Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Historiske turforberedelser

 Neste gang du skal på søndagstur, bør du gjøre følgende forberedelser: Gå inn på Facebook-siden til Strand historielag, gå der inn på Filer og kikk gjennom de fire historiske turforslagene Stein Tau Strand Auestad har lagt inn der – ett for en langtur på Tau, ett for Jørpeland, ett for Nordmarka og ett for en kort tur rundt Tau – «En tur rundt nullen på Tau». Så kan du vandre gjennom historien.

Tirsdag kveld, 23. november 2021, hadde rundt 40 tilhørere samlet seg i Biblioteket på Jørpeland for å høre Stein Tau Strand Auestad fortelle om disse turene. Det gjorde han da også – ganske kort. Det han så gjorde, var å legge grunnlaget for et høyere utbytte av disse turene ved å ta oss med gjennom 12.000 års historie i Strand, en historie om landskapet og de endringer det har gjennomgått, ikke minst.

Det ble en vandring fra eldre steinalder, da de første menneskene kom til Rogaland for rundt 11.000 år siden. De var jegere og sankere, en livsform som krevde ganske store arealer å boltre seg på – og altså langt mellom folk. Den gangen var havnivået mange meter høyere enn i dag; landet trengte tid på å heve seg etter å ha blitt presset ned av isen i istiden. På våre kanter levde steinaldermenneskene mest av det sjøen ga dem – fisk og hval, sel og sjøfugl. I yngre steinalder var klimaet mildere enn i dag, omtrent som Sør-Tyskland i dag, og datidens rogalendinger begynte så smått med jordbruk. Vi har spor etter jordbruk fra steinalderen flere steder i Strand.

Så fortsatte vandringen gjennom bronsealderen fra 1800 til 500 f. Kr., da de eldste av stedsnavnene våre oppsto, da Idse var et lokalt maktsenter og de første langhusene ble bygget. Videre gjennom jernalderen, da de første uthusene på gårdene ble satt opp. På Løbrekk ved Tau kan vi se konturene av bygningene på en jernaldergård. Så kom folkevandringstida, da rygene kom og ga Rogaland navn. Det ble en en krigersk tid, noe bygdeborgene på Borgåsen, Nibå og Sedbergåsen minner om. Sagnkongen Geirmund på Tau hører hjemme i denne perioden. I denne perioden fikk vi også vårt norrøne språk og religion. Klimaet ble kaldere og våtere enn det er i dag.

Så fulgte vikingtid og middelalder; klimaet ble varmere igjen, folketallet økte, gårdene fikk underbruk, Tau ble et kultisk sentrum og Strand et administrativt og militært sentrum. Langhusene forsvinner og laftede bygninger overtar. Idse var en adelig setegard. Ellers er naturligvis historien fra denne epoken bedre kjent for folk flest enn den eldste tida.

Stein Tau Strand Auestad tok oss med på denne turen gjennom historien med engasjement og fargerike anekdoter. Nå er det bare å ta beina fatt, med turforslagene hans i hånda.

 

IMG-0403b

 

 

IMG-0406b

 

IMG-0407b

Å vandre gjennom historien

Stein Tau Strand Auestad holder kåseri om historiske turer i Strand tirsdag 23. november kl. 19 i Biblioteket på Jørpeland. Vel møtt!

TouLobrekkpost 002

Spor etter folk og liv i Lysefjorden

Biblioteket på Jørpeland tirsdag 26.10.2021 kl. 1900.

Jan Gunnar Helmikstøl kåserer og viser bilder fra Lysefjorden, hvor det er rikelig med gamle og nye spor etter folk og liv.

Lysefj 26102021

Lysefjorden samler folk

Pandemien har ikke greid å ta livet av interessen for lokalhistorie: Tirsdag 26. oktober samlet Jan Gunnar Helmikstøls foredrag om spor etter folk og liv langs Lysefjorden fullt hus i Biblioteket på Jørpeland.

I dag forbinder de fleste Lysefjorden med Preikestolen, Kjerag, storslagen natur, turisme og reiseliv. Det var en annen historie om det bratte fjordlandskapet de rundt 80 frammøtte fikk høre av Jan Gunnar Helmikstøl: En historie om gårdsdrift på nesten umulige plasser, om husmenn og stølsliv, om slåtteteiger i nesten utilgjengelige bergsprekker, om slit og strev i en karrig natur, og ikke minst om dusinvis av hellere som ga ly for folk på tømmer- og vedhogst, på jakt og fiske. Sammen med Arve Notvik har Jan Gunnar Helmikstøl vandret mye langs fjorden, i de bratte liene og i heiene både for å glede seg over opplevelsene og for å dokumentere og ta vare på historien.

Det kan ikke være mange kroker av Lysefjorden de ikke har besøkt. Med flotte bilder og muntre historier tok Jan Gunnar Helmikstøl tilhørerne med til Bakken og Bratteli og Håheller, til Hengjane og Songesand, til Skåpet og Flørli og Kallali, og jammen er det ikke en plass som heter Dyrablod også. Navnet fikk plassen fordi berget der er rødlig – etter slakting av dyr, ble det sagt. Og overalt er det hellere, noen med spor etter overnatting, noen med rester etter dyrefeller, og alle ga de en mulighet til ly når folk og fe måtte ferdes ute i naturen – ikke for fornøyelsens skyld, men for å skrape sammen noe til å leve av. For om landskapet er bratt, ulendt og karrig, finnes det ressurser der også: Fisk og vilt, beiter til sau og geit, og innimellom noen jordlapper til å dyrke. Det må ha vært et utrolig slit å utnytte disse ressursene i et slikt landskap, og sporene etter dette strevsomme livet ligger der ennå for dem som vil se. At noen tar seg tid til å dokumentere og formidle denne historien, er gull verdt.

Helmikstl-1A

 

 

Helmikstl-2a

Prolog - Ryfylkevegen sitt 50-års jubileum i 2015

Laga til Ryfylkerådet sitt møte 11.juni 2015

ved markeringa av Ryfylkevegen sitt 50-års jubileum.

Forma som eit epos!!

Av Tora-Liv Thorsen

RYFYLKEVEGEN – som ei perle i ein musling!

 

Kor kom det første sandkornet frå

i den stride straumen av alle vegar som ville fram?

For framtida, den kom rullande på fire hjul i ein farleg fart.

Så krettur blei avskremde og sprang til skogs.

 

Medan båten gjekk til byn i si faste rute.

Og kva i alle dagar hadde ein i grannebygda å gjera?

Var innom kaiane som snarast.

Kaiane med dei små krambuene, og ein sparebank oppi bakken.

Side om side: Handelslaget og den private kjøpmannen.

I evig konkurranse om dei få kronene

det var råd å tyna ut av Ryfylke-folk på 30-talet.

 

Det var akkurat då sandkornet smatt innunder muslingskalet.

I det lykkelige øyeblikket,

då folk greidde å dra i lag og dra i gang

dette uhyret av ein veg på 18,7 mil

Heilt frå Sandnes til Sand.

Med ein totalkalkyle på 5,5 millionar.

Eit tal med så mange nullar,

at det knapt fanst ein mann som kunne skriva det

 

Hadde det ikkje funnest eit sandkorn før, spør du?

Jo, det skal eg lova:

Sand i maskineriet!

Men det blei lite perler av akkurat det.

 

På eit vegmøtet i 1893,

for å få veg mellom Årdal og Tau,

blir dei samde om å senda eit skriv.

 

Det fekk bli ein komite til å ta seg av det:

”Til Affattelse af Andragendet og for øvrig til Fremme af sagen

Nedsettes en Komite bestaaende af Ordførerne fra de tre herreder Strand, Aardal og Fister, samt Lensmænderne i Aardal og Strand.”

 

Ikkje ein millimeter veg kom etter det ”andragendet”!

 

Og så får dei sjansen igjen i 1905.

Og her kjenner alle politikarar seg att:

Amtsingeniøren ligg på reis for å sjå på

vegarbeidet mellom Årdal og Hjelmeland.

Strandbuane legg gullegget:

Me skal ta imot han på Tau og skyssa han over Tysdalsvatnet.

Fri skyss heilt fram skal han få.

Då vil han skjøna det, at her treng me veg!

 

Og ingeniøren kjem!

Båten ligg klar på Vatne.

Han stig om bord med sitt følgje som ein annan keisar.

Og karane ror i passeleg tempo.

Det blir preika og peika og påpeikt:

Her langs vatnet må vegen liggja!

Berre sjå på ura her: Murestein i massevis.

 

Han er klok ingeniøren.

Han teier til skyssen er framme i Tysdal,

og vel oppe på stranda seier han:

Her kjem det aldri nokon veg i mi tid!

 

Tjue år går som ein lang dag.

Og det blir både sagt og skrive:

Det er fjordabåtane som passar i Ryfylke.

 

Men på Forsand sit ein framsynt mann.

Ein mann med makt og ansvar i sine hender,

og ordførar nettopp då: Torgeir Espedal.

Han hadde vore i Amerika, Torgeir.

Sett den verda som er bortanfor fjella

Sett ein flik av den nye tida før dei andre!

Og så hadde han denne evna berre få er gitt:

 

Evna til å få folk til å dra i lag.

Folk som i grunnen er programforplikta til å vera usamde,

klarer å sjå noko dei kan vera samde om.

Og dei ser det på ein gong.

 

Sandkornet kjem inn i muslingen!

I 1933 startar 25 mann frå Stavanger på vegen i Bjørheimsbygda

og på papiret står det: Ryfylkevegen.

 

Og smerter skal det så visst bli nok av

til å skapa denne perla!

 

Vegen skal gå frå A til Å,

men mellom dei punkta er det eit langt alfabet.

Alle veglause gardar og grender

visste at det var nå eller aldri.

 

Når vegnemnda drog ut på synfaring,

følgde journalistar etter som eit slep av sannings-vitne.

Og jammen tok dei på seg rollen å driva politikk og.

Vegard Sletten i Aftenbladet høyrer på diskusjonen

om kryssinga av Høgsfjorden i 1935 (?)

og gjer seg like godt sine refleksjonar:

 

”Men det fell i augo

at Forsand ikkje treng verta liggjande avstengd

um ferja går mellom Bergsagel og Lerang.

Gjer ho ein sving kvar dag bortum Forsand,

skulle det verta til god hjelp for bygda.”

 

Strandbuen Holger Barkved hiver ut sin brannfakkel:

Me må ha ei stor ferje mellom Stavanger og Tau!

Til eit samband over Høgsfjorden måtte det greia seg

med ei lita ferje, der bilane kunne køyrast på eller av ferja frå sida.

Det kallar nå me ei skjøtta då!

 

Og så klaskar bymakta neven i bordet:

”Det er all mulig grunn for Stavanger

til her å gripe aktivt inn,

for å gjøre sjøforbindelsen nordover så effektiv som mulig

og til å sikre seg at Ryfylkeveien med sine fangarmer,

fører trafikken til Stavanger

og ikke bort fra eller forbi byen.”

 

Dette blei sagt for 80 år sidan,

men somme ting går aldri ut på dato,

som akkurat dette:

Byviljen og bymakta vil alltid vera sterk!

Dette var ein bukk det ikkje nytta å hoppa over!

Dette var ein bukk ein fint måtte hoppa i lag med.

Akkurat nå, når Stavanger kjem med på laget,

aukar løyvingane til vegen og dermed framdrifta.

 

Og den som er stor, kan stilla store krav.

Og det gjorde Stavanger den gongen:

”Nødsmidlene” frå staten skal arbeidsledige

frå Stavanger ha førsteretten til!

 

Og så sende dei andre individ avstad i same slengen.

Folk dei gjerne ville ha bort frå gatene i byen.

Det blei fart i arbeidet på vegen på den måten, kan du tru!

Stavanger var ikkje interessert i god framdrift på Ryfylkevegen.

 

Det toppa seg ei laurdagsnatt,

då taket på brakka i Kilavågen blei sprengt til himmels.

Desse ”skytebasane” var til både plage

og fare for stødige og seriøse vegarbeidarar.

 

Og la oss følgja dei til den staden,

kor kanskje den vakraste perlemoren blei skapt:

 

La oss gå etter lyden av dei taktfaste slaga av hammar og feisel.

Me kan velja den vesle tunellen som ennå står der,

mellom Hålandsosen og Erfjordbrua.

Dei hamrar så steinsplintane sprett.

Og ein brakabusk ligg over holet, for å dempa vasspruten.

Vatn må til for å skylja ut slagget.

Slag for slag på gråberget, dag etter dag i veker og år.

 

Og når boren blir sløv må smeden til.

Det gløder i essa og hammarslaga kvesser stålet

Inst i det mørke rommet ser han når tida er inne,

og stålet må kjølast i vatn.

Ikkje for tidleg, då blir det sprøtt

Ikkje for seint, då blir det mjukt.

Kan du ikkje den kunsten

har du ingen ting på eit veganlegg å gjera.

 

Og dei som borer ”Engelskmann” skal heller ikkje vera skvetne.

Øvst oppunder tunnell-taket,

med boren på skrå oppover over hovudet på seg, står dei.

 

Og så treffa med hammaren, stødig og fast,

i denne kinkige vinkelen,

som kan gi oss nakkesmerter berre ved tanken.

Og alt du peisar laust, det rasar ned i augo og syn.

Ufatteleg kva menneske kan tola,

for ei perle si skuld.

 

Ferjer og ferjestøer måtte på plass,

og i verste fall bruer over fjordar…

Kalkyler og berekningar for den nye tida

Men med den gamle tida sine økonomiske rammer.

 

Rådløysa og vegløysa

må ha kjempa om plassen mang ein gong.

Eller gjekk dei hand i hand?

 

To fjordar var det uråd å smøya seg framom:

Høgsfjorden og Jøsenfjorden.

Her måtte det ferjer til.

Men det var lang veg fram til ferja kunna lenda i ei stø.

Skulle dei velja kortaste veg over fjorden

Eller den kortaste vegen til ferjestøa,

og frå ferjestøa vidare ?

Det badla seg til som den gordiske knuten mang ein gong.

Og berre ei fast og godt ankra avgjerd kunne løysa problemet.

Var avgjerda vaklande, blussa striden opp att.

 

Klart det var smerter!

Når eit valg blei tatt,

og eit JA blei lagt på vektskåla,

skulle det vega opp imot alle dei NEI,

som måtte tolast, og berast og levast med andre stader.

 

Mang ein ordførar måtte reisa heim

med sitt livs tyngste bør: Dei valde ikkje vår veg!

At du kunne finna deg i det, sa folk.

Me trudde du var sterkare enn som så.

Ja vel.

Den fekk trening i å bera byrder

som ei perla ville skapa.

 

Høyr, dei skyt på vegen, sa folk.

Denne salutten for framtida,

lydde i 20 år før målet var i sikte.

 

Så begynte ryktet å spreia seg:

Dei har visst bestilt ferjer, har eg høyrt.

Veit de kor mange bilar dei skal ta?

12 på Høgsfjordferja, ja, 14 små, og 20 på Jøsenfjorden.

Dei må vera galne!!

Kor tenkjer dei desse bilane skal koma ifrå?

 

På Forsand-kaien stig ordførar Rossavik

opp på ein eplekasse og talar til folk,

når ferjevidunderet er på plass i den nye støa.

Nei, han naudber folk:

Nå må de bruka denne ferja, elles går rutelaget konkurs.

 

Aldri har prognosar slått så feil som her.

Og ordet ”ferjekø” glei inn i vokabularet i Ryfylke på ei helg.

Klokka halv to om natta kom dei siste bilane

over Høgsfjorden ein søndag i juni 1962.

Ei uforgløymeleg natt for alle involverte.

Fleire skulle det bli.

Og desse pioner-turistane i bil, fekk seg mang ei overrasking:

Smale, grusvegar snirkla seg framom kjøkkendører

og bakom vedaskutar, før dei smøygde seg rundt neste nabbe.

 

Og spør du koss den nye tida kom til Ryfylke

Så er svaret: Ho kom med ferja!

 

Så har femti år gått sidan opninga av Ryfylkevegen 2. sept. 1965.

Mon det blei eit tidsskifte?

Eg vil sitera ein av dei gamle hovdingane,

kloke Karl Helgeland frå Erfjord,

og første ordførar i nye Suldal kommune i 1965.

Han fekk spørsmålet ein del år etter,

om Ryfylkevegen hadde svart til forventningane.

Det er ikkje lett å svara på, sa han,

for me veit ikkje koss det hadde gått utan vegen.

 

Nei, det meste gjekk som før i vande spor.

Kamp om kronene og kor dei skulle brukast.

Med utviding og vøling og flikking her og der.

Der det var aller mest nødvendig, sjølvsagt.

Og det sa seg sjølv, når ein lastebil med kapell,

kjører seg fast i ein tunnell og ikkje er til å rikka.

 

Då lyser det raude lampar, og illsinte beskjedar

gir gjenlyd langt inni makta sine korridorar.

Det måtte bli verre før det kunne bli betre.

Kjærkomne omleggjingar og nye trasear

slyngde seg etterkvart fram i eventyrleg breidde.

 

Og bruplanar har blitt til bruer.

Akkurat nå heng ei bru i lause lufta og ropar etter feste.

På presis same staden over Sandsfjorden,

kor ho var teikna inn i planane for Ryfylkevegen sist på 30-talet.

 

Bruer over avgrunnar.

Bruer for den gamle kongstanken:

Ein samanbindingsveg på tvers av alt som kan skilja oss.

Ei perle for heile Ryfylke!

 

Men me opnar ikkje muslingen etter dei 50 første åra.

For me veit at ei perle ikkje blir skapt i ein fart.

Ei perle kan berre bli vakrare!

 

Og det har vel historia lært oss: Å halda ut!

Halda ut for dei som har gått føre oss,

og halda ut for dei som kjem etter!

 

Gratulera med dagen til ein veg

og til alle som har bore vegen fram hit til dags dato!

 

Takk for følgjet på vegen!

 

Underkategorier

  • Lagsmøte om Kolabyda 15-1-2020

    Mote 15012020b

    Tora-Liv Thorsen fortalte for ivrige lyttere..

     

     Levende historie fra Kolabygda

     

    Et fullstappet kjellerlokale i Folkets hus på Jørpeland ble onsdag kveld 15. januar presentert for levende historie fra Kolabygda, det nyeste tilskuddet til Strand kommune. Engasjert og kunnskapsrik forteller var Tora-Liv Thorsen, med god assistanse fra Eli Helena Stein. Det var en historie om et liv i små kår, på små gårdsbruk med noen få kyr, noen sauer og høns, der det for det meste var nødvendig å kombinere med fiske for å skaffe seg nok til å leve av. Den som eide skog, var også bedre stilt. Bygda har jo navnet sitt fra brenning av trekull, som ikke minst ga tjære til å tjærebre båtene. Tre sagbruk har det også vært i Kolabygda. Det var også en historie om godt naboskap og samhold, og en sjelden gang om store lykketreff, som det eventyrlige brislingkastet i Skeivik for 60 år siden, da 75 tonn brisling plutselig skaffet et notlag mer penger enn de hadde sett før. Vi ser fram til å høre mer fra Kolabygda i Strand Historielag.

     

     

Joomla templates by a4joomla