Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Vadmelstamper og tilvirking av tøy

Vadmelsstamper og tilvirking av tøy

Annalisa Thelin Knutsen, 2007

 

Vadmel er et ullstoff som er tovet for at det skulle bli tett og varmt. I gamle dager var det utrolig mye arbeid som ble lagt ned i hvert klesplagg.


Det var konene som sto for det meste av arbeidet. Ull var det vanligste materialet, men også lin og strie ble brukt.

 

Sauene ble klippet to ganger om året, vår og høst. Før de ble klippet måtte de vaskes. De ble badet i en stamp. Ulla inneholder et fett som heter lanolin, det virker som såpe. For hver sau som ble puttet i badet ble vannet svartere, mens  sauene som ble vasket sist ble renere og renere enn de første.  Da var det blitt så mye lanolin -  såpe i vannet. Deretter ble sauene klippet og ulla sortert etter hva den skulle brukes til.

Kvinnene og barna tok kardene fatt og greide ulla. En bruker to karder med lett bøyde ståltagger på. Ulla ble spredd ut over den ene karden så tok en den andre og gredde ulla med. Det tok litt tid før ulla var fint gredd slik at alle fibrene lå samme vei. Når alt ulla var kardet til små ruller begynte spinningen.

Før folk fikk rokker ble garnet spunnet på håndtein.  Det er funnet håndteiner fra steinalderen.

 

 

Karding av ull

 

 

En god del av garnet ble brukt til å strikke sokker og andre klær. Av garnet som skulle brukes i veven, ble renningen spunnet tettere enn innslaget. Meter for meter vokste stoffet i vevstolen. Det var arbeid som ble gjort vinterstid. Ennå var ikke prosessen fram til vadmel ferdig. Ville en ha tykt varmt stoff som holdt vannet ute og varmen inne måtte det stampes, valkes eller toves som vi kaller det i dag.

Stampa på Kvæstad sett frå sørsida. Det er et enkelt grindbygd hus med torvtak og opne vegger. Inne i huset står eit vasshjul. Dette driv hammarne som stampar vadmålet. Begge bilda frå Kvæstad er tatt av Arthur Sand, som er fotograf ved institutt for folkelivsgransking ved universitet i Oslo, og de er tatt samtidig med opptaka til filmen om stampa som blei laga i 1970Fra Folk i Ryfylke 2/88

 

 

Bildet er fra Stampa på Kvæstad i Suldal som Ryfylkemuseet eier. Foto Arthur Sand.

 

 

Hvis det vevde tøyet skulle bearbeides i stampen, måtte en vite hvor mye det ville krype. For tøy til finklær trengte en ikke så mye stamping, mens til tykt vadmel måtte en bruke lang tid. En regnet med at tykt vadmel som skulle brukes til arbeidstøy krympet 30 til 50 %.

Selve stampeprosessen var hardt arbeid. Før det ble bygd stamper måtte det gjøres for hånd. Da la en det i en stamp og helte varmt vann over det og trødde med beina til det tovet seg.

Etter hvert ble det bygd noen bondestamper der en hadde et lite vannfall. 
Stampene virket slik at ved hjelp av vannkraft var det flere stokker side om side som løftet seg og ble sluppet ned, om og om igjen.

Tøyet ble lagt på bunnen brettet i fine folder. Så helte en på varmt vann med såpe og startet stampingen. En måtte passe godt på slik at tøyet ble jevnt stampet. Det kunne gå tre-fire timer før det var ferdig. 
Her ser en to ruller med tøy lagt i fine bretter. Over er det tre rekker med fire stokker - hammere i hver. De faller tungt ned og treffer, banker stoffet om og om igjen. Det er vannkraften som løfter stokkene.

 

I ”Soga um Strand” kan vi lese at det var bondestamper på Åen på Tau, i Rotebakken og på Fiskå. Knut Sedberg hadde også stampe, den brant opp i 1840. Han tok imot arbeid for folk. I brannen strøk det med mye vadmel. Han skulle stampe for klokkeren Peder Barka, Holger Barka, Tore Langevoll, Erik Maaland og Magla og Marta Bjørkhaug. Det ble uenighet om hva Knud skulle betale i erstatning for det som ble ødelagt. I forliksretten kom de fra til at han måtte betale 12 skilling for hver alen tøy.

 

Folk likte å pynte seg og klærne var status symbol da som nå. Kong Haakon V så med misnøye på alt det folk brukte unyttes til klær, og i 1315 sendte han ut et kongebrev der han sa strengt ifra at folk måtte slutte med all pynten. Det fortelles at klærne hadde stor sosial verdi, og var en del av formuen. Det ble vist under et bryllup i gamle dager. Brudgommen skulle vise hvor stor  – rik kar han var. Han hadde på seg 7 bukser utenpå hverandre.  En for hver hundre dalar han eide. I den underste hadde han en lapp han skulle gi presten. Så i kirken tok han av seg bukse for bukse slik at han endelig kunne finne lappen i den underste.

Nasjonaldrakter – bunader - skriver seg fra de senere århundrene.

Adolph Tidemand malte i 1849 
Siri Pedersdtatter fra Strand prestegård i
 en drakt som er preget av 1700 tallets drakt skikk.

 

 

 

Folkedrakter fra Rogaland.  Etter Amptman de Fine. 1745.
Suldal, Jæren, Karmøy, Høgsfjord.
(Høgsfjord var då anneks under Strand)

 

Joomla templates by a4joomla