Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Strand Herredstelefon

Av Ola Barkve

Telefon i Strand  

 

I året 1880 vart Norges første telefonsentral åpnet i Christiania, Stavanger fekk telefonsentral året etter, i oktober 1881. Her i Strand fremmet lokale personer i 1897 overfor herredsstyre tanker om å  bygget ut en telefonlinje mellom Stavanger og inn til Ryfylke uten at det vart gjort noe mer med disse forslagene. Dette dels fordi Telegrafdirektøren og Stavanger Amt arbeidet med utbyggingsplaner for hele Ryfylke. Og som det står i Stavanger Amts Forhandlinger for 1898: Telefonens Nytte og Nødvendighed for Fremhjælp og Trivsel af nærsagt al Bedrift er nu almindelig erkjend, og videreRyfylkedistrikternes fremadskridende Udvikling, Samfærdsel og voxende Industri kræver med Styrke, at Telefon snarest muligt maa blive anlagt.

 

I utbyggingsforslaget som ble vedtatt i Amtet, skulle linjen bygges ut fra Sandnes over Høle, Strand, Hjelmeland, Jelsa, Nedstrand og over Øyene til Stavanger. Senere skulle det bygges linje opp fra Hålandsosen til Suldal og Røldal for så å  bli knyttet til forbindelseslinjen Telemark – Odda. 

Amtet la i samarbeid med Telegrafverket fram sine planer om telefonutbygging i en høringsrunde i 1897. Telegrafverkets praksis på denne tiden var at de sto for utbygging av linjen og sette opp en Rikstelefon og gav nødvendig opplæring knyttet til bruk. Driften av telefonstasjonene, slik som lokaler, oppvarming og betjening ble sett bort til andre, og for slike stasjoner som vi fikk i Strand betalte Telegrafverket et årlig tilskudd på ca. kr. 10,- ved århundreskiftet 1899 til 1900. Strand Herredsstyre ville venta med å svara på høringsrunden til de hadde fått undersøkt om der var noen private som ville yta penger til utbygginga, og dermed kom ikke Herredsstyre med noe svar tilbake til amtet innen høringstiden var utløpt. Tou Brug og Jørpelands Brug lova seinare å yta noe, uten å det vart konkretisert noe mer.

 

 

Utvikling av Heredstelefon

Med bagrunn i den runden Amtmannen hadde i 1897 bygget Telegrafverket 3 telefonstasjoner med budtjeneste i Strand, henholdsvis på Jørpeland, Tau og Fiskå sommeren 1900. Disse tilhørte den riksdekkende Telefonen. Utbygging og drift blei gjort med lokal støtte, Kristen O. Grødem sto for driften på Fiskå, AS Tou som hadde lovet å støtte telefonsaken, sto for driften på Tau fram til 1905 då Endre Tysdal overtok. På Jørpeland hadde Sina Danielsen telefonen.

Utpå året 1910 fikk ordføreren ny henvendelse fra amtmannen, med spørsmål om hvor en mest ønsket å få bygget ut telefonlinjer i herredet. Herredsstyret la da fram ønske om telefonlinjer til Idse, Kjølevik og Bjørheimsbygd, men fram til 1913 var der liten utvikling i telefonsaken. I 1913 fekk herredsstyre søknad fra Nag om rikstelefonstasjon på Solbakk, søknaden vart behandlet flere ganger, til sist vart saken utsatt.

 

Samme år, 1913 søkte innbyggerne på Kvalvåg, Idse og Idsal om telefonlinje fra Nordland i Forsand. Herredet bevilget penger til linja og tri apparater på de vilkår at det vart fri stasjon, og at det skulle betalast inn til herredet 10 øre for hver samtale, samme vilkår fikk telefonlinja til Solbakk.
Herredet bygde så i 1917 linje mellom Jørpeland og Idse, samme året søkte folket i Bjørheimsbygd om linje, men herredsstyre utsette saken da der var flere andre store saker i arbeid, men i året etter fekk en inn nytt overslag på kostnadene og linja vart bygget. I 1919 blei det bygget telefonlinje til Heia.

 

Linjene vart utbygd med private og herredsmidler og administrert av herredsstyre, dette var imidlertid i strid med den konsesjonene som vart gitt til Telegrafverket i 1898, der Telegrafverket fikk enerett på all elektronisk signaler her i landet. Telegrafverket hadde ikke nok kapasitet/ økonomi til den utbyggingen som var ønskelig, og det vart sett mellom fingrene på videre utbygging av telefonnettet i privat og offentlig regi, samtidig skulle Telegrafverket godkjenne/ gi konsesjon på de linjene som ble bygget ut. Dette samarbeidet gikk stort sett greit, men i Strand fikk vi den litt merkelige situasjoner i 1918 da Telegrafverket ønsket å overta linja som gjekk fra Tau til Bjørheimsbygd, dette sa herredsstyre som utbygger og eigar av linja imidlertid nei til.  Herredsstyre fekk så føle riset bak speilet på denne beslutningen året etter, da de ønsket å knytte et lite sentralbord på linja i Bjørheimsbygd. For her forlangte Telegrafverket at hvis denne linjene skulle knyttes til rikstelefonen, så måtte planen godkjennes av Telegrafstyre, som imidlertid sa nei, med den begrunnelsen at herredet ikke hadde noen konsesjon for drift av et eget telefonselskap (en slik utbygging ville gi egne abonnenter). 

Løsningen på tvisten ble at herredet sette ned ei nemnd som skulle utarbeida et forslag til heradstelefon, søknad om dette vart sendt desember 1919, i forslaget var det søkt om sentraler på Fiskå, Tau og Jørpeland, samt bistasjoner i Kjølevik og Bjørheimsbygd , som skulle knyttast til stasjonen på Tau. Og en bistasjon på Idse som skulle knyttast opp til stasjonen på Jørpeland. Denne søknaden vart avslått.

 

Ny nemnd vart nedsatt, og nye og mer detaljerte planer vart utarbeidet, her vart det søkte om 9 bistasjoner, med hovedstasjon på Tau og Jørpeland som skulle være knyttet til rikstelefonlinjen. Søknaden vart sendt oktober 1920, og denne søknaden vart godkjent. Med denne godkjennelsen fekk med Strand herrestelefonselskap, der herredsstyre sto som eier og for driften av selskapet. Men etter en kort tids drift fant en ut at planene var for ambisiøse, en hadde planlagt for mange bistasjoner, antall telefonsamtaler pr sentral var minimal, samtidig som en person måtte sitte vakt på sentralen i tilfelle noen skulle ringe, situasjonen ble uholdbar og den første stasjonsholderen sa opp allerede året etter, i august 1921. En gikk dermed tilbake til drift på de gamle stasjonene, Fiskå, Tau og Jørpeland, og bygget heller ut flere telefonlinjer fra disse stasjonen. Ikke alle var like fornøyd med denne avgjørelsen, på Solbakk hadde de hatt en Rikstelefon siden 1913, denne vart nå nedlagt.

 

Fram til nå har herredsstyre bygget ut linjer etter ønsker og behov, men utstyret trenger vedlikehold og fornying, utviding på sentralbordene for å holde trafikken ettersom utbyggingen skjedde. Nye telefonlinjer skulle strekkes, gamle måtte strekkes på nytt, utskiftning av rotne og/ eller brukne stolper. Tilbud, anbud og abonethendvendelser, etterhvert blir det så mye arbeid at et behov for større kontroll på henvendelser og søknader melte seg. Herredsstyre oppretter derfor et eget styre for herredstelefonen, som skulle ta hånd om driften og vedlikehold av herredstelefonen. Det første styre for Strand herresdtelefon ble valgt i 1931, med Rasmus Fjelde som formann fram til 1933, da overtok Kristian Oftedal formannsvervet og han hadde det fram til 1936. Peter Barkve hadde formannsvervet fra 1937 og fram til 1944 da herradstelefonen ble solgt til Telegrafverket.

 

 

Innkrevingen av årsavgiften og tellerskrittet ble foretatt fra stasjonene, og pengene gjekk inn til kommunekassen, der telefonselskapet hadde egne kontoer i Herredsregnskapet, det ble med andre ord ikke ført eget regnskap for telefonselskapet. I 1934 sendte telefonstyre brev til Herredsstyre, der styre påpekte sitt ønske om at herredskasseraren overtok innkreving og føring av abonetregnakspet, med den  begrunnelse at så lenge innkrevingen ble foretatt fra stasjonene ville det bli forskjell i innkrevingsrutinene. Telefonstyret ønsket større likhet i behandling av abonnentene, som foreksemper en felles dato for utsendelse av kravene. Et annet muligens skult moment for å få innkrevningsarbeidet over på Herredskaseraren kunne være at det kunne være brysomt å kreve inn pengene, og at abonnentene ville være mer påpasselige med betalingsdateon hvis kravet kom fra herreskasseraren.

Det å styra et selskap medfører en del korrospodanse, der forskjellige ord og uttrykk brukt i brev eller i brevs form, og da er det greit å vite hva som menes, her er et morsomt svar på en henvendelse telefonselskapet hadde til Norsk Impregneringskompani AS i 1938 som oppklarer en misforståelse mellom selskapene. Vi har mottatt Deres brev av 14 ds. Hvor De meddeler at De ikke kan finne å ha mottatt regninga av 8/12-37, men derimot faktura over samme parti. Faktura er det samme som regning og når De anviser den av oss innsendte faktura til utbetaling gjennom Herredskassereren så er dette i orden. Når vi mottat beløpet skal vi sende kvittering herfor omgående. Det er greit å få klarhet i hva en har mottatt !!.

 

Herredsstyre sette opp fyresegner (retningslinjer) for styret i telfonselskapet,

Fyresegner
For Strand kommunale telefonstyre.

§. 1

Styre skal vara på 3 mann med personlege varamann valde av herredsstyret for 3 år om gangen.
Herredsstyre vel formann og varaformann.

§. 2.

Styret leider telefonforretningi i samhøve med desse fyresegner og herredsstyret sine vedtak:

  1. 1.Ved å sjå etter at centralstasjonene vert styrte i samhøve med herredsstyret sit vedtak for desse og sjå etter at avgift vert krevd inn i rett tid og send heradskasseraren minst en gong i kvart halvår.
  2. 2.Ved å syta for at centralvord og linjenett vart halde i så forsvarleg stand som dei av heradstyret løyvde midler tillet.
  3. 3.Ved å planleggje nye abonnentlinjer, tinga um stolpegrunn for desse og setja upp kontrakt med grunneigarane og stå for byggjingi når heradstyret har godkjendt plan og vilkor og gjeve turvande løyving.
  4. 4.Ved å sjå etter at alt vedlikehalds- og nybyggjingsarbeid vert fagleg utførd. Abonentaparatene må godkjennast av styret fyrr dei vert innsette.
  5. 5.Ved elles å arbeide for at telefonen vert so god tenleg som mogleg.

§. 3.

Styre held møte so ofte som formannen finn det turvande eller eit styremedlem krev det og er vedtaksført når to medlemer møter.
Kvart år i mars månad skal styre gjeva heradstyret melding um sit arbeid og telefonforretningi si stoda og gjev samstudes framlegg um budgett og komande år. Det sender og dei meldingar til Telegrafsellet som vert kravd.
Styre skal føre møtebok.

 

 

 

Fyresegnene er ikke datert, men er antagelig en revidert utgave fra  1935 eller 1936 siden styre skal være på  3 medlemmer, og det er  i 1936 protokollført at styre nå bare er på 3 medlemmer.

Det var herredsstyre som tok beslutninger i større saker, og fungerte som en klageinstans når noen var misfornøyd med behandlingen fra telefonstyre. Tonen mellom herredsstyre og telefonselskapet ser ut til å være god, på henvendelser til herredsstyre svarer ordføreren ofte tilbake at dette ordner telefonselkapet slik det anser som best egnet, eller ser som den beste løsningen, osv.

Det kunne være flere utfordringer for styre, slik som transport, linjemennene hadde arbeid rundt om i hele kommunen. Hjarand Kleven (som var linjearbeider) søkte om fri sykkel til bruk i telefonarbeidet, styrter støtta søknaden, og sendte den videre til herredsstyre.  Styre påpekte at sykkelen eventuelt en motorsykkel skulle væra i telefonen si eiga, om noen sykkel ble innkjøpt, går ikke fram av protokollen. Men senere søkte Audun Høyland, Øystein Meltveit, Hjarand Kleven og Peter Barkve (alle tilsluttet telefonselskapet) om tilråding til å få køyra bil og eventuelt motorsykkel, og å få løyve til å kjøpa bensin. Styre tilrådde også denne søknaden på det beste, før den ble videresendt til herredsstyre, som avgjorde i slike saker.

 

Ut fra skriv har vi hovedtallene fra regnskapet for årene 1931 til 1942, der driften av selskapet gav følgende resultat:

 

 

Personal

Vedlike-hold

Anlegg

Sum Utgift

Abonnement

Under-skudd

1931

2000,00

2156,89

4470,70

8627,59

4200,00

4427,59

1932

2000,00

911,74

3721,00

6632,74

4260,00

2372,74

1933

2275,00

950,35

2975,00

6200,35

3790,00

2410,35

1934

2250,00

312,66

9312,66

20875,32

4088,25

16787,07

1935

2150,00

10902,00

9233,55

22285,55

2181,00

20104,55

1936

2950,00

0,00

10902,00

13852,00

4495,00

9357,00

1937

1950,00

0,00

7118,00

9068,00

3560,00

5508,00

1938

3100,00

7343,72

7729,25

18172,97

6178,85

11994,12

1939

2650,00

5893,63

7393,30

15936,93

4211,70

11725,23

1940

2750,00

3133,43

4200,78

10084,21

6075,00

4009,21

1941

2950,00

3166,01

0,00

6116,01

6115,00

1,01

1942

3025,00

3172,37

0,00

6198,12

6603,25

-405,13

 

Herredskasseraren som førte regnskapet, klaget i flere anledninger til selskapet på manglende anvisning på regningene, der fordelingen mellom vedlikehold og/ eller anleggsutgifter ikke er blitt spesifisert fra selskapet. Oversikten ovenfor kan med andre ord inneholde en feil fordeling på disse postene.

Underskuddet for telefonselskapet ble dekket opp av kommunekassen. 1940 var det første året at det er protokollført budsjett for driften av selskapet.

 

Stasjonene med budtjeneste

De stasjonene som ble opprettet i starten var Rikstelefonstasjoner. Disse ble som før nevnt opprettet av Telegrafverket, som installerte en vanlig telefon hos stasjonsholderen. Da Fiskå, Jørpeland og Tau rikstelefonstasjoner ble åpnet i desember 1900 var de klassifisert som stasjoner av 4 klasse, med åpningstid mellom kl.09.00 og kl.13.00 og mellom kl.16.00 og kl.18.30 på ukedager og mellom kl.08.00 og kl.10.00 på søn- og helligdager. De første årene ble telefonen først og fremst brukt til formidling av telegram, skriftlige meldinger til en bedrift eller privatperson, som ble opplest på telefonen fra en annen stasjon og skrevet ned og sendt ut med bud fra adressestasjonen. Og omvendt - den som skulle sende et telegram avleverte en skriftlig melding på rikstelefonstasjonen som videresendte den til neste stasjon, som kunne være telegrafstasjonen i Stavanger hvis det ikke var lokaltelegram.

 

I de første årene var det naturligvis bedrifter som oftest benyttet telefonen, som erstatning for en del brevveksling, som naturlig nok ville tatt lengre tid til mottakeren. Men etterhvert som telefontjenesten ble mer utbygget og private og næringsliv ble mer vant med bruk av telefonen kom også ønske om å få  lagt linje fra stasjonen og inn i eksempelvis bedriftslokalene for å utnytte telefontjenesten enda mer. Før det kunne skje måtte Rikstelefonen bygges ut med ett sentralbord, slik at en kunne etablere direkte forbindelse mellom Rikstelefonen og en mottaker utenfor stasjonen. Når stasjonen  ble oppringt med forespørsel om å bli satt over til en bedrift eller en person som hadde egen telefonlinje, koblet stasjonen oppringingeren videre til mottakaren slik at samtalen kunne gjennomføres. Den det ble ringt til skulle gi melding tilbake til sentralen når samtalen var over slik, at forbindelsen kunne brytes. Men stasjonen hadde også mulighet til å lytte til samtalen, og i enkelte tilfeller da signalene var svært dårlige kunne sentralen på oppfordring gå inn å gjenta det som vart sagt, slik at informasjon kunne utveksles mellom partene. Som oftest måtte stasjonen inn å lyttet litt etter en stund, for å høre om samtalen var over, da ikke alle ga beskjed tilbake til sentralen at forbindelsen kunne brytes. De som arbeidet på sentralbordene hadde taushetsplikt, for det de ”måtte” høre igjennom sitt arbeid på sentralen.

Sentralene var manuelle, forbindelse mellom linjene ble etablert av de som arbeidet der, og åpning/ arbeidstiden på sentralen var ikke blitt endret siden staren. Derfor kom telefonstyre med en oppfordring til herredsstyre i 1932 om at sentralen på Jørpeland kunne flyttes til kommunehuset og samtidig å utvide tjenestetiden til full dagtid. Men lite skjedde før i 1936, da ble tjenestetiden forlenget til 10 timer på hverdagene, fra kl.08.00 til kl.13.30 og fra kl.15.30 til kl.20.00. Søndag og helligdager ble forlenget til 3 timer, fra kl.08.00 til kl.1.000 og kl.17.00 til kl.18.00. Utenom ble det satt opp vaktordning.

 

 

Fram til 1940 har vi i Strand hatt, eller herredsstyre har søkt om stasjoner følgende plasser:

Fiskå:  Opprettet i 1900, og Kristen O. Grødem hadde  stasjonen fram til 1916, då overtok Kr. H. Grødem stasjonshaldet.

Foreslått som bistasjon i 1920 av ei nemnd oppnevnt av herredsstyre.
I 1936 hadde stasjonen 1 manuelt sentralbord, fabrikant E.B. som var kjøpt gammelt. Der var mulighet til å koble til 25 linjer.

Alsvik: Foreslått som bistasjon i 1920 av herredsstyret.

Kjølevik: Foreslått som bistasjon i 1920 av ei nemnd oppnevnt av herredsstyre.

Voster: Foreslått som bistasjon i 1920 av ei nemnd oppnevnt av herredsstyre.

Bjørheimsbygd: Linje til Bjørheimsbygd vart bygget i 1918, hvor herredsstyre ønsket å tilknytte et sentralbord som fekk følger for det videre arbeidet for telefonsaken. Foreslått som bistasjon i 1920, av ei nemnd oppnevnt av herredsstyre, Kornelius Moen påtok seg stasjonen haldet, men han sa opp stasjonen i august 1921.

 

Tau:  Stasjonen på Tau var med i planene  fra starten av,  og der Tou brug var en naturlig plass å ha stasjonen i og med at Disponenten hadde lova å hjelpa til for telefonsaken. Men AS Tou hadde stasjonshaldet bare i noen år, for fra 1906 og fram til 1910 hadde Endre Tysdal stasjonshaldet, da overtok E. Øidvin stasjonen. Telefonselskapet kjøpte sentralen av telegrafverket i 1925 for kr. 800,-

I 1930 ble her kjøpt inn ny manuell sentral merke E.B. med mulighet til å koble til 50 linjer.

Nes: I 1919 vart det bygget linje opp til heia der det ble tilknyttet en rikstelefon, foreslått som bistasjon i 1920, Ola Melberg hadde stasjonen og sa den opp i 1925, men da ingen andre ville ha stasjonen, fekk Melberg høgere lønn for å fortsette. Nedlagt før 1930.

Strand: Foreslått som bistasjon i 1920 av herredsstyre.

Barkved: Foreslått som bistasjon i 1920 av herredsstyre.

Solbakk Linje bygget ut etter vedtak i 1913 med et risktelefonapparat på Solbakk og på Nag, stasjonen på solbakk ble nedlagt før 1925.

 

Jørpeland: Jørpeland fikk også stasjon i 1900, denne vart dreven av Sina Danielsen, senere gift Pedersen. Det kommunale telefonselskapet fekk kjøpa sentralbordet av Telegrafverket i 1925 for kr. 1600,- og denne sto antagelig her i telefonselskapet si tid, en manuell sentral fra 1912 av merke E.B.

Sentralen hadde mulighet til å koble til 45 linjer. Stålverket hadde et eget sentralbord der private linjer var tilkoblet.

Idse: Det vart bygget ut linje fra Nordland i Forsand til Kvalvåg, Idsal og Idse i 1913 med tilhørende rikstelefonappareter i disse bygdene, i 1917 vart det bygget linje mellom Idse og Jørpeland. Det vart foreslått å ha bistasjon på Idse i 1920. I 1934 ble det undersøkt om hvilke muligheter det var til å knytte abonnenter på Idse til sentralbordet på Jørpeland. Etter et løst tilbud med 10 abonnenter som kom på 3000 kr. ble denne løsningen nedstemt med 1 stemme i telefonstyre. Året etter, i 1935 søkte innbyggerne på Idse om telefon og eventuelt et sentralbord.  Strand Herredsstyre vedtok 30 mai 1936 bygging av direkte telefonlinje Tau – Jørpeland – Idse med sentral på Idse, linjen ble utbygget i 1937.
Stavanger Staal: Privat selskap med intern sentral, men noen av de ansatte fikk knytte sin husstand opp mot ”stålverket” sitt sentralbord, i 1939 44 stykk.

 

Utbyggingsprogrammet som ble foreslått i 1920, ble som en har sett ovenfor ikke gjennomført. Disse små stasjonene  krevde vakthold, men med liten trafikk ble ikke vaktholdet like godt gjennomført, og det var tilfeller der personer prøvde å ringe, men kom ikke fram. Noen av disse stasjonene hadde rikstelefon, og skulle i ifølge planene utbygges med sentralbord, nå ble det heller en nedbygging/ avvikling av rikstelefonene, når disse rikstelefonene ble demontert går ikke fram av papirene til Strand herredstelefon.

 

I 1937 pålegger innbyggerne på Heng formannen for telefonselskapet å undersøke hva en Radiotelefon på Heng og eventuelt på Hidle ville koste, om dette ble gjort går ikke fram av skriv eller protokoll som vi har i dag.
Budtjenesten vart opprettholdt så lenge en hadde manuelle stasjoner.

 

 

Linjehold

Det var stor forskjell på kvaliteten på telefonlinjene, tråden skulle helst være av kobber, som var dyr og lite slitesterk, derfor var jerntråd mye brukt, men denne ruster og ga dårligere kvalitet på linjen.  Derfor ble det forsøkt med forskjellige typer tråder rundt om i landet, i 1938 hadde Strand herresdstelefon 269.400 meter med jerntråd, og 70.100 meter med bronsetråd.

 

Stolpene hadde også varierende kvalitet, og linjestrekket kunne ha mange vinkler og dårlig sikring med det resultat at stolpene knakk eller råtnet etter noen år. Stolpene var som oftest av rå trevirke, impregnerte stolper ble ikke levert lokalt og dermed også dyrere. Stolpene var stort sett av ubehandlet Furu, med ca 20 stolper pr. kilometer. Ifølge en rapport som telefonselskapet sendte inn til telegrafverket, skriver selskapet at de i 1936 bygget om telefonlinjen på strekningen Tau – Bjørhiemsbygd, hvor de skriver at de har prøvd å bruke gode linjekurser, på hovedlinjen er stolpene utskiftet med impregnerte stolper, men på sidelinjene er fortsatt rå stolper benyttet. På halve linja, dvs. 7 km er de gamle jerntrådene utskiftet med bronse.

 

Det var telefonstyre sin jobb å stikke ut nye linjer, og å inngå avtale med grunneierne om (fri) stolpegrunn og (fri) skogrydding, disse avtalene var stort sett muntlige. Linjene måtte jevnlig kontrolleres og vedlikeholdes, på Jørpeland var der også til tider en del isolatorknusing som medførte ekstra arbeid og reparasjoner.

 

Ønske om å få telefon installert  var større enn Telegrafverket og etter hvert den kommunale Telefonen kunne bygge ut, private fekk mulighet til å koble seg til sentralen mot å ta kostnaden med linjebygginen selv (privat linje). Det kommunale telefonselskapet foreslo derfor så tidlig som i 1926, for herredsstyret at det burde settes ned ei nemnd som skulle taksere de forskjellige private linjene, med tanke på innløsning. Innløsningen foregikk med at abonnentene fikk gratis abonnement i 1 eller 2 år, hvis verdien var større ble den som regel utbetalt. Så sent som i 1940 kjøpte en abonnent materiell til å bygge privat linje fram til sitt hus, telefonselskapet kunne imidlertid få overta dette materiellet mot at selskapet bygget linja og overtok fremtidig ansvar og vedlikehold av linjen.

Det å få ei linja innpasset i terrenget krevet sin kunst, i 1937 fikk telefonselskapet skriv fra lensmannen i strand som lød: Telefonlinjen som krysser veien i Erlandsdalen (nesten på høyden ovenfor Kvalvåg) ligger ca. 2 m.s. høide over veien på den ene side. Trafikken er ikke stor på denne vei, men skulde det hende at en kjørte og sto i kjerren, vilde man komme i tråden. Var uhel ut kunde selskapet (kommunen) kome i stort ansvar.

På hver linje skulle det være 3 abonnenter, det vil si at 3 husstander var tilknyttet samme linjenummer, og alle tre ble oppringt felles, med mulighet for at de andre på linjen kunne lytte på samtalen.

Herredstelefonen holt linjekostnaden fram til husveggen til abonnenten, både utbyggingskostnad og vedlikeholdskostnader.

Lengden på linjenettet endret seg ikke så mye år for år, i 1931 var nettet på 63 kilometer, i 1932 var det øket til 71 km., neste endring ble etter utbyggingen til Idse, da linjelengden ble forlenget til 100 km, og da hadde selskapet en samlet trådlengde på 680 km.

 

 

 

Abonnentene

Abonnenten eiet selv telefonapparatene, og apparatene, variete i merke og kvalitet, der var registrert abonnenter med 300 ohms apparater og opp til 2000 ohms.  2000 ohms apparata var Telegrafverket sin standard. De var dyrere, men sette mindre krav til kvaliteten på linja (var mer følsomme). Det var dyrere å bygge ei god linje med et dårleg apparat, enn omvendt - det var linjene som var dyre. Men ettersom abonnentene selv skulle betale apparata i Strand, ønsket de å kjøpa billige apparat. I 1936 besluttet telefonstyre at ved all nyanskaffelser av gamle apparater måtte apparatet være godkjent av telegrafverket. Dette var nok ikke godt nok, for i 1937 skulle nye abonnenter kun sette in nye apparater.

 

Fra 1931 fram til 1936 opererte selskapet med kr. 20 i årlig avgift og fri samtale innen herredet, men etter 1936 skiftet dette til kun gratis samtale innen herredet i 1 år. Handelsmenn betalte kr. 40 i avgift, og for å ha ei eigen linja vert det krevd kr. 60 for ett år.

Å ringe internt på sentralbordet medførte som oftest ikke noe ventetid, men det å ringe riks kunne medføre ”lang” ventetid. Å få etablere en rikssamtale til Oslo kunne godt ta ett par timer, slik at når en bestilte en samtale om morgenen, kunne en  få etablert telefonkontakt utpå ettermiddagen samme dag.

 

 

Abonnenter knyttet til sentralen på Tau pr. 1936/37/38

Linjenr. og Navn

1

Tora Risdal.

2

 

3

Møllen.

4

Tore T. Tau – Pleiehjemmet – Laurits Ugelid.

5

Kr. Amdal – Marselius Amdal – Ole Alsvik – Kr. Klausen.

6

Direktørboligen.

7

Korn. Moen – Ivar Moen – Sven Moen.

8

J. Andersen.

9

Fiskå Central.

10

Tau Forbruksforening.

11

Knut Tou.

12

Asgaut Ness – J. Bebyrda – K. Tveita.

13

T.Meltveit.

14

Prestegården.

15

Møllemester Tau.

16

Ivar Strand – Holger Strand – Harlald Strand.

17

Berd. Kjølevik – Ole Persen – Theodor Vatland.

18

Jørpeland Central.

19

Herredskassereren – S. Risdal – Lennsmann Haugen.

20

J.Tjøstheim – Olaga Tjørstheim – Markus Foss.

21

J. Haga – Ivar Henriksen – J. Århaug.

22

Enok Gjerde – Th. Bjørheim – Ole Førland.

23

Lars Ness – Sevrin Nordland – Inger Idsø.

24

Johan Nordland – Ola Melberg – Svein Foss.

25

Aksel Nordland – Tormod Nordland – Erling Nordland.

26

Ole Åen – Olav Åen – Ole Berge.

27

Ths. Østerhus – Knut Østerhus – Ola Østerhus – Olav Vatne.

28

Arne Dale – Elias Holte – Lars Østerhus.

29

Lars Nerhus – Anna Barkved – Petter Barkved.

30

Jone Bjørheim – Ragnvald Eeg – Lars Sagård.

31

Marin Vaula – Sig. Vadla – Håvard Eeg.

32

Ths. Vastveit – Knut Vastveit – Nic. Meltveit.

33

 

34

Kommunelokalet – Knut Strand – Ola Strand.

35

T. Langeland – Johs. Stensen - ?

36

Ådne Kleven – Ola Kleven – Arne Lenning.

37

Elling Gjerde – Albert Tjøstheim – Nils Tjørstheim – Elias Tilset

38

Thormod Norland – Adolf Nag – Lars Nag.

39

Ole Stensen Melberg – Ole Helland – Rasmus Tveit.

40

Ommund Berge – Per Olsen – Ivar Østerhus.

41

Karen Helland – Ola Åsen – Tore Sædberg.

42

Tore Ness – Johs. Sædberg – Adolf Sædberg.

43

Olaus Sedberg – Kristen Helland – Ths. Dalen.

44

Gust. Berge – Kristian Sunde – Sig. Håbakk.

45

Olav Østrem – Harald Hansen – Johan

 

Vi har tall for årene 1931 til 1942 som viser antall abonnenter, vi ser at Idse er kommet med fra 1936, dette er nok de som har registret seg, og vil ha telefon, for utbyggingen skjedde ført i 1937. Vær også obs på at abonnenter som gjekk gjennom sentralbordet til Stavanger Staal på Jørpeland ikke kommer med på denne oversikten.

 

 

Tau

Jørpeland

Fiskå

Idse

Sum

 

År

Privat

Firma

Privat

Firma

Privat

Firma

Privat

Firma

 

1931

83

1

67

8

48

1

208

1932

86

67

8

48

1

210

1933

86

72

8

48

1

215

1934

86

81

7

48

1

223

1935

99

93

7

48

1

248

1936

103

93

1

44

1

17

1

260

1937

105

1

93

1

44

1

17

1

263

1938

117

3

104

2

48

1

17

1

293

1939

107

1

104

1

47

1

17

1

279

1940

121

1

111

11

45

1

17

1

308

1941

130

1

115

1

45

1

16

1

310

1942

131

9

115

3

45

1

16

1

321

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke alle desse linjene var til betalende abonnenter, det kunne være linje til andre sentraler, taleboks (telefonkiosk) på sentralen og lignende.

 

Salg av Herredstelefonen.

I 1943 startet forhandlingene med Telegrafverket om salg av Herredstelefonen, Telegrafverket hadde konsesjon på enerett på formidling av elektroniske signaler gitt av stortinget i 1898. Det var flere andre telefonselskaper da konsesjonen ble gitt, Telegrafverket som var statseid startet oppkjøp av disse gamle telefonselskapene. Men oppkjøpene krevde penger, mer penger enn Telegrafverket fikk tildelt over statsbudsjettet, noe som medførte at Telegrafverket ikke fikk den fremdriften i oppkjøp og utbyggingen som tidligere forutsatt, og samtidig gav rom for utvikling av slike selskap som Strand herredstelefon.

 

Fart i oppkjøpene til Telegrafverket ble det etter 1936, da Handelsdepartementet oppfordret  Telegrafverket til snarest mulig å overta alle private telefonselskapene i hele landet. Begrunnelsen for en slik oppfordring at der var en del feil og uheldige forhold blant de private telefonselskaper, og at der var nødvendighet med mer samarbeid innen telefonsaken.

Ved salget av telefonselskapet var der 310 avgiftspliktig apparater og 12 avgiftsfrie apparater, de 12 var pr.1.3.43:

1 og 2 på legekontor på Jørpeland og Fiskå

3 Politiet på Jørpeland

4 Jordmora

5 Soknepresten

6 Lensmann

7 Herredskassereren

8 Elektrisistetsverket

9 Formannen for telefonen

10 gamleheimen

11 Kommunelokale

12 Wehrmach

 

Etterord.

I 1944 vart det kommunale telefonnettet solgt til telegrafverket for 55.000,00 kr. Det var ingen urimelig pris da mye av utstyret var blitt gammelt og nedslitt, samtidig som telefondriften gikk med flere tusen kroner i underskudd hvert år.

Telegrafverket la inn ny sentral på Jørpeland og Idse (felles??) allerede i 1946. Denne sentralen hadde en kapasitet på 350 linjer mot 60 linjer på den gamle sentralen, og det var meningen at kvar abonnent skulle få egen linje, mot tidligere 3 – 4 abonnenter på kvar linje. Men i starten var det kun i sentrumsområde at abonnentene fikk egen linje, i utkantsområde var det ofte 2 abonnenter på kvar linje. Telegrafverket fikk også mye arbeid med å skifte ut gamle stolper, mange av de gamle stolpene var ikke behandlet på noen måte, stolper som brakk var skøytet på eller støttet opp på andre vis, enkelte plasser var  der trer eller andre busker som holt linjen oppe. Linjestrekkene kunne dermed vare noe varierende, og på enkelte stier måtte en gjerne bøye seg ned for å passere linjen. Linjenetrådene var av dårlig kvalitet, linjenetråen, for kabel var ikke tatt i bruk på denne tiden, skulle være av kobbertråd, men jerntråd var brukt en del plasser.

På Jørpeland?? ble Stasjonsholdet oppgradert, fra tidligere 3 sentralbord damer til 5 damer, og en fikk heldøgnsdrift på sentralen mot tidligere at stasjonen stengte k. 21.

I 1973 var all telefontrafikk i Strand helautomatisert, og den siste stasjonen nedlagt, etter 73 år med stasjonshold for telefon.

Abonnentutvikling etter at Telegrafverket overtok telefonen i Strand:

År

Antall abonnenter

Kilde

1946

390

Telefonkatalog for Stavanger

1950

595

Statistikk for Telegrafverket

1960

644

"

1974

1371

"

2000

4387

Telenors ab.system

 

Joomla templates by a4joomla