Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Ingen tysker nei!

 

 

4 eksemplarer av "DEN GODE NABOEN"

 

"Eg har 10 meter guttar" sa moster Marta Sigmundstad stolt dersom noen spurte henne om hun hadde barn. Slik presenterte hun sine 5 sønner, Lars - Martin - Svein - Einar og Kjetil Sigmundstad. Dette var imidlertid mange år senere.

 

Moster Marta og onkel Leif bodde i nabobygden Fiskå - nærmere bestemt på Lekvam. Det var ikke lengre fra der vi bodde i Bjørheimsbygd enn at vi kunne gå til hverandre gjennom skogen, og det gjorde vi. Opp lia på nordsiden av huset og et stykke innover på flaten.

 

Folket på Lekvamsgården var de eneste slektningene våre i gåavstand, og dermed hadde vi mye kontakt med hverandre - ikke minst under krigen.

 

Moster Marta var lang og slank og smilte alltid mye. Onkel Leif var også lang, rolig og blid. Han steg litt på den ene foten, men ikke så mye at vi bare så ham annenhver gang. Begge to var veldig snille syntes jeg, og før den første sønnen Lars ble født den 29. august 1943, tror jeg at de trente seg på meg.

 

Til 1-års dagen min hadde moster Marta vært i byen og kjøpt gullkors og kjede til meg. Onkel Leif var både flink med hendene og veldig tålmodig. Etter at jeg hadde fått den fine dukken av mor, snekret han en nydelig vugge til dukken. Vuggen ble malt lys grønn, og mor sydde fint sengetøy som passet til.

 

En gang kom moster Marta ned til oss og inviterte meg med seg hjem til Lekvam. Hun hadde hverdagsbunaden på seg husker jeg, og en fin strikkekofte over. Bunaden hennes som ellers var lik den mor hadde var rustrød i grunnfargen, og koften som hun selv hadde strikket, var lys grå med fint mønster i rustrødt og brunt.

 

Turen opp til Lekvam gjennom skogen ble ganske dramatisk, for plutselig så vi noe langt, ekkelt og stripete som buktet seg på stien foran oss. ORM! …sa moster Marta. Hun befalte meg å stå ganske stille og vente, og dermed satte hun i gang reine krigsdansen etter ormen, viftende med en lang kjepp i ene hånden og en stein i den andre. Hun fikk drept ormen på den måten, men det var en skremmende opplevelse både for henne og for meg.

 

På kjøkkenet til moster Marta og onkel Leif gikk det en trapp opp til 2.etg i huset. Under trappen var det laget et spisskammers med hyller fylte med krukker og spann. Det var her de oppbevarte mat. Langs undersiden av trappetrinnene som viste i skapet hang det små buketter med dill og andre urter til tørk. Jeg kommer aldri til å glemme den nydelige duften av disse urteplantene.

 

Om kvelden etter at alt arbeidet var gjort og vi skulle kose oss, strakk onkel Leif en lang arm under divanen og tok fram "felå si" som han sa. Etter mye stemming på strengene satte han så i gang og spilte "Fager kveldssol smiler, …." Det var nydelig og høytidelig, og slettes ikke skremmende slik som da Åtland spilte orgel for meg i sin stue.

 

Men - det var også andre naboer i mitt barndomsrike. Etterhvert som årene gikk og jeg kunne være litt ute på egenhånd, var den første familien jeg besøkte Kristiana og Østen Moen. De var nærmeste nabo på vestsiden av huset vårt og foruten noen voksne sønner og døtre som var flyttet ut, hadde de to ugifte jenter som bodde hjemme - Udbjørg og Marta.

 

Vi kjøpte melk hos Østen, og etterhvert ble det min jobb å hente melken i det lille spannet jeg fikk med meg hjemmefra. Melken ble slått over i en stor skål og satt kaldt etter hjemkomst, og om morgenen kunne mor ta en spiseskje og samle sammen fløten som hadde lagt seg over melken i løpet av natten. Slik fikk vi både melk og kaffefløte.

 

(Hvis du lover å ikke fortelle det til noen, kan jeg røpe at det var i fjøset til Østen Moen at far og hans allierte i nabolaget gikk og hørte på radio fra England under krigen), men hyyssssjj!!

 

Det var altså en naturlig grunn for at jeg var ganske redd når jeg gikk for å hente melken etter at mørket var begynt å sige på i kveldingen. Det jeg da gjorde var å sette i gang å synge så høyt jeg kunne: "Ingen er så trygg for fare, som Guds lille barneskare" ----- Det hjalp

 

Marta hadde hvert år jobben med å brodde alle spirene av potetene som var høstet inn og lagt i poteteskjelleren. Hun gav meg beskjed om når denne broddingen skulle skje, og inviterte meg til å komme og være hennes selskapsdame da. I lommen hadde hun en kam med seg, og dermed fikk jeg god øvelse i å være hennes frisør. Jeg stod bak henne og greide henne i det lange, tynne håret veeeldig lenge syntes jeg, eller så lenge min tålmodighet rakk. Marta ville nok gjerne hatt meg bak seg i poteteskjelleren like lenge som hun måtte være der.

 

De nærmeste naboene på østsiden av huset var Anna og Lars Nerhus. Dette var et gammelt ektepar som ikke hadde barn selv. Lars hadde langt, hvitt skjegg og Anna gikk alltid med sort skaut på hodet, knyttet under haken. På Lars sin 80-årsdag var det noen slektninger som kom med kake til ham med 80 lys. Da Lars skulle blåse ut disse lysene tok det fyr i skjegget hans, og hadde det ikke vært så mange gjester tilstede som hjalp til med å slukke brannen, kunne det lett endt i en katastrofe.

 

Jeg var en av de svært få ungene i Bjørheimsbygd som ble invitert inn til Anna og Lars for å få se dukken de hadde i stuen. Midt oppå sofaen i bestestuen, mellom noen grønne fløyelsputer med stramaibroderi i midten, satt dukken. Det var en spansk, mørkhåret skjønnhet med nydelige blonder på kjolen og med en fargerik vifte i den ene hånden. Jeg ble aldri mett av å se på denne dukken.

 

Mine første jeppe-pinner fikk jeg av Lars. Han hadde laget dem selv og hadde dem klar til meg en gang jeg kom på besøk til dem.

 

Etterhvert som årene gikk, ble jeg kjent med stadig flere naboer, slik som Ingeborg og Endre Nerhus som hadde datteren Severine og sønnen Jone. Jeg hadde riktignok vært hos dem om sommeren sammen med Astrid, men begynte litt etter litt å gå til dem alene også.

 

I stuen hos dem hadde de en veggklokke som tikket og tikket veldig høyt. Over sofaen hang et maleri med nydelige farger. Det viste en liten hytte i et skogsholt og det førte en fin grusvei opp til hytten.

 

Jone var min aller første forelskelse. Han kjørte buss og hadde et rundt, glatt og smilende ansikt. En gang jeg var hos dem fortalte jeg Ingeborg at mor hadde lært meg å lage russedessert . Dette resulterte i at jeg ble invitert hjem til dem dagen etterpå for å lage den til middagen deres. Jeg ble veldig kry av å få et så voksent oppdrag, og vandret gladelig avsted neste morgen med oppskriften klar på en liten lapp i lommen:

 

 

"Russedeser!"

 

 

 

1 liter saftogvatn

 

90 gr semuliegryn

 

farin etter smak.

 

Koges i 20 minutt.

 

Tas av varmen og vispes til den er kald"

 

 

 

Joomla templates by a4joomla