Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Historiske turmål på Jørpeland

 

 

Jorpeland hist turkart

 

 

Jørpelands historie domineres av åpenbare grunner av industrihistorie, og da særlig stålverket. Denne oversikten vil forsøke å fortelle litt om historie som går lenger tilbake. Noen ganger hører man påstanden om at Jørpeland «bare var et par gårder før stålverket kom». Det stemmer selvfølgelig ikke, og mennesker langt tilbake i tid har levd her og satt spor etter seg. Det er disse menneskene denne turen egentlig handler om.

Ellers kan det være verd å merke seg at det er flere gårder på Jørpeland som ender nettopp på -land. Som for eksempel Jørpeland, Langeland, Førland og Tungland. Dette er gårder som antas å ha blitt ryddet i folkevandringstiden eller litt senere. Dette betyr ikke at det ikke bodde folk her før, men at det har vært et betydelig oppsving i aktivitet og folketall noen hundre år før vikingtiden begynte. Fjelde, Barka og Barkved er på sin side enda eldre gårdsnavn. De yngste gårdene her er Leite, Dalen, Notvik, Furenes og Selemork. Leite ble utskilt som egen gård ved at man i sin tid slo sammen to husmannsplasser som lå under Førland. Dalen, Notvik og Furenes var også husmannsplasser, og ble etter hvert utskilt som egne gårder. Særlig Dalen og Notvik ble regnet blant de absolutt største og beste husmannsplassene i Strand. Selemork har vært en egen gård lenge, men et gammelt sagn hevder at denne gården opprinnelig var en støl som lå under Tungland. © 2021 Stein Tau Strand Auestad Dokumentet kan kopieres og distribueres fritt

 

A Jernaldergravene på Barkaneset

Ytterst ute på Barkaneset, på Skydnaberget, ligger det to gravminner fra jernalderen. Slike graver var vanlige over lang tid, og det er derfor vanskelig å si mer om akkurat hvor gamle de er. Det eneste vi kan si, er at ut fra størrelsen er de neppe fra den katastrofale og ressursfattige tiden rundt år 600. Til det er de nok for store, selv om vi nok vanskelig kan være helt kategoriske her.

Begge er rundrøyser med en diameter på omtrent 12 meter. Den innerste er rundt 2 meter høy, mens den ytterste er omtrent 1,3 meter høy. Plasseringen av gravminner på denne tiden var neppe tilfeldig, og det at gravene ligger så langt ut mot sjøen kan tolkes som et tegn på at de som ble gravlagt her, hadde en tilknytning til sjø og hav. Kanskje har de dratt i viking eller på handelsferder. Vi vet ikke. Men de var neppe vanlige fiskere. Folk flest den gang ble gravlagt i flatgraver. Å bli hauglagt var forbeholdt de aller mest framstående i samfunnet, så uansett hva de gjorde i livet var dette mennesker som ble regnet som spesielt betydningsfulle i sin samtid.

Litt lengre inn, på sørsiden, ligger enda et gravfelt, her med hele fem rundrøyser. Alle er godt synlige, selv om de fleste er delvis overgrodd med lyng og mose. 3 av røysene er svært omrotet, kanskje fordi at man i senere tid ofte hentet stein fra gravrøyser til å bygge steingjerder av. I den innerste gravrøysa kan man skimte litt av selve gravkammeret i midten. Diameteren på de 5 røysene varier mellom 8 og 14 meter, og høyden mellom 0,4 og 1,5 meter.

 

B Jernalderbosetningen i Barkavika

Inne i selve Barkavika er det funnet en mengde spor etter bosetning fra jernalderen. Barkavika har åpenbart vært et sentralt sted i sørbygda den gangen, med mye aktivitet. Senteret for denne bosetningen lå nede ved sjøen, litt ovenfor der stien kommer ned til strandkanten og svinger parallelt med sjøen.

Barka er en svært gammel gård, som trolig har vært bebodd sammenhengende siden slutten av steinalderen eller begynnelsen av bronsealderen. Navnet Barka antas å komme fra norrønt barki, i betydningen strupe eller luftrør. Språkforskeren Magnus Olsen oppfatter dette som et beskrivende navn, hvor «strupe» viser til en kløft eller innsnevring i terrenget. Holger Barkved påpeker at denne trange dalen eller kløfta er vanskelig å finne, og mente at navnet helst viser til det framspringet som er i fjellet omtrent i skiftet mellom Barka og Barkved. Dette framspringet kan minne om en klump av bark som noen ganger kan ses på trær. Denne klumpen kaltes lokalt for et «barkakyle».

Et lokalt sagn hevder at det i tidlig kristen tid skal ha vært en kirke på Barka, som lå under hovedkirken på Strand. Hvor på Barka denne kirken eventuelt skal ha stått, vet vi i dag ingenting om. Men dette var en tid hvor veier knapt eksisterte, og folk helst tok seg fram langs sjøen. Barkavika var da den naturlige landingsplassen for kirkegjengerne her. I et sagn som forteller om da Svartedauden kom til Strand, sies det at den først kom til Botne. Tre dager etter at pesten kom til Botsfjorden, skal det ha ligget hele ni likbåter i Barkavika. Et annet sagn forteller at i hele sørbygda overlevde det bare en mann på Barka, ei kone på Åsen og ei jente på Tungland. Mannen fra Barka og kona fra Åsen skal etter pesten ha giftet seg med hverandre. Dette siste sagnet har tydelige trekk fra typiske vandresagn, både med tredelingen (tre gårder), og at to av de overlevende gifter seg. Lignende sagn finnes over hele landet, blant annet finner vi lignende sagn fra et par steder litt lengre nord i Ryfylkefjordene. Samtidig er de dem som tolker disse sagnene som å ha en kjerne av sannhet, for eksempel ved at de opprinnelig fortalte om hvilke gårder som klarte seg best gjennom pest og uår, og hvor gården dermed forble i familien gjennom den store nedgangstiden som varte fram til rundt år 1500.

 

C Søndagshaugen på Fjelde

Søndagshaugen på Fjelde er en stor rundrøys fra eldre jernalder, trolig det vi kaller romersk jernalder. Den er dermed et sted mellom 1 500 og 2 000 år gammel. Den er en stor rundrøys som er hele 18 meter i diameter, men bare 1,5 meter høy på det høyeste.

Søndagshaugen er et tegn på at Fjelde er en svært gammel gård. I likhet med Barka har den trolig vært sammenhengende befolket siden slutten av steinalderen eller begynnelsen av bronsealderen.

Etter Svartedauden kom en rekke mindre epidemier og uår som gjorde at flere og flere gårder ble liggende øde. Rundt år 1500 regner vi at folketallet i Norge når et bunnmål. I de 150 årene som hadde gått siden Svartedauden kom til landet, hadde folk forlatt de dårligste gårdene og gårder som lå for langt inn i landet. I stedet flyttet de sammen i de beste områdene ved sjøen eller ved vannveier. Slik fikk de sikret seg et utkomme også når avlingene slo feil, ved å hente ekstra ressurser gjennom fiske og jakt. Barka og Fjelde er gode eksempler på slike gårder. Skattemanntallet fra straffeskatten i 1519 gir oss et bilde av hvor tynt befolket Strand var rundt år 1500. På hele Fjelde er det oppført to navn, noe som tyder på at det kun var to familier her den gang. De to het Svenke og Guri, og Guri var trolig en enke som drev et lite bruk på gården. I alle fall måtte hun ut med lite skatt, så det er lite trolig at hun satt spesielt godt i det.

 

D Fjelde – et gammelt bosetningsområde

På Fjelde finner vi også et gammelt bosetningsområde fra vikingtiden, som for det meste ligger på nedsiden av riksveien. Området begynner omtrent der Øvre Barkvedvegen kommer ned til riksvei 13, og strekker seg helt bort til markene nedenfor legesenteret. Selve bosetningen kan tenkes å gå helt tilbake til slutten av bronsealderen. Ved dekksenteret (gamle Fjelde camping) er det gravminner som trolig er fra vikingtiden på begge sider av riksveien.

Det er altså mye mulig at det var i dette området det gamle gårdstunet på Fjelde lå i forhistorisk tid.

Like nedenfor Klippen er det funnet et par kokegroper fra samme periode. Like ved, like ved veien nedenfor friskolen, ligger en gravrøys fra sen bronsealder eller tidlig jernalder. Vi må derfor anta at graven er et sted mellom 2 000 og 3 000 år gammel. Gravrøysa er i dag oval, men hadde nok opprinnelig form som et rektangel. Den kan også ha vært større enn i dag, fordi det skal ha blitt hentet ut en del stein fra røysa i tidligere tider til bygningsmateriale. I dag måler graven 9 x 5 meter, og den er rundt 1,3 meter høy.

Vi kan lett se for oss at Fjelde i eldre tider har hatt en forholdsmessig stor befolkning, og området kan derfor godt ha vært et maktsentrum eller en handelsplass den gangen.

 

E Jernaldergraven på Jonsokberget

På vestsiden av Jonsokberget, ut mot Jørpelandsvågen, ligger en rundrøys fra jernalderen. Denne gravrøysa ligger på nedsiden av turstien, helt ut mot kanten av berget, ned mot en stikkvei til Dir. Poulssons gate. Den måler omtrent 10 meter i diameter, og er rundt 0,75 meter høy. Gravrøysa er bare delvis synlig, fordi den er overvokst av gress, mose, lyng og kratt.

Plasseringen er relativt dominerende, slik graven troner over Jørpelandsvågen. Det må derfor ha vært en framstående person som ble hauglagt her. Vi må også huske på at Jørpelandsvågen i forhistorisk tid var større, fordi havet sto høyere. I romersk jernalder, for omtrent 1 800 år siden, sto sjøen for eksempel omtrent 5 meter høyere enn i dag. Det betyr at sjøen den gangen gikk helt inn til baksiden av butikken til Hjertenes, og Jørpelandselva traff sjøen omtrent der hvor den lille gangbrua over til Tungland går bak Jørpelands Brug.

 

F Jørpelandsvågen og elva

Jørpelandsvågen vokste fram som et sentrum først på midten av 1800-tallet, men det var aktivitet og næringsvirksomhet her og langs Jørpelandselva lenge før den tid.

Matrikkelen fra 1668 forteller at Jørpeland hadde et kvernsted til eget bruk, og i tilknytning til vågen og elva var det også et «ringe laksefiskeri av liten verdi». Det bør bemerkes at de aller fleste laksefiskeriene på vår kant blir sagt å være «ringe» og «av liten verdi» i denne matrikkelen. Det skyldtes nok at matrikkelen ble laget for å fastsette landskylda, altså skattetaksten, på alle gårdene i Norge. Da ble det om å gjøre å underdrive verdien på de ressursene en gård hadde, slik at man unngikk å betale mer skatt for gården. Også på Tunglands-siden sto det en kvern til gårdens eget bruk, og de hadde i tillegg en andel i det «ringe» laksefiskeriet i vågen og i elva. Laksefisket kan likevel ikke ha vært så dårlig, siden det i 1621 var en større rettssak om fiskerettene her. Det kan selvfølgelig likevel ha vært store svingninger i fisket fra sesong til sesong.

I 1723 hadde Jørpeland to kverner, og nå nevnes også Dalen som husmannsplass under Jørpeland. Tungland hadde også en bekkekvern på sin side av elva, og her nevnes både «Vigen», altså Notvik, og Furenes som husmannsplasser under gården. Alle disse tre husmannsplassene ble senere utskilt som selvstendige gårder.

I tillegg er det kommet et sagbruk, en såkalt «bordsag», som sto på Jørpelands-siden av elva. Denne sagen vet vi ganske nøyaktig når ble bygget, fordi det den gangen fort ble rettssaker av slikt. I 1673 ble nemlig Erik Thorsen, Ole Eivindsen, Tore Olsen Jørpeland, Tore Eriksen, Hoskuld Tungland og Sjur Kipper stevnet for tingretten for å ha bygget et sagbruk i Jørpelandselva året før. Den slags krevde kongelig løyve, og det hadde ikke disse mennene. Bøndene skyldte på Sjur Kipper, som ut fra navnet må ha vært skipper av yrke. Det viste seg at Sjur hadde søkt kongen om løyve i juni 1672, når sagbruket sto nesten ferdig. Til bøndene hadde han sagt at alt var i orden. Hallvard Tungland, som da var en gammel mann, vitnet i saken. Han fortalte at det før hadde stått en sag på den andre siden, altså på Tunglands-siden av elva. Denne hadde de brukt til han selv ble gammel og svak, skattene ble for store, og han selv som en fattig mann ikke lenger kunne drive sagbruket. Dette sagbruket, som hadde stått litt lenger opp i elva enn det nye, hadde nå råtnet og falt sammen. Det er trolig det «nye» sagbruket som har gitt opphav til stedsnavnet Sagholmen i Jørpelandsvågen.

Det eldste sagbruket, som sto på Tunglands-siden, er nevnt i skattelister fra 1606 og fram til 1644. Driften må ifølge vitnemålet til gamle Hallvard ha tatt helt slutt en gang på 1650-tallet. Det nye sagbruket må ha fått bli stående, for i 1682 nevnes den igjen i forbindelse med en ny rettssak. På slutten av 1600-tallet ser det ut til at saga først og fremst var til eget bruk, hvor de ikke skar mer enn 200 – 400 bord i året. Men etter hvert tok aktiviteten seg opp, og på midten av 1700-tallet skar man tømmer fra en rekke gårder i Ytre Ryfylke, med rundt 1 000 bord i året. 1776 ser ut til å ha vært et rekordår, med 5 050 skårne bord.

I 1844 ble det satt opp et sagbruk også på Tunglands-siden av elva, det senere Tunglands Snedkeri og Sagbrug. Det ble da inngått en avtale om å dele vannføringen i Jørpelandselva. I perioder med lav vannføring skulle de to sagene bytte på å gå annenhver dag. Sagbruket på Tungland ble kjøpt opp av Jørpelands Brug en gang rundt 1897. Jørpelands Brug, som blant annet produserte trevarer og møbler, var da ikke en spesielt gammel bedrift. Det var blitt etablert på 1880-tallet i forlengelsen av det gamle sagbruket på Jørpelands-siden. I dag står «fabrikken» fortsatt lett synlig nede i Vågen.

Med all denne aktiviteten i Vågen er det lett å forstå at det kom ny aktivitet her. Havna, i kombinasjon med sagbruksdriften, tiltrakk seg handelsvirksomhet og bosetning. Utover på midten av 1800-tallet vokste dermed Jørpelandsvågen fram som et lokalt sentrum i sørbygda. Det kom etter hvert også mye båter og mindre skip som ble hørende til i Vågen, og disse seilte både langs kysten og i fraktefart på Østersjøen.

Dermed var det et levende lokalsamfunn Stavanger Electro Staalverk ble etablert i på begynnelsen av 1900-tallet.

 

G Jernaldergården på Brautå

På Brautå, nærmere bestemt på Auglend, ligger det et mindre gårdsanlegg fra jernalderen på nedsiden av Bregnevegen. Gårdsanlegget består av en hustuft og hele 35 gravrøyser, samt 12 rydningsrøyser. Dette tyder på at gården har væt i drift i lang tid.

Hustufta er etter et langhus, og måler 27 x 7 meter. Den er i dag lite synlig, og er vokst over med gress, bregner og noen trær. De 35 rundrøysene, som varierer i størrelse fra 5 til 10 meter i diameter, er for det meste også lite synlige. Men man kan likevel skimte flere som forhøyninger i terrenget, særlig de største, som er opp til 1,4 meter høye.

Anlegget er ikke nærmere tidfestet enn at det er fra jernalderen, trolig fra en gang før vikingtiden. Det er likevel godt mulig at dette er en av de mange gårdene som ble forlatt i den kaotiske tiden opp mot år 600. Vi vet fra før at jernaldergården på Løbrekk på Tau, som også var et mindre gårdsanlegg, ble forlatt på denne tiden. Her er det også verd å merke seg at i en større avstemming blant faghistorikere, ble slutten av 500-tallet kåret til den verste tiden å leve i Europa.

I årene 536 og 540 fant det sted to uvanlig kraftige vulkanutbrudd som senket temperaturen på hele den nordlige halvkule. Sollyset ble svekket av støv og aske som ble liggende og sveve i atmosfæren. Dermed ble somrene kaldere, kornet modnet ikke og uår fulgte. Vi har ingen skriftlige kilder på dette i Norden, men i Konstantinopel fortelles det om at solen «forsvinner», i Bejing snør det i juni og i Irland er det hungersnød. Samtidig har smittebærende gnagere i Sentral-Asia blitt tvunget ned i lavlandet av det kalde været. De bringer med seg byllepest, den samme sykdommen som på midten av 1300-tallet ble kalt Svartedauden. Her i Europa er denne epidemien kjent som «Den justinianske pesten». Vi vet at den kom til Middelhavsområdet i 541, og at den spredde seg videre utover Europa. Pesten er kjent i skriftlige kilder så langt nord som til England og Tyskland, områder vi i Norden hadde utstrakte handelsforbindelser med. Det er derfor ingen grunn til å tro at pesten ikke nådde opp til Skandinavia.

Samfunnet her i nord går på kort tid i full oppløsning. Kulturlandskap gror igjen, og skogen kommer mange steder tilbake der det har vært beitemarker. Vi ser at kunnskaper forsvinner, blant annet innen gullsmedarbeider, og her på Vestlandet forsvinner de utsøkte leirkrukkene man lager her. Vi finner faktisk ikke steingods av tilsvarende kvalitet igjen før nærmere 1 000 år senere. Når jordbruket svikter, blir folk mer avhengige av jakt og fiske for å overleve. Men når solen forsvinner, forsvinner også livsgrunnlaget for fisk og dyr. Hungersnøden gjør at samfunnet rakner, og bygd kjemper mot bygd om de få ressursene som er igjen. Sverd og spyd blir mindre vanlige, og det er nå øksen får en rolle som kampvåpen. Mens man før prøvde å kopiere romerne ved å kjempe i formasjon med spyd og sverd, kjemper de overlevende etter katastrofen nå i små grupper, i nærkamp mann mot mann. Man plyndrer nabobygdene, og det er i noen år en alles kamp mot alle. Øksen er med andre ord ikke bare godt egnet til nærkamp, den kan også brukes til å hogge seg gjennom dører under plyndringstokt.

Det er trolig denne tiden som har gitt opphavet til myten om Fimbulvinteren, som i norrøn mytologi er tre harde vintre uten sommer imellom, fulgt av en tid med «mye mannedrap» og til slutt Ragnarok og verdens ende. Det finske nasjonaleposet Kalevala beskriver også en lignende kuldeperiode, hvor avlingene fryser fordi solen ble røvet vekk av onde makter. Kulden fikk også større konsekvenser her nord. Rundt en tredjedel av Europas befolkning omkom på kort tid, og de fleste døde av pest. I Skandinavia døde kanskje så mye som halvparten av befolkningen, de fleste av hungersnød. I Norge ser særlig vår del av landet ut til å bli spesielt hardt rammet, og antall arkeologiske funn i denne perioden faller med hele 87 prosent i Rogaland. Det er også her vi finner flest tegn til konflikt, med blant annet en mengde nedbrente gårder. Landa på Forsand er et eksempel på en bosetning som ble angrepet og brent til grunnen på denne tiden. Kanskje var dette rike jordbrukssamfunnet et spesielt fett mål for folk i nabobygdene?

Samfunnet ser ut til å endre seg radikalt etter denne konfliktfylte og kaotiske tiden. Makten ser ut til å bli samlet på færre hender, og både språk og religion endrer seg. Når samfunnet endres, endres språket. Og her skjer dette fort, så fort at enkelte mener at folk i praksis snakket et annet språk enn sine besteforeldre. Resultatet av disse raske endringene i språket, som vi kaller synkopetiden, ser vi rundt år 600 i form av det norrøne språket. På samme måte oppstår begynnelsen på den norrøne religionen, men i en enklere form enn slik vi kjenner den fra blant annet Edda-diktene.

 

H Piggsteinen på Tungland

Ned mot sjøen på Tungland, ikke langt fra Jørpelandselva, står en godt synlig bautastein. Bautaen har nok seget litt i tidens løp, og heller i dag omtrent 15 grader mot vest. Steinen kalles Piggsteinen, og er fra jernalderen. Den står 3,3 meter høyt over bakken, i tillegg til at den skal være gravd omtrent en meter ned i jorda. Steinen er 35 centimeter på det bredeste, og er om lag 25 centimeter tjukk. Tidligere skal det ha vært gravrøyser på begge sider av steinen, men de er blitt fjernet over tid i forbindelse med dyrkingsarbeid.

En helle som skal ha vært en del av et av gravkamrene ligger ennå inntil strandstien nedenfor Piggsteinen.

 

I Tungland – en gammel gård

Tungland er en av flere gårder i Jørpelandsområdet som trolig ble ryddet omkring folkevandringstiden eller noe før. Navnet har trolig forbindelse med ordet tunga, i betydningen «landtunge». Gården var bebodd ved straffeskatten i 1519, mens befolkningen i Norge var på det laveste etter Svartedauden, og de påfølgende 150 år med epidemier og uår. I 1519 hadde gården fire bruk, men to av dem var trolig små enkebruk. De som bodde her var Bjørn og Osmund, og de to enkene Marta og «Biermo». Det siste navnet kan være en feilstavelse fra skatteinnkreverens side, vi har ellers ikke funnet dette navnet andre steder i Ryfylke. Et gammelt sagn forteller at det bare var tre personer i sørbygda som overlevde Svartedauden. Det var en mann på Barka, ei kone på Åsen og ei jente på Tungland. Sagnet sier at jenta fra Tungland het Ingrid, men ellers får vi vite lite om henne.

Tungland har etter alt å dømme vært mer eller mindre sammenhengende bebodd i omtrent 1 500 år. Gården sies riktignok å «ligge øde» i 1567, men det kan skyldes en feilføring eller sammenblanding i skattelistene. At gården nevnes som en av tre gårder i Strand som er ubebodd i 1568, tyder likevel på at gården en kort periode ikke har vært i drift. Dette kan skyldes at den siste eieren vi kjenner til før dette, som het Orm, er oppført som «løskar», altså ungkar. Driften av et gårdsbruk i tidligere tider var basert på familien, og far, mor og barn hadde alle sine faste roller og oppgaver i gårdsdriften. Dermed kunne det å drive en gård alene, eller bare med hjelp fra en dreng eller tjenestejente, fort bli en uoverkommelig oppgave. Kanskje fant ungkaren på Tungland seg ikke noen kone, og måtte gi opp gården til slutt. Ellers ville det være påfallende at en såpass god gård som Tungland skulle bli liggende øde, i en tid der folketallet skjøt i været og folk hadde begynt å rydde nytt land på de gamle ødegårdene som hadde blitt liggende folketomme utover 1300- og 1400-tallet.

Den voldsomme avskogingen som rammet store deler av Norge, blant annet Strand, på 1600-tallet, rammet ikke i like stor grad Tungland. Her hadde man fredlyst skogen i 1631, og fredlysingen ble gjentatt i 1658. Noen gårder, som for eksempel Tau, Løbrekk og Holta, hadde store eikeskoger. Allerede i 1584 hadde Fredrik II gitt ordre om at det fineste eiketømmeret skulle forbeholdes kongen, til bygging av krigsskip. I 1633 ble det så innført leveringsplikt på eiketømmer. Her nevnes blant annet eikeskogen på Tau, eller som det heter der: «Tougs Skove». Strand var sammen med Hjelmeland blant de bygdene der eikeskogene sto størst og finest. Avskogingen rammet derfor hardt, blant annet var Holtaheiå dekket av eikeskog helt fram til første halvdel av 1600-tallet. Det eneste stedet vi i dag kan se noe større eikeskog, er på Nag. Det skyldes ganske enkelt at gården ble overtatt av sorenskriver Thomas Christensen på 1650-tallet. Han var som kongelig embetsmann fritatt fra leveringsplikten, og var lite engasjert i skogsdrift og tømmerhandel. Dermed fikk eikene på Nag stort sett stå i fred, i motsetning til resten av Strand.

 

Ved matrikkelen i 1668 hadde Tungland kvern til eget bruk, og folk på gården var også selvforsynte med tømmer, ved og «tak», altså never. Buskapen på gården var 2 hester og 20 kyr. De hadde også et «ringe laksefiskeri» av «liten verdi» i elva og Vågen, som de delte med Jørpeland. Som nevnt under Jørpelandsvågen, var nesten alle laksefiskeriene her i området dårlige, og av liten eller ingen verdi. Dette var trolig en bevisst underdrivelse, for å unngå at futen satte opp skattetaksten på gårdene.

I 1723 hadde Tungland fortsatt sin egen bekkekvern, og nå er også «Vigen», altså Notvik, og Furenes oppført som husmannsplasser under gården. Begge disse husmannsplassene ble senere skilt ut som egne gårder.

I 1668 nevnes det ikke noe sagbruk på Tungland. Det skyldes trolig at dette sagbruket da var nedlagt, og sto til nedfalls. Tunglands-saga nevnes i skattelistene første gang i 1606. Fra 1610 til 1613 betalte Tjerand Tungland skatt av dette sagbruket. Tjerand var opprinnelig fra Årdal, og da han flyttet tilbake dit overtok den nye bonden på Tungland, Hoskuld, både gård og sagbruk. Han betalte skatt for sagbruket fra 1618 til 1628. Så sies Tunglands-saga å være «øde» i 1629. Men den ble reparert eller bygd opp på nytt, og i perioden 1634 til 1640 er sagbruket på nytt oppført i skattelistene. Ut fra et vitnemål som gamle Hallvard Tungland ga i 1673, må sagbruket ha vært i drift lenger enn dette, men da kanskje bare til eget bruk på gården. På midten av 1650-tallet ser det så ut til at Tunglands-saga blir liggende øde, denne gangen for godt.

I 1844 kom det så et nytt sagbruk på Tunglands-siden av elva. Da fikk Ivar Ellefsen Førland og Rasmus Eriksen Tungland kongelig «sagskjæringsbevilgning» til «af kjøbt Tømmer skjære vankantede Bord til egen og Bygdens Fornødenhed». Men sagbruket konkurrerte med naboen på Jørpelands-siden om vannet, og i 1864 ble det satt opp en avtale om dette. En kommisjon ble satt til å finne en ordning. Man kom da fram til at i perioder med lite vann i elva, skulle de bytte på å bruke vannet annenhver dag. Det het at «da skal det hele Vand benyttes af een af Saugbrugene det ene Døgn og det andet Brug i det næste Døgn». I tillegg ble det gjort endringer på stemme, slik at man kunne fordele vannet mest mulig likt.

Omkring 1897 ble sagbruket på Tungland, som nå het Tungland Snedkeri og Sagbrug, solgt til konkurrenten Jørpelands Brug.

Ellers ble Tungland delt opp i flere bruk utover 1800-tallet, og folketallet steg. Ved folketellingen i 1801 bodde det i alt 23 personer på Tungland, mens det 64 år senere bodde hele 77 mennesker på gården under ett.

 

J Bautasteinen i Tadraskaret

Ved en liten stikkvei mellom riksveien og Jøssangvegen, like ved Kokaas Rør, ligger en bautastein på bakken. Steinen er lite synlig, og sto tidligere i traseen til riksvei 13. Den ble da lagt hit av Veivesenets folk. Steinen er 1,65 meter lang, 25 centimeter tjukk og varierer i bredde fra 35 til 60 centimeter.

Denne bautaen skal en gang ha blitt fjernet for å brukes i grunnmuren til en uthusbygning. Lærer og lokalhistoriker Holger Barkved fikk greie på dette, og ba vedkommende om å sette den tilbake. Dette ble gjort, men enkelte har i ettertid hevdet at det var en annen og litt mindre stein enn den opprinnelige som ble satt tilbake i Tadraskaret.

 

Jorpeland hist turkart 2

 

 

© 2021 Stein Tau Strand Auestad Dokumentet kan kopieres og distribueres fritt.

Joomla templates by a4joomla