Gamle stedsnavn og sagn fra Tau, del I og II

Publisert mandag 11. april 2016 14:05
Treff: 5302

Stein Tau Strand Auestad har skrevet om gamle stedsnavn og sagn fra Tau.

Artikkel nummer to er også lagt til.

 

Krossvatnet med Tou mølle.

 

I den senere tid har det vært en del oppmerksomhet rundt Taus historie, og da særlig vikingtiden generelt, og Eirik Blodøks spesielt. I den sammenhengen har det blitt referert til en del sagnmateriale hvor opplysningene i noen tilfeller avviker fra eldre gjengivelser av de samme historiene. Det kan derfor være interessant å se litt nærmere på både gamle stedsnavn, og til de sagn som er knyttet til dem slik de ble fortalt av personer som var født på 1800-tallet.

Hovedkilden til de sagn som blir fortalt her, var Karoline Tomine Auestad, født Havnen (1884 - 1979). Hun hadde i sin tur hørt dem av sin bestemor, Rakel Olsdatter Kvam (1831 - 1913).

Et spesielt trekk ved Tau er at gården i nesten 400 år har to navn som brukes parallelt. I tillegg til det gamle hedenske navnet bruker man også det mer nøytrale Sævarbakke, som ganske enkelt betyr "bakken ved sjøen". Dette er et betydelig yngre navn enn Tau, og må ha oppstått etter vikingtiden. Tau nevnes første gang i skriftlige kilder i 1389 som Taufer, men navnet er betydelig eldre. Det hører til blant våre eldste stedsnavn, og har oppstått lenge før vikingtiden. I teorien kan det gå helt tilbake til bronsealderen. Holger Barkved mente at Taufr opprinnelig hadde vært navnet på Krossvatnet. Tolkningen av navnet er uviss, men de fleste mener at det kommer av norrønt taufr, som betyr "trolldomsmiddel" eller "trolldom".

Hva angår Krossvatnet, framstår dette ved første blikk som et usedvanlig "kristent" navn. Dette vil i sin tur kunne gi støtte til Holger Barkveds tese. Andre forklaringer som har vært framsatt, er at vannet sammen med elveløpene til Tauraånå og Gamlaånå danner et kryss eller kors. Det er likevel verd å merke seg at dette er en terrengform som kun er synlig fra enkelte høydedrag rundt vannet, og heller ikke da i spesielt tydelig grad. I tilegg er Krossvatnet en såkalt serpentinsjø, altså en rest av en sving av et elveløp fra istiden. Vannet er derfor buet eller "pølseformet", og bidrar ikke til en spesielt tydelig korsform. Navnets opprinnelse tør derfor være uviss.

Det bør også bemerkes at Krossvatnet i dag har to utløp, Møllefossen og Gamlaånå. Her kan det være interessant å merke seg at Møllefossen er av nyere dato, da den er reultatet av at en mindre morenerygg i nordenden av vannet raste ut på begynnelsen av 1840-tallet. Dette betyr at vannet på 900-tallet kun haddde ett utløp, og at Gamlaånå sannsynligvis var større enn den er i dag.

Lilland har i flere sagn nevnt som kongsgård, og både Eirik Blodøks og den mytiske kong Geirmund sies å ha hatt tilhold på denne gården. Langt opp i moderne tid kunne man se merker etter en stor hall på stedet. Denne delen av Tau utmerker seg også ved at det er gjort flere spesielt rike funn fra jernalder og vikingtid her.

Den gamle Kongsveien skal ha gått fra Liland og fram til Tauraånå, hvor man fortsatt skal kunne finne rester etter et brofeste på nordsiden etter den såkalte Kongsbrunå. Veier fra denne tiden blir betraktet som anlegg av monumental karakter som bare kan ha blitt anlagt av den sosiale eliten. Noen mener også at veier kan ha hatt betydning i den tids forestillingsverden, og at de er forbundet med kosmologisk viktige plasser. Det er naturlig å tro at veien kan ha fortsatt opp til Strand, men dette blir bare spekulasjoner.

Kongssteinen er en stor flyttblokk som ligger i krysset mellom Kvernvegen og Kongsteinsvegen på Tau. Denne steinen påstås i enkelte muntlige overleveringer å ha hatt en spesiell rolle som igjen har gitt den navnet. Hvorvidt kongen det er snakk om er Eirik Blodøks, eller om det er sagnets Geirmund, er uvisst. Det kan likevel være interessant å merke seg at amtmannen Bendix de Fine i 1745 forteller om to lignende steiner på prestegården Hetlands mark, i det som nå er bydelen Storhaug i Stavanger. Den ene, som faktisk het Kongssteinen, er nå fjernet. Den fikk sitt navn etter at at danskekongen Fredrik IV besøkte den i 1704. Steinen har gitt navn til Kongsteinsgata, men ble sprengt vekk i 1877. Den andre steinen kaller de Fine "Laugmannsteinen", og ved denne skal det i følge ham ha blitt holdt tingmøter under ledelse av lagmannen i gammel tid. Denne steinen ligger like ved dagens Hetland kirke, og skal også ha vært en såkalt "dommerstein", som lagmannen sto på når han avsa dom. Hvorvidt Kongssteinen på Tau hadde noen lignende rolle, forteller sagnet ingenting om.

Når det gjelder Eiriks påståtte hauglegging på Tau, forteller et sagn forteller at Eirik først ble begravd i England. Etter at Eirikssønnene hadde overtatt makten i Norge, førte de liket av faren til Tau for å hauglegge ham her. Skipene gikk inn til land ved Eiriksstraen. Fordi de ankom sent på kvelden, la de den døde i ly av den såkalte Eirikssteinen, som på den tiden må ha stått like ved strandkanten. Dagen etter skal liket så ha blitt fraktet til det endelige begravelsesstedet. På Kvednaneset ligger det en stein som et annet sagn sier var en bautastein som skulle settes opp på haugen til Eirik. Den ble likevel ikke noe av fordi den brakk under arbeidet med den. Når det gjelder mulige steder for Eiriks begravelse, peker Presta-Varhaug seg av flere årsaker ut som det mest aktuelle stedet.

Det er i dag en utbredt oppfatning at Eiriksstraen har navn etter Eirik Blodøks, men dette beror på en forveksling. Stedet er mest sannsynlig oppkalt etter en mann som sagnet sier het Eirik, og skal ha hersket over Rennesøy. Han skal ha falt her i et slag mot kong Geirmund av Tau, lenge før Eirik Blodøks ble født.

Navnet Eirik nevnes for øvrig også i samband med Rennesøy i Gesta Danorum, en dansk krønike fra 1200-tallet. Denne Eirik fra Rennesøy kalles også Eirik den målspake, og nevnes som en av den danske kongen Frode den fredgodes nærmeste menn. Historikeren P. A. Munch mener at det sannsynligvis har eksistert en egen saga om Eirik den målspake, og at Saxo har vevd denne og andre historier inn i sin fortelling om kong Frode. Hvorvidt det foreligger et slektskap mellom Eirik den målspake og den Eirik som nevnes i sagnkretsen rundt Geirmund, er ukjent.

Det foreligger for øvrig en hel sagnkrets rundt kong Geirmund og hans mange kriger. Disse er i stor grad gjengitt i Holger Barkveds "Soga um Strand" og Torkjell Maulands "Folkeminne fraa Rogaland". Et aspekt ved navnet hans som kan nevnes avslutningsvis, er at de menn ved navn Geirmund som man finner i sagn og saga, forekommer nesten utelukkende i forbindelse med etterslekten til den mytiske kong Augvald på Avaldsnes. Han skal ha hatt en sønn ved dette navnet, som var sjøkonge "uten eget kongerike". Også landnåmsmannen Geirmund Heljarskinn, som levde på slutten av 800-tallet, skal ha vært en etterkommer av den samme kong Augvald.

Til slutt vil vi måtte kunne konkludere med følgende tanke: Selv om verken sagn eller stedsnavn er spesielt sikre kilder, vil det bildet de til sammen danner kunne gi støtte for teorien om at Tau en gang i vikingtiden var et senter for makt og religion. Men bare videre arkeologiske undersøkelser kan skaffe oss sikre bevis på at så var tilfelle.

 

Når man sitter med slektsgranskning, hender det noen ganger at man dumper bort i noen som er litt mer fargerike enn andre. I dag kom jeg over noe jeg fant for en tid tilbake om en av stamfedrene til min kjære kone.

 

Han var prest i Strand fra 1734 til 1779, og het Peder Hielm. Et sagn ville ha det til at han en gang klarte å binde hinmannen, men det får vi ta ved en annen korsvei. I følge "Folk i Strand" var han også den som innførte poteten som nyttevekst i Strand. Han møtte visstnok en del motstand. Andre steder i landet ville ikke folk spise poteter fordi de trodde de var giftige. I Ryfylke var folk mistroiske fordi man trodde at kvinner ikke hadde godt av å spise dem, da de ble alt for fruktbare og fikk alt for mange barn av dem.
Her er det Torkjell Mauland skriver om ham i "Folkeminne fraa Rogaland":

 

Presten Hjelm paa Strand var gift andre gongen med Inger Bjørnsdotter Forsand. Ho var ikkje noko gildt kvinnfolk. Ho hadde ein bror som budde paa Barka, og desse tvo slo seg ihop og bar ut or prestagarden so det var ei rygd aa høyra um det. Presten var rik, so det var mykje aa taka av; men rikare vart han ikkje, etter ho kom i huset. So rik som presten Pavels paa Hjelmeland var han daa ikkje; etter han (Pavels) var det 11 sylvkannor.
Presten Hjelm var godt lika av folk og ein dugande preikar. Det spyrst um det hev vore likare prest paa Strand til aa leggja ut skrifti. Men han skjemde det ut paa den maaten at han var altfor glad i sterke drykkjer. Det var ein joladag han kom til Høle og skulde preika. Det hadde samla seg mykje folk; for dei venta seg ei framifraa preika som vanleg; men so vart det til di at dei ingi preika fekk.

Daa det var slutt med songen, kom presten paa preikestolen; der stod han lengje og sa ikkje eit ord. Folk saag upp paa honom og venta han skulde taka til med talen; men han stod der og slo ut med armarne liksom ein fugl som vilde fljuga. Daa det leid paa, sa han:

«Jeg er paa min svir idag!»

Daa kunde dei skyna at han ikkje var god til aa tala; klokkaren laut lesa ein tekst som høyrde til paa dagen. Men tidi fall lang fyr presten; han ropte til klokkaren:

«Tak tvo blad um gongen!»

Daa preika var utlesi, gjekk kvar til seg.

 

2. artikkel om Eirik Blodøks, Odin og Seidmenn på Tau

Fra Strandbuen

 

EIRIK BLODØKS, ODIN OG SEIDMENN PÅ TAU

Stein Tau Strand Auestad

I den første artikkelen knyttet til Eirik Blodøks og hans mulige tilstedeværelse på Tau, har vi sett på gamle steder og stednavn i området. Det kan da være interessant å gå ett skritt videre, og se litt nærmere på hva den trolldommen som navnet Tau indikerer, egentlig besto av.

Vi må innledningsvis ha i tankene at den gang var det ikke et markert skille mellom religion og dagligliv, eller for den saks skyld mellom krig og fred. Alt var vevd sammen, og dette innebærer at et religiøst eller åndelig senter blant annet ville ha en mer framtredende rolle i samfunnet enn hva tilfellet kanskje ville vært i dag.

Hos vikingene var trolldom og magi i stor grad knyttet til Odin, og navnet Tau kan derfor være knyttet til en stedlig Odin-dyrkelse. Dette kan i så fall forklare hvorfor Eirik Blodøks valgte å bosette seg nettopp her. Eirik hadde arvet kongsgårdene Avaldsnes og Utstein etter sin far, Harald Hårfagre. Dette var gårder som lå mer strategisk til, og å overta en av farens gamle kongsgårder ville gitt et signal om kontinuitet og stadfesting av makt. Uansett sier lokale sagn at han bosatte seg på Tau.

Strandbuen har tidligere hatt en fyldig presentasjon av kong Eirik. Vi skal derfor ikke si mye mer om ham, men bare nevne et par ting som kan være relevante for vår videre framstilling.

Dronning Gunnhild beskrives som trollkyndig , og hennes trolldom skal vært så sterk at den kunne brukes i krig. Blant annet hevder noen kilder at det var hennes trolldom som sendte avgårde pilen som ga Håkon den gode banesår i slaget ved Stord.

I Fagerskinna finner vi Eiriksmål, eposet som Gunnhild fikk diktet til minne om sin falne mann. Her fremgår det at Eirik var en tilbeder av Odin. Vi har med andre ord et visst belegg for å kunne hevde at han var en del av Odinkulten. Det er likevel lite trolig at Eirik fortsatte med dette etter at han forlot Norge og bosatte seg på Orknøyene og senere i York. Her lot han og familien seg døpe til kristne. Dette betyr ikke nødvendigvis at Eirik ble en god kristen, men han var ganske sikkert avskåret fra å ofre til de gamle guder eller på andre måter delta aktivt i hedensk kult. Ikke alle historikere har hatt like stor tiltro til at Eirik gikk i engelsk tjeneste og lot seg kristne. Halfdan Koht skrev i 1926: Det er sikkert urigtig at han gik i den engelske konges tjeneste og lot sig kristne; han levde og døde som en hedning, og ved hans død digtet en av hans skalder mindekvadet Eiriksmaal, som i levende billeder skildrer hans mottagelse i Valhall. Der hørte han ogsaa med fuld ret hjemme.

Odin var først og fremst aristokratiets og kongsmaktens gud. I tillegg oppfattes gjerne "dyrekrigerne", berserker og ulvehedner, som en del av den krigerkultusen som også var knyttet til Odin. Odin var den som hersket over krigslykken. Foran et slag kastet vikingene noen ganger et spyd (våpenet som var forbundet til Odin) ut over slagmarken og ropte: "Odin eier dere alle!" I tillegg var det til Odin de tapreste og dyktigste krigerne kom etter å ha falt i kamp. Dette var rett nok ikke bare en belønning. Odin var også spåkunstens gud, og visste at Ragnarok ville komme. I denne endetidskrigen ville Odin kjempe mot mørkets krefter i et siste, avgjørende slag. Hærens hans besto av utvalgte krigere, såkalte "einherjer", og det var disse Odin samlet i Valhall. I Eiriksmål, minnediktet over Eirik Blodøks, er det Odins behov for gode krigere som brukes for å forklare at han hadde nektet Eirik seier. Det er fordi at det er uvisst når Fenrisulven vil slite seg løs og starte endetiden:

                        En vet intet for visst;
                        så barsk ser den grå ulv
                        mot gudenes bolig.

Denne henvisningen vil måtte tolkes først og fremst som en anerkjennelse av Eirik som en av de største krigere i sin samtid. Samtidig kan det også bety at Eirik ble ansett som å være særlig knyttet til Odin. Altså at han i realiteten forble hedensk, og at han særlig dyrket Odin.

Så har vi påstanden om at Eirik Blodøks var blotmann. De fleste høvdinger og konger var blotmenn, i den forstand at de ofte hadde en sentral funksjon i de kultiske handlingene de deltok i. Adam av Bremen beskrev Uppsala på 1070-tallet, hvor han hevder å ha opplysninger fra en kristen som besøkte stedet. Her hadde man fortsatt de store blotene som foregikk hvert niende år. Adam forteller at blotingen foregikk i tilknytning til et tempel som lå ved en hellig lund. Denne beretningen har vært utsatt for hard kildekritikk, men anses allikevel som et tegn på at store offerfester fant sted i norrøn religion, hvor dyr og kanskje også mennesker ble ofret. Tempelet skal ha inneholdt gudebilder, i form av trestolper med utskårne ansikter.

Slike kultsteder var ofte knyttet til hauger som lå nært vann. En slik haug finner vi på Kvalshaug. Det finnes også et sagn om at Krossvatnet i sin tid ble "døpt" av kirken. Grunnen til dette skal ha vært at Svarteboka lå på bunnen av vannet. Dersom sagnet har noen slags kjerne av sannhet, kan det tyde på at det har funnet sted blot hvor det også ble ofret gjenstander i selve vannet, slik vi eksempelvis ser det ved innsjøen Tissø på Sjælland. Det finnes i det hele tatt en del interessante paralleller mellom Tau og Tissø. Både Tissø og flere andre stormannsseter i det sørskandinaviske området antas å ha oppstått rundt år 600. Vi må likevel huske at forholdene rundt Tissø er vesentlig bedre belyst enn hva tilfellet er for Tau. Når det gjelder Svarteboka, ble denne oppfattet som en samling magiske oppskrifter og ritualer. Dette samsvarer igjen forbausende godt med den antatte betydningen av navnet Tau.

Kvalshaug kan ha vært et egnet sted til å plassere en kultbygning som f eks et hov, men det er delte oppfatninger blant forskere om hov var en egen bygning for kultutøvelse, et rom i en større hall for samme formål, eller om begge varianter ble brukt. Eventuelt kan også haugen ha vært utstyrt med et horg, altså en rituell steinsetting eller et offeralter av stein. De såkalte volvene var også knyttet til Odin og Frøya. Det er derfor mulig å tenke seg at volver har utgjort hele eller i hvert fall deler av det stedlige kultpersonalet. Deres utøvelse av seid og trolldom kan da være et av flere mulige opphav for navnet Tau. Det bør her nevnes at også gudinnen Frøya var knyttet til seid. I Ynglingesaga fortelles det at Frøya var offerprestinne, og at hun "var den første som lærte æsene seid som vanene brukte". I norrøn mytologi var det to gudeslekter, æser og vaner. Odin var æsenes høvding, mens Frøya var vane.

Spøsmålet vi da kan stille oss er, som nevnt innledningsvis, om vi på grunnlag av dette kan se for oss Tau som et senter for religiøs utøvelse. Og da særlig knyttet opp mot Odin, og kanskje også Frøya?

 

 

Fra Strandbuen 30-3-2016:

stein1