Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Verkshotellet


av Sissel V. Johannesen

 

- Litt om hvorfor-

Jeg valgte å skrive om akkurat dette huset først og fremst fordi det er en av de flotteste og best bevarte eldre bygningene på mitt hjemsted. Det virket også mest interessant å skrive om før jeg begynte, men hadde jeg hvor vanskelig det skulle bli, hadde jeg vel kanskje valgt noe annet. Det viste seg jo at til tross for det flotte bygget det, etter mitt skjønn er, var det så godt som umulig å grave frem noe stoff om huset. Det lille som er skrevet er kun i forbindelse med jubileumsfester og juleselskaper holdt i hotellets festsal samt noen få linjer i et hefte om verneverdige bygninger i kommunen.

Løsningen ble å snakke med folk som opp igjennom årene har hatt noe med Verkshotellet å gjøre. Det ble mange telefoner og besøk, men har det ikke hjulpet så veldig mye. De fleste jeg snakket med var “bare” Vanlige arbeidere og har aldri fått adgang til hoveddelen av huset. Siden oppgaven gjelder stilhistorie, blir lokalhistorien jeg ble fortalt mest om nokså interessant. Etter en del telefoner og “masing” fikk jeg slippe inn i huset og sammen med en journalist ble jeg vist rundt i hele huset av en tidligere bestyrerinne. Dessverre var vi noen måneder for sent ute fordi oppussingen av huset allerede var i full gang. Likevel; jeg fikk en god del nyttig informasjon under omvisningen, samtidig som journalisten (en kamerat) tok lysbildene for meg.

Fremdeles er det mye mer jeg skulle ha visst, noe er litt uklart enda; som årstall og ikke minst farger på og møblering av rom. Men jeg har ikke helt gitt meg enda, har tenkt å fortsette når jeg kommer hjem, både fordi jeg synes det er ganske spennende og interessant og fordi biblioteket hjemme har “bestilt” oppgaven. De ønsket å kjøpe den fordi det ikke finns noe stoff om Verkshotellet i deres arkiv i det hele tatt; det fant jeg ut etter å ha tilbrakt flere kvelder på loftet deres.

Sissel

 

-Litt historie-

Opprinnelig var Verkshotellet ca. halvparten så stort som i dag, altså slik bildet viser. Da det ble bygget rundt 1912 var det var det heller ikke kun som hotell det skulle brukes. Hensikten var å gi tilflyttende funksjonærer og fagfolk som kom for å jobbe ved Stavanger Electro Staalverk et sted å bo. Det var altså Stålverket som stod bak byggingen, og driften av huset. Stavanger Electro Staalverk, som startet opp på Jørpeland i 1909, var avhengig av dyktige fagfolk til driften for i det hele tatt å kunne fungere. Disse ble stort sett ”hentet” i Tyskland og Frankrike, og kom til Jørpeland med minimalt av klær og penger.

De fleste var ugifte og nyutdannede studenter og akkurat det skapte en del ekstra problemer når en skulle skaffe dem et sted å bo. Det var vanskelig fra før å få innkvartert dem rundt på bygda hvor de fleste familiene kun hadde plass nok for seg selv. Men at de attpåtil var unge, ugifte og utlendinger gjorde ikke saken bedre. Derfor besluttet ledelsen ved Verket at det skulle bygges et slags hybelhus til disse som også kunne brukes til midlertidig husrom for besøkende til Verket. Dermed ble altså Verkshotellet bygget i 1912 og var den gang ca. 550 m² stort fordelt på 3 etasjer. Inngangen var da i den ene “kortenden” i det som nå er andre etasje. I kjelleren var det et slags grovkjøkken, kjølerom, vaskekjeller, brenselbod, rulle- og strykebod, bad og toalett samt oppbevaringsgarderobe. Beboerne i huset hadde kun adgang til kjelleren ved spesielle anledninger (:Bading !). Andre etasjen inneholdt hovedkjøkken og spisesal, toaletter for beboerne, bestyrerinnens leilighet og spiserom for personalet. Personalet fikk altså ikke spise sammen med beboerne og de hadde også en egen baktrapp opp til tredje etasje. Skittentøy o.l. fra soverommene oppe skulle ikke bæres ned hovedtrappen!

Verkshotellet ble påbygget rundt 1919-20, sannsynligvis pga. plassmangel. På det meste bodde det mellom 15 og 20 funksjonærer i huset som til tross for størrelsen åtte soverom. Det sier seg selv at det etter hvert ble trangt om plassen og dermed lite privatliv for dem som bodde der. Etter utvidelsen ble antallet soverom fordoblet, foruten at man fikk et stort festlokale i første etasje og felles stue-/salong for beboerne i andre. Den nye halvdelen av tredje etasje ble innredet som leilighet for fire personer og ble periodevis brukt som direktørbolig. Senere ble det bygget en egen direktørbolig nedenfor hotellet og dermed ble leiligheten lite brukt. Beboerne fikk nå også eget bad i tredje etasje for å slippe å gå ned oi den delen av første som egentlig var personalets avdeling.

Etter påbyggelsen var huset drøye 1000m² stort, eller nesten 400m² i grunnflate. En kan godt si at huset stakk seg ut fra bebyggelsen rundt. Det ruvet godt på toppen sav bakken opp fra Vågen, og i motsetning til resten av bebyggelsen som stort sett var hvitmalt ble Verkshotellet etter utvidelsen malt lys gult med bonderødt listverk. Opprinnelig var det hvitt som husene rundt, så akkurat hvorfor fargene ble forandret er det ingen som har noe svar på.

Det ble en del snakk rundt på bygda etter hvert. Det vakte misunnelse og harme blant lokalbefolkningen at disse utlendingene skulle få et så flott hus å bo i, faktisk så flott at det kom folk fra Stavanger til Jørpeland bare for å se på det. Arbeiderne derimot ble innkvartert i to-etasjes brakker, flere familier i en, som stod tett i tett et stykke bortenfor hotellet. Disse hadde ingen adgang på Verkshotellet, med mindre noe skulle ordnes eller repareres. Og hvis noen av beboerne rundt hotellet hadde et ærend der, ble de henvist til kjøkkeninngangen dersom de i det hele tatt slapp inn.

Dette tydelige “klasseskillet” har faktisk holdt seg helt frem til i fjor da hotellet ble solgt til kommunen og dermed åpnet for mer “vanlige” folk! Hovedgrunnen er jo at Verkshotellet alltid har vært Stavanger Staal’s eiendom og derfor ikke noe vanlig offentlig hotell. De siste 10-20 åra har huset stått tomt i lange perioder og stort sett bare blitt brukt til firma/jubileumsfester. Det er mange år siden noen bodde i huset permanent. Etter at de faste beboerne flyttet ut har det bare i kortere perioder vært besøkende til bedriften som har bodd der. Det sier seg jo selv at et så stort og gammelt hus blir dyrt å vedlikeholde, spesielt når det så sjelden brukes. Det ble derfor besluttet at huset skulle selges og taksten ble satt til ca. 1,2 millioner kroner inkludert alt fast innbo, deriblant lamper, speil hyller o. l. fra 1910-20. Huset ble satt ut til salgs, og kunne i teorien kjøpes av hvem som helst. Men Stavanger Staal ville kun selge til person/forening e. l. som var interessert i å ta vare på huset slik var. Dermed falt de fra som ville gjøre penger på huset, blant annet en forening som ville rive bygningen og bygge et nytt forretningssenter (!).

Akkurat på den tiden besluttet kommunen at verkshotellet skulle fredes og pga. velvillighet fra Stavanger Staal ble huset solgt til kommunen for 1 million kroner. Dermed ble Verkshotellet A/S stiftet, bestående av tidligere personal ved hotellet og ellers andre interesserte, og kommunen leier ut huset som aktivitetshus, dvs. billige lokaler for forskjellige foreninger og lag, og festlokaler både til privat- og firmabruk. Fordi det ikke er noen spesielle som har ansvar for huset, skal kommunen nå ansette en slags vaktmester som skal passe på at alle dører låses og lys slukkes osv. Denne får leie “direktørboligen” i tredje etasje mot å betale for strømmen og kan ha annen jobb utenom. Til sommeren skal Verkshotellet pusses opp utvendig for første gang på flere år.

Huset skal males i de samme fargene som før, og blomsterbedene som går rundt hele bygningen skal beplantes med klatreroser (som forhåpentligvis får vokse i fred). Tidligere var Verkshotellet alltid et flott syn om sommeren med klatreroser som dekket hele grunnmuren rundt hele huset!

Mangler dessverre bildet som skulle vært her!(Prøver ennå å få fatt i det!)

-Litt stilhistorie-



Akkurat stilhistorien har vært nokså vanskelig å finne ut av. En del ting tyder på ny-renessansen, andre på nyklassisisme og så videre, likevel mener jeg ny-renessansen stemmer mest angående fasaden. Den opprinnelige fasaden, Verkshotellet slik det først ble bygget, var temmelig symmetrisk og veldig enkelt. Det kan se ut som om en har prøvd å holde den samme stilen da huset ble påbygget, men helt symmetrisk er det ikke lenger likevel. Etterligningene av søyler langs andre etasjen og rundt inngangsdørene, der det også er en uthevet “trekant” over selve dørene – spesielle ting mye brukt under ny(sen)renessansen. Verkshotellet er også en stor trebygning mens en del av bebyggelsen rundt er murhus (ikke fra samme tidsepoke). Ny-renessansen i Norge førte til stor økning i treproduksjonen pga. alle nye bygninger som ble oppført i tre.

Innvendig er det svært lite å gå ut fra. En ting er trappestolper og gelender som er svært enkle og søylelignende; også et trekk fra ny-renessansen. Av interiør er det faktisk bare et par lamper igjen som er originale, og disse er også svært enkle uten noen form for “snirkler” eller “pynt”. Kun laget for å være praktiske, ikke som pynt kan det virke som. Ellers har senere oppussinger og litt ombygging gjort at lite er slik det opprinnelig var. Av farger på interiør vet jeg bare det jeg er blitt fortalt; at det gikk mye i jordfarger som brunt, mosegrønt og oker-farger. Om dette er opprinnelige farger vet jeg faktisk ikke.

Dessverre svært lite å skrive om, men altså det eneste jeg har. Som tidligere nevnt prøver jeg fremdeles å finne frem mer.

1

 

Loftet.

Deler av mørkeloftet ble tapetsert en gang i løpet av 20-åra (1925-30) mens Doien Holst var bestyrerinne ved hotellet. Hun var tidligere lærerinne og underviste ungjenter fra bygda på fritiden mens hun var bestyrerinne. Disse jentene bodde gratis på mørkeloftet og spiste på hotellets kjøkken, mot å arbeide i “fritiden”. Dette arbeidet bestod mest i å vaske opp, pusse messing, vasking o.l.

For å gjøre loftet litt mer “hjemmekoselig” ble altså deler av det tapetsert samtidig som det ble satt opp en vegg for å skille av de øvrige beboernes del. Denne andre delen ble brukt til oppbevaring av diverse fritidsutstyr (fiskestenger, telt o.l.). En del av beboerne brukte faktisk også loftet til lagring av vin- og øltønner med hjemmeprodusert innhold. En kort periode stod det også et “hjemmesnekret” destillasjonsanlegg der, men dette ble fjernet pga. brannfaren.

Mesteparten av tapetene er forsvunnet, råtnet bort i løpet av årene pga. lekkasjer i taket, men noen av bærebjelkene er fremdeles “pyntet). Dette er det eneste som er igjen av det opprinnelige slik hotellet stod da det var nytt.

Prøvene på de neste sidene viser forskjellen på nåværende og opprinnelige farger.

 

Lysbildene. 

 

Bilde 1 Fasade, kort- og langside m/hovedinngang, langsiden vender mot fjorden nedenfor.

 

Bilde 3 Hovedinngang m/tydelig markerte “søyler”.

 

Bilde 5 Hjørne som tydelig viser de falske søylene som går langs hele andre etasje.

 

 

Bilde 10 Detalj fra taket nede i hallen i første etasje. Veggen “nederst” i bildet er en del av den gamle grunnmuren.

 

 

Bilde 14. Taklampe fra salongen i andre etasje, en av de få opprinnelige som ennå er igjen.

 

Bide 16. Dagligstua i direktørleiligheten, tredje etasje. Bilde tatt fra spisestuen, ingenting opprinnelig igjen.

 

Bilde 18. Original tysk tapet fra ca. 1920, gangen i direktørleiligheten. På bildet vises merke etter lampett. Her hang altså et gammelt speil med, som sies å være fra tiden da første del av huset ble bygget. Fjernet uka før bildet ble tatt.

 

Bilde 20, 21, 22 og 23 Tapet på loft.

Bilde 24. Gammel jernseng fra tiden da første del av huset ble bygget. Har stått på et av gjesterommene. (Meningen var ikke at jeg skulle være med).

 

 

Joomla templates by a4joomla