroner. Strand bygdemuseum ble i fjor åpnet på Breidablikk, Tau. Nytt styre er valgt, og forberedelser er i gang for å holde museet åpent til sommeren 2020 også. Oppussing av Rosehagen på Jørpeland er inne på budsjettet for neste år. Frk. Bryn-huset blir bevart. Fra nyttår får Strand kommune noen flere kulturminner å ta vare på når Kolabygda overføres fra Forsand.

Av kommende prosjekter trakk Paulsen fram planen om å bygge et maritimt kultursenter i Vågen på Jørpeland, der det skal bli plass til fartøyene «Fremad II» og «Idsal», og hvor også Aslak-båtene skal få sin plass. En gruppe er i gang med å få til en finansiering av planen.

Av andre prosjekter nevnte kultursjefen oppgradering av turstier med kulturminner og skilting av fornminner, blant annet på Jørpelandsholmen. Blå opplysningsskilt ved sentrale, utvalgte bygninger er det også meningen å sette opp.

Blant mer framtidige planer er det tale om å etablere en pris for bygningsvern og byggeskikk. Stedsnavn skal samles inn og digitaliseres. Et kart over kulturminner i kommunen skal lages. Og ikke minst skal Folkets hus restaureres – en omfattende og kostbar oppgave.

En tanke som foreløpig er på idéstadiet, er å ta i bruk tunnellen i berget rett over veien for den gamle kraftstasjonen i Vågen til industrimuseum. Paulsen synes selv tanken er svært interessant, og Ryfylkemuseet har også vist interesse for den. Muligheten skal i alle fall undersøkes.

En rekke andre planer og tanker ble også nevnt, som for eksempel hvordan man skal ta vare på og utvikle området rundt Tau fort, med tyskervei og tursti og bygdeborgen på Borgåsen. Her skal det utarbeides en skjøtsels- og formidlingsplan. Det arbeides også med å ta vare på en rekke gamle kaier i kommunen, ikke minst i Nordre Strand.

Et annet prosjekt blir å oppgradere og sette i stand prestegården i Strand og legge den inn som en del av kulturstien i området.

Som vi forstår: Kultursjefen kommer ikke til å mangle oppgaver og arbeid de kommende årene.

Referent: Harald Maaland

Slektskveld 06-11-2019

Far etter mor

Mote0611119

 

 

 

Kvinnene var kanskje ikke så undertrykte for 3-400 år siden som en skulle tro, var konklusjonen historikeren Birger Lindanger trakk etter et par timers lærerikt, engasjerende og underholdende foredrag i Torghuset på Jørpeland om kvelden onsdag 6. november. Lindanger er leder for Rogaland historielag.

Historie – også lokalhistorie – dreier seg ofte om politisk og økonomisk historie, og blir ofte sett fra mannens synsvinkel. Lindanger ville heller dreie det over på det man kan kalle mentalitetshistorie: Hvordan opplevde folk livet for mer enn 150 år siden? Hva tenkte de, hva trodde de på, hva lå bak handlingene deres?

Verden som omga folk i Norge og Ryfylke for tre-fire hundre år siden, var på mange måter annerledes enn den er i dag. Lindanger understreket blant annet hvor liten avstand det var mellom liv og død, hvordan døden var nær helt fra livets begynnelse. Barnedødeligheten var skyhøy, halvparten døde før de ble voksne. Mange barn opplevde at foreldrene døde tidlig. Pest og andre dødbringende epidemier rammet hele samfunn med ødeleggende kraft. I slike omgivelser tydde man til religionen – så korte og risikofylte liv var meningsløse uten tro på et liv etter døden. Og det gjaldt ikke bare kristendommen, påpekte Lindanger: Kirken var til søndags, til hverdags var de omgitt av alle slags ånder, vetter, haugfolk, huldre og troll. Slik forklarte de det uforklarlige. Når ferdatorsken forsvant fra Skudefjorden, skyldtes det bannskap og annen synd i Skudeneshavn. Sykdom var Guds straffedom for et syndig liv. Disse forestillingene styrte livet til folk.

Ikke hadde de noe sosialt nett å berge seg med, heller. Enhver måtte berge seg sjøl. Gikk det skeis med gården, ble alternativet gjerne å tigge. Under «den lille istid» fra midt på 1500-tallet til midt på 1800-tallet sviktet ofte avlingene, og mange måtte legge ut på tiggerferd. Slik oppsto fantefolket – familier som hadde gitt opp.

Mens vi i dag gjerne ser tilværelsen som en utvikling framover mot noe, hadde folk på 1600-tallet en syklisk livsforståelse. Året var syklisk, livet var syklisk. Alt gjentok seg, ingenting ble grunnleggende forandret. Det preget også tankegangen.

Forholdet til styresmaktene var temmelig fjernt – kongen satt i København og statsmakten var nokså skrøpelig i Norge. Tingordninger kom til heder og verdighet igjen, bønder ble vant til å møtes for å diskutere, dømme og regulere. Slik oppsto en betydelig kompetanse på grunnplanet, og mye ble gjort på dugnad.

Hvordan var forholdene på familieplan? Mellom ektefeller? Gårdsdriften var avhengig av begge to, men med klar arbeidsdeling: Mannen hadde ansvaret utad, men kvinnen hadde enerett til husnøklene og hadde på mange måter den interne styringen. Mannen var ute i skog og mark og hadde ansvaret for hest og sau. Kvinnen styrte i huset og hadde ansvar for kyr og melking. Menn slo høyet, kvinner rakte.

Kjærligheten hadde ikke alltid forrang ved valg av kone eller mann; ofte var det foreldrene som avgjorde, med det de trodde var gårdens beste som kriterium. Døde den ene, gikk det som regel ikke så lenge før enka eller enkemannen giftet seg om igjen – bondeyrket var for mann og kvinne sammen. Men det gikk som regel litt lenger før enka giftet seg om igjen; kanskje nøt hun perioden hvor hun selv hadde den hele og fulle kontrollen – for det hadde enkene. Og når enka eller enkemannen giftet seg om igjen, var det gjerne med en mye yngre mann eller kvinne, slik at aldersforskjellen ofte var stor.

Kvinnene i gammel tid kunne ha så mange forskjellige roller – festarmøy, brud, husfrue, ektefelle, enke, mor, datter, stedatter, folgekone, tjenestejente, husmannskone, naturlege, fantekone. Alt ga ulik status. Men som bondekone, husfrue, hadde hun ganske stor innflytelse bare ved å kontrollere husnøklene. Det var hun som styrte over maten og forrådet, der hadde ikke mannen rett til å blande seg inn.

Utad var det mannen som skulle styre, og det var mannen som etter loven skulle drive handel. Men det finnes mange eksempler på at også kvinner drev handel, at bondekoner dro til byen for å selge varer. De kunne også opptre selvstendig i rettssaker, påpekte Lindanger, som altså hevdet at kvinnene hadde en sterkere posisjon i samfunnet for noen hundre år siden enn vi kanskje har en tendens til å tro i våre dager.

Referent: Harald Maaland

Friundervisningen - skolen for de voksne

Av Harald Maaland

 

Hansen Hjelbak

Kjell Hansen og Herman Hjelbak var sentrale i Friundervisningen i Strand; Hansen som daglig leder fra 1970 til 2011,      Hjelbak som mangeårig kursleder og styreformann fra 1992 til 2011. (Foto: Strandbuen)

 

Et av de viktigste trekkene ved samfunnsutviklingen i Norge etter den andre verdenskrigen, er det vi gjerne kaller utdanningseksplosjonen. Inntil ungdomsskolen ble gradvis gjennomført over hele landet i 1960-årene, var det sjuårig obligatorisk folkeskole i Norge. De første årene etter krigen var det fremdeles mange som gikk rett fra folkeskole til jobb, 14-15 år gamle. I skoleåret 1945-46 var det litt over 15.000 gymnaselever i Norge. Tretti år senere var tallet nesten firedoblet. I dag går alle en tiårig obligatorisk grunnskole, de aller fleste fortsetter tre år på videregående skole, og svært mange tar også høyere utdanning.

Dette har betydd en gjennomgripende endring av det norske samfunns- og arbeidslivet; kravet til formell og teoretisk kompetanse er et helt annet i dag enn for et par generasjoner siden.

De offentlige, ordinære skolene og utdanningsveiene – grunnskole, videregående skole, høyskole og universitet – er hovedstammen i denne utviklingen. Et viktig supplement har vært frivillige kurs og voksenopplæring.

Det finnes en rekke organisasjoner som tilbyr slike kurs og utdanning. En av de mest sentrale har vært Friundervisningen, siden 1965 også kalt Folkeuniversitetet. Den skriver seg helt tilbake til 1864, da Studentersamfundets Fri Undervisning ble opprettet i Oslo. Tanken var å la mennesker utenfor det akademiske miljøet få del i den kunnskapen som fantes i universitetsmiljøet i Oslo. Senere kom avdelinger i Bergen og Trondheim til, og i 1948 ble Norske Studenters Friundervisning stiftet som landssammenslutning. Fra universitetsbyene spredte virksomheten seg til mindre byer og tettsteder.

Strand først i Rogaland

Strand var det første stedet i Rogaland hvor Friundervisningen etablerte seg. Det skjedde i 1951, da Trygve Jonsson ble ansatt som studielektor i et samarbeid mellom Studentersamfundets Fri Undervisning, Stavanger Electro-Staalverk A/S og Strand kommune. Stålverket skaffet penger, kommunen holdt lokaler. I starten var kursene i første rekke beregnet for stålverksansatte, men snart kom også andre til. Det ble etter hvert undervist i så forskjellige fag som engelsk, fransk, bokføring, tegning, kunstforståelse, maling, sløyd, søm, esperanto, psykologi, bil- og motorlære, maskinlære og andre yrkeskurs, altså en blanding av teoretiske fag, yrkesfag og rene hobbykurs. Rundt 30 prosent av kursdeltakerne den første tiden var unge strandbuer som ville lære seg engelsk. Før andre verdenskrig var tysk det viktigste fremmedspråket i Norge, etter krigen ble engelsk dominerende. Men det tok tid før engelskundervisningen i den ordinære skolen ble omfattende, så mange følte nok behov for ekstra opplæring i engelsk.

Friundervisningens satsing i Strand viste seg populær og vellykket, og snart spredte den seg til andre industristeder som Sauda, Odda og Mo i Rana. Fra 1952 til 1960 var lektor Rolf Tryggeseid ansvarlig for kursene, senere overtok magister Ingrid Pettersen. I 1962 ble Friundervisningen i Strand skilt ut som egen avdeling med et lokalt styre under ledelse av Leiv M. Tungesvik. Kommunestyret oppnevnte Knut A. Jøssang til sin representant i styret.

Oppslutningen var litt varierende utover 1960-tallet. I 1958/59 var det 148 deltakere på kurs i engelsk, fransk, tysk, metallsløyd og diverse hobbykurs. I 1963 var det 122 deltakere fordelt på 21 klasser i engelsk, tysk, norsk og en del praktiske fag. Noen av kursene foregikk på Heia, Idse og i Bjørheimsbygd, men de fleste på Jørpeland. I 1964 var det 148 deltakere fordelt på 16 klasser, men i 1965 var tallet sunket til 64 deltakere på 6 kurs. Ifølge referater fra styremøter på denne tiden var det problemer med å få nok påmeldte til de planlagte kursene. I januar 1965 ble det holdt et møte mellom flere organisasjoner som drev kursvirksomhet og som hadde samme problem. De diskuterte et mulig samarbeid om påmeldingen, men det framgår ikke av referatene hvordan det gikk. Det var på denne tiden at fjernsynet etablerte seg som sentrum i stuene rundt omkring i Norge; kanskje det gikk litt ut over andre fritidsaktiviteter?

Ungdomsskole- og gymnasfag

I 1970 ble Kjell Hansen ansatt som studiesekretær, og fra 1984 fortsatte han som studierektor i en 50 prosent stilling. Hansen ledet Friundervisningen i Strand helt til virksomheten ble avsluttet i 2011. På denne tiden kom det et nytt element inn i kursvirksomheten: undervisning fram mot deleksamen i ungdomssskolefag. Midt på 1960-tallet ble den sjuårige folkeskolen erstattet med niårig grunnskole, og etter hvert var det mange med folkeskoleeksamen som så behovet for å «oppgradere» til eksamen fra den niårige skolen for å komme videre. Friundervisningen holdt slike kurs i engelsk og matematikk, senere også i norsk og tysk. Slik ble Friundervisningens tilbud på noen felt et direkte supplement til den offentlige skolen.

Tilsvarende deleksamenskurs ble også holdt for diverse fag på gymnaset (videregående). Her var det særlig mange kvinner i voksen alder som deltok. De første tiårene etter krigen var det mange kvinner som giftet seg unge og stiftet familie tidlig, og som senere fikk lyst til og behov for å skaffe seg mer utdanning. Da var det praktisk å kunne ta slik videreutdanning gradvis og på fritiden hjemme i Strand, i stedet for å måtte pendle til Stavanger. Med en til to kurskvelder i uka kombinert med hjemmestudier var det mange som etter hvert skaffet seg også høyere utdanning, for eksempel som lærer. Bjørg Heggland fortalte til Strandbuen i mai 2011 hvordan hun hadde gått kveldsgymnas og senere blitt lærer. Ingvild Strand fortalte i 1992 til Stavanger Aftenblad om en tilsvarende utdanningsvei – hun kombinerte en stilling som håndarbeidslærer med kveldgymnas, og gikk deretter på lærerskolen.

Det var alltid stor påmelding til disse deleksamenskursene – ofte opptil 80 deltakere som vanligvis valgte å ta eksamen i to-tre fag i året. Kursene fortsatte i mange år, helt opp mot år 2000. Dette er et av de viktigste utviklingstrekkene i Norge på 1970-tallet og utover: kvinnenes inntog i høyere utdanning og det betalte arbeidsliv. Til denne utviklingen bidro altså også Friundervisningen. Og det pågikk lenge – i 1992 var 80 prosent av elevene ved Friundervisningen i Strand stadig kvinner.

Gullalderen

1970- og -80-årene var i det hele tatt Friundervisningens gullalder. Det var ikke bare teoretiske fag på ungdomsskole- og gymnasnivå som trakk folk, det var også god oppslutning om såpass eksotiske hobbykurs som makramé og japansk broderi. Veldig populære i mange år var kurs i porselensmaling og båtførerkurs. Mot slutten av 70-årene tilbød Friundervisningen dessuten stadig flere yrkesrettede kurs – teknisk tegning, sprengningssertifikat, sveising, førerkort klasse 2, for eksempel. Ikke minst ble slike kurs viktige etter konkursen på Stålverket i 1977-78, da mange arbeidsledige hadde behov for ny opplæring. Det gjaldt blant annet sertifiseringskurs for maskin- og truckførere og andre yrkesrettede kurs, men det ble også gitt kurs i engelsk med tanke på tidligere stålverksansatte som nå skulle ut på oljeplattformer i Nordsjøen, hvor de trengte engelsk.

Mange kurs ble arrangert i samarbeid med næringslivet og/eller kommunen, alt etter behov. Videreutdanningskurs for lærere ble arrangert i samarbeid med lærerhøyskolen, noe som betydde mye for lærerkompetansen i Strand. Kurs ble holdt i fagene norsk, biologi, historie, forming og spesialpedagogikk. På syttitallet ble det også holdt handelsskolekurs.

Utover 1980-tallet var oppslutningen rekordhøy: I 1984 ble det holdt 90 kurs med 898 deltakere; i 1985 92 kurs med 1000 deltakere, i 1987 103 kurs med 1174 deltakere. Viktig var det at kursvirksomheten i denne perioden også fikk stor offentlig støtte – etter at Lov om voksenopplæring kom i 1976, ble dette ansett som en viktig offentlig oppgave. I 1979 fikk Friundervisningen i Strand ca. 150.000 kroner i statsstøtte, mens kommunen bidro med 35.000 og Rogaland fylke med 17.000. Deltakerne betalte til sammen 91.000 kroner i kursavgift. Statstilskuddet kom i 1980 helt opp i 234.000 kroner, det høyeste noen gang. I 1982 ble det redusert til 79.000 kroner, men steg utover mot slutten av 1980-tallet igjen, til 175.000 i 1987. Det kommunale tilskuddet var det året på 54.000 kroner, mens den samlede deltakeravgiften da var kommet helt opp i 440.000 kroner.

Senere ble de offentlige tilskuddene kraftig redusert, inntil de utover på 2000-tallet ikke utgjorde mer enn rundt 15.000 kroner årlig. Stat og kommune så åpenbart ikke behovet for denne typen voksenopplæring som så stort etter at stadig flere fikk sin opplæring gjennom videregående skoler og høyere utdanning.

Nedtur etter 2000

Oppslutningen om Friundervisningen i Strand holdt seg forholdsvis god også utover 1990-tallet, med 700 kursdeltakere i 1992 og 5-600 deltakere midt på 90-tallet. Etter 2000 sank oppslutningen kraftig – til 270 deltakere i 2004, 177 i 2007, 225 i 2008, 133 i 2009 og 202 i det siste året, 2010. De siste ti årene var det nesten bare datakurs og sertifiserende kurs, basert på behov hos bedriftene. Blant annet samlet datakurs for pensjonister 2-300 deltakere. Behovet for voksenopplæring hadde åpenbart forandret seg, redusert av den kraftige utbyggingen av videregående og høyere offentlig utdanning.

I tillegg må det nevnes at Friundervisningen i Strand var en av fødselshjelperne til SUFYR – Senioruniversitetet for Ytre Ryfylke. SUFYR ble opprettet høsten 2004 i samarbeid med Friundervisningen i Strand og Strand bibliotek. Første forelesning ble holdt i januar 2005. FU Strand skaffet en startkapital på kr. 10.000 og administrerte SUFYR de første årene, og tiltaket fikk stor oppslutning.

I 2011 var det slutt for Friundervisningen i Strand. Avdelingen ble fusjonert med FU Vestlandet og ble dermed styrt fra regionkontoret i Bergen. Kjell Hansen gikk av som leder, og det ble aldri ansatt noen ny person til å fortsette virksomheten. Senere har det ikke vært kurs i Friundervisningens regi i Strand. Men i den aktive perioden på 60 år fra 1951 til 2011 var rundt 25.000 deltakere innom Friundervisningens kurs i Strand, og fullføringsprosenten var svært høy. Det var også god tilgang på lokale lærerkrefter. Behovet for slike kurs var i denne perioden stort, men kursene gjorde seg ikke selv. Særlig gjorde Kjell Hansen, daglig leder for virksomheten i førti år, en utrettelig innsats for å få kurstilbud på beina og strandbuer til å fylle opp plassene. Også Herman Hjelbak spilte en viktig rolle, både som kursleder i mange år og som styreleder fra 1992 til 2011.

Kilder: Strand Friundervisnings eget arkiv, Strandbuen, Stavanger Aftenblad.

Les mer: Friundervisningen - skolen for de voksne

Slektshistorie fra Nag og Fjelde

Mote 09102019

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(Referat fra møte i Strand historielag onsdag 9. oktober 2019)

- Slektsgransking er mest interessant når du får kjøtt på beinet, erklærte Ove Sandvik i et lærerikt og underholdende kåseri for rundt 40 frammøtte i Strand historielag onsdag kveld. Han fortalte at det var litt tilfeldig at han hadde begynt med slektsgransking, blant annet ved å komme over en gammel slektstavle fra Tysvær. – I begynnelsen lette jeg etter flest mulig navn, og havnet etter hvert helt tilbake på 1700-tallet. Men så syntes jeg det ble mer interessant å få mer kjøtt på beina, få vite litt mer om hva forfedrene hadde drevet med.

Som de fleste strandbuer har Ove Sandvik forfedre fra mange forskjellige steder i Rogaland – Tysvær, Høle og Bjerkreim, blant annet. Men det var slekta på Nag og Fjelde han konsentrerte seg om. På Nag er han kommet tilbake til 1785, på Fjelde helt tilbake til 1500, tallet, men han begynte fortellingen midt på 1800-tallet med Torbjørn og Steinvor Fjelde på «Flådå» på Øvre Fjelde og Tore og Malena Nag på Runnane på Nag. De fikk henholdsvis sju og åtte barn, så det er blitt mange etterkommere. Ove Sandvik redegjorde kort for hver enkelt av dem, og til sammen dannet det et bilde som ikke var uvanlig for den tidens Strand, Rogaland og Norge: Noen overtok gården, noen dro til byen og slo seg ned der, noen dro på fiske eller til sjøs, og ganske mange utvandret til Amerika.

To av dem ble født samme året, i 1860 – Tore fra Fjelde og Eli fra Nag, Ove Sandviks oldeforeldre. De ble konfirmert sammen i Strand kirke i 1874, og giftet seg samme sted i 1883. Sammen fikk de sju barn. Som så mange andre i Strand og Ryfylke kombinerte de jordbruk og fiske, og Tore Fjelde likte nok det siste bedre enn det første. Paret ble boende på Fjelde til 1909, da Tore solgte gården og flyttet til en liten gård han hadde kjøpt på Ullandhaug. I 1912 solgte han den også og kjøpte en annen gård på Madla, som han igjen solgte i 1918. Deretter bodde de noen år i Stavanger, hvor Tore livnærte seg som fisker. Men i 1920 flyttet de tilbake til Jørpeland og bygde hus på Tungland. Tore døde i 1929, Eli i 1942. De har mange etterkommere i Strand.

Ove Sandvik redegjorde også for en del av kildene han hadde brukt: Gards- og ættesoger, Digitalarkivet.no, Nasjonalbiblioteket, Stavanger Aftenblads digitale arkiv, amerikanske avisarkiv. Bilder hadde han dels fått av slektninger, dels funnet i bygdebøker. Flere av Ove Sandviks slektshistorier kan du lese på bloggen hans: https://blogg-ove.blogspot.com/.

Referent: Harald Maaland

Langs R13

R13 Ryfylkes livsnerve.

 

Les mer: Langs R13

Ove Sandviks blogg.

Ove skriver mye om slekt fra Strand og andre steder.

 

Les mer: Ove Sandviks blogg.

Underkategorier

Joomla templates by a4joomla