Kontroll på telefonproppene
"Telefonkammerset" var mor og bestemor sitt aller helligste rom. Kammerset lå inn av kjøkkenet og dette var arbeidsplass fra kl. 0800 - 1700 + ellers når som helst på døgnet om folket i bygda ville. De skiftet med å passe telefonen, alt etter hvem som hadde best tid.
Det spesielle med dette rommet var at det stod en stor, svær skaprygg full av huller med tall på langs den ene veggen . Foran denne veggen var det et bord fylt med "telefonproppar" som stod i hvert sitt hull på bordet, og disse hadde lange snorer i halen. Proppane kunne trekkes opp fra hullene sine i bordet og settes i hullene på veggen. I tillegg til telefonrøret vi snakket og hørte i, var det en sveiv å sveive på, en ringeklokke som det kom sterk lyd fra og ellers litt av hvert som jeg ikke lenger kan huske.
I mangel på noe annet å ta meg til satt jeg ofte og så på hva bestemor eller mor gjorde i "telefonkammerset" - og etterhvert forstod jeg såpass mye at jeg kunne betjene sentralen helt alene.
Systemet virket slik at dersom f.eks. Bjørn Bjørkeland ønsket å ringe til Annanias Sandvik fra sin egen telefon, så måtte Bjørn ringe til oss og si hvem han ville snakke med. Da kunne vi koble sammen de to abonnentene ved å ta Bjørn sin telefonpropp og sette i det hullet på veggen som hadde Annanias sitt nummer, så snart noen svarte når vi sveivet signalet hos Annanias. Ville Bjørn snakke med folk i en nabobygd som tilhørte en annen sentral, måtte vi først ringe opp nærmeste sentral for mottakeren. Betjeningen der fikk da jobben med å viderekoble til "sin abonnent". Alle telefonsamtaler utenfor distriktet måtte gå via Stavanger.
Det var bare 8-10 abonnenter som tilhørte "vår" sentral, så det var ganske enkelt å få kontroll på proppene, og jeg ble derfor ofte den som fikk betjene sentralen når mor eller bestemor hadde det travelt med annet arbeide.
Det var EN fast regel som jeg ble sterkt instruert om å overholde før de slapp meg til alene, og det var å IKKE lytte til andre folks samtaler. Denne type telefonsystem ga nemlig betjeningen mulighet til å høre på samtalene de selv hadde formidlet, -noe som vi absolutt ikke skulle gjøre på "vår" sentral. Skrekken var sentralen nede på selve Fister. Der var det Inger Thomsen som bestyrte sentralen, og hun ble av og til så ivrig når hun lyttet til samtalene at hun brøt inn for å korrigere om hun hørte noe som ikke stemte med hennes viten og virkelighet. Dette var noe alle visste og absolutt ikke likte.
En gang etter at jeg var fylt 8 år var bestemor på besøk hos moster Marta og onkel Leif på Lekvam. Mor hadde et viktig ærend til byen og jeg ble gjort ansvarlig for sentralen en hel dag alene. Nettopp den dagen ringte telefonbestyrer Berge på hovedsentralen i Stavanger til oss for å gi en eller annen informasjon. Da han hørte min noe barnslige stemme, ba han om å få snakke med mor. Jeg kunne da fortelle hvor hun var, og at jeg var på jobb i hennes sted. Etter at han hadde spurt meg hvor gammel jeg var, ba han meg si til mor at neste gang hun skulle reise til byen måtte hun ta meg med og komme opp til Telegrafbygget i Kannik og vise meg fram for ham.
Det ble aldri noe av det besøket.