Forord

Inspirasjon til denne historien fikk jeg da jeg så igjennom et gammelt fotoalbum etter min mor (Ingrid Sembsmoen, f. Kristiansen 1905-1985). I dette albumet er det en rekke bilder fra 1926-27 da hun som ung student var guvernante for to adoptivdøtre til distriktslegen i Høgsfjord, Trude Johnsen. Jeg kan også huske at min mor fortalte om utfordringene i oppholdet, som var vidt forskjellig både natur- og samfunnsmessig fra Kongsberg der hun kom fra.

Med bakgrunn i bildene og noe av det jeg husker min mor fortalte meg, begynte jeg å søke mer opplysninger om personen Trude Johnsen, Norges første kvinnelige distriktslege, hennes bakgrunn og virke. I seg selv var dette interessant, men for at det ikke bare skulle bli en ren biografisk skildring fant jeg ut at det ville være naturlig å sette det inn i en lokal kontekst.

Heftet gir først en historisk bakgrunn for distriktslegeordningen i Norge, for deretter å omtale legeordningen i Høgsfjord fra 1915 og frem til Trude Johnsen tiltrådte stillingen i 1923. Hennes oppvekst, utdannelse og liv som distriktslege før hun kom til Høgsfjord, er neste trinn i fortellingen. Oppgavene og utfordringene for henne som distriktslege, med ansvar for Forsand, Høle og Strand (med bopel på Meling) i årene 1923 til 1927 er viet et eget kapitel i dette heftet. Et avsluttende kapitel tar for seg hva som skjedde med Høgsfjord legedistrikt fra hun forlot stedet til det ble legedistrikt bare for Forsand i 1964.

Aina Schiøtz: Doktoren, Distriktslegenes historie 1900-1984 er et verk som innledningsvis ga meg en god innføring i distriktslegenes historie og virke. En rekke bøker med biografiske opplysninger om norske leger gjennom tidene har vært nyttige i arbeidet for å finne hvem som tjenestegjorde, og når i Høgsfjord legedistrikt. I arbeidet med dette heftet har jeg tilbragt mange timer på Statsarkivets Hus i Stavanger med å bla gjennom arkivmateriale fra Forsand, Høle og Strand formannskap for å finne ut hva som foregikk i kommunene med hensyn arbeidsforholdet, og ikke minst kampen mellom Forsand og Strand om lokalisering av bostedet for distriktslegen. Bygdebøker for Forsand og Strand som er tilgjengelig på samme sted har også vært nyttige kilder Helseforholdene i distriktet under de årene som heftet omtaler finnes godt dokumentert t i Statistrik Sentralbyrås årlige utgaver av «Sunnhetstilstanden og medisinalforholdene» i landet.

Muntlige kilder som kan fortelle om Høgsfjord i årene før og etter Trude Johnsens virke der, finnes ikke lenger.

Ove Sembsmoen
Stavanger, mars 2020

Forfatteren

Født (1942), vokste opp i Flekkefjord og Skien.
Utdannet Siv.ing. NTH 1968. Har arbeidet som
leder både i Tandbergs Radiofabrikk og Statoil.
Gikk av med pensjon i 2005.
Som pensjonist studerte han historie ved Universitetet
i Stavanger. Tok Bachelorgrad i 2015 og Mastergrad
i 2017 (i en alder av 75 år). Bor i Stavanger.

Innhold

Forord. 2

1.Distriktslegeordningen. 5

2.Høgsfjord legedistrikt 6

3.Trude Johnsen. 10

4.Trude Johnsen i Høgsfjord legedistrikt 1923-27. 16

5. Kampen om bosted for distriktslegen. 25

Appendiks. 29

Kilder 39

Litteratur. 39

Noter

40

1.Distriktslegeordningen

Før løsrivelsen fra Danmark i 1814 hadde legene stort sett fått sin utdannelse i København. Men ved etableringen av universitet i Oslo i 1811 ble det også mulig å studere medisin her. I 1824 ble det fastsatt hvordan den medisinske embetseksamen skulle være. Den skulle omfatte kjemi, anatomi, fysiologi, farmakologi, patologi kirurgi og terapi, fødselsvitenskap og statsmedisin, dvs. hygiene /sosialmedisin/ rettsmedisin.[1] Etter 1814 inngikk det offentlige legevesenet som en del av medisinalvesenet i den nye departementsstrukturen og legene ble embedsmenn på lik linje med jurister, teologer og offiserer. De ble utnevnt i statsråd og lønnet av staten.

I 1836 ble det ved kongelig resolusjon fastsatt en ny legeordning i landet. Det ble da etablert 63 distriktslegestillinger som erstattet de tidligere «distriktskirurgatene». Formålet med opprettelsen var primært å forsyne landet med legehjelp. Men etter hvert ble det forebyggende arbeidet mot smittsomme sykdommer også en viktig begrunnelse for opprettelsen av nye distriktslegeembeter. [2]

Sunnhetsloven av 1860 bestemte at det skulle opprettes sunnhetskommisjoner (fra 1905 kalt helseråd) i norske byer og landdistrikter. Kommisjonen /helserådet hadde ifølge loven ansvaret for det hygieniske tilsyn og kontroll med epidemiske sykdommer i distriktet. Medlemmene var politisk utpekte fra kommunestyret, og distriktslegen var leder av rådet. Legen fikk dermed en direkte forbindelse til de folkevalgte og mulighet til god innflytelse på distriktets helsemessige utvikling.[3]

Mot slutten av 1800-tallet ble embetsstaten svekket, noe som også rammet distriktslegene. Det ble en oppfatning at legen først og fremst skulle beskjeftige seg med behandling(kurativ) av pasienter. Søren Jaabæk foreslo faktisk i 1886 å avvikle hele distriktslegevesenet. Men i 1912 kom det en ny lov som gjorde det klart at offentlige gjøremål skulle ha fortrinn fremfor kurativ virksomhet. [4] Samtidig ble det innført et system med amtsleger/fylkesleger som skulle være bindeleddet mellom medisinaldirektøren og distriktslegene. Til tross for sterke protester fra distriktslegene ble det bestemt at de ikke lenge skulle være embedsmenn, men statsansatte. Degraderingen var tung å svelge, men fikk allikevel liten praktisk betydning.[5]

2.Høgsfjord legedistrikt.

Etter distriktslegeinndelingen i 1836 bestod Stavanger Amt av tre legedistrikter: Ryfylke, Stavanger og Jæderen og Dalarne. Spesielt etter 1850 økte opprettelsen av nye embeter kraftig, slik at det i 1900 var 152. Og nå hadde Stavanger Amt 8 legedistrikter: Sogndal, Egersund, Sandnes, Stavanger, Finnø, Sand, Karmøen og Haugesund. Strand lå her under Finnø legedistrikt mens Høle og Forsand hørte til Sandnes. [6]

1. juni 1915 ble en ny distriktslegeinndeling vedtatt for Stavanger Amt. Her ble Høgsfjord legedistrikt opprettet. Det skulle bestå av herredene Strand, Høle og Forsand. Strand ble overført fra Finnøy, og Høle og Forsand fra Sandnes.

I Stavanger Aftenblad ble offentliggjøringen kunngjort slik:

.

I Strand var befolkningen allerede før århundreskiftet ikke fornøyd med at distriktslegen deres bodde på Finnøy. De tok derfor i 1897 initiativ til å få sin egen kommunelege, og etter mye «om og, men» ble den første legen ansatt i 1898.[8] Kommunelege i Strand fra før opprettelsen av Høgsfjord distriktslegeembete var Magnus Sofus Samuel Vinje, -fra 1911- med bopel på Tau. Han ble også den første distriktslege i Høgsfjord, utnevnt i oktober 1915.

Etter etableringen av Stavanger Electro- Staalverk AS i 1910 ble det ansatt egen bedriftslege der i 1918, Nicolai Chr. Harboe.[9] Med egen bedriftslege på Jørpeland i tillegg til Magnus Vinje som nå var blitt distriktslege, var legedekningen i Strand 1915 relativt god. Men distriktslegen skulle jo dekke de tre herredene, Strand, Forsand og Høle, og dermed var kampen i gang for å bestemme hvor legeboligen skulle lokaliseres. [10]

Legedistriktet var på totalt 1448 km²og hadde i 1923 4989 innbyggere, fordelt med 2213 i Strand, 1794 i Forsand og 952 i Høle.[11] Forsand var det største geografisk herredet og gikk den gang helt inn til Dirdal, Byrkjedal og Maudal. Vegnettet var svært lite utbygd, og det meste av transporten foregikk sjøveien. I Strand argumenterte man for boligen burde ligge der de fleste i distriktet bodde, nemlig på Jørpeland., mens Forsand mente at legen burde bo sentralt i distriktet. Etter anmodning fra Socialdepartementet om boligforholdene for distriktslegen i det nyopprettede legedistriktet, uttalte Forsand herredstyret i juni 1915 følgende:

«Idet man forutsetter at Bostedet for distriktslegen i Høgsfjord bli Fossan, som det absolut Centraleste Sted, vedtar man at opføre godkjent Lægebolig med fri Husleie de første 5 Aar, ligesom man ogsaa i Tilfelde tilbyder midlertidig Bolig for Legen under Opførselen af den nye Lægebolig.»[12]

Det ser ut til at Forsands argumentasjon og tilbud har falt i god jord hos Socialdepartementet, for i oktober 1915 blir de meddelt at bostedet skal være på Meling i Forsand, «paa betingelse af at Herredet oppfører godkjent Lægebolig inden utgangen av 1916, med fri Husleie de første 5 aar.»[13] Og nå kom det fart i saken, for allerede på neste møte i formannskapet den 6. november ble det opprettet en byggekomite bestående av ordfører, Th. Schavland og Thv. Espedal. Komiteen fikk også i oppdrag «at besørge det nødvendige med hensyn til den midlertidige Lægebolig.»[14]

Magnus Sofus Samuel Vinje ble utnevnt som den første distriktslegen i Høgsfjord fra 10/12 -1915 og ble i stillingen til 19/1-1917.[15] Det antas at han ble boende på Tau i denne perioden fordi legeboligen ikke var ferdig før ved årsskiftet i 1917. I formannskapsmøte juli 1916 opplyste byggekomiteen at tomt til doktorboligen «var erholdt på Norland. Man hadde foretrukket at Huset ble bygget lenger inde i Bygden, men der kunde ikke erholdes Grund paa nogle antagelige Sted der.» Videre ble det opplyst at Sandnes Høvleri & Trelast etter anbud skulle bygge huset (uten bordkledning) for kr. 6950, og at Albert Bjørnsen fra Høle skulle sette opp grunnmur for kr.800. [16]

På et eller annet tidspunkt i 1916 må det også ha foregått et skifte av sted fra Norland til Lerang, for i desember 1917 opplyser byggekomiteen at Reinert Lerang nekter å vedstå salg av jordstykket som boligen er oppført på, men «at komiteen er kommet overens med hr. Lerang om leie av nevnte jordstykke for et tidsrum av 60 aar, mot en aarlig leie av kr.30,- pr.aar, samt om leie av et andet jordstykke til bruk for distriktslegen til dyrking av grønsaker o.l. for et tidsrum av 5 aar, mot en aarlig leie av kr. 50,- pr. aar.»[17]
Selv om boligen ble bygget og satt opp på Lerang er er det Meling som senere blir brukt i alle sammenhenger når det gjelder bostedet for distriktslegen. Derfor er det benyttet videre i denne historien.    

      
           Doktorboligen på Lerang.[18]

Doktorboligen må sannsynligvis ha stått ferdig en gang i 1917, og den kostet langt mer enn tilbudet som var gitt året før. I forbindelse med diskusjoner som foregikk mellom Forsand, Strand og sentrale myndigheter på slutten av 1920-tallet om flytting av bosted for distriktslegen fra Meling til Jørpeland, oppgis det at huset med uthus kostet kommunen kr. 25000.[19] Dette går også frem av kommunebudsjettene for Forsand i årene 1917-1919 der det årlig blir satt av kr. 7000-8000 som avdrag på lån. [20]  

Den første distriktslege som tok i bruk legeboligen på Meling var Peter Donner Hegbom. Han etterfulgte Magnus Vinje og virket i Høgsfjord fra 8/9-1917.[21] Boligen var ifølge Hegbom i svært dårlig forfatning, selv om den var relativt nyoppført. I november 1918 klaget han sin nød gjennom skriv den 2. november fra Socialdepartementet til Stavanger Amt.[22] Der blir han blant annet sitert slik:

«Jeg har helt siden min ankomst til Meling hat et svært stræv med at faa lægeboligen beboelig …Viktigst er : Gjennom 2 vægger blæser der under vind ganske kraftig, saa intet kan staa paa hyldene paa angjeldene side. Gjennom den 3die væg den sydlige husvæg kom der i høst en del vand ind.»

I tillegg klager han på fuktighet i kjelleren, med mye muggsopp. Vannledningen inn i kjelleren lekker også. «I fire maaneder var vi fri for drikkevand. Der blev da (i den senere tid) kjørt tønder med elvevand til os.» Han finner ikke å ville tilbringe en ny vinter i boligen, og dersom manglene ikke blir rettet straks, ber han om å få flytte til Jørpeland. Departementet sluttet seg til kritikken og viste til at Forsand formannskap i januar 1917 lovet å ha boligen ferdig i april samme år. Hegbom tiltrådte høsten 1917 og hadde altså bodd der i over ett år under nokså kummerlige forhold. Departementet truet derfor også med at om ikke boligen ble satt i stand, «vil der bli spørsmål om å tillate distriktslegen å ta bopel på Jørpeland.» Den 11. november 1918 kom det et nytt skriv fra Departementet hvor det kom frem at Hegbom allerede har søkt seg nye stillinger, men de vil ikke la han beordres da han bare hadde vært i Forsand litt over ett år.[23] Men han fratrådte allikevel stillingen 31/1-1919 uten å gå direkte over i en ny.[24]

Stillingen som distriktslege etter Peter Hegbom stod ubesatt til utgangen av 1920. I denne perioden hadde distriktslegen i Finnøy, Hilmar von Krogh også ansvaret for Høgsfjord. Torjus Torjussen Bergen, ble så beskikket til distriktslege 23/12-1920 og fratrådte etter to år 5/2- 1922.[25].Han ble igjen etterfulgt av Henri Delgobe som praktiserte fra 20/2-1922 til 15/5-1923. [26] Trude Johnsen ble beskikket som distriktslege den 10/8-1923. Hennes liv og virke er det som fanget min interesse, og derfor også får den største plass i denne fortellingen.  

3.Trude Johnsen

Trude Johnsen ble født den 10 desember 1872 på Grimelid i Askvoll kommune.[27] Hennes far, John Johnsen (1839-1918) var fra Ryen i Østerdalen og hennes mor Ingeborg Utheim (1837-1874) kom fra Utheim, Averøya ved Kristiansund. Med hensyn til slekten oppgir Trude Johnsen «at far og mor var søskenbarn innbyrdes samt søskenbarn av skolebestyrer Peter Qvam og statsminister Ole Anton Qvam.»[28]

Hennes far John Johnsen var bergverksbestyrer ved koppergruven på Grimelid da Trude ble født. Historien om gruvene på Grimelid forteller at de fleste fagfolkene kom fra koppergruvene på Røros. Dette kan forklare hvorfor hennes far som var fra Ryen ikke langt fra Røros, havnet som bergverksbestyrer ved Grimmelid Kobberværk på Vestlandet.[29]

10. mai 1874, snaut halvannet år etter at Trude kom til verden fødte moren Ingeborg en sønn som fikk navnet Petr Ingemund Dag.[30] Denne fødselen måtte ha vært vanskelig da moren døde bare en måned senere, den 14 juni.[31] Faren John stod da igjen alene med to små barn, Trude 1 ½ år og Petr nyfødt. Hvor lenge han ble ved Grimelid har jeg ikke funnet ut, men Grimmelid Kobberværk gikk konkurs i 1883.Trude har i en av sine biografier sagt at hun hadde ungdomsår i Øvre Vefsn og at hennes bror døde der 11 år gammel. I 1876 ble det funnet sølv i Svenningåsen, nord for Trofors i Vefsndalen, og gruveselskaper ble raskt etablert [32] Det er rimelig å anta at John Johnsen tok med seg sine to barn nordover i 1883, og fikk seg arbeid i et av gruveselskapene i Svenningdalen. I 1885 døde så Petr av skarlagens feber,[33]og familien bestod nå bare av Trude (12 år) og hennes far som John (46).

Familien må etter dette ha flyttet sørover, for i årene 1887-1890 oppgir Trude at hun tok middelskoleeksamen ved Horten Middelskole etterfulgt av et år på Viggo Ullmans folkehøgskole i Seljord. Etter det tok hun artiumskurs på Ragna Nielsens privatskole i Oslo fra 1891-1893.[34] Både Viggo Ullmann og hans søster Ragna Nielsen var svært markante samfunnspersonlighter omkring århundreskiftet, han som skolemann, politiker og embedsmann, hun som pedagog, skolebestyrer, og kvinnesaksforkjemper.[35] Det er naturlig at Trude etter først å ha gått på folkehøgskolen hos Viggo Ullmann fortsatte på privatskolen til Ragna Nielsen, der hun tok artium i 1893. Jeg har ikke funnet ut noe om hennes fars arbeid i Horten, men i folketellingen fra 1900 bodde de begge i Oslo. John Johnsen er i folketellingen oppført som protokollfører i Kristiania Byret, hun oppført som studerende. [36]

   
Trude Johnsen som student.[37]

Etter studenteksamen begynte hun på medisinstudiet og tok embetseksamen som lege i 1903. Hun var ikke den første kvinnelige lege, for 10 år tidligere i 1893 avla Marie Spångberg Holth medisinsk embetseksamen og hun ble landets tredje kvinne med embetseksamen, etter juristen Maren Cathrine Dahl og realisten Marie Geelmuyden.[38] Da Trude Johnsen avla sin embetseksamen i 1903 hadde det blitt utdannet 42 kvinnelige leger før henne, noe som utgjorde 8 % av samtlige leger.[39]

Trude hadde turnustjeneste ved Rikshospitalet, Trondheim sykehus, Ullevaal og Krohgstøtten i Kristiania. Hun var også en tid assistentlege ved Hagevik Kysthospital i Os ved Bergen.[40] I 1913 ble hun konstituert som landets første distriktslege,[41] og her kan det være på sin plass å la henne fortelle selv:[42]

«Det var i legenødens tid. «Tidsskriftet» og avisene sa mig at mange distrikter stod ledige i landet, særlig i Nord-Norge. I Finnmark var tilstanden slem. Fra mine barneår i Øvre -Vefsen elsket jeg Nordland. Med min fars tillatelse og medisinaldirektør Holmboes godtagelse til å gjøre et forsøk, kom jeg til Bossekop i november 1913 med ansettelse som distriktslæge i Alta, der omfattet Alta og Kautokeino herreder i Vest-Finnmark.»[43]

Hun var denne gang 31 år gammel, og det var langt fra det enkleste distrikt å være distriktslege i, tillegg til det å være kvinne. Allerede 4 dager etter at hun kom til Bossekop fikk hun vite at kollegaen som betjente Talvik legedistrikt hadde flyttet, og hun ble pålagt å betjene også dette distriktet til ny lege kunne tilsettes. «Herved fikk jeg et land -og sjøområde å befare, der i lengdeutstrekning var som fra Koppang til sønnenfor Oslo.»[44] Å sammenligne hennes område med lengdeutstrekningen fra Koppang til sønnenfor Oslo er en kraftig «understatement». Talvik og Alta legedistrikter dekket et areal 11226 km² (Rogaland er på 9376 km²). Det omfattet Talvik, Alta og Kautokeino kommune, og strakte seg fra fastlandet omkring den ytre delen av Altafjorden, med deler av Stjernøya og Seiland. Videre hele landområdet syd for Alta og inn til Kautokeino og grensen mot Finland. Befolkningen på totalt 5800 bestod både av etniske nordmenn, samer og kvener.

Trude Johnsen som distriktslege i Talvik, Finnmark 1918.[45]

Det kom ingen ny lege til Talvik, så etter to år bestemte hun seg for å bli forflyttet til Talvik legedistrikt, som hun «kjente godt, og visste at jeg aldri ble sjøsyk.»[46] , og fordi hun trodde det ville bli lettere for medisinalstyrelsen å få ansatt en lege til Alta landdistrikt. Det skjedde da også i 1915, men det gikk ikke lang tid før hun måtte tre til igjen da Alta-legen ble beordret til Hammerfest. Hun skriver at 12. november 1915 måtte hun av gårde til Kautokeino. «Da sviktet min humoristiske sans, men ikke mine ben eller mine ren. Jeg av sted på en 13 dagers rundreise til Kautokeino. Så måtte jeg inntil Bossekop marked, som efter gammel regel ikke kunde undvære læge. Lille julaften igjen på tur til Kautokeino, kjørte over Finnmarksvidda julaften og juledag, var tilbake i Leirbotn i Talvik igjen nyttårsaften.»[47]

I alle år hadde hun i tillegg til de alminnelige sykebesøkene også rundreiser i Talvik hver tredje uke. Når alle sund og fjorder var tatt, var denne rundreisen på ca. 330km. Under disse reisene kunne hun også bli kalt tilbake til syke som var friske når hun hadde besøkt stedet. Hun må ha hatt en sterk psyke og fysikk i dette barske miljøet, både natur og samfunnsmessig. I Fragmenter av Talviks historie blir hun karakterisert slik:

«Talvik var et verhardt sjødistrikt. Det var å gå i båten når noen budsendte henne. Ofte kom sjarken tik steder der det ikke var telefon, var det så uver til, og de måtte ligge i ro, så visste ingen hvor «doktorsjarken» var, eller fant den kanskje både to og tre dager etter. Men dr. Johnsen var aldri redde-tvert imot karslig og modig til sjøs. Hun kledde seg etter vind og ver. Hun fant snart at komager var ypperlig fottøy og brukte dem alltid på tur. Men det var jo så at komager var ikke fint å ha på seg- sjøl ikke i båt. Hun tålte også sjøen, var aldri sjøsjuk.»[48]

De sosiale og økonomiske forholdene var vanskelige i landet i årene både før og etter 1.verdenskrig, og ikke desto mindre i Finnmark. Levevilkårene her var svært avhengig av det utbyttet som fiskeriene ga, og de de få produktene man kunne få fra enkle jordbruk. Fattigdommen var derfor svært synlig. Husene som eksisterte var enkle og trekkfulle, og mange steder bodde folk fremdeles i gammer. Med ofte store familier, som bodde tett på hverandre og dårlig hygienisk standard, ga dette god grobunn for epidemiske sykdommer som influensa, difteri og tuberkulose. Dødsfall ved tuberkulose utgjorde 23,6 prosent av alle dødsfall som skyltes sykdommer. [49] Distriktslegen i Alta, Rolv Gjessing som hadde tiltrådt etter Trude Johnsen, gir en god beskrivelse av forholdene i 1915.

«De tuberkuloses kaar er som regel mislige, og prognosen endog ved tuberkulose i siste stadium meget tvilsom. Den kvænske og lappiske befolkning har endnu liten forstaaelse av gjennemført renlighet, og er gjennemgaaende ogsaa likeglad med at følge den givne anvisning. Læstadianismens fatalistiske syn paa sygdom og død bidrar sit til dette. — Pladsforholdene er som regel ikke gunstig for isolation av den syke; I gjennemgaaende er der kun to rum: kjøkken og stue, som samtidig er soverum for den hele familie, forældre i en sengebænk, barna paa gulvet. De vanlige foranstaltninger til motarbeidelse av smitte er som regel illusoriske, de kan ikke overholdes og det prøves heller ikke. Spytteuvanen er meget indgrodd og utbredt. Butikkers og forsamlingslokalers gulve er iblandt saa griset, at en kan kvie sig for at gaa in.»[50]

Dødeligheten fra tuberkulosen i Finnmark var høyere enn ellers i landet, og derfor var bekjempelsen av den et sentralt tema for helsevesenet i Finnmark. Den rådende sykdomsbekjempelsen på denne tiden var rettet mot å isolere smittekildene, og å få de mest rammede under behandling. I Talvik tok Trude Johnsen tidlig i sin praksis til orde for å få reist et hjem for behandling av de tuberkuløse i kommunen. Sammen med sanitetsforeningen på stedet som hun hadde vært med å stifte, arbeidet hun aktivt for å finansiere en slik anstalt. Med bidrag fra Norske Kvinners Sanitetsforening sentralt og tilskudd fra Staten kom bygging i gang. Talvik Tuberkulosehjem som ble reist på Jansnes i kommunen og innviet 23. februar 1923 hadde plass til 13 voksne og like mange barn. Ved innvielsen var Trude Johnsen allerede flyttet fra stedet i 1920, men hun ble behørig rost for det arbeidet hun hadde nedlagt i kommunen og for realiseringen av tuberkulosehjemmet der.[51]

Det kan nok tenkes at Trude Johnsen etter anstrengende år hadde planer om å få en roligere praksis et annet sted. Men: «Så kom spanskesykens tid i 1918-20. Da var det umulig å reise fra Finnmark, såsant helse og liv kunde holde. De vilde ingen fått i mitt sted. Det var en slem tid for folket.»[52] Og derfor ble hun værende. I 1918 inntrådte også to hendelser som endret mye i hennes liv. John Johnsen, hennes far, som noe tidligere hadde flyttet opp til henne i Finnmark fra Oslo, døde den 11.januar. [53] Han var da 79 år. Det var bare de to i familien og det er nok sannsynlig at de var nær knyttet til hverandre, og at hans død derfor gikk hardt inn på henne.

Trude Johnsens bosted var i Djupvik på vestsiden av Altafjorden. Litt lenger ute langs fjorden bodde fiskeren Ludvig Andreas Nilsen, med kone Fina. I juli 1918 døde Fina av tæring (tuberkulose).[54] Familien hadde flere barn, bl.a. to små jenter født i 1913 og 1915. Trude Johnsen må nok ha sett og fulgt med i Finas kamp mot tuberkulosen. Sett i lys av de vanskelige kårene som denne familien nå sto oppe i, hennes tap av faren og ønske om en familie for seg selv, er det derfor kanskje forståelig at hun tok seg av de to morløse døtrene til fiskeren Ludvig Andreas Nilsen. Som hun selv sier: «Og da i 1918 en 2 års småpike kom og stakk sin hånd i min og en tid efter hennes lille søster gjorde det samme, da måtte jeg vel bekjenne at jeg var omgitt av verdens sterkeste hjelpere, mine to adoptivdøtre deriblant.» Etter søknad fikk hun i 1923 bevilgning fra Kirkedepartementet til adopsjon av de to pikene som hun da ga nye navn, Hildegunn og Sigrun Elise.[55] Men det er sannsynlig at hun allerede fra 1918 tok seg av disse to pikene.

I september 1920 ble hun beskikket til distriktslege i Sørreisa, Troms fylke. Om det sier hun: «Da jeg søkte meg fra Talvik hadde jeg ikke lyst til å forlate Nord-Norge straks, men tok Sørreisa i 3 år som en mellomstasjon på veien sydover. Her var også mange og lange reiser, til dels til Senja og rundt i Lenviken, til Bardu og Målselv.»[56] Etter tre år i Sørreisa gikk ferden riktig langt sydover, da hun i oktober 1923 ble beskikket til distriktslegestillingen i Høgsfjord,i Rogaland med bosted på Meling. Selv om årene i Nord-Norge må ha vært utrolig krevende for en kvinnelig lege, satt hun igjen med gode minner. «Midnattsol og sommerens blomsterprakt. Høsthimmelens vidunderlige farveskiftninger. Vinteren med nordlys og stjerneskinn lysere enn sydpå, morild og goplenes strålende glødelamper i sjøen. Så var det kuling og storm på reisene; det virket alltid så begeistrende på meg,»[57]

4.Trude Johnsen i Høgsfjord legedistrikt 1923-27.

Henri Delgobe søkte seg bort fra Høgsfjord i 1922. Han ble fristilt i april 1923 og fylkesmannen samtykket i at inntil det var kommet ny distriktslege skulle arbeidet i Forsand dekkes av fylkeslege Ebell, Strand dekkes av distriktslege von Krogh på Finnøy og Høle av distriktslege Svaboe i Sandnes.[58]

I mai 1923 ble distriktslegestillingen utlyst med en årlig lønn av kr. 6000,00 og to ekstraordinære tillegg a kr. 500,00 etter 3 og 6 års tjeneste i distriktet. Det ble opplyst at «bosted er fastsatt til Meling i Forsand, hvor der finnes godkjent legebolig. Boligen stilles gratis til disposisjon for distriktslegen de første 5 år efter ansettelsen.»[59] Og i statsråd den 10. august ble Trude Johnsen utnevnt til distriktslege i Høgsfjord, 51 år gammel. Stavanger Aftenblad kunngjorde dette slik:

Hva som trigget henne til å søke Høgsfjord etter så mange år i Nord-Norge kan man bare spekulere i. Kanskje var det et ønske om å komme lengre syd. At Vestlandet med fjorder og fjell, ikke så ulikt det hun hadde vært vant med nordpå, kan også ha vært noe som bidro til at hun søkte et distrikt på denne delen av landet. Hun sikkert også klar over at mye av reisene her foregikk med båt, noe som hun var godt vant med og heller ikke hadde problemer med.

Legeboligen på Meling hadde, som tidligere omtalt, vært et stridsspørsmål mellom Strand og Forsand helt siden legedistriktet ble opprettet i 1915. Kvaliteten på boligen var også gjenstand for gjentatte klager fra legene som bodde der. Trude Johnsen tok også opp boforholdene før hun tiltrådte stillingen. I skriv som kom til ordføreren i Høle, men ble videresendt til ordføreren i Forsand, utber hun seg bla. svar om kontoret er i samme hus som beboerleiligheten, og i tilfelle med egen inngang, om det er frostfri kjeller til kontoret, om det er vann og kloakkledning til huset, hvor mange mål som er utlagt til hage og om denne er inngjerdet. Sist spør hun om hvor langt det er til nærmeste skole, og om det er folkeskole eller middelskole på stedet.[60]

Legeboligen på Lerang. (ukjent dame i forgrunnen) [61]

Boligen var nok ikke helt som hun hadde forventet, for hun påpekte flere ganger i løpet av de årene hun bodde, der mangler som hun ønsket utbedret. Hun hadde bedt om tilsyn fra komiteen for legeboligen, og i skriv til ordføreren Torgeir Espedal den 2/8 1926 sier hun « Jeg takker for at De var og så på lægeboligen og beklager, jeg ikke var hjemme. Men hr. ordføreren saa vel den tilstand huset er i. Bl.a. raatner det op paa grund av maling og drenering.»[62] Senere samme år skriver hun : «at tross flere henstillinger til tilsynet om å få et par kummer i vaskekjelleren har det ikke skjedd», og hun ber også om å få refundert utlegg for isolering mellom kjøkkenet og stuen.[63]

Hennes to adotivdøtrene var henholdsvis 8 og 10 år gamle da de flytte inn i legeboligen på Meling ved årsskiftet 1923/24. Skeivik hadde fått ny skole i 1910, og det er sannsynlig at de to begynte der. Skolen var todelt og i 1924 hadde den 15 elever i småskolen og 20 i storskolen. Undervisningen foregikk annenhver dag som totalt skulle tilsvare 12 uker for småskolen og 14 uker for storskolen.[64] Forfatterens mor, Ingrid Kristiansen ble ansatt som guvernante for de to jentene i 1926-27. Det er nok trolig at Trude Johnsen ønsket at de skulle få mer undervisning og hjelp enn det skolen i Skeivik kunne gi dem. I tillegg var hun jo mye på reise rundt i distriktet slik at jentene derfor hadde en voksen person hjemme når hun var borte.

Trude Johnsen, hennes to adoptivdøtre Hildegunn og Sigrun, guvernante Ingrid Kristiansen.[65]

Høgsfjord legedistrikt var under hennes tid, befolkningsmessig konsentrert langs sjøen på steder som Tau, Jørpeland, Kolabygda Forsand, Eiane, Flørli ,Songesand og Høle. Til disse stedene var distriktslegen avhengig av båtskyss.

[66]

Distriktet strakte seg også på land inn Espedal, opp fra Frafjord til Brådland og inn Dirdal til Byrkjedal og Maudal. I Forsand på 1920-tallet fantes det bl.a. veg mellom Oanes og Norland, mellom Helle-Forsand og Helle-Espedal og Byrkjedal -Maudal.[67] Hest og karjol var det vanlige framkomstmiddelet da biler ennå var en kuriositet i disse traktene og veiene ikke bygget for denne type trafikk. Men Trude Johnsen ble en foregangskvinne en foregangskvinne i bruk av bil. Hun anskaffet en slik i 1926/27, og må ha vært en av de første kvinner i Rogaland som tok førerkort. Etter mange undersøkelser både hos Vegvesen og Politi har forfatteren ikke funnet noen opplysninger om hverken bilmerke eller når førerkortet ble tatt. Men bildet av bilen foreligger i fotoalbum fra forfatterens mor og er datert 1926/27. Med de få veistrekningen som fantes i Forsand er det sannsynlig at den stort sett bare var i bruk mellom Norland og Oanes.

Familien Johnsen i legebilen L 2141. [68]

Det var i første rekke de syke Trude Johnsen skulle ta seg av, men fordi telefon var ikke særlig utbredt eller tilgjengelig, og når reisen dit kunne ta lang tid, var det ikke alltid mulig å nå fram til de som var akutt syke. De som feilte noe måtte derfor møte opp på stedene der hun hadde kontordager, eksempelvis på Forsand, Dirdal, Eiane og Flørli. I tillegg til å behandle syke skulle hun som distriktslege også føre tilsyn med og fremme distriktets sunnhetsvesen. Dette omfattet bl.a. tilsyn med skoler jordmødre, spedalske, sinnsyke og epidemiske sykdommer. Koppevaksinasjon av barn var på denne tiden obligatorisk og distriktslegene var pålagt tilsyn med at dette ble utført, evt. selv utføre vaksineringen.

De samfunnsmessige forholdene i Høgsfjord på 1920-tallet var som ellers i landet preget av enkle boliger og trangboddhet. I tillegg var man avhengig av vann fra brønner, og toaletter i form av utedo. Varmt vann var en sjeldenhet man tydde til for personlig hygiene, og såpe var dyr. Kostholdet var enkelt, lite variert og med lavt innhold av viktige ernæringsmessige stoffer. Trangboddheten, kostholdet og manglende hygiene førte derfor til at epidemiske sykdommer hadde god grobunn blant befolkningen. Av de epidemiske sykdommene var tuberkulosen den mest utbredte og dem med høyest dødelighet. Det foreligger ikke statistikk for antall smittede fra hvert legedistrikt i Rogaland, men i årene 1923 -27 var antallet for hele fylket: 1923:521,1924:556,1925:553,1926:450 og 1927:527.[69]

Antall døde som følge av tuberkulose fremgår av følgende tabell[70]        

                                   1922     1923   1924     1925   1926     1927

Antall i Rogaland    307       316      335       332     266       302

Antall i Høgsfjord       8         11        22         16       14         19

Dødsfall/
1000innb
Rogaland                  1,8       1,9     2,0         2,0       1,6         1,8

Høgsfjord                  1,3     1,8     3,6         2,6       2,3         3,2

Forebygging av de epidemisk forekommende sykdommene hadde derfor stor betydning, og her gjaldt det i første rekke å forhindre smitteoverføring. Virkemidlene i dette arbeide var isolasjon, desinfeksjon, og renhold/personlig hygiene.

Trude Johnsen beskriver forholdene i distriktet i en rapport til Medisinalstyrelsen i 1924 slik: «Forholdene er mindre tilfredsstillende og aldeles ikke bedre enn i mine tidligere distrikter i Finnmark og Troms fylker. Særlig blandt kvenbefolkningen nordpå står den personlige renslighet langt højere enn her, idet man i disse grender har én eller oftest flere badstuer, som benyttes nokså ofte. Noget tilsvarende finnes ikke her.» [71]

I brev til ordføreren i Strand ber hun om opplysninger om alle lokalbåter som trafikkerer Strand til og med Fiskå, og sier « Alle disse båter skal nu snarest desinfiseres ved grundig rundvask med lysol. På disse båter reiser jo friske og syke om hverandre, dessuten foregår kreaturtransport paa dem. Det er jo klart at renholdet bør være derefter.»[72]

En av de viktigste oppgavene til distriktslegen var å drive tilsyn, spesielt rettet mot barn og deres oppvekstsvilkår. I rapport til Medisinalstyrelsen i 1925 sier hun:
« De hygieniske forhold er dårlige. Følgene herav ses altfor tydelig på barna. De i år påbegynte skolebarnundersøkelser i Forsand herred viser at ca. 60 pct. av de undersøkte er undermåls, undervektige og blodfattige, ca. 75 pct. skrofuløse i mere og mindre grad. (2 av de best situerte skolekretser er undersøkt).»[73] I skriv til Høle skolestyre tar hun for seg flere mangler med selve bygningen og lokalene, men mer alvorlig er: « Den drikkevandsbøtte med felles drikkeøse som jeg fandt i skolens gang, gav jeg ordre om at den skulde fjernes straks. Den er farlig for skolebarnas helse.»[74]

Trude Johnsen var derfor en sterk talsperson i kampen mot tuberkulosen. Det engasjementet hadde hun sikkert med seg fra årene i Talvik der hun som tidligere omtalt fikk etablert et tuberkulosehjem for både voksne og barn. Gjennom en hel serie med artikler i Stavanger Aftenblad i februar og mars 1927 førte hun en kampanje for mer informasjon om og innsats i bekjempelse av denne sykdommen som rammet så mange, spesielt barn « -ikke bare med et krafttak nu og da ved pengeinnsamlinger på en fest, men dessuten til å motarbeide sykdommen i det daglige liv, i hjem og skole. Ja overalt der hvor mennesker lever og ferdes i det daglige liv, der er kampplassen, der skal hovedslaget stå.» [75] Hygiene ble i artiklene tatt opp som et sentralt tema, og her driver hun ren folkeopplysning. «Enhver i familien bør ha sin egen kopp, skje, gaffel som ikke brukes av andre. Dyp aldri i felles matfat. Værelsesrengjøring bør foregå like omhyggelig. Det vaskes like grundig langs gulvlister, i kroker og under møbler som er fremme på gulvet.»[76] Og i en annen artikkel :« Tenk på dette du som spytter uvørent, som tørrfeier gulvet, lar vinduene stå uåpnet, lar kropp og klær bli for lite vasket.»[77]

I bekjempelsen av tuberkulosen slår hun også et slag for tran i kostholdet.: «Tran er et glimrende næringsstoff og vitaminrikt. Det er billig, og det bevirker at barna vokser mer og kraftigere.» Hun har fått med seg Forsand helseråd i en plan for at alle skolebarn skal få tran halvdelen av året. «Vi vil opta et forebyggende arbeid allerede hos barna. Og her vil vi ikke inskrenke oss til bare de påviselig tuberkuløse smittede-f.eks. kjertelsyke barn.»[78] Med sitt brennende engasjement for hygiene og kosthold ble hun også en populær foredragsholder i lærekretser.[79]

Om det var boligforholdene, trangsynthet, sterk pietisme, vanskelige kommunikasjonsforholdsom fikk henne til å søke seg bort fra Høgsfjord i 1927 er usagt. Distriktet bestod av tre kommuner og striden om hvor legeboligen var nok belastende for henne, i tillegg til at hun også var kvinne der herredstyret bestod av menn. Hun nærmet seg 45 år, og hadde tjent distriktet i nærmere fire år. Mange distriktsleger i store og kommunikasjonsmessige vanskelige distrikter holdt heller ikke ut så mange år på hvert sted.
Den 21/10-1927 ble hun i statsråd utnevnt til distriktslege i Strandebarm, Hordaland. Strandebarm legedistrikt lå ved Hardangerfjorden og var mindre enn Høgsfjord, både i areal og befolking. ( 1927 :Høgsfjord 1448 km² ,6030 innb. Strandebarm 190km²,2485 innb.).
Hun forlot altså et komplisert og omfattende distrikt til fordel for et mindre. Men som tidligere dro hun denne gangen også til et distrikt som lå ved sjøen (fjord). Hun må helt fra de først år i Alta ha blitt tiltrukket av sjøen og kanskje også folkene som bodde og virket ved den.

Hun må ha flyttet nokså umiddelbart etter utnevnelsen,for i 5/12-1927 stod det en annonse i Stavanger Aftenblad med følgende tekst :

Trude Johnsen virket i Strandebarm til hun ble pensjonert i 1937 i en alder av 65 år som den gang var aldersgrensen for kvinnelige distriktsleger.[80] Hun flyttet til Oslo, der hun døde i 1954. [81] I en biografisk artikkel fra 1932 summerer hun opp sitt liv som distriktslege slik:

«Skulde jeg si hvilke tanker jeg har fått i disse år som læge så blir det nærmest: gid sjelelig og legemlige hygiene måtte få den mangedobbelte plass av hvad den har nu både i våre læreår og vår praksis. Gid denne fryktelige karikatur av lægevidenskapen som kalles viviseksjon måtte forsvinne fra verden, likeså alkoholen i form av berusende drikk. Kunde min barndoms og ungdoms ønske å være til nytte og hjelp om bare for et eneste menneske være gått i opfyldelse, da ønsker jeg intet mer, da kan jeg dø så glad.»[82]

5. Kampen om bosted for distriktslegen.

Formannskapsprotokoller fra Strand og Forsand i årene Trude Johnsen var distriktslege i Høgsfjord viser at bostedet for distriktslegen var oppe til behandling med jevne mellomrom, også foranlediget av henvendelser fra Socialdepartementet og fylkeslegen.[83] Strand hevdet at de fleste folk i distriktet bodde på Jørpeland, og at bostedet til distriktslegen derfor burde være der. Forsand argumenterte med at Socialdepartementet i 1915 hadde bestemt at bostedet skulle være Meling og at kommunen derfor hadde investert i bolig der. Dessuten hevdet de at Meling lå mer sentralt til i distriktet enn Jørpeland.[84] Det var ikke bare på politisk hold striden stod, også lokalbefolkningen engasjerte seg. Et innlegg i Stavanger Aftenblad like etter Trude Johnsen hadde flyttet illustrerer dette. Forfatteren mener at siden stillingen nå står ledig «burde tiden være beleilig for myndighetene til å rette på en stor feil og en stor urettferdighet som ble begått mot Strand da denne stilling ble opprettet.» [85] Forfatteren argumenterer med at Strand har 3160 innbyggere mot Høle og Forsands 2870 og at tyngdepunktet derfor må tale for Jørpeland. Polemisk sier han: «man ville da neppe ha funnet på å bosette lægen på et sted, som gjør det nødvendig for ham å måtte bruke båt til praktisk hver eneste patient i distriktet, ..for så vidt hadde det ikke vært synderlig verre om han hadde bodd på en øde holme.»[86]

Adolf Quist Paulsen ble beskikket som distriktslege etter Trude Johnsen, tiltrådte stillingen 10/10-28, og flyttet da inn i legeboligen. Men Strand herredstyre hadde ikke gitt seg. Formannskapet i Forsand behandlet den 27/10 -28 skriv fra fylkesmannen med avskrift av brev fra Socialdpartementet. Der vises det til at Strand har hatt en deputasjon hos departementet der de sterkt har hevdet at bostedet for distriktslegen burde flyttes til Jørpeland. Fylkeslegen har også uttalt seg for flytting, men fylkesutvalget enstemmig har gått inn for å beholde bostedet på Meling.. Socialdepartementet ber så Forsand om uttalelse i saken, spesielt om det kan finnes alternative anvendelser for boligen.

Formannskapet vedtok enstemmig å motsette seg flytting. «Det er helt misvisende når det fra enkelte hold menes at Forsand let kan finde anvendelse for legeboligen, dette er helt uaktuelt, og at få den sagt opp er også uråd, da bygningen står på leiet grunn.» [87]

Saken kom opp igjen i oktober 1929, etter at Strand i uttalelse til myndighetene denne gang mente at boligen på Meling kunne tas i bruk til annet formå, bl.a. gamlehjem og kommunelokale. I sitt svar konkluderte formannskapet med « Forsand Herredstyre må i en sterkere grad forundre sig om Strand herredstyres lettvinte måte å omgå de foreliggende kjennsgjerninger på….. Man skulde vel her i Forsand være taknemlig for en sådan rørende omsorg fra vort naboherreds side, men i dette tilfelde er omsorgen dårlig anbragt.»[88]
Socialdepartementet aksepterte argumentene fra Forsand om at legeboligen for distriktet ble værende på Meling. Strand la da om strategien og arbeidet nå for å få opprettet en stilling for egen kommunelege, noe som de lykkes med i 1931. [89]

Fylkeslege Ebbell ba, i forbindelse med at Strand fikk egen kommunelege, herredstyret om å vurdere flytting av legeboligen til fra Meling til Forsand, da Strand i realiteten var tapt for Høgsfjord legedistrikt, som han uttrykte det.[90] Med plassering på Forsand ville legen lettere kunne betjene Høle og Forsand kommune. Formannskapet nedsatte så et utvalg bestående av ordfører Torgeir Espedal, Peter Norland, Peder Haaland og Karl Hagen for å vurdere flytting av legeboligen.
Høsten 1934 forlot Adolf Quist Paulsen Høgsfjord for en stilling i Vågsøy, og Nils Vemmestad ble konstituert som distriktslege. [91] Sosialdepartementet ba i skriv om han kunne ha bopel på Forsand.[92] Dette ble godkjent av kommunen og der holdt han til i 2 etasje i lensmannsboligen til 1936 ny distriktslege var utnevnt, og legeboligen flyttet.[93]

Før sosialdepartementet skulle utnevne en fast distriktslege ba de også om en vurdering om Høgsfjord legedistrikt skulle beholdes. Utvalget som var oppnevnt i 1931 la frem sin rapport i april 1935. [94] I rapporten gikk de klart inn for at distriktet ble opprettholdt uforandret med Strand, Forsand og Høle og dette fortsatte helt til Strand ble utskilt som eget distrikt i 1953.[95] Boligen på Meling ble klart vurdert å være i dårlig forfatning, noe som også var sterkt påpekt av distriktslege Paulsen. Det ville koste mye å utbedre den der den stod, men dersom den ble flyttet kunne disse utgiftene inngå i flyttingen. Distriktslege Paulsen hadde i en betenkning vist at det ville bli mye enklere og billigere å betjene distriktet fra Forsand, nå som Strand hadde fått egen kommunelege. Flertallet i utvalget, Espedal, Haaland og Hagen gikk inn for flytting, mens Norland argumenterte for å beholde boligen på Meling.[96] Forslaget fremmet til herredstyret hadde denne ordlyd:

«I. Høgsfjord legedistrikt bør opretholdes.
II. Forsand kommune påtar seg å foreta den nødvendige reparasjon og oppusning av      
     legeboligen.
III. Legeboligen blir under forutsetning av Sosialdepartmentets godkjennelse flyttet
       fra Meling til Forsand.
IIII. Utgiftene til flytningen tas av Provianteringsrådets overskud der nu
       utgjør kr.5180.» [97]

[98]

Det ble også innhentet to tilbud på tomt i tilfelle flytting: 1) fra Jakob og Olav Fossan og 2) fra Torstein T. Fossan.[99]

I mai 1935 ble saken fremmet for herredstyret , og med 14 mot 1 stemme (Norland) vedtok det flytting. Samtidig besluttet det også å kjøpe 1500m² jord fra Torstein Fossan. [100] Flytting og oppføring av bygningen ble gjennomført og i 1936 tok den nye distriktslegen Olav Andreas Devold huset i bruk. Kostnaden ved flyttingen av huset til Forsand må nok ha kostet mer enn beløpet på kr.5180 fra Provianteringsrådet fond, når den opprinnelige kostnad for oppføring på Meling beløp seg til mer enn kr.25000.

Doktorboligen på Forsand etter flytting fra Meling.[101]

Olav Devold praktiserte som lege for distriktet i snaut ett år (1936-37) da han dro til Bergen og deretter til Dale. Ingebret Jacobsen vikarierte så for han fra 1937 til 1939.Finn Bjønnes ble ansatt som distriktslege i 1939 og satt i denne stillingen i hele 11 år (1939-1950), også under hele krigen. Etter han fulgte i tur og orden, Gustav Schmidt (1950-54) og Helge Roll-Hansen (1955-1960). Gunstein Skomedal vikarierte for Roll-Hansen (1956-58) og Helge Lund var konstituert (1961-62). I 1963 kom Kristian Rein til Forsand. Han ble den siste distriktslege i Høgsfjord og den siste som bodde i legeboligen da legedistriktet ble nedlagt i forbindelse med kommunereformen i 1964. Høle ble en del av Sandnes legedistrikt og Forsand fortsatte som eget.distrikt. Kristian Rein forlot Forsand i 1967.[102]  

Appendiks

Distriktsleger i Høgsfjord legedistrikt 1915-1964.

Biografiske opplysninger hentet fra:
Øivind Larsen, red. m.fl, Norges Leger , 5 bind, Den Norske Lægeforening, Oslo 1996:
Supplert med opplysninger fra : Sigleif Engen, Forsandboka Gards og Ættesoge band II, Forsand Kommune 1985.

Tau
Magnus Sofus Samuel Vinje 1915-1917

Meling
Peter Donner Hegbom 1917-1919

Ubesatt 1919-1920
Betjent av fylkeslege Ebell, distriktslege von Krogh på Finnøy og distriktslege Svaboe i Sandnes

Torjus Torjussen Bergen 1921-1922

Henri Delgobe 1922-1923

Trude Johnsen 1923-1927

Adolf Quist Paulsen 1928-1934

Forsand
Nils Vemmestad (konstituert) 1928-1936

Olav Andreas Devold 1936-1939

Ingebret Jacobsen 1937-1939

Finn Bjønnes 1939-1950

Gustav Schmidt 1950-1954

Helge Roll-Hansen 1955-1960

Helge Lund 1961-1963

Kilder

Digitale
Bøker, statistisk materiale i Nasjonalbiblioteket.no
Kirkebøker, folketellinger i Digitalarkivet.no
Wikipedia

Skriftlige
Forsand, Strand og Høle formannskapsarkiver i Statsarkivet, Interkommunalt Arkiv Rogaland
Historisk arkiv i Stavanger Aftenblad.

Litteratur.

Alsvik, Jan, Bygdebok for Forsand 1870—1940, Hafrsfjord Forlag 1991.

Bjørgan, M, Fragmenter av Finnmarks og Alta-Talviks historie. Bnd II,Leirbotn, 1969

Berg. O, Hodne. F, Larsen. Ø, Legene og samfunnet, seksjon for medisinsk historie i Oslo, Den Norske Lægeforening, 1986.

Engen , Sigleif, Forsandboka Gards og Ættesoge Band I, Forsand Kommune,1981.

Engen, Sigleif, Forsandboka Gards og Ættesoge Band II, Forsand Kommune, 1985

Eikeset Kjell Roger, Altas Historie, Bind 3, Alta Kommune, 1998.

Hole. B , Madshus..R Norges Leger, Bind III, Den norske Lægeforening, Oslo 1996.s.243

Kobro, I..Norges Læger 1800-1908 Andet bind, Alb. Cammermeyers Forlag , Kristiania 1915

Kobro, I, Norges Læger 1909-1925, Aschehoug & Co, Oslo 1927.

Kobro, I, Tillegg til Norges Læger, 1800-1908,H. Aschehoug& Co, Oslo 1944.


Kvinnelige Studenter 1882-1932, Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund, Gyldendal, Oslo 1932.

Larsen, Ø, mfl., Norges Leger. 5 bind, Den Norske Lægeforening, Oslo 1996.

Schiøtz,Aina, Doktoren. Distriktslegenes historie 1900-1984,Pax forlag, Oslo 2003.

Studenterne fra 1893: biografiske opplysninger samlet til 25-aars jubileum 1918, Grøndahl & Søns boktrykkeri, Kristiania, 1918.

.

Noter