Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Ingen tysker nei!

 

 

BESTEFAR BEGRAVES HJEMMEFRA

 

En dag i slutten av november 1944 ringte telefonen hjemme hos oss. Det var bestemor Lisa på Hetland som ringte for å fortelle at bestefar var svært syk. De eneste besteforeldrene GT og jeg kjente til var mor sine foreldre, Elisabeth (Lisa) og Martin Hauge. Far sine foreldre var døde begge to.

 

Klær til store og små ble pakket og så tok vi første buss til Hetland. Far kunne ikke være borte fra skolen lenge, så han reiste tilbake til Bjørheimsbygd den påfølgende mandag morgen, mens vi ble igjen.

 

Den 7. desember 1944, på ettermiddagen, og etter at vi hadde vært på Hetland i vel en uke døde bestefar, ca. 76 år gammel. Han ble begravet fredag 15. desember - hjemmefra.

 

Å bli begravet hjemmefra betydde at alle som ville følge bestefar til kirken og til graven kom hjem først.

Fra dødsdagen og fram til begravelsesdagen ble den hvite kisten med bestefar satt inn i den kalde bestestuen, oppå en oppbygd forhøyning.

 

På begravelsesdagen kom det mye folk. Det var dekket langbord i dagligstuen dagen før slik at alle kunne få smørbrød og kaker. Jeg forsynte meg med et av disse smørbrødene som hadde så flotte farger. Slik fikk jeg for første gang smake både majones og tomat, og det smakte helt forferdelig. For å kompensere litt for den fæle smaken på skiven, forsynte jeg meg med et stort stykke av en kake som så ut som sjokoladekake.

 

Kaken hadde en sterk, beisk og annerledes smak enn jeg forventet. På kjøkkenet etterpå hørte jeg at hjelperne snakket nettopp om den kaken som de sa var "Mokkakake med smørkrem". Det var nemlig en kake som en av naboene hadde kommet med, og fordi det ikke var særlig reinslig i det huset lo de litt av fargen på smørkremen. Den så nemlig skitten ut, sa de.

 

Etter maten samlet alle seg i bestestuen omkring kisten. Det var en dame der som var komt helt fra Jøsenfjorden. Hun het Marta, hadde enormt tykke brilleglass i brillene siden og en hvit silkebluse med stor sløyfe knyttet i halsen. Grunnen til at jeg husker henne og bare henne var at hun gråt og gråt hele tiden. Jeg hadde aldri sett en voksen som gråt så lenge og så mye. Jeg måtte spørre mor etterpå hva slags dame dette var og hvorfor hun gråt så mye. Jeg fikk da vite at hun var søskenbarnet til mor, søster til Valborg og Elisabeth, men fordi hun hadde hatt en engelsk syke eller hva det nå var da hun var liten, var hun ekstra følsom og ekstra snill.

 

Moster Margrethe og onkel Johannes Mosnes var selvfølgelig også i begravelsen . De hadde med seg datteren Borghild som var blitt født 18. februar 1942, og bare var ca. 2 år yngre enn meg på 4.1/2 år. Det var stor stas å få vist Borghild hvor mye større og sterkere jeg var enn henne, og derfor ville jeg svært gjerne leke med henne i spisestuen etter at bordene var ryddet for mat og kjørler. Jeg tok omkring henne gang på gang for å bære henne omkring i stuen slik som mor bar GT. Jeg satte meg også på divanen og fikk Borghild til å klyve opp bak meg for å sitte på skuldrene mine.

 

Det ble imidlertid en brå slutt på denne bresingen fra min side, for plutselig gjorde Borghild en bevegelse og jeg mistet taket på henne. Dermed falt hun ned, og det rett på den sorte, høye kakkelovnen som var gloende varm av vedfyringen. Hun både slo seg og brente seg, og skrek omtrent like høyt som Marta fra Jøsenfjorden som satt i bestestuen.

 

Mor var forresten ikke helt frisk hun heller den dagen. For det første var det bare 4 måneder siden GT ble født, og for det andre hadde hun fått halsesyke. På begravelsesdagen til bestefar måtte hun gå og legge seg en stund, og jeg diltet med opp på kvisten.

 

Jordmoren på Fister, Anna Eiane, var i begravelsen fordi hun var datter til bestemor sin søster Anna. Anna Eiane kom opp der hvor mor lå og tilbød seg å stelle GT som både tisset på seg og hylte og skreik når hun ville ha mat. Jeg kan aldri glemme hvor rart jeg syntes Anna Eiane snakket. Lenge etterpå hermet jeg etter henne hver gang mor reivet nye bleier på GT: "E det sols du gjere, Lisebeth"?

 

 Det eneste jeg husker av BESTEFAR, var at han var en stor, høy mann med noe kantede ansikt og med store hender. Det som hadde gjort sterkt inntrykk på meg den første gangen jeg husker å ha sett ham, var hendene hans som var helt tilsølt med blod. Han hadde egen revegard med mange rever i. Til mat for disse fikk han kasser med forskjellig "avfall" fra slakteriet i byen. Når han skulle mate revene gikk han først opp til en stor bekk som rann gjennom gården for å male revematen på en vanndrevet kvern som stod der. Han tok da stykke for stykke fra kassen og kjørte gjennom kvernen - og blodet rann. Ufyselig!!

 

Joomla templates by a4joomla