Det ble en varm historietur på Tau. Søndag 27 mai 2018.
Stein Tau Strand Auestad ledet turen og fortalte for 22 deltakere mye om Strand og Taus historie.
De fikk en fire timers varm historisk opplevelse, de 22 som var med på Strand historielags vandring fra Tau båthavn til Strandastø og tilbake igjen søndag ettermiddag. Guide på turen var Stein Tau Strand Auestad, som fortalte levende og engasjert om folkevandringstid og vikingtid, om Geirmund og Eirik Blodøks, om kultsteder og gravhauger – basert på alt fra gamle sagn til arkeologiske utgravninger og skriftlige kilder. Noe er historiske fakta, noe kan ikke bli annet enn spekulasjoner. Levende historiefortelling er det i alle fall. Turen gikk fra båthavna via Mølleparken, Torgerkrossen, Presta-Varhaug og Strand kirke til Strandastø og derfra tilbake til båthavna langs sjøkanten.
Start: Båthavna – Vi skal nå ut på en tur gjennom den eldre historien på Tau, fra folkevandringstid til vikingtid, med avstikkere til både bronsealder, jernalder og mer moderne tid. Min oldemor, Karoline Auestad, født Havnen, er den som lærte meg de sagnene som det vil bli fortalt om. Hun var født 200 meter herfra, på småbruket Havnen, i 1884. Hun lærte disse historiene av sin bestemor, Rakel Olsdatter Kvam, født 1831, som igjen hadde lært dem av sin bestemor, Gunnhild Bjørnsdatter Kvam, født 1750. Jeg håper at det vil bli en lærerik og fin tur i varmen.
Vi kan begynne med å se over til Sandvika, på den andre siden av Tauvågen. Av hensyn til tid og avstand går vi ikke dit, men her er det altså at sagnet sier at bautasteinen som skulle settes opp på gravhaugen til Eirik Blodøks ligger. Men den brakk i stykker under arbeidet og ble derfor liggende der den ligger nå. Den må i sin tid ha ligget nesten helt nede i sjøkanten, siden sjøen på 900-tallet gikk ca. 3 meter høyere enn i dag. Minnesteinen er 10.5 meter lang, 1.5 meter bred og 0.5 meter tjukk. Ut fra hvor den ligger, brakk den kanskje i to da de skulle flytte den vekk fra stedet.
Gamleånå – Vi passerer nå den gamle grensen mellom Idse og Årdal skipreider. Vi må nå huske på at Møllefossen er av nyere dato. Den brøt fram under en større flom ca. 1842, etter at den nordlige endemorenen til Krossvatnet var blitt svekket av et mindre jordskjelv i 1839. Før det var det bare ett utløp, trolig med flere sideløp eller bekker. Før AS Tou ble etablert, sto det kverner på hver side av elva, de tilhørte Tau og prestegården. Dagens gamle kverner stammer fra siste halvpart av 1800-tallet. Prestegården hadde i tillegg en stampe her. Før Tau-vassdraget ble regulert, var det også et rikt laksefiske i elva.
Dette vassdraget utgjorde også grensen mellom de to halvfylkene i Rogaland, norðan Fjarðar og sunnan Fjarðar. Halvfylkene var i tillegg delt i to fjerdinger hver, hvor området nord for Tau-elva og Bjørheimsvatnet lå i Firðir fjerding (Ryfylke), mens området sør for dette lå i Jaðar fjerding (Jæren).
Mølleparken/ Krossvatnet – Krossvatnet har kanskje vært en offersjø i gammel tid, hvor man ofret gjenstander til gudene. Menneskeofring er mindre trolig, siden det bare skjedde unntaksvis og ikke så vidt vi vet i forbindelse med seid. Stedsnavnet Taufr kommer fra det norrøne ordet for trolldom, og indikerer derfor en utøvelse av seid. Gjerne av den typen som er forbundet med gudinnen Frøya.
Kanskje hadde vannet en forbindelse til Kvalshaug på den andre siden av vannet fra her vi står nå. I norrøn tro ofret man gjerne i eller ved vann, hvor man senket våpen og andre verdifulle gjenstander ned i vannet. Vannet var da gjerne oppfattet som grenselandet mellom det jordiske og det overjordiske, mellom mennesker og guder (Midgard og Ásgard). Krossvatnet har aldri blitt undersøkt av arkeologer, og vi vet derfor ingenting om hva som fortsatt måtte ligge nede i mudderet på bunnen av vannet. Sagnet forteller at kirken i sin tid døpte Krossvatnet, fordi Svarteboka ligger på bunnen her. Dette er jo en bok man som regel forbinder med djevelen og med hekser. Dette er litt interessant, fordi kirken i middelalderen demoniserte den gamle troen, hvor Odin ble oppfattet som djevelen, mens Frøya ble sett på som selve dronningen blant heksene. Kanskje fikk vannet sitt navn ved denne dåpen. En annen mulighet, som henger godt sammen med opphavet til lignende stedsnavn her i Rogaland (Krossøy, Krossnes osv), er at det i sin tid sto et større steinkors ved vannet. Kanskje på Kvalshaug?
Kvalshaug – Denne haugen oppfattes av mange som en esker, altså en haug laget av rennende vann i et hulrom under en isbre. Enkelte mener likevel at den kan være laget helt eller delvis av mennesker, og i begge tilfeller kan den ha spilt en rolle i den kulten vi mener må ha vært på Tau, kanskje først og fremst i folkevandringstiden. På slutten av folkevandringstiden fant sted en periode preget av kaos, krig og hungersnød. Dette skyldtes trolig at en vulkan i Mexico eksploderte i året 536. En enorm askesky ble dannet i atmosfæren, og sollyset trengte knapt igjennom. Krønikeskrivere i det gamle Bysants skriver at det ikke var noen sommer på flere år, og irske munker skriver om lignende tilstander. Noen få år senere, på begynnelsen av 540-tallet, herjer den justinianske pesten i Europa. Dette var den samme pesten som 800 år senere kalles Svartedauden. Kanskje nådde den helt hit, og forverret en allerede katastrofal tilstand.
Denne katastrofen endrer hele samfunnet. De som overlever sult og sykdom flytter sammen på den mest fruktbare jorda, her i området betyr det i praksis dalføret mellom Tau og Bjørheimsbygd. Mange gårder blir med andre ord fraflyttet og nedlagt. Det betyr igjen at makten sentraliseres, vi får færre ledere som får mer makt. Religionen endres også, nå er det eliten som styrer den nye religionen. Det er med andre ord på denne tiden, rundt år 600, at den norrøne religionen oppstår ut fra restene etter en eller flere eldre religioner.
Språket vil normalt endres i takt med samfunnet. Nå endrer det seg svært raskt, fra urnordisk til norrønt, faktisk så raskt at barn i praksis snakket et annet språk enn sine besteforeldre. Det er med andre ord nå det norrøne språket, gammelnorsk, oppstår. Trolig er det denne katastrofen som har gitt grunnlaget for fortellingen om Fimbulvinteren, 3 strenge vintre uten sommer imellom, fulgt av Ragnarok, jordens undergang og gjenoppståelse.
Også våpenbruken endrer seg. Før hadde de germanske stammene, helt opp til Norge, forsøkt å kopiere romerne. De samlet seg i hærer fra hele stammeområder, og slåss i formasjon med sverd, skjold og spyd. Nå blir øksen det vanligste våpenet. Den er ikke bare bedre egnet til nærkamp mann mot mann, men kan også brukes til å hogge seg gjennom dører under plyndringstokt. Alt tyder på at det nå er kamp mellom nabobygder, hvor man overfaller hverandre og kjemper om de få ressursene som er tilgjengelige.
På grunn av den desperate ressursmangelen som må ha vært, har vi få funn fra denne tiden. I Rogaland faller antallet arkeologiske funn med 87 prosent. Gravhaugene forsvinner nesten helt, og det er få eller ingen gjenstander i de få gravene vi har fra denne tiden. Disse gravhaugene er også vesentlig mindre enn før, noe som kan tolkes som et tegn på ressursmangel og befolkningsnedgang.
Liland – Denne gården er mest kjent som stedet hvor Eirik Blodøks bodde en del av sitt liv. Men før ham hører vi om kong Geirmund. Han hører hjemme i den kaotiske tiden vi nettopp har hørt om. Geirmund sies i sagnet å ha vært konge på Tau. Selve navnet finner vi ellers bare i etterslekten til den mytiske kong Augvald, konge over holmrygene, som Avaldsnes er oppkalt etter. Pussig nok sies det i sagalitteraturen at Augvald hadde en sønn som het Geirmund, som var ”konge uten eget rike og en stor kriger”. Tau var ut fra de teoriene vi har ikke en del av holmrygenes rike på den tiden, så beskrivelsen passer faktisk.
Geirmund står for ettertiden som den lokale krigerkongen i Taus historie. Sagnet knytter ham blant annet til bygdeborgen ute på Borgåsen, og han skal ha ligget i stadig krig med nabobygdene. Under en krig mot Talgje skal han også ha bygget en vaktstue på sørsiden av Rossåsen. Her holdt en jente ved navn Gon vakt under et nattlig overfall fra talgjebuen, og hun ble da drept. Sagnet sier at det er derfor denne lia ennå heter Gonliå. Pussig nok nevner amtmann Bendix de Fine, i sin beskrivelse over Stavanger amt fra 1745, en ruin etter en befestning ut mot Marshove. Dette kan ikke være bygdeborgen på Borgåsen, fordi den nevnes i det foregående avsnittet. Det er i dag ikke registrert noen slik ruin som fornminne.
Geirmund er også knyttet til Eiriksstraen, men den historien får vi ta når vi kommer dit. Et annet sagn om ham forteller at oskoreiå pleide å bruke hesten til Geirmund på sine ville nattlige ritt, noe som kan støtte teorien om at Liland spilte en rolle som kultsted. Nyere funn av steinsetninger på stedet tyder på det samme, siden slike steinsetninger ofte spilte en rolle i religiøse seremonier. En steinsetning formet som en åttetakket stjerne er helt unik i norsk sammenheng. Den lå litt nord for Liland, men ble dessverre fjernet under husbygging en gang rundt 1920. Tallet 8 er noen ganger forbundet med Frøya i norrøn religion, men også med hesten til Odin, Sleipner. Den hadde som kjent 8 bein.
Geirmund endte sine dager under en krig mot kongen på Holta, kong Grim. De to flokkene møttes til slag ovenfor Nerhus, i Skredalen. Det ble en blodig affære med store tap på begge sider. Geirmund falt til slutt, og Grim sto igjen som seierherre. Men da Grim gikk fra slagplassen, falt han selv død om. Geirmund skal ha blitt hauglagt i Skredalen, mens Grim ble hauglagt ved Grimsåsen på Holta. Haugen til Grim ble fjernet på slutten av 1800-tallet. Krigerne ble begravd der de falt, og sagnet sier at det fortsatt spøker i Skredalen.
Eirik Blodøks må, dersom han faktisk bodde på Tau, ha vært her ut fra stedets rolle som kultsenter. Dersom kulten var knyttet til Frøya og seid, kan det ha vært dronningen hans, Gunnhild, som var drivkraften bak deres tilstedeværelse. Hun beskrives i sagaene som trollkyndig, altså en seidkvinne, og som den dominerende part i ekteskapet. Krigerkongen Eirik kan da ha hatt sin tilknytning til det vi antar var en kult knyttet til Odin, som lå oppe på Strand.
Nord og nordvest fra her vi nå står, på Kjerkemyrå og Tau, finner vi flere gravhauger som stammer fra tiden mellom sen bronsealder og fram til vikingtiden.
Eiriksstraen – Selv om dette stedet har tilknytning til Eirik Blodøks, er det ikke han som ga navn til plassen. Det stammer i følge sagnet heller fra en av kong Geirmunds mange kriger. I en krig mot Rennesøy, kom rennesøybuen til Tau, og det kom til et slag her. Kongen på Rennesøy, Eirik, falt da, og stedet ble etter dette hetende Eiriksstraen. Et interessant faktum er et navnet Erik også knyttes til Rennesøy i danske sagaer. Denne Eirik, som må ha levd 300 – 400 år tidligere, var da den fremste rådgiveren til den danske kong Frode. Denne Eirik ble kalt ”den målspake” fordi han kunne snakke så godt for seg, og skal ha blitt stamfar til Eriksätten, som hersket over Sverige på 800-tallet, og som forble en maktfaktor i svensk historie langt inn i middelalderen. Ironisk nok var bestefar til Eirik Blodøks, Jyllandskongen Eirik Eirikson, av denne ætten. Eiriks forgjenger på Tau kan dermed ha tatt livet av en fjern slektning av den senere kongen ca. 300 år tidligere.
Når det gjelder Eirik Blodøks, var det her sagnet forteller at man bragte liket hans i land da han skulle hauglegges på Tau. Det fortelles at skipet kom hit sent på kvelden. Liket av kongen ble derfor lagt i ly av en stein for natten. Denne steinen heter ennå Eirikssteinen, og ligger oppe i hagen til Kjersti Tau Strand. Den store steinen vi ser litt nærmere oss, lå den gang i sjøkanten. Dagen etter gikk de opp på haugen og haugla kong Eirik. Om vi ser rett oppover herfra, kommer vi til Presta-Varhaug. Det blir neste stopp på turen.
Presta-Varhaug – Dette er altså stedet sagnet peker på som graven til Eirik Blodøks. Det er faktisk en del konkrete holdepunkter for denne antakelsen. Haugen er svært stor, og har en uvanlig dominerende beliggenhet. Den er også den haugen direktør Møllerop ved AmS mente var det mest sannsynlige stedet i Rogaland for å finne et nytt Osebergskip.
Arkeologer sier også at gravhauger ”snakker til omgivelsene”, og at plasseringen dermed forteller oss noe om hvem som ligger her. For eksempel vil haugen til en mektig bondehøvding se utover jordbruksområder og gårder. Denne haugen henvender seg til et stort område. Vi kan se det gamle kultsenteret på Tau med sin seid, den gamle militære garnisonen på Strand med sin Odin-kult, og mot sjøen langt der ute med veien mot England og York.
Haugen har også en del ”danske” trekk, for eksempel den jordfaste steinen på toppen, og den omfattende steinsettingen. Varhaug betyr faktisk ”steinsatt haug”. Eirik var jo halvt dansk, og det var hos sine danske slektninger han søkte støtte da han ble fordrevet fra den norske tronen. Hæren hans i York, hvor han ble den siste uavhengige vikingkongen i England, var trolig overveiende dansk.
Et annet poeng er at denne haugen aldri har blitt brutt inn i. ”Haugbrudd” var en hedensk skikk, hvor sønner eller barnebarn brøt seg inn i haugen som en kultisk handling for å hente ut et eller flere maktsymboler. Da er det interessant å merke seg at dette er en hedensk skikk, og at sønnene til Eirik alle var kristne. Eirik på sin side var trolig dypt hedensk, og minnediktet om ham inneholder utelukkende referanser til Valhall og norrøn tro.
Prestatjødnå var trolig større i vikingtiden, og må da ha fungert som en liten offersjø. Trolig var den knyttet til Odin-kulten på Strand. Under drenering på 1950-tallet ble det funnet en offerskål i tre nede i myra her. Kanskje var Prestatjødnå det sagaene kaller en blótbrúnn, eller offerbrønn.
Løbrekk – Løbrekk var trolig en del av Strand i vikingtiden. Stedsnavnet kan oversettes til ”Låvebakken”, og Løbrekk nevnes ikke som selvstendig gård før ved straffeskatten i 1519. Her finer vi rester etter 3 hus fra tidlig jernalder. Lenger bak ligger restene eter 3 U-formede hus fra bronsealderen. Stedet har altså vært bebygd lenge, men gården var liten og med lite sol. Den var trolig et underbruk under Strand. Stedet ble fraflyttet i den kaotiske tiden rundt år 600, og så gjenopptatt litt før 1100. Kanskje var det da den første presten kom til Strand. Prestene her i området sies å bo på Strand til opp på 1400-tallet, så de fikk neppe en egen prestegård før helt på slutten av den katolske tiden. Gården her ble fraflyttet på 1300-tallet, sannsynligvis i forbindelse med Svartedauden.
Den første presten vi kjenner navnet til her i bygda nevnes for øvrig første gang i 1306, ”Sigurd prest på Strand”.
Strand kirke – Her har det stått kirker i nærmere 800 år. Dagens kirke er den tredje i rekken. Den første kirken var trolig en liten stavkirke fra 1200-tallet. Den nevnes første gang rundt 1280, og sto ved eller like utenfor sørsiden av kirkegårdsmuren, noe som også samsvarer med katolsk byggeskikk på den tiden. Den sies å være solid bygget og godt vedlikeholdt så sent som i 1590. I 1607 ble det søkt lensherren i Stavanger om lov til å bygge på kirka i lengden, fordi den var blitt for liten. Den andre kirka var en ukledd tømmerkirke hvor regnskapene tyder på at byggeperioden var fra 1626 til 1635. Tårnet ble oppført til sist. Denne kirka skal ha stått litt lengre inn på kirkegården, like inntil den første kirka. Trolig ble den gamle stavkirken revet etter at den nye var innviet og tatt i bruk. Taket var kledd med panner, mens tårnet var kledd med spon. Tårnet hadde 2 klokker, den ene skal etter sagnet ha kommet fra Voster kirke. Denne klokka falt i sin tid ned og fikk en brist, og var derfor lite brukelig. Opprinnelig skal det ha stått ”Parma 1775” på den. Klokka ble støpt om ved Stavanger Støberi i 1866 for den nette sum av 57 speciedaler, 3 ort og 11 skilling. Lengden på dette kirkebygget (kor og skip) var 24 alen (15 meter). "Gamlekirka" ble solgt til folk fra Høgsfjord som rivingsobjekt for 260 speciedaler. Bordplankene skal i den forbindelse ha blitt sagt å være 26 tommer brede (62,5 cm). Halvparten av dette tømmeret ble brukt til å bygge skole på Helle i Forsand.
Deler av interiøret fra denne kirken finnes i dagens kirke, som ble bygget i 1874-75. Blant annet alter, døpefont, prekestol og sakristidør, alle fra 1620-tallet.
Vi tror at det i vikingtiden fantes en militær garnison her på Strand, kanskje litt lenger opp bak dagens kirke. Det kan også ha vært et hov her, knyttet til en odinistisk krigerkult. Alle gravfunn som er gjort hittil viser at likene er kremert. Kremering og bruk av ild var knyttet til Odin og krigerkultur, mens inhumasjon, altså vanlig gravlegging, var knyttet til Tor og jordbruk. Inne på den nye kirkegården ser vi også en gravhaug fra 900-tallet. Her på Strand finner vi uvanlig mange forholdsvis store gravhauger, noe som forteller oss at dette var et maktsentrum i vikingtiden.
Kuflådå – Her falt en gravhaug sammen i 1934. Graven inneholdt en del uvanlige ting, blant annet rideutstyr. Særlig funnet av stigbøyler er uvanlig. Gravhaugen kalles derfor i dag ”ryttergraven”. Disse funnene, i kombinasjon med funn av mye våpenutstyr, forteller oss at her hadde man hauglagt en spesielt mektig kriger fra vikingtiden.
Strandastø – Litt nord for her vi står, finnes restene av et stort naust fra vikingtiden. Dette kan ha vært knyttet til garnisonen på Strand, som trolig var en del av maktapparatet rundt kongsgården på Utstein. Kanskje var den heller en del av den tidlige leidangen, som ble opprettet av Håkon den gode på 900-tallet. I begge tilfeller kan skipet ha vært en 25-sesser, bemannet med 50 roere.