Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Ingen tysker nei!

 

PÅ "SAMLING" MED BESTEMOR 

 

På høstparten kom det emissær til bygda, og han holdt møter hver ettermiddag på det nedlagte skolehuset ved Nessakrossen. Bestemor skulle gå på et av disse møtene og syntes jeg var stor nok nå til å få være med. Det kunne jo være en fin avveksling fra en noe stille hverdag for meg.

 

Livet etter flyttingen til Fister hadde ikke helt blitt slik jeg håpet på. Ikke var det noen skole i bygda og ikke var det unger på min alder. Riktignok var det en gutt på en nabogård som het Olaf Hetland Sandvik, men han var på samme alder som GT, og derfor altfor liten til å være noe interessant for meg, selv om har var en slektning av oss fra far sin slekt.

 

På andre siden av Hetlandsvannet, på Bratt-Hetland, lå det noen gårder, og på en av disse gårdene bodde det to unger. Målfrid som var like gammel som meg og Nils som var litt yngre. Det var imidlertid så langt over til dem langs veien at det aldri ble noe kjennskap mellom oss før lenge etterpå.

 

Den aller første tiden på Hetland var jeg derfor helt avhengig av selskap med de voksne på gårdene omkring.

 

Bestemor tok på seg kåpe og et nydelig sort silkeskjerf med lange frynser på hodet. I den ene hånden holdt hun salmeboken og i den andre meg, og så gikk vi.

 

Inne på skolehuset, i den eneste skolestuen der var, hadde det vært dugnad i løpet av sommeren. Det var nymalte vegger og benker og luktet sterkt maling. Utover benkene hadde de lagt gamle aviser for at ingen skulle få maling på klærne sine. Det var lys i en enkel lyspære som hang fra taket samt i en liten leselampe som stod på kateteret der hvor emissæren skulle stå.

 

Etter at vi hadde sunget en av salmene i boken, gikk emissæren i gang med snakkingen sin. Jeg forsøkte å høre hva han sa, men det hørtes så uhyggelig ut alt det grusomme som kom til å skje når vi døde at jeg valgte å lukke ørene og tenke på noe annet. Stakkars FAR! var det eneste jeg husker jeg tenkte før tankene fløy til livet utenfor denne skolebygningen.

 

Så plutselig skjedde det noe uventet. Alle folkene på benkene reiste seg først opp, for deretter å snu seg motsatt vei. Så la de seg på knærne ved benken de satt på, og dermed ble det høytlesning fra avisene vi satt på, - trodde jeg. Jeg ble veldig glad for at det endelig skjedde noe som jeg forstod og kunne være med på. Nå kunne jeg få vise folket på Hetland hvor flink jeg var til å lese, så dermed satte jeg volum på stemmen min og kom et helt stykke nedover på avissiden før bestemor hørte hva jeg drev med. Hun dunket i meg og hysjet på meg og ga tydelige tegn til at jeg måtte stoppe. Da hadde allerede noen av de nærmeste sluttet å "lese" selv, og fikk litt problemer med å fortsette med den bønnen de ba.

 

 

 

Joomla templates by a4joomla