Fantastisk, sier Gunhild Holtet Eie, styreleder i Stavanger turistforening.

Den øverste av de to Hengjanenibbene styrter loddrett ned i avgrunnen. 400 meter under føttene lager vinden små krusninger og fine mønster på Lysefjorden. De grå fjellsidene er sprukket, med brune merker etter nylige ras. Svære steinblokker ligger langs skrentene. Før, da Sikke Hengjane levde, var dette stupet en turistattraksjon nesten på høyde med Preikestolen.

I dag er Hengjane et sted de fleste turister går forbi på ruten Lysefjorden rundt. Den nedlagte fjellgården var støl under Bratteli på 1600-tallet. Historien vår starter et par hundre år seinere.

De hørte det pikka og slo, pikka og slo. Lyden bar helt til Bratteli, en plass der bakkene var så bratte at man spøkte om at ungene måtte bindes fast så de ikke skulle trille ut på Lysefjorden. Da folket fór av sted og skulle se hva det var, så de at en kar holdt på å spa og rydde på den gamle stølen i Hengjane, hvor skogen var så tett at man ikke kunne se sola.

Året var 1831 eller 1832, forteller Sigleif Engen i Forsandboka. Ingen hadde gitt mannen lov til å slå seg til, men de jaget han heller ikke. Slik ble Hengjane en husmannsplass under Bratteli. Mannen het Ola Folkeson, var i 40-åra og kom opprinnelig fra Setesdal. Kona het Siri Toresdotter Boremyr fra Årdal, og de fikk åtte barn.

I dag har trær, kratt og lyng gjenerobret terrenget, men de neste 100 årene ryddet brukerne i Hengjane det reint. Ola Folkeson var 80 år da sønnen Tore Olsson ble neste bruker i 1866. Deretter overtok Tores søster Ane Olsdatter og ektefellen Andreas Torkelson fra Idse i 1874, samme året som datteren Sikke Gurina Andreasdatter ble født. Fem år seinere kom nok ei jente, Thea Olava Andreasdatter.

Andreas Torkelsen gikk gjennom isen og druknet 2. februar 1888. Liket ble aldri funnet. Kona og de to døtrene drev husmannsplassen videre.

I 1912 ble det holdt skylddelingsforretning og Hengjane ble eget bruk. De to søstrene hadde fått 1000 kroner hver av en moster i Amerika, og kjøpte eiendommen av Bratteli.

Vinteren 1913/14 hadde vært hard i Hengjane. Sikke Hengjane var 39 år og ugift. Hun stelte gården, to kyr og en flokk geiter, og skulle samtidig ta vare på den fem år yngre søsteren Thea, som hadde ligget syk siden oktober - den samme høsten moren Ane døde. Nå var de to søstrene alene. Gården lå ensomt til. I mars var de innesnødd i flere uker.

Skjebnen vekket oppsikt og ble omtalt i Vestlandsposten, deretter gjenfortalt i Aftenposten 5. mai 1914, kort tid før 1. verdenskrig brøt ut. Avisene skildret en «haard tilværelse» på et sted hvor halve året kunne gå uten at noen fremmede kom på besøk. «Udkommet er meget knapt, og de lider ofte paa mange vis».

«Læge har engang besøkt den syge, og forleden skulde atter lægen derop. Men det er en overmaade besværlig reise, som for en lidet fjeldvant mand simpelthen kan være risikabel».

En forretningsmann i Stavanger hadde tilbudt å kjøpe en gård til de to søstrene på et mer bebodd sted. «Dette tilbud har de afslaaet. De føler sig saa inderlig fastknyttet til den hjemlige plet, som de tror er den bedste paa jorden», skrev Aftenposten.

Neste sommer kom en mann klatrende opp det stupbratte juvet under Hengjanenibbå. Han var 28 år. Håret langt og lyst, med et skjær av rødt. Det var Heinrich Friedrich Kristian Mohr, født i 1887 i Büdelsdorf i distriktet Rendsburg-Eckernförde ved Kielkanalen.

Han kom til Norge i 1911. Da 1. verdenskrig brøt ut fikk alle våpenføre tyskere i utlandet ordre om å komme hjem for å la seg mobilisere. Mohr var styrmann om bord på en tysk lastebåt i fart langs norskekysten. I stedet for å følge ordren om å returnere til hjemlandet, gikk han i land på Sørlandskysten et sted, og kjøpte en liten fanteskøyte.

Noe seinere kom han seilende til Sandnes, hvor han arbeidet en stund som løsarbeider. Dette framgår av kirkeboka i forbindelse med at han fikk datteren Emma i april 1914 (som ble gift, men døde barnløs i 1982).

Mohr må ha hatt en sterk tilknytning til sjøen, for han hadde god greie på fisking og var flink til å binde nøter og garn. På forsommeren 1915 dro han med et brislinglag innover Lysefjorden. En kar fortalte tyskeren om de enslige kvinnene på Hengjane, og så gikk han i land og klatret opp fra sjøen.

Tyskeren slo seg til på Hengjane som dreng. Han var bare 1 meter 69 centimeter høy, men en seig arbeidskar, med en skjev høyre aksel. Det hørte lite skog med gården, så Heinrich Mohr fikk overtalt Sikke til å kjøpe området rundt Skogavatnet og Neverdalen. Dette ga hun 800 kroner for. Han satte opp et sagbruk og tok ut skog. Det var en arbeidsom mann med mange foretak. Men snart skulle han gli inn på en kriminell løpebane.

Tyskeren leverte blant annet materialer til Skrettings likkistefabrikk på Storhaug, øverst i Langgata. Han engasjerte et par svensker til å bygge en kilometer vei til Skogavatnet for å lette transporten av tømmer. Heinrich Mohr bygde også brygge ved Lysefjorden.

For å heise ned tømmer og ved, bygde tyskeren taubane fra en fjellknatt til sjøen sammen med blant andre Torberg og Berner Oftedal fra Jørpeland. En gang en kjenning fra Sandnes la til ved brygga, stakk han foten i ei løkke på vaieren og hoppet utfor stupet. Berner Oftedal bremset opp, mens tyskeren ropte «fortere, fortere».

En annen versjon av historien er at dette skjedde i forbindelse med testing av taubanen. Vaieren på taubanen var veldig nær en fjellknatt, og tyskeren var redd lasten skulle slå nedi. Han ble firt forsiktig nedover av Wilhelm Sauer, en tysker som bodde på Jørpeland og jobbet på stålverket. Men det gikk så seint at Mohr ble trøtt i armene og ropte «fortere». Ja, du skal få fart, sa Sauer, og slapp bremsen. Mohr hadde en mørk trøye på - og da han fór nedover, flagret klærne så han så ut som ei kråke, ifølge Asbjørn Simonsen, hvis svigerfar hadde hytte ved Hengjane.

I 1917 annonserte Heinrich Mohr i Stavanger Aftenblad. Han ville selge en større skogteig, men var også åpen for å leie ut trevirket til tresko- eller hjulfabrikk. Også brukets vassdragsrettigheter ble lagt ut til salgs, det som kapteinen på turistferja kaller Whiskey-fossen, hvor turistene kan fylle glasset på sightseeing i Lysefjorden.

Tyskeren hadde laget en liten kjøkkenhage rundt huset hvor han blant annet hadde drevet fram et kraftig fikentre. Noen geiter var svært plagsomme og til slutt sprakk det for Heinrich Mohr. På tresko jaget han etter geitene, og vippet et par av dem utfor Hengjanenibbå.

Dagen etter kom Lars Bratteli, som eide geitene, springende opp fra Bratteli. Det ble et kraftig basketak. Lars Bratteli fikk tyskeren under seg, og hvis ikke Sikke hadde satt en høygaffel i ryggen på Lars, spørs det hvordan det hadde gått. En annen - og mer sannsynlig - versjon av historien er at Sikke slo løs med en rive.

30. oktober 1917 giftet Sikke og Heinrich Mohr seg borgerlig på Ryfylke sorenskriverkontor. Byselger Kristian Bærheim og paraplyselger Johannes Johnsen, seinere finansrådmann i Stavanger, var forlovere. I protokollen framgår det at Mohr har hatt et tidligere ekteskap som ble oppløst ved dom i mars 1912.

- Sikke overnattet hos Idsø i Bergelandsgaten, de var slektninger, mens tyskeren overnattet hjemme hos oss, forteller Sigurd Wold (83). Han og søsteren Aud Simonsen eier familiehytta Trollkroghytta, som ble bygd i 1919 ved Skogavatnet i Hengjane. Svogeren Asbjørn Simonsen forklarer at Sikke sine slektninger ikke ville ha noe med tyskeren å gjøre.

Kanskje på grunn av tyskerens rykte, kanskje fordi de hadde «levd i synd», kanskje den borgerlige vielsen?

8. januar 1918, bare to måneder etter giftermålet, fikk Sikke Hengjane og Heinrich Mohr et barn, trolig en gutt. Hun var da 43 år, han 30. Den nybakte faren gikk og bar spedbarnet på innsiden av klærne. Det var nok svakt og trengte kroppsvarme. Men den lille døde fem dager etter fødselen. Det gikk fem dager til før barnefaren reiste til presten og varslet.

«Antagelig tarmbetennelse» står det som dødsårsak i Klokkerbok for Høgsfjord sokneprestkontor, i dag det er naturlig å tenke at barnet kan ha vært prematurt.

Barnet døde på Hengjane og ble ikke jordfestet - altså ikke gravlagt på kirkegård. Barnet er ført inn i fødelsregisteret som «navnløst og uten daap». Sikke tørket tårer når hun seinere fortalte besøkende om da ektefellen bar det nyfødte barnet inne på brystet.

- Navnløs og udøpt, og fem dagar gammelt. Et usynleg fotavtrykk på jorden. Men likevel et spor for alltid i mora sitt hjerte, sier Tora-Liv Thorsen i Forsand Sogelag.

Kanskje var det barnets død som sendte Heinrich Mohr inn i et livsløp som skulle gjøre han beryktet i hele landet? Flere skriftlige kilder beskriver en mann som oppførte seg manisk, blant annet da han vandret rundt nattestid med en mann som var interessert i å kjøpe hyttetomt.

Eller kan hende var det økonomiske problemer som førte tyskeren utfor stupet?

- Hengjane-tyskeren nektet å betale de svenske rallarene som lagde veien og de truet med å drepe han. Da kom han løpende til bestefar, Rasmus Oftedal, forteller Roy Oftedal, en av dagens eiere i Hengjane Sameie.

Heinrich Mohr begynte å lage brennevin i stor stil. Brenneriet var skjult under en heller ved elva nedenfor gården. Sukker fikk han fra en grossist i byen. Sikke leverte ferdigvarene til en«agent» på Jørpeland, mens tyskeren reiste selv til Stavanger og andre steder. Lensmann Espedal fra Forsand var stadig på jakt, men lette lenge forgjeves etter brenneriet, som var godt kamuflert. Fingeravtrykkene til Hengjane-tyskeren viser ennå i sementen som ble brukt i brenneriet.

Vinteren 1920/21 dro noen karer fra Jørpeland inn og stjal en dunk med sats. Det var skare og is på Skogavatnet, så de sprang på lette føtter til Neverdalen, hvor det sto et hus på den tiden, og pustet ut. Men tyskeren var raskere enn de hadde regnet med, og mens de ante fred og ingen fare, kom han settende. De sprang det de var gode for med dunken på ryggen, men tyskeren sendte en salve i ryggen på sistemann i flokken.

- Det var som å bli pisket over ryggen da skuddet gikk, men heldigvis hadde jeg tjukk genser på, fortalte mannen etterpå, han hadde hagl i ryggen til sin død.

«En oppsiktsvekkende brennevinsaffære er under oppseiling», meldte flere Stavanger-aviser 9. mars 1921. Neste dag tok Heinrich Mohr rutebåten til Stavanger med en ny forsyning. Da han gikk i land ble han arrestert, og tatt med ni flasker sprit. I dommen heter det at 33-åringen hadde brent og solgt cirka 200 flasker sprit. Han forklarte at han satt i dårlige økonomiske kår, og var blitt ilignet 69 kroner i kommuneskatt. Hengjane-tyskeren fikk 300 kroner i bot, subsidiært 30 dagers fengsel.

De økonomiske problemene økte.

Året etter - i 1922 - kom Heinrich Mohr igjen i klammeri med lovens lange arm. Da hadde han begynt å livnære seg av fiske.

En stor og kostbar makrellnot forsvant fra et naust på Sokn 1. mars. Den ble seinere oppdaget på Kvalvåg i Strand, og politibetjent Brekke på Jørpeland fakket tyskeren og to andre. Ved ransaking av siktedes hjem og ombord i hans motorskøyte, fant politiet et helt lager av tyvegods. Mange kjerrelass ble kjørt til politistasjonen på Jørpeland. Både garn, teiner, ruser og diverse fiskeredskaper, som var stjålet i Nord-Rogaland og andre steder, samt et gevær og hermetikk som stammet fra et innbrudd i en hytte på gården Vatne i Strand, rapporterte Haugesunds avis.

Dommen falt i oktober 1922. Måneden etterpå ble gården Hengjane solgt til Rasmus Oftedal fra Jørpeland og sønnene hans Berner og Torberg. Etterkommerne deres eier Hengjane Sameie i dag.

Heinrich Mohr ble dømt til 9 måneders fengsel for tyveriene. De to medhjelperne fikk 60 og 90 dager. I 1923 ble Mohr utvist fra Norge og sendt til Tyskland. Allerede sommeren etter utvisningen skal han ha skamskutt to tyske fiskere med revolver. Han ble dømt til 6 år og 1 måned i fengsel i Lübeck i desember 1924, for tyveri, forsøk på ran i åpen sjø, i forening med mordforsøk. I hjemlandet hadde han to ganger tidligere blitt dømt til henholdsvis 6 måneder og 1 års fengsel for tilfeller av tyveri og underslag. Dette framgår av avisenes rettsreferater og dommen etter den neste hendelsen, som for alvor gjorde Hengjane-tyskeren herostratisk berømt.

9. mars 1929 kom den nå 42 år gamle Heinrich Mohr tilbake i Norge med dampskipet «Kong Magnus» fra Hamburg, med forfalsket pass under navnet «Bruno Ecker». Han leide seg et værelse hos et gammelt ektepar på Buøy. Her hadde han besøk av to «piker». 11. mars satte tyskeren inn annonse i Aftenbladet om at han ville kjøpe en 9-10 meter lang fiskebåt.

Den 36 år gamle fiskeren Johan Racin Elleflådt fra Roaldsøy i Stavanger leste annonsen og møtte tyskeren. Båteieren forlangte 1600 kroner for motorbåten «Roald». Tyskeren, som fremdeles kalte seg «Bruno Ecker», oppga å skulle kjøpe båten for en viss Heinrich Mohr og bød 2500 kroner mot at selgeren foretok en del utbedringer.

Elleflådt og kona signerte kjøpekontrakt og fikk 500 kroner på forskudd. Resten av pengene skulle han få i Flekkefjord, hvor kjøperen visstnok oppholdt seg.

Onsdag 27. mars gikk mennene om bord i båten. Da fikk båtselgeren hele kjøpesummen. Han ville legge pengene igjen i Stavanger, men tyskeren insisterte på at han skulle ta pengene med på båtturen, siden det var en forutsetning for handelen at motoren var driftssikker. Ved 15-tiden satte de kursen sørover.

Da de var reist fra Stavanger sa tyskeren at reisemålet var Hidra, ikke Flekkefjord. Båten ankom Hidra neste dag, og der ble de liggende til 23-tiden på kvelden. Tyskeren gikk i land for å treffe den angivelige kjøperen. Han kom tilbake og opplyste at kjøperen ikke lenger bodde der, men var flyttet til Farsund. Elleflådt hadde begynt å få sine tvil, men gikk med på å reise videre. Ferden gikk videre sørover i kuling og høy sjø. Tyskeren styrte, nordmannen passet motoren.

I 14-15-tiden neste dag befant de seg utenfor Farsund. Elleflådt var trøtt etter nattevakten og varmen fra motoren og sola gjorde han søvnig. Han satt først og duppet en stund, før han falt i søvn med hodet på maskinkassen. Han våknet plutselig av et voldsomt slag i bakhodet og trodde først det var masten som falt ned. Han lå en liten stund «bedøvet», men reiste seg og så at tyskeren stod og holdt på rorpinnen - den var brukket. Han hadde et «sinnsykt» uttrykk i ansiktet.

Det ble et basketak. Hengjane-tyskeren slapp rorpinnen og prøvde å vippe Elleflådt på sjøen. De veltet rundt i båten. Så forsøkte Mohr å fange båteieren med et tau rundt halsen, men han vred seg løs. Deretter begynte de å kjempe om en skiftenøkkel og tyskeren ga Elleflådt et kraftig slag i hodet på så han ble dårlig et øyeblikk.

Men nordmannen kviknet raskt til og lovet vekk både båten og pengene om han bare ble latt i fred. Han sa han hadde kone og fire barn å forsørge. Tyskeren fikk pengene og kjøpekontrakten, som han rev i stykker. Så ville han sette nordmannen av på en øde holme, men Elleflådt fikk overtalt tyskeren til å sette seg i land i Farsund.

Ved 16-tiden skjærtorsdag kom fartøyet til Farsund. Da motorbåten kom til kais var nordmannen resolutt nok til å skru av parafinrøret på motoren slik at tyskeren ikke kunne komme seg av gårde. De kranglet om oppgjøret, og gikk så i fellesskap til politiet.

Politibetjent Andreas Karlsen (50) fra Farsund vitnet og fortalte i retten at de to mennene kom inn på politistasjonen. Her forklarte Mohr at han hadde kjøpt og betalt motorbåten, mens Elleflådt hevdet at han ikke hadde fått pengene. Politimannen fikk se kjøpekontrakten og henviste dem til lensmannen. Overfallet ble ikke nevnt i første omgang, fordi tyskeren hadde truet med å drepe Elleflådt hvis han sa noe.

Etterpå tok tyskeren båten og satte seil mot et mekanisk verksted for å få fikset motoren. Derfor gikk Elleflådt rett tilbake til politiet. Han viste et gapende sår i bakhodet og forklarte seg om overfallet. Da tilkalte politibetjenten forsterkninger og Hengjane-tyskeren ble arrestert.

I lagmannsretten i Kristiansand hevdet han at nordmannen hadde forlangt mer penger, og at dette førte til en slåsskamp på sjøen. Mohr forklarte også at hadde reist til Norge under falsk navn for å hente sin 54 år gamle kone Sikke Hengjane til Tyskland.

Det er verken ungdom, skjønnhet eller penger som han trakter etter, men kona hadde skrevet noen brev som kunne «verbarme en stein», heter det i referatene.

Sikke møtte i lagretten som siste vitne, men ville ikke avgi forklaring, til ektefellens misnøye. Til politiet hadde hun tidligere forklart at hun ikke hadde hørt fra sin ektefelle siden 1927, da han skrev at hun ikke måtte gå med på skilsmissen han tidligere hadde bedt om.

Avslutningsvis sa statsadvokat Haavik at det var lett å gjennomskue planen. Heinrich Mohr hadde en signert kjøpekontrakt, som bevis for at kjøpesummen var betalt. Hvis han hadde lykkes med å lempe Elleflådt på sjøen, ville man trodd at han hadde omkommet ved en ulykke.

Dommen falt 31. mars 1929. Heinrich Mohr ble dømt til 9 års fengsel, med fradrag av 45 dager i varetekt. Han ble kjent skyldig på alle punkt: Ran, drapsforsøk, forfalskning av pass, ulovlig tilbakekomst til Norge, falsk anklage og for å ha brukt falsk navn. Han måtte betale 300 kroner i erstatning og 400 kroner i oppreisning til Elleflådt.

Dommen ble anket til Høyesterett, hvor Heinrich Mohr lovet bot og bedring, «særlig hvis noen ville hjelpe han til en ubebodd øy, ledsaget av en enslig, gjerne flere ganger straffet kvinne, for der å grunnlegge et hjem». Men kjæremålsutvalget avviste anken.

Heinrich Mohr ble sendt til Akershus landsfengsel for soning. Da Hengjane-tyskeren hadde sittet i fengsel en stund, ble han erklært for sinnsyk i desember 1930 og overført til Reitgjerdet sinnsykeasyl. I august 1932 ble den «sinnsyke» hjemsendt til Tyskland, slik praksis var for fremmede statsborgere. Men i Tyskland kom legene til at han var normal.

3. november 1932 skrev Arbeiderbladet at Heinrich Mohr igjen var på frifot.

- Det har vært nevnt at han kunne ventes til Norge når som helst, men det ville han stå seg dårlig på. For hvis han kommer til Norge kan han vente å bli innsatt til avsoning av resten av straffen, het det i artikkelen.

Aftenbladet har ikke klart å finne ut mer om skjebnen hans.

Sikke levde alene på Hengjane fra 1922 til hun døde i 1934. Gifteringen med «Dein Heinrich» ble sendt til et fengsel i Kiel, som var siste kjente adressen til Heinrich Friedrich Christian Mohr.

Men ringen kom i retur. På auksjonen etter Sikke ble den kjøpt av en kar fra Lysefjorden for 8 kroner, med forbehold om at hvis tyskeren dukket opp igjen var ringen hans.

Det ble skrevet minneord i både 1ste Mai og Aftenbladet: «Det var ingen hemmelighet, selv om Sikke nødig snakket om det, at hun håpet på atter å få sin Heinrich tilbake. Han gjorde seg ikke bare fordelaktig bemerket denne tyskeren, men for Sikke har han nok vært det umistelige. Når Sikke ikke ville flytte fra Hengjane kan det ha sin grunn i at hun ventet «atter en gang å se sin Heinrich hos seg».

Sommeren 1934 hadde hun nettopp kommet fra sengen etter et langt og smertefullt sykeleie. Det var noe galt med hjertet. Da sommeren kom, sto hun utenfor døra til det skrøpelige huset og tok mot turister. Men i august ble hun hentet av folket på Bratteli. De bar henne dit på et dørblad langs skrentene ved Lysefjorden. Sikke ble født på Hengjane og tilbrakte hele livet ved Lysefjorden. I ungdommen jobbet hun på nabogården Torsnes ved Refsvatnet. På gården Bakken minnes de at hun kom med spann geitemelk for å bytte til seg kaffe.

Om sommeren kunne det være folksomt på Hengjane av byfolk på tur. Sikke tok vel i mot gjestene, hun viste de rett vei og pratet om løst og fast. Hun hadde noen ord til alle, lett og munter i tonelaget, småvittig og gjerne opplagt til en liten spøk.

«De ytterst trange kårene, det umenneskelige slitet og den barske naturen maktet aldri å knekke det gode i henne».

Lenge sto Hengjane til forfall. Løa ramlet ned, gårdshuset i ferd med å lide samme skjebne.

- Det var jeg som berget huset, det holdt på å dette ned. Det hadde ikke stått en vinter til. Jeg hadde et fryktelig arbeid med å sette det i stand og holdt på i årevis. Far min, Torberg, var med, forteller Roy Oftedal.

Han har brukt det gamle gårdshuset som hytte i over 50 år. I veggene er det kulehull etter at Hengjane-tyskeren skjøt blink innendørs. Noen sier det var etter fluer. I ei køye er navna Torberg og Berner skåret inn, sammen med 1922 - året da Oftedal-familien fra Jørpeland kjøpte Hengjane. Sikke ble boende.

- De måtte springe inn og se etter Sikke til alle tider. Hun klarte seg ikke selv på slutten, forteller Roy Oftedal.

Stavanger turistforening holder på å utvikle Lysefjorden rundt.

-Lysefjorden er mer enn Preikestolen, Kjerag og Flørli. Og vi prøver å få fram alt det andre flotte langs fjorden, for eksempel Hengjanenibbå, sier styreleder Gunhild Holtet Eie.

Kilder:

Sigleif Engen, Forsandboka (1981), Ivar Tjelta, Forsand & Høle : fjordene, bygdene og folket (1996), Jan Alsvik, Statsarkivet i Stavanger Cirka 100 avisartikler og fire dommer fra Nasjonalbiblioteket og Arkivverket. Takk for hjelpen til brukere på Arkivverkets forum!