Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Ingen tysker nei!

 

 

JULEFEIRING I HETLANDSBYGD

Julen 1943 ble det bestemt at vi skulle reise til Fister for å feire jul på Hetland hos bestemor og bestefar, Elisabeth og Martin Hauge. Onkel Åke, som da var en godt voksen ungkar, var også hjemme på juleferie.

 

Det var krig og vanskelige transportforhold. Derfor ble Otto Tilset bestilt for å kjøre oss inn med sin drosjebil på selve julaften. Returen ble bestilt til 3. juledag.

Det var ikke mulig å oppdrive bensin i den tiden, så de bilene som trillet på veiene ble bygd om til generatorbiler som brukte knott, (små vedskier) som drivstoff. På taket av drosjen hadde Tilset derfor surret fast en sekk med knott, og siden veien til Hetland var omtrent 3 mil lang, måtte han stoppe underveis for å fylle på mer knott fra sekken.

 

I Målandsdalen ble det nødvendig med et slikt stopp, - noe mor hadde fryktet på forhånd og snakket mye om. Ja - det var såvidt at ikke hele julebesøket ble avlyst med tanke på å stoppe for knottepåfyll i Målandsdalen.

 

Mor og jeg satt i baksetet, og far framme med sjåføren. Idet bilen stoppet og motoren ble slått av, kjente jeg armene til mor hardt og fast omkring meg, og vi skalv begge to av redsel for det som nå kunne skje. Det store skrekkscenariet var nemlig at ROTTENIKKEN skulle komme fram fra de dype skoger i dalen for å røve oss.

 

Rottenikken var en rømt fange som både var farlig, stor og sterk. Det siste nye vi hadde hørt om ham var at han var sett i Stavanger og sannsynligvis var på flukt innover i Ryfylke. Han levde av det han fant ute i naturen, deriblant rotter og mus. En sjelden gang klarte han å lure seg innpå en eller annen gård om natten for å stjele noe spiselig derfra.

 

Far hjalp sjåføren så godt han kunne med å bli ferdig med energitilførselen på bilen, og etter noen lange minutter trillet bilen videre uten at noe hadde skjedd. Skrekken satt likevel i oss gjennom hele julen, og det endte med at bestefar ble med oss i bilen tilbake til Bjørheimsbygd. Det var litt tryggere syntes mor og far med enda et mannfolk i bilen hvis Rottenikken skulle slå til på tilbakeveien.

 

Det ble enda en minnerik opplevelse for meg den julen. Juledags morgen da jeg våknet fikk jeg lov til å krype oppi sengen til bestemor og der lå vi og pratet sammen om løst og fast. Jeg husker at jeg syntes gardinene på hennes soverom var ekstra fine. De var hvite og nesten gjennomsiktige, og så var det små blomster og kryss på dem i rødt og sort.

 

Hun var interessert i å høre når jeg fortalte fra skolegården i Bjørheimsbygd, og jeg fortalte villig. Noe av det jeg sa var at noen gutter fra Holta som gikk på storskolen hadde forsøkt å vise meg julenissen oppi lia uten at jeg klarte å se ham. Da fortalte bestemor at det var bare tull dette med julenisse. Det var bare noe de voksne fant på for å lure ungene, sa hun. Selv om jeg protesterte og sa at det hadde vært julenisse hos oss forrige julaften, sa hun at det nok var far min som hadde kledd seg ut.

 

Jeg stod gråtende opp fra sengen etter denne bekjennelsen. Det var ikke noe særlig stas med jul lenger, og slettes ikke å være på julebesøk hos bestemor og bestefar.

 

 

Joomla templates by a4joomla