Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Ingen tysker nei!

 

 

2 DAGER SENERE, OG JEG VILLE VÆRT TYSKER!

 

I grålysningen natt til 9. april 1940 gikk Tyskland til angrep på Norge. Det var KRIG i landet. DEN 2. VERDENSKRIG!

 

 

 

For folk i Stavanger startet denne tirsdagen som en hvilken som helst dag, men ryktene om det tyske angrepet begynte snart å gå i gatene. De som sov litt frampå, ble i åttetiden vekket av vedvarende flydur. Dersom de trakk gardinene til side, kunne de gjennom tåken og de tunge skyene skimte det ene flyet etter det andre kretse over byen. På grunn av tåken fløy flyene så lavt at det kunne se ut som om de skulle kollidere med både Valbergtårnet og kirketårnene i byen. Utover formiddagen økte trafikken på veiene, og militærtransporter suste gjennom sentrumsgatene.

 

 Dagen etter, 10. april, kom de første tyske soldatene til byen. De kom marsjerende fra flyplassen på Sola og innkvarterte seg i de de fleste store lokaler i byen. Senere samme dag kunne innbyggerne i byen se tyske vaktposter utenfor hoteller og foran postkontoret i sentrum. Samtidig begynte ryktene å gå om at engelske fly som et første ledd i en alliert invasjon skulle bombe Sola, Stavanger og Sandnes. Det utløste panikk og utover dagen gikk det et tog av lastebiler, personbiler og håndkjerrer ut av byen. Det var ikke rart at denne dagen i ettertid ble kalt for "Galne-onsdag" og "Panikk-onsdag".

 

"Planten min! Hvor er Begonian min" - skreik jærkjerringa som lå på Rogaland Sykehus sin fødeavdeling sammen med mor. Dette gjentok mor gang på gang når hun fortalte om evakueringen fra sykehuset den 10. april 1940.

 

Hun og de fleste andre mødrene med sine nyfødte barn ble evakuert fra sykehuset til hjemmene sine denne dagen, og det skjedde i all hast. Alle som ikke absolutt måtte være på sykehuset ble sendt hjem.

 

 Alt var kaos! Folk reiste i alle retninger, både denne dagen og alle andre dager de første månedene etter krigsutbruddet. Nesten alle som bodde i tett befolkede steder og byer reiste til et annet sted enn der de bodde til vanlig. Mange familier satte kurs for Jæren, andre dro innover i Ryfylke der de hadde slekt eller kjente. De trodde at det var tryggere på landsbygdene, for der var det langt mellom husene og mindre folk.

  

På noen småsteder var det også folk som var redde for å bo hjemme. Derfor flyttet noen av disse med hele familien til andre, små steder. Summen av all denne reisingen var at det var like mange folk på hvert sted som før. Bare andre folk. Men en ting hadde de felles, hvor de enn bodde, og hvor de enn kom fra: Redselen for krigen og alt det fæle som den kunne føre med seg.

 

 Men - tilbake til den 10. april. Mor kom aldri helt over denne jærkjerringa som var så opptatt av å få med seg planten hun hadde på nattbordet på sykehuset.

  

"Og så midt oppi all travelheten og tidspresset alle følte. Her foregikk det jo fødsler hele tiden, babyer skrek og de nybakte mødrene var overnervøse", la hun til når hun fortalte om dette.

 

 Hvor var jærkjerringa sin baby mon tro? Hadde hun den fortsatt i magen? Eller - ble den liggende igjen i sengen ved siden av nattbordet hvor planten stod da moren ble evakuert hjem til Jæren? Jeg har alltid lurt på dette og vært veldig glad for at det ikke var hun som var den moren jeg hadde fått.

  

Det var en annen ting jeg også var veldig glad for etter hvert, og det var at jeg ikke ble født som tysker. I hele min barndom og et stykke inn i ungdomstiden, var en tysker noe farlig, skummelt og nifst som alle de jeg kjente var redde. Ingen ville ha noe med tyskerne å gjøre, og hver gang de snakket om tyskere, hvisket de sammen. Jeg var kjempeglad for at det var den 7. april jeg var født og ikke den 9. Hadde jeg blitt født 2 dager senere ville jeg vært tysker, - trodde jeg. Nettopp DET var det verste jeg kunne tenke meg den gangen.

  

At JEG ikke var tysker var noe av det første jeg fortalte så snart jeg hadde lært å snakke, og folk smilte alltid til meg da og var vennlige mot meg. Men før jeg var i stand til å servere den store bekjennelsen om nasjonaliteten min var de aller første ordene jeg kunne si: "Høyr" - "Hysj" - "Fly"!

  

Mor likte aldri særlig godt kvinnfolk fra Jæren som snakket høyt og mye etter den gangen hun hadde en sengekamerat derfra på sykehuset. Så mye forstod jeg - tidlig.

  

Vi - det vil si min mor og jeg - ble i all hast pakket godt inn i tepper og puter og plassert i en sykekorg og sendt hjem til Bjørheimsbygd med en av sykehusets ambulanser. Far som var kommet ekstra til byen for å hente oss hjem, fulgte selvfølgelig med transporten.

  

Sykekorgen som var en slags sengebunn med en lettmadrass over, - uten ben, men med karmer rundt som bestod av noe bambusliknende flettverk, hadde håndtak både framme, bak og på begge langsidene. Jeg ble etterhvert som årene gikk bedre kjent med slike sykekorger, for det var ikke sjelden vi måtte sende far til sykehuset fra Bjørheimsbygd, men denne dagen var den første og eneste gangen jeg har hatt behov for den.

 

 Turen hjem tok totalt et par timer, med bil og med båt, og så med bil igjen før vi var framme.

 

 Jeg husker ingenting fra denne første ut-i-verden-turen, men så var jeg bare 3 dager gammel også da, og fikk ligge trygt i armkroken til mor gjennom hele turen - og med far som solid og villig assistent.

 

Joomla templates by a4joomla