Ole Skår forteller om vannkraft i Botne.
Utnytting av vannkraft i Botne
Turkis linje viser hovedkanal. Gul linje viser kanal som gikk via mølle og videre på oppsiden av gården. Rød linje viser Turbinrør og kraftstasjon. Kanalen holdt tilnærmet samme høyde helt frem, men dette kartet viser terrenget etter at sandtaket ble stengt ned og ny RV-13.
Blå linje antyder hvor tømmerrenna gikk. Den kan ha vært vesentlig lenger, men sikre kilder mangler. Gule piler viser elveløpet, før det blei sprengt ut nytt elveløp og bygd dam.
Det har vært bosetning i Botne siden eldre steinalder og Botne garden ble fra gammelt av regnet som en storgard i Ryfylke sammenheng. Riktignok var det en såkalt "ødegård" etter svartedauden, og blei en del av eiendommen til Biskopen. (Den ble først kjøpt ut til privat eie i 1836). Blant annet var det både sag og kornmølle i forbindelse med gården. På 1700 tallet var de også medeiere i virksomheter utenfor bygda. Bl.a. var de medeier i "Bordsag" i Jøssangelva.
Det var også kornmølle i bekken fra Heiatjørna til Botnevatnt oppe i Botsheia, som tidligere var en husmannsplass under Botne garden.
Det var likevel da Tobias Roth kjøpte gården i 1908 det ble virkelig fart i Botne.
Saga
I Strand Bygdebok 1870-1940 står følgende: "Nede ved sjøen blei det bygt sagbruk med 4 sirkelsager som skulle drivast av ein turbin på 150 hestekrefter". (Tvilsomt om det kunne tas ut så mye av tilgjengelig vannmengde). Senere ble vannet ført inn i en kraftstasjon så driften ble elektrisk. Imidlertid var det fortsatt bare en stor motor, som ble koblet opp mot den eksisterende sentralreims driften.
Sentralreims drift består av akslinger med store og mindre hjul som fortrinnsvis henger i taket. Kraften ble overført fra aksling til aksling ved hjelp av breie "griselærs bånd" som etter hvert ble erstattet av vevde gummierte linreimer. Reimene kunne flyttes mellom større og mindre hjul på akslingene for å regulere hastigheten. De forskjellige maskinstasjonene hentet kraft ned fra akslingene i taket. Alt gikk åpent og man kunne lett bli revet med i et bånd og bli lemlestet, det skjedde også at reimene rauk og var man i nærheten kunne man få skikkelig slag. HMS og arbeidsgivers ansvar var ukjente begrep.
Da driften var på det meste, var opp til 30 mann opptatt med skogsdrift og sagbruk. Det ble bl.a. eksportert materialer til Nederland og Tyskland. Tømmeret blei i stor grad hogd rundt Botnevatnet, og til dels fløtet ned elva i tømmerrenne. På fjorden var det lagt ut tømmerlenser som hindret tømmeret i å reke videre ut fjorden. Stokkene ble trukket inn i saga maskinelt på en skråramper fra fjorden.
I dag står det hele slik som det var da det sist var i bruk på 60 tallet, med sentralreimsdrift, sagbenk, søylebormaskin og høvelmaskin er fortsatt intakt.
Her ser vi elektromotoren som er satt inn i karet hvor "vannturbinen" sannsynligvis sto opprinnelig.
Her ser vi eksempler på hvordan sentralreimsdriften ser ut i dag. Her henger ei reim fra aksling til aksling.
Vannet blei hentet fra Botnevatnet som ligger ca 30 m høyere en fjorden og ført i kanal langs høydekoten slik at minst mulig dyrka jord blei ødelagt, og man beholdt mest mulig fallhøyde. Jeg er usikker på om hele kanalen ble bygd i forbindelse med oppstart av sagbruket, eller om noe var fra før, men uansett det har blitt utført et betydelig anleggsarbeid uten hjelp av maskiner.
På Kustien blei det også bygd ei mindre sag, men jeg antar at den kun ble brukt til råskjæring av tømmer. Deretter blei tømmeret sendt ned til Botne på løypestreng.
Ved Kustien kan man i dag fortsatt se muring i forbindelse med vannintaket til denne saga og grunnen til ei lita redskaps bu, hvor de hengte seletøyet til hestene som blei brukt for å trekke fram tømmeret.
Oppe ved Botnevatnet ble det anlagt en dam med mulighet for å regulere vatnet til Kanalen, eller elva. Det ble også bygd dam ved Mjåvatnet og i Ulvaskog slik at man hadde mer vann å gå på i tørre perioder.
Bilde viser dammen i Mjåvatnet ca 1970.
Stemmen i Botnevatnet er i dag revet, men rester viser fortsatt.
Inntaket til saga på Kustien, slik det står i dag.
Fra "stemmen" i Botnevatnet ble vannet ført i en delvis støpt kanal ut av elvefaret, deretter i gravd kanal over i en "tre aquadukt" som gikk over det opprinnelige elveløpet. Videre i gravd kanal på samme høydekote under veien til Botnevatnet og langs bråtet ned mot Botne gård. Det ble ovenfor Saga bygd en inntaksdam hvor vannet gikk over i røyr ned til Saga og fjorden. Her var det som nevnt en vannturbin, som senere ble bygd om til elektrisk produksjon. Noen av oss husker turbinrøyren som gikk over veien frem til midten av 60 tallet.
Dette bildet fra ca 1950 viser turbinrøret over veien til kraftstasjonen, og også vaskerenna som gikk til sandtaket. Ellers vises også rampen hvor tømmer ble dradd inn på saga. Fyllingen midt på bildet var stein de ikke kunne vaske ned med vann, og som derfor blei sortert bort. (Langt seinere blei dette tatt igjen og knust til singel).
Kanal og turbin må ha vært ferdig i løpet av 1908 når saga startet opp, men jeg kjenner ikke til om avgreiningen ned til mølla ble bygd før eller senere. Sannsynligvis er denne kanalen gammel og del av vanntilførselen til gården. Jeg har imidlertid forstått at det gikk vann i denne kanalen så sent som etter krigen. Under de harde frostvintrene i 1947-48 fløyt det over slik at man tok på seg skøytene oppe i gårdstunet når man skulle skeise til Jørpeland.
Det var også en tømmerrenner hvor tømmerstokker blei fløtet ned langs elveløpet. Her er det lite spor igjen i dag. Jeg husker hvor det var en inntak i en høl i elva, og flere gjenforteller at Peder Botnehagen la ut om at han hadde vært med på fløting i denne renna.
I Sjøen ytterst på grusbanken ved elva var det også en rusten jernramme da jeg vokste opp. (I dag er det kun mulig å finne en samling av stein her). Dette fortalte de gamle at var stedet hvor tømmerkranen sto. Jeg kjenner ikke funksjonen og bruken av denne. Gamle bilder viser også en krane som sto mellom Saga og det hvite kaihuset som fortsatt står.
Da Olaf Tendeland forpakta gården på 50 tallet blei saga i brukt nesten hver kveld og i perioder hvor Sandtaket ikke var i drift også på dagtid. Kraftstasjonen leverte ikke nok strøm til at begge deler kunne svive samtidig og Sandtaket hadde prioritet .
På 60 tallet ble saga nesten ikke brukt, og på 70 tallet blei den vel bare startet for å se hvordan det virket.
Sandtaket.
I Strand Bygdebok 1870-1940 står bl.a: "Etter at brørne Roth hadde tatt ut det meste av skogen i Botne, "gjorde man den Opdagelse , at det fandtes en sjelden fin Art Byggesand". Dette var starten på ei ny verksemd i Botne. Våren 1911 "gik man igang med Udskibning af Sand". I denne produksjonen var det behov for vann og kanalen blei forlenga fra inntaksdammen til kraftstasjonen og videre til like over Sandtaket.
Mangeårig formann i sandtaket, Peder Ingolf Idsø hevdet at dette var en kamuflasje av hva brødrene Roth egentlig planla. De hadde oppdaga at det glinsa i grusen fra Kamadalsbekken, som kom ut i sandtaket. Dette mente de var gull, og tenkte stort:
De starta opp med utvasking av gull fra sanden, men dette skulle selvsagt ikke arbeidsfolka vite, derfor blei dette kamuflert som sandtak. Det morsomme er at jeg ikke kan avvise denne historien: I alle bekker i Botne kan man finne noe gult som glinser i grusen. Dette er svovel og slettes ikke verdifullt. Da jeg hørte dette som barn lå fortsatt rester av vaskerenna i terrenget. I bunn av renna fant jeg tynne trelister spikret fast på tvers, og over disse spilene var det festet finmasket metallnett, slik at tyngre metaller ville falle gjennom og feste seg.
Dette bildet fra tidlig 70 tall er nok tatt p.g.a. måkene, men i bakgrunnen vises sandtaket i Botne med to lastepirer. Den eldste var revet tidlig på 60 tallet.
Piren med hvit hus ytterst hadde transportbelte fra den høye siloen med valmet tak og lastet sand / singel direkte ombord på fartøyer.
Til høyre for denne vises også røyr piren. Her ble betongrøyr kjørt ut med vagg og manuelt sendt ned i lastefartøy på tre renne. Røyra ble støpt i det lave bygget.
Betong siloen som vises bak båtene på bildet var en del av den opprinnelige teknologien. Her ble sand og "små" singel spylt inn i ved hjelp av vannrenner med rister i bunnen over siloen. Massen ble dermed "automatisk" sortert i forskjellige kammer etter kornstørrelse. Samtidig ble nok leire vasket ut. Etter hvert ble det også satt i gang en steinknuser. Singelen blei lastet opp i et bestemt kammer ved hjelp av en såkalt elevator. Elevator var en innretning med mange små skuffer festet på et kjede som løftet innholdet i skuffene opp og tømte det i siloen. Singelen blei manuelt lastet fra steinknuseren og bort til elevatoren.
Elevatorer ble også brukt oppe i sandtaket til å løfte sanden opp til toppen av renna etter at man hadde begynt å senke bunnivået i sanduttaket.
Når båter skulle lastet kjørte mann en vagg inn under siloen i en kulvert, og slapp massen som skulle leveres ned i vaggen ved hjelp av en "stryte". Deretter ble vaggen kjørt ut på en pir hvor man tippet direkte ombord via en "skrålem" som ble styrt av mannskapet ombord. Med andre ord, bortsett fra piren med transportbelte var det mye arbeidskrevende slit.
Et annet poeng er at sanden fra Botne var kjent som utmerket støypesand, men fra ca 1960 ble ryktet temmelig tvilsomt. Det het seg bl.a. at betongrøyra fra Botne enten kollapsa i løpet av de første åra, eller holdt i det uendelige. Dette passer med skiftet mellom bruk av vann, og moderne driftsmåter med maskinelt utstyr. Da dette skjedde i slutten av 50 tallet ble ikke finstoffet (leire) lenger vasket ut, og i sandtaket var det ofte synlige leirårer. Leira hadde nok ikke vært noe problem med den opprinnelige produksjonen med vann som del av produksjonen. For å få solgt sanden måtte man de siste årene vaske den for å holde seg innen akseptable kvalitetsnormer.
Kraftstasjonen
Det har ikke vært mulig for meg å fastslå eksakt når kraftstasjonen blei bygd inn i Saga, men den er åpenbart kommet senere en selve Saga. Sagbruket er bygd i 1908, mens turbinen i kraftstasjonen er produsert på Myrens verksted i Oslo 1918. Det ble i forbindelse med tinglysning av en panteobligasjon i 1919 tatt med i kontrakten rett til å kjøpe "10 Elektriske hestekrefter for 1000 kroner årlig ". Det er med andre ord sannsynlig at kraftstasjonen ble montert ca 1919. Det er forøvrig omtrent samtidig som kraftutbyggingen foregikk i Jørpelandsvasdraget.
Slik står kraftstasjonen i dag.
Sikringstavla er nok ikke "helt i henhold" i dag, men marmor plata er jo litt eksklusiv.
Det ble hevdet at turbinrøyren ble kjøpt brukt fra Oltedal, og skrudd opp med samme bue som den tidligere lå langs en fjellknaus. Det ble oppfattet som enklere å bygge stillas under røyren enn å grave den ned i bakken. Uansett røyren var satt sammen av naglede plater som dannet seksjoner med påmontert skruflenser. Skruflensene blei skrudd sammen med pakning, men det var alltid noe lekkasje og vinterstid kunne dette danne spektakulære isskulpturer.
Om dette turbinrøyret ble satt opp i 1908 eller 1920 har jeg ingen kilder på. Uansett dette røyret fungerte så lenge kraftstasjonen var i drift, men på begynnelsen av 60 tallet var det to dramatiske hendelser i forbindelse med røyret.
Først var det en lastebilsjøfør som på vei til Sandtaket uforvarende kom bort i kontrollhendelen for tippen av lasteplanen. Lastebilen blei observert med tippen oppe inn Kleivane, men folka i Sandtaket blei for sein til å stoppe han. Dermed slo hjørnet av lasteplanet inn i røyren slik at det blei hull og vann fossa ut. Lastebilen havna ut av veien og stopp nede på stranda. Hullet i røyren ble lappet, og vises fortsatt da denne seksjonen er gjenbrukt.
Et par år etter var stillaset under røyren blitt så dårlig at de besluttet å stenge ned og reparere. Peder Ingolf Idsø hadde derfor startet dagen med å stenge vatnet i kanalen, og de ansatte i Sandtaket satt i kontoret og diskuterte jobben. Plutselig hørte de et kraftig brak, og det viste seg at stillaset hadde kollapset da vann trykket blei borte. Flere av seksjonene var da så ødelagt at de måtte erstattes, men det som var noenlunde heilt blei vinsjet sammen slik at øvre del av røyren er opprinnelig. Nedre del av røyren er i sveiset utførelse og av mindre dimensjon, denne ble gravd ned under veien.
Dette er lappen som ble sveiset på etter påkjørselen.
Her vises den nederste flenskoblingen, videre ble disse erstattet med sveis.
Botne gård ble i 1927 solgt på tvangsauksjon fra Tobias Roth til Botne forsand Sandtak a/s.
Gården ble solgt videre samme år til Halvard Berentsen, men da hadde Sandtaket først skilt ut "nødvendig areal" og kraftstasjonen med fallretigheter. Dermed hadde sandtaket prioritet på strøm fra kraftstasjonen så lenge den var i drift. På kveldstid kunne Saga få strøm, og det samme fikk de fastboende i bygda. Disse fikk abonnere på "lys strøm" men ikke "kokestrøm". I Botne ble det først strøm til matlaging og varme på første halvdel av 50 tallet, da vi fikk 230 V vekselstrøm fra Lyse.
Langt senere viste det seg at arealet for sanduttak ble for lite, og Sandtak og Kraftstasjon ble ført tilbake til gården. Etter dette betalte Sandtaket for uttak av masse til grunneier.
Ole Skår
Foto av Ole Skår og familie.