Gjest Bårdsen er mest kjent som en slags Robin Hood som stjal fra de rike og gav til de fattige.
|
|
Virkeligheten var nok en annen, men hans liv ble romantisert både i hans egne bøker og senere beretninger og filmer. Sant er i hvert fall at Gjest Bårdsen er en av våre mest kjente skikkelser fra begynnelsen av atten- hundretallet. Gjest hadde en omstreifende karriere, og var også på ferde på våre kanter. |
|
Følgende er utdrag fra sidene til Foreningen Norges døvblinde om Gjest Bårdsen, av Bjørn Davidsen og Yngve Nedrebø:
1816, 02.XX.: GB oppholdt seg i Sand i Ryfylke, og kalte seg "Anders". Han sa han var handelsmann fra Skånevik. GB var i perioder syk, og var først to dager hos Asgaut Toresen Kyllevik, så to netter hos Ole Olsen Høyland, og da var GB syk, og til slutt rundt 8 dager hos Ole Johnsen Krokevold. Han handlet på alle tre stedene, og var i tillegg et par ganger i huset hos John Iversen Fiskaaen med handelsvarer.
1816, 02.XX.: Om lag en måned etter tyveriet (månedsskiftet februar/mars) kom gjestgiver Hoff til Sand og hentet tilbake tyvegodset.
Syk Handels-kar fra Skånevik
Imens hadde Gjest seilt gjennom Lukksundet, krysset ut Bømlafjorden og karret seg gjennom Karmsundet retning Stavanger. Inne på Strand i Ryfylke gjorde han endelig landgang. Nå mente han nok han var så langt unna Hoff at han kunne gi seg til for en tid som handels-karen "Anders fra Skånevik". Dessuten var han fortsatt syk.
Og syk tok han seg da også tid til å være hos bøndene i Strand. De første dagene lå han til sengs. Men det varte ikke lenge før han dro rundt på gardene og falbød det han hadde stjålet i Strandvik.
"Men han var dyr på det," het det i et seinere avhør av bøndene der på stedet. Og det hadde han da også grunn til å være. For det var prima vare han bød fram. Det absolutt dyreste han hadde i sekken, var en prektig sølvkanne med løveføtter. Denne prøvde han å prakke på husverten sin, den aldrende bonden Asgaut Thorssen Kjølevik.
Asgaut hadde nok lyst på kannen, men hadde ikke penger nok. Vi vet ikke om han dro til presten for å låne penger. Men på en eller annen måte må han ha fått nyss om at den var stjålet. For selv Gjest lar i sine erindringer Asgaut si at presten hadde lest om tjuveriet i avisen.
Etter dette fikk Gjest det travelt med å komme seg videre. Og kannen - jo, den lot han like godt stå igjen hos Asgaut, selv om han ikke hadde betalt for den. Han hadde nok funnet ut at det var for risikabelt å dra videre med en slik dyr gjenstand i skreppa.
Oppklaringen
Etterlysningen som Hoff hadde satt inn i avisen, viste seg å være effektiv. Ut på sein-vinteren kom nemlig en kar innom gjestgiveriet. Han hadde vært sørpå. Og der hadde han hørt et rykte om at tjuvgodset fra Strandvik var solgt til bønder i Strand.
Hoff hoppet av glede og sendte straks av gårde de sprekeste karene sine. Noen dager seinere fulgte han sjøl, og sikkert også svogeren Henanger, etter.
På Strand kunne de oppklare hele saken - og ta tilbake det aller meste av tjuvgodset, blant annet sølv-kannen. For Strand-bøndene ble det en dyr affære. Alt de hadde betalt denne handels-karen "Anders fra Skånevik" var tapt. Den lykkeligste av dem der og da, var nok gamle Asgaut som ikke hadde klart å skaffe nok penger til å kjøpe sølv-kannen. Han slapp med skrekken.
Men handels-karen Anders, - han var forlengst reist. Nok en gang var Gjest Bårdsen over alle hauger og klar for nye "eventyr".
Gjestgiver Hans Hoff, derimot, var neppe særlig begeistret for at noen hadde "luftet" sølvet hans. Men siden han hadde fått igjen det aller meste, holdt han kjeft overfor øvrigheten inntil videre. Tjuveriet ble av forståelige grunner ikke anmeldt. Hadde det blitt det, ville jo futen også fått snusen i hva han eide. Først fem år seinere ble innbruddet kjent for "de høye herrer". Da måtte blant andre Hoff vitne om saken. Men så lenge etterpå hadde han vansker med å tidfeste når innbruddet skjedde. Han sa da at det skjedde i slutten av januar 1817, altså vel ett år seinere enn da Gjest var "på besøk".
Ny identitet
Fra Strand i Ryfylke dro Gjest trolig over til Stavanger. På sin veg fikk han på en eller annen måte tak i et dokument hvor det sto: "Nils Andreas Rasmussen, 23 år, fra Sand i Ryfylke, sønn av Rasmus Nilsen og Andrea Pedersdatter, døpt i Sands kirke av presten Knudsen og konfirmert samme sted i 1808".
Denne personen var virkelig nok. Og dokumentet var et funn for Gjest og gav ham en ny og "virkelig" indentitet. Det var ikke lenger nødvendig å diktet opp et navn, bare skifte litt om på dialekten. Og akkurat det må Gjest ha vært en mester til.
Med dette dokumentet i veste-lommen kunne han nå legge Aust-Agder for sine føtter. Kursen ble satt mot Setesdalen. Og derfra dro han videre til Arendal.
Les mer om Gjest Bårdsen.