Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Naustuft i Strandastøa

 

I Strand kommune er det registrert tre sikre nausttufter fra forhistorisk tid, en med lengde på ca. 20 meter på Nag (gnr 41, bnr 11) i bakken ned mot Kuvika, en større med lengde 25 meter på Heng (gnr 64, bnr 4), og en med lengde 24 meter i Strandastøa nær Tau (gnr 32, bnr 3 og 19).

 

 

 

Naustufta i Strandastøa er ikke utgravd, og kan derfor ikke tidfestes nøyaktig. Arkeologer mener allikevel den må være fra tiden omkring 400 – 1000 e.kr. Det betyr at den er fra folkevandringstid/jernalder. Hovedsakelig er det høyden over havet som er brukt som aldersbestemmelse, naustuften ligger i dag 25 meter opp fra strandlinja. Havnivået var i denne perioden om lag 5 meter høyere enn i dag. Dette skyldes nedtrykking og senere landheving etter siste istid. Den gang naustet har vært i bruk har det naturlig nok ligget i vannkanten.

 

Naustufta er 24 meter lang. Utvendig bredde i endene er fra 6,5 til 7,5 meter. Midten er hele 8 meter bred. Murene er såkalt kistemuret, det vil si at det er store steiner på sidene, og mindre imellom. Galvveggen mot sjøen har bestått av en tredør, og det har vært et opptrekk av steinheller eller trelunner, eller løsmasse av sand og jord. I dag kan vi spekulere på om naustet noengang har blitt brukt til de berømte langskipene.

 

 

Skip av størrelse med Osebergskipet kunne fått plass i naustet

Periodens fartøyer er klassifisert slik:

 

  • Busser, krigsskip med stor lastekapasitet og mannskapsstyrke ombord. Typisk 2 mann per åre eller mer. «Ormen Lange», skipet til Olav Tryggvason var av denne typen.
  • Skeider, krigsskip med mindre fribord enn busser, men mye slankere og hurtigere. Typisk 1-2 mann per åre.
  • Snekker, krigsskip brukt i strid og på reiser, trolig en mellomting av busse og skeid. «Tranen» til Olav Tryggvason var en snekke.
  • Karver, helst benyttet som private farkoster i kystsnære farvann, men også på elver, innlandsfjorder og åpent hav. Osebergskipet og Gokstadskipet er eksempler på slike skip.
  • Knarr, var et laste/handelsskip som kunne bære opptil 15 tonn. Ble mye brukt på ekspedisjoner eller til å frakte forsyninger i tillegg til handelsvirksomhet.
  • Draker (Drakkar) var langskip som hadde dyrelignende hoder i stavnene, vanligvis et drakehode. Drakeskip kunne være av forskjellig skipstype. En Busse, Skeide, Snekke eller Karve kunne dermed også bli omtalt som Drake om den hadde drakehode. Drakehodet symboliserte høvding eller kongestatus.

 

Vikingskipene var karakterisert av et klinkbygd skrog med overlappende bord, en kraftig, men grunn kjøl, og høye stavner både foran og akter. Skipene var åpne uten overbygning eller ly for mannskapet. En sidemontert styreåre satt i "styrbord" akter. Skipene hadde rektangulære råseil, men kunne også drives med årer, og de smekre skrogene gav god fart og gikk lett i sjø. Skipene kunne seile på åpent hav, men var samtidig istand til å navigere større elver, og lette nok til å trekkes over land om nødvendig.

 

Naustet i Strandastøa er antatt å ha vært bygd for båter på størrelse med om lag 22 meter. Til sammenlikning er for eksempel Osebergskipet (bygd 815 - 820) 21,5 meter langt. Et tilsvarende skip kan altså engang ha vært huset her. Slike skip hadde mannskap på om lag 30 mann. Fra perioden 600 - 700 kjenner vi først og fremst til mindre skip av størrelse opp mot 18 meter. Det er derfor mulig at naustet er fra den senere Jernalderen, eller det vi litt upresist kan kalle ”vikingtid”.

 

 

Bilder fra Hornbyre by, Bohuslän, Sverige.  Her har en satt opp en rekonstruksjon av et 15 meter langt vikingnaust i samarbeid med Arkeologisk Museum i Stavanger. Dette naustet er altså endel mindre enn det som en gang har stått i Strandastøa. Konstruksjonen med kurver i flere dimensjoner gir mindre tak for vind og gir ekstra styrke. Også regn og snø fikk lett avrenning. Naustet i Hornbyre by er et eksempel på naust slik de kunne se ut i jernalder/vikingtid.

 

 

Skipene lå oftest på sjø eller på land under åpen himmel i sommerhalvåret, men ble satt inn i naust til vinteren. Dermed stod naustene tomme store deler av året, og ble da brukt til andre formål. Rester etter bål har blitt funnet inne i naustufter, og en må anta at de ved anledning ble brukt som reneste festlokaler. Kong Håkon Håkonson ble eksempelvis kronet konge i et naust. Fra arkeologiske funn vet vi at naustene også har vært brukt som lagringsplass for handelsvarer. Et naust hadde med andre ord mange funksjoner.

 

Naust av denne størrelse kan nok ha vært del av leidangen (leiðangr), et forsvarssystem som ble etablert omkring år 700 for å skape en kystflåte for forsvar. Landet langs kysten var delt opp i skipsreider som strakte seg så langt inn ”som laksen gikk”. En reide måtte utstyre et skip, klassifisert i størrelse etter antall årer. Alle gårder hadde plikt til å delta eller bidra til utrustingen av denne flåten. Lederen for et skipreide ble kalt styrmann, (styrimaðr), og hadde også den rollen vi idag ville navngitt kaptein. Leidangen var også utgangspunktet for ekspedisjonstokt som kunne strekke seg over flere måneder om sommeren. Deler av den norske og danske leidangen erobret for eksempel store deler av England omkring år 1000.

 

Det var 32 reider i Rygjafylke. Disse grensene var også utgangspunktet for tingordningen.

 

Varslingssystemet for leidangen var vardene. Ved ufred eller annen mobilisering tentes vardene, og varslet om allmenning - mobilisering. Vardene ble ofte bygget i samband med bygdeborger i folkevandringstiden (400 – 600), og er altså eldre enn leidangssystemet. Hensikten var å kunne varsle med bål fra fjelltopp til fjelltopp om ufred og fare. Vardene bestod av store stokkbål med en hul kjerne der tennved lå klar. Vardene hadde ofte en vaktbod. Tradisjonen forteller at det var varde på Kjortåsen, der det gikk en linje fra Varlandsåsen og over til Sjernarøy og videre til Nedstrand. Vestover gikk linjen til Rennesøyhodnet og videre opp mot Karmøy. Sørover gikk linjen fra Vårlivarden. Vardesystemer av ulik militær art var i bruk helt frem til begynnelsen av 1800-tallet.

 

 

Strandastøa 1954

 

Strandastøa har, som navnet skulle tilsi, en rik maritim tradisjon. Båtnaust har her altså funnest fra folkevandringstid/jernalderen, og restene av et brent vikingskip ble da også funnet i nærheten på Hundsnes. Stedet var lenge brukt som kirkelandingsplass for Strand kirke. Første kommunale vegen i Strand ble bygd fra Prestaneset til Strandastøa, hovedsaklig knyttet til kommersiell utskipning av ved og slakt. Både reise og handelsvirksomhet var engang sentralt knyttet til stedet. Brygge ble bygget i 1849, og dampbåtene gikk også innom fra 1896. Aktiviteten var stor, og kaien var et naturlig midtpunkt for bygdene inntil kaien i Tauravågen fikk større betydning omkring århundreskiftet. Idag er Strandastøa mest kjent som badeplass, men en finner sporet etter sagatiden en kort tur bortover stranden - helt opp mot byggefeltet - stedet er markert med en informasjonstavle.

 

 

Kilder: Soga um Strand, Barkved 1938, Namn i Strand, Barkve 1990, Fornminner I Rogaland - Strand, AMS 1980, The Viking World, Graham-Campbell 2001, Kampen om Nordvegen, Titlestad 1996, Norge blir et rike, Titlestad 2000, Boathouses in Northern Europe and the North Atlantic, Stylegar - Grim 2005.

 

Helge Samuelsen, 2009

 

Joomla templates by a4joomla