NYTT PÅ NYTT!
En flott, burgunder T-Ford med merke DE SOTO ble skolebil for ungene i Hetlandsbygd fra den dagen skolen begynte i 1948. Skolebilen med Dagfinn Solberg som sjåfør fraktet oss fram og tilbake til skolen på Fister annenhver dag. I starten var det bare Målfrid Hetland, broren Nils og meg som skulle til skolen, men så snart GT og Olaf Hetland Sandvik var gamle nok, fikk de også være med på den eksklusive skyssen.
Onkel Åke hadde jobbet hardt for å få til denne ordningen for oss. I og med at vi var de eneste ungene som skulle til skole fra Hetlandsbygd, ville kommunen aller helst slippe den ekstra kostnaden det var å sette opp skoleskyss for oss. De ville derfor sende oss til en liten skole på Ingvaldstad, selv om den lå i en annen kommune. Vi måtte da gå fram og tilbake gjennom skogen og opp den bratte lia til Ingvaldstad, -noe både mor og onkel Åke ikke uten videre ville akseptere.
Det var stas å ha egen sjåfør og skolebil, -ikke minst om vinteren når isen var sterk nok til at bilen kunne ta snarveien tvers over Hetlandsvannet. Første skoledagen hadde jeg på meg en fin, grønn kledning jeg hadde fått fra Amerika. Den bestod av grønt skjørt og vest med hvit, kortermet strikkegenser i perlemønster inni. På vesten var det brodert røde, store blomster, og i håret hadde jeg en stor, hvit sløyfe.
Jeg var veldig spent på hvordan dette ville bli, -hvordan læreren ville være og ikke minst hvilke andre unger som skulle gå på skolen. Heldigvis for meg ble jeg godt mottatt av alle, og snart ble jeg bestevenn med Eva Marie som var på samme alder som meg.
Læreren het Hans Tjeltveit. Han var så gammel at både mor og far hadde hatt ham som lærer da de gikk på folkeskolen på Fister. Tjeltveit ble sort i øynene når han ble sint, og når han ledet allsangen sprutet spyttet fra munnen hans.
Hver morgen startet skoledagen med at alle stod ved siden av pulten og sang, med Tjeltveit som forsanger. Han stod alltid med foldete hender på ryggen, samtidig som han holdt det store, hvite lommetørkledet sitt klar til å tørke seg omkring munnen med. Hver vår sang vi "No livnar det i lundar, no lauvast det i li". Ellers i året gikk det på "Himmelske Fader, herleg utan like". Utover disse sangene husker jeg ikke annen lærdom enn hvordan vi måtte passe oss for Mammon, og hvor fryktelig galt det var å lese i andre bøker enn de som var skrevet med nynorsk tekst.