Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Ingen tysker nei!

 

AMERIKAPAKKEN

 

Far hadde mye slekt i Amerika, både 2 søstre, 1 bror, en ugift tante og 2 onkler. Han hadde selv bodd i Amerika flere år før han kom tilbake til Norge. Kanskje var det en av grunnene til at han holdt god kontakt med dem alltid.

 

Under krigen kom det rett som det var pakke fra Amerika, -noe som kom vel med. Vanligvis var det spiselige ting i pakkene - slikt som vi ikke engang fikk kjøpt om vi hadde kuponger igjen på rasjoneringskortet. Slik ble jeg kjent med og bevisst på at det fantes noe spiselig som het svisker, aprikoser, fiken, dadler, appelsiner og ris. Ellers kunne vi finne litt av hvert annet i pakkene, slik som såper, tannkoster og tannkrem med rar smak. Alt dette var slikt som vi ikke fikk kjøpt ellers. Såpene tror jeg at mor og jeg satte aller mest pris på. De såpene vi fikk kjøpt - eller som vi fikk av de som laget såper, luktet fisketran eller revefett. Fryktelig!

 

Den 29. desember i 1945 fikk vi igjen stor pakke fra Amerika, fra faster Olianna. Maken til innhold i den pakken hadde ingen av oss sett tidligere. Og dette etter 5 år hvor vi måtte ha rasjoneringskort for alt vi kjøpte. Vi hadde endatil måtte søke om lov til å kjøpe fôr til en dressjakke til far på et kleskort vi hadde fått utdelt.

 

Pakken var fylt til randen med de lekreste klær. Rene luksusen! Den inneholdt blant mye annet 14 nydelige kjoler, 7 skjørt og en flott vinrød kåpe med broderier på frontstykket. Alt passet perfekt til meg. I brevet som fulgte skrev faster Olianna at det var klær som barnebarnet Sharon Story hadde vokst fra. Det lå også et bilde av Sharon i pakken hvor hun hadde ballerinakjole og ballerinasko på seg. Bildet var tatt ute i en nydelig hage med store rosetrær, og hun stod på tærne i dansestilling med armene ut til siden som en ekte danseprinsesse. Himmelen var blå over henne og hele bildet var nydelig.

 

I pakken var det også et dusin lekre pyntetruser i pastellfarger, både med og uten blonder. Og så et par kunstløpskøyter da med hvite skinnstøvler som hang fast i skøytene. Disse støvlene hadde røde og grønne glassperler langs anklene, og var et gudesyn.

 

Problemet var bare det at mor aldri ville gitt meg lov til å bruke dem, for det var altfor farlig. Hennes syn på Bjørheimsvannet eller alle andre vann eller sjøer som det kunne komme is på vinterstid, var at de kun var til å drukne i. Ikke en gang til bading om sommeren var disse stedene aktuelle av samme grunn. Vi måtte derfor holde oss LANGT unna slike fryktelige steder, alltid.

 

Av denne grunn ble jeg derfor oppfordret til å ta skøytene under armen og gå hjem til Tomine Bjørheim med dem. Hun hadde selv bodd i Amerika og var nok vant med slike ting som kunstløp tenkte vi. Jeg gav skøytene til henne for at de to eldste sønnene Roy Francis eller Johnny Roger kunne bruke dem.

 

I bunnen på Amerikapakken lå det en stor eske fylt med "fiskebeinsperler". Dette var små fiskebein som var skåret opp i små, like store biter. Med hull i midten og med små tagger omkring hullet så de ut som perler. Perlene var farget i alle regnbuens farger og lå fristende klar til å tre på snorer til smykker i alle størrelser og fasonger. Som om ikke dette var nok var det stukket pakker med tyggegummi inn mellom klærne. Dette var tyggegummi av den aller mest fornemme sorten, og de smakte himmelsk av kanèl, peppermynte eller bær. Noe for enhver slikkemunn.

 

Det gikk lenge før jeg hadde gjort meg ferdig med å prøve klær og smake på alle smakene den dagen, og det ble lite søvn om natten også.

Joomla templates by a4joomla