«Det blei folk av oss òg».

Borghild Fiskå 16.feb. 1991, Kategori: Min Skole, De første skoleårene - hvordan var de egentlig? Aftenbladjournalister fra forskjellige deler av distriktet ser tilbake.

 

 

Til skuleverket - helsing «Grøten»

Ifølge øvingslærar Kolbjørn Hauge på Auglend skole i Stavanger ei lettvint unnskyldning som vanskeleg let seg motbevisa.

Ikkje desto mindre ei nyttig oppsummering av skuletida for dei to jentene som utgjorde Fiskå-krinsens årskull frå 1948, og som forlet skulen i Nordre Strand i 1962 med skulebuss til moderne, linedelt ungdomsskule på Jørpeland.

Om det blei folk av oss, er slett ikkje førsteklasselæraren å takka. Den unge jyplingen var rekruttert til lærargjerning i provinsen som så mange andre studentar i same situasjonen: Undervisninga gav ei grei innkome medan ein las til fornya prøve på gymnaset.

Ikkje rart då at han motvillig let seg forstyrra i eigne førebuingar. Og den stakkars førsteklassingen med stor hårsløyfe og ny kofte på fremste pult blei høgt og tydeleg avfeidd slik:

- Forstår du ikkje det? Er det berre grøt under sløyfa?

Det gjekk lang tid før eg igjen vende meg til studentlæraren et ter hjelp. Ikkje for det. Mange månadar tok det ikkje. For like sikkert som årsskiftet inntraff, kom det ny studentlærar til små- klassen på Fiskå skule. Var me heldige, var nykommaren i betre lune enn forgjengaren og hadde gymnaseksamen bak seg.

 

borghild

Godkjend examen artium hadde ho. Ingebjørg Oftebro heitte ho, var sørlending - mild og vennleg slik sørlendingar skal vera. - Ho blir nok misjonær, sa dei vaksne med respekt. Venteleg meir ei tolking av vesenet enn trusvedkjenning fekk foreldra til å trekkja konklusjonen. Elevane kunne i alle høve med eigne auge sjå at uansett livsbane, fortsatt lærar på Fiskå blei ho ikkje. Og alle beklaga det.

 

 

 

Førsteklassen på Fiskå skule i 1955 - Bjørg Olsen og meg - var overskotet av eit skralt fødselsår. For skuleinspektør Leiv M. Tungesvik på Jørpeland, som me hadde djup respekt for, må me likevel ha utgjort ei anvendeleg eining. Det krevst praktisk innsikt å møblera ein tredelt skule. Difor høvde denne jenteduoen frå 1948 så velsigna som salderingspost. Var det to ledige pultar i øvste klassane, blei dei våre. Andre år passa me betre til å fylla ut plassen hos dei yngre.

Rimeleg tålmodige og ukrevjande var me og. Kravet om å få ei undervisning tilpassa evner og modning, blei ikkje formulert. Heime blei det berre sukka ettersom den faglege progresjonen blei ei heimsleg oppgåve for dei to skårungane.

Ei ny, sjarmerande sørlandsjente med store, kvite tenner og matchande perleband kasta glans over heile andre skuleåret. Inger Torp var og eit likandes menneske. Ho kompenserte manglande utdanning og røynsle med velvilje og godhjerta innsats og gjorde andre året til ein triveleg og lærerik periode. - Ho burde faktisk bli lærar, tykte foreldra då.

 

 

Berre ferie og ventande pensjon hindra oss frå radiolansering utpå forsommaren i tredje klasse. Strand skulekontor hadde skifta strategi: Studentlærarane fekk passa seg sjølve. Til jentene på Fiskå skule sende dei ein gryande pensjonist med operasang som lidenskap,

Å du, som me song. Og slik som alt anna blei forsømt. Me var dette året hekta på fjerdeklassen som på den tida også berre var jenter. Det hadde den aldrande læraren lite imot! Jentekor i skuletida var meir enn han kunne ha drøymt om. Og me song og me øvde. Tradisjonsrike, norske songar og utanlandske favorittar. Og viste me uventa framgang, blei den ny-utsprungne «Carmen» båren til pulten i ein mogen Don Joses famn...

Den teoretiske motvekta mot denne sangskulen var matematikk. Anna heft hadde ikkje dei utålmodige songtalenta råd til. Hadde ikkje ferien og pensjonen stansa oss, kunne jenteklassen blitt ei lei utfordring for korpiker både frå Ganddal og Sandefjord.

 

 

Men dei kunne pusta letta ut på Nord-Jæren og i kvalfangarbyen. I fjerde klasse måtte me finna fram leksebøker igjen. Og me fekk Læraren som lenge skulle forbli idealbiletet på ein praktkar. Lærareksamen hadde han ikkje, men det meste anna, etter jentene sin smak. Og elevane var visst ikkje aleine om den oppfatninga. Kvinnelege faglærarar som stakk innom jamnt med spøter og hol-saum, utnytta til og med friminutta til å gjera seg yndige. Me mislika det sterkt, me som måtte tilbringa pausane ute med vegg-ball, jepping eller «velja land» etter same prinsipp som Saddam Hussein seinare nytta seg av og gjorde verdskjent.

Torgeir Hylen heitte student-læraren som seinare har fått ein til å bæra over med populærsongar over tema «Forelska i lærer'n». Han kom i ei hormonelt gunstig tid. Han introduserte oss for orienteringsfag der læreboka i økslingslære berre presenterte åkersennepen, der dei mest vågale kapitla omtala «reingjerd av føter, armhol og skrev». Og der resten av gåta ved tilveret og tilveksten blei overlatt fantasien og studentlærar Hylen. Begge tok vel vare på utfordringa.

 

 

I femte klasse kom omslaget. Ikkje berre fekk me lærar med lærarbakgrunn. Han hadde til og med ein son fødd i 1948, og jente-klassen var blitt blandingsklasse på tre. Dessutan blei han verande heilt til han hadde sett oss trygt av garde til produktutvikling på ungdomsskulen.

Som dei fleste andre lærarkrefter på Fiskå, var Jess. Selvåg glad i rekning. Ikkje uventa smitta det på klassen, som også blei glad i rekning.

Lenge beklaga eg at yndlingsfaget mitt, teikning, i dette opplegget helst innebar kopiering av gamle, stiliserte teiknehefte. Men då eg takka vere årelang skissering av slottet i den svenske byen Kalmar, kunne ta meg inn på det same slottet utan kart ein mannsalder seinare, innsåg eg at ingen lærdom er forgjeves, Selvåg!

 

Det skal meir enn lærarar til for å øydeleggja ein skule. Difor treivst eg i alle sju åra på Fiskå skule. Trass alt er eg glad eg kom sentraliseringa i forkjøpet, så vidt, sjølv om eg innser at den fem år yngre bror min, Ragnar, og eg kvalitativt sett har gått på to forskjellige skular i to forskjellige verder.

Som i dei fleste heimar på Fiskå var innstillinga til skulen hos oss i alle måtar positiv. Det var opplese og vedtatt lenge før skulestart at lekser skulle gjerast og at karakterar skulle innrettast på seinare vidare skulegang.

At politikarane fann å avskaffa karakterar i barneskulen nokre tiår etterpå, finn eg heilt rimeleg på bakgrunn av den lottotrekninga som må ha funne stad ved kvar semesterslutt i andre høgda i gamleskulen min. Utteljinga var nok langt betre enn med Gauss-kurva som norm.

Eitt felt var heva over diskusjon: Å komma heim med mindre enn Svært godt i Åtferd og Trott (opp- førsel og flid), kunne ikkje nytta. Ikkje at nokon fortente ein slik dom heller. Lydige og stillfarande var me, til det idiotiske. I mitt skuleminne betydde mobbing at læraren hakka på elevar ganske grunnlaust. Likefullt sat me der, feige og fæle, og visste at det var urett når dei skulesvake også fekk skulda for ugjerningane våre.

 

 

Like djupt som me i ettertid kan beklaga at Kongen og familien hans ikkje tidlegare vigde folket inn i dysleksiens verden. Dei fanst på Fiskå og, dei ordblinde. Og i tillegg til skrive- og lesevanskane sine, som me ikkje kjende namnet på, måtte dei finna seg i lærarens hemn. Alle me lettlærde fekk: Åtferd: Svært godt!!

Skulen var ein opphøgd kultur-institusjon og ein av dei få samlingsstadane utanom Posten, kaien, butikkane og bedehuset. Trygt og godt var der. Samfunnet som rekrutterte elevar, var lite, gjennomsiktig og homogent. Det var ingen rike på Fiskå, men dei fleste hadde rikeleg nok. Og av kulturverdiar stod Kuppern, Gud og Viking høgt på begge sider av ånå - berre rangordninga varierte. På begge elvebredder avskydde me Sven Loftman og nærte kjærleikshat til Johnny Nilsson. På vår side av ånå var Bent Røiseland stor.

Me var ikkje mange nok til å kjønnskvotering. Idrett og leik trong kvar ein. Og like mange jenter som gutar fylte sine «Alt om skøyter» med rundetider og samla utklipp av Kuppern og Elvis.

 

 

Først under ungdomsskulen blei fjernsynet tilgjengeleg på Fiskå. Men me nytta radioen til meir enn skøyteoverføring. Politikk og utanriksnytt var del av allmenndanninga og diskusjonen. Jamvel om ingen skreiv lange artiklar om det, eller Antenne Ti forebygde skaden, låg andreklassingen vaken full av otte då Ungarn fekk gjennomgå i 1956, slik dagens ungar fryktar Golfkrigen.

Og om skuleflokken blei send heim då Kong Haakon døydde, trong ingen ottast. Alle Fiskå-morer var heime. Nokre av dei har ifølge eit redigert minne støtt ein gjærdeig på gang. Entreen luktar heimsleg, nyvaska og trygg. Mange av morene kunne ikkje halda kongetårene vekke - då som nå.

Same kjende lukta av tryggleik slo mot oss kvar skulemorgon. Var me særs tidleg ute, hadde ennå ikkje Inger kome seg ut. Ho var pedell, unnselig av natur, ansvarleg både for ettermiddags- vask og morgonfyring. Varmt og godt tok ho imot kalde, trøtte skuleungar. Etasjeomnen gløda heile vinteren. Berre det håse, halvblanke skjermbrettet kunne stagga heten. Inger var ein kulturformidlar, men ingen takka henne for det.

Å gå i gården, var ingen vits utan at ærendet var akutt. Det var gjese og kylse i rekkja av utedo der å-trekken lærte alle Fiskå-ungar å handla raskt.

Eg har aldri kunna istemma den lettvinte leksa at «skulen var så mykje betre før». Påstanden gjeld i alle høve ikkje Fiskå skule på slutten av femtitalet - om kunnskap er målestokken.

Sjølv om undervisninga vår tidvis følgde takras-modellen, har eg i ettertid likevel fundert på om eg på same måte hadde overvunne ein lat natur og fått mine eksamenar om ikkje studentlæraren i første klasse hadde kalla meg «Grøten»? Kan hende skal eg vera han takk skuldig for at han erta opp ærekjensla?

Heilt til Ola Buss frakta oss til Jørpeland og ungdomsskulen, trudde mange Fiskå-ungar at Fiskå, Bislett, Stavanger stadion og Stortinget var verdens navlar. Men alt etter første gymtime hos Grethe Maren Dahlberg skulle trua rakna. Med oss saltstøttene frå nordbygda som publikum let ho sine nette, veltrente turnjenter i parallellklassen visa provinsen kor skapet skulle stå. Den fysiske fostringa på Fiskå skule hadde Kuppern og Viking tatt seg av. Idrettsdagen på fotballbanen på Tau blei aldri årets Drømmedag!

 

Haustettermiddagene var framleis lyse då dyktige lektor Kristoffer Hetle skrelte av sjølvtilliten og proklamerte for heile åttande-klassen at denne eleven, «Grøten», knapt hadde noko i tysk- og grammatikktimar å gjera. Subjekt og predikat hadde gått hus forbi på Fiskå, men eg røpte det ikkje.

Der og då bestemte nok undermedvitet mitt at nettopp tysk skulle bli mitt første universitetsfag. Og grammatikken blei favoritten.

Før eg sjølv sat med lærareksamen, skulle eg også ha fått oppleva lærarkunst. Denne sjeldne kjensla når læraren tar av frå bølgelengda og gir formidlinga ein høgre dimensjon. Den gylne augneblinken når undervisninga rammar eleven i hjarta og formar han til gagns menneske. Dei timane når skuleklokka kjennest skingrande. Når skuletida står stille.

 

Slik tida stod jamnt under kateteret i norsktimane til lektor Odd Njå på Stavanger Handelsgymnas. Slik nået fraus fast for lærarstudentane vagla bak i klasserommet til øvingslærar Kolbjørn Hauge på Auglend skule, der me støtt fekk følgja lærardugleik over i lærarkunsten.

Når det ikkje berre blir folk av materialet, men grunnlaget blir lagt for gagns menneske.

 

 Borghild Fiskå, 1991