Rykk tilbake til start

Borghild Fiskå, foredrag for en samling med ansatte, elever og lærere ved Nordre Strand skole.

Nærare mine eigne røter enn denne skulestaden kjem eg ikkje.

På Myrane her skulen står,  har eg sutra over varme hesjedager og uuthaldelege flogesvermar. I Solhola, i enden av turstien, tok eg mine første symjetak. Eit steinkast herifrå gjekk eg sjøl i skulen. Fødd vart eg og nokre hundre meter lenger nede, i andre etasje i huset til mormor. Og vaks opp i nabolaget på same eigedommen som skulen står.

Morfar min heitte “Onkel”; han var så snill at heile bygda ville ha ein aksje i han. Elles var han ein av dei tre Brødrene Nordbø som kom frå Finnøynå for å starta kraftverk, mølle og butikk på kaien.

Lærar har eg vore her og, på gamleskulen i nabolaget. Men Johannes og dei andre favorittelevane mine frå tredjeklassen i 1971 sytte kan hende for at eg slutta rimeleg raskt. Norsk skule blei ikkje fattigare av det!

 

Å bli femti nyleg, baud ikkje på problem. Men å rota i fortida før denne dagen, og stå fram med mi historie frå verkelegheta på 50-,60-talet, er meir problematisk. Sjøl har eg vanskar med å tru det bileta fortel. Og eg reknar med at verken dagens elevar eller foreldra deira trur kvart sanne ord av det eg seier.

Utgangspunktet er 1960 – tysdal, 16. mars:  Fiskå skule  får besøk av to av mine seinare kolleger, ein journalist og ein fotograf frå Aftenbladet i Stavanger. Det var store greier. Byen låg langt vekke, ei heil økt med “Årdalsfjord”. Til slike store stunder kledde me oss i det finaste me hadde. Hos tannlegen møtte jentene i skjørt. Men dette besøket var ikkje førebudd.

Det var høgtidelege og høvelege bladfykar også, den gongen. Min kjære kollega Lasse Øye som trefte minst halvparten av innbyggjarane på Fiskå på denne eine dagen, møtte dei med høfleg tilnærming, stor skriveblokk, hatt og frakk!  Fotografen var Leif Berge som sidan blei Statoil sin første profesjonelle fotograf.

Mange på Fiskå tok vare på avissida frå 1960 som eit klenodium. Då me rydda huset heime etter mor og far, låg sida gulna og støvet på loftet samen med sprukne toalett-lokk, treleiker, all hendelsløysa som kunne komma til nytte og dei første ubehjelpelege plastreiskapene og lampeskjermane.
 
På slutten av reportasjen frå Fiskå skule oppsummerer tredjeklassingen Reidun Krogevold dagens hovedbudskap:

–Me hadde om ein katt så åd alt an kom øve.

 

Våren 1960 gjekk eg i femte klasse i storskulen på Fiskå skule. Me hadde nett fått ny lærer. Han hadde sytt for at elevtalet i klassen min auka frå 2 til 3. Dessutan oppheva han jenteklassa med ein gut.

Annan kvar dag gjekk me på skulen, året før hadde me flytta frå litlestova inn i storskulen over gangen, der me hadde utsikt over Fiskå-dalen og ikkje lenger kunne høyra utedo-dørene bak skulen slamra. Ingen blei for lenge på holet; doveggene var gjesne, og vintersdag heldt du deg over evne for ikkje å bli snødd ned under skjørtet.

Lasse har sete og venta på ein stein ovanom skulen: “På Fiskå er det i dag like mange ungdommer som biler, og der er tre traktorer. Men det er mange barn. De er på skolen akkurat nå.”

Klokka halv ni om morgonen måndag, onsdag og fredag var me klare for ny skuledag, med ranslar og med tida karslege 'baggar' for å syna at du følgde med i utviklinga. Bagg var trendy, fulle av leksebøker, næringsrike matpakkar og hos dei heldigaste raude plastpenal med glidelås, fulle av gutenamn og Elvis'ar. Berre dei i småskulen var dumme nok til å halda på penalihus i tre.

Sosiologisk sett var skuleflokken ein homogen masse der få leid naud og endå færre hadde flust. Ungar av bønder, fiskarar, møllearbeidarar, bakaren og stålverksarbeidarar.  Alle heldt med Kupperen og Brusveen, 
størsteparten gjekk på Søndagsskulen og hadde flest middagar med fisk.

I matboksane av aluminium låg trauste skjever. Dei fleste hadde Ingvald Wik og Anders Eie æra for. Men dei fleste morer var både heime og kunne baka. Skuleboller var fredagskveldsforlystelse: Ferske boller klokka ni om kvelden som pirra straks du runda svingen ved Posten til Aslaug. Gullgul eggekrem frå frittgåande høner. Du store for ei tid.

Eg sytte for forsyning lørdag morgon til klasse 8B på ungdomsskulen på Jørpeland. I første friminutten smatta me kokosflinger og melisglassur signert  Dagmar i Fiskå Bakeri. Wienerbrød, derimot, var sesongvare. 
Ifølge Lasse Øye i reportasjen uttalte onkel Erling som var bakar heile sitt liv, at det hadde ikkje Fiskå-folk lyst på om vinteren! 1000 brød metta dei strandbuar med dagleg, 2000 om lørdagen.

 

Lenge før me var på skuleveg, hadde Inger pedell stått opp for å fyra i omnen. Straks me opna inngangsdøra, kjende me lukta av omnspuss og knitrande ved. Inger pla bolfyra så  omnen gløda, fjesa skein og Norgeskartet frå Gutenbergs tid som hang bak kateteret, sveitta  uti reknetimen – andre time etter kristendom.

Når læraren trengte å trekkja pusten, sende han oss ut i frikvarter.
Når kjemien mellom lærarane i begge skulestovene stemde, blei friminutta lengre enn skuletimane. Det likte me mykje betre enn foreldra våre.

For det var i friminutta det sosiale livet i bygda blei integrert. Dei fleste heldt seg i krinsane der dei høyrde heime utenom skuletid; samlingspunkta var få, veglysa sjeldne og enda lenger var det mellom foreldre som kunne gi bilskyss.

Jenter og gutar, små og store, kjønnsmodne og umodne, tok ivrig del i fellesleikar og kampar, dess ivrigare som våren skrei fram og sette hormona på trilt i storskulen. Boksen av, brennball, velja land, kanonball, slå ball.

Då hadde me alt vintersesongen bak oss; spanande utfordringar i mørketida framme eller bak på rattkjelken, krasse velt og mykje snøbaling ved Smia, og langt til bånn ned gamlevegen til kaien. Jo besteforeldra til hip-hop-generasjonen hadde hormonar under beltet, dei og!  Vår einaste bekymring var verken knivstikking eller vald, men ti over halv ni-bussen som frakta farar til nattskiftet på Stålverket.

Lasse opplevde ungeflokken slik: “En ung flokk som liver opp. Når de blir voksne, skal de enten ha gard eller dra til byen, om de ikke skal ha arbeid på Stålverket.”

 

Fjernsynet var kome til Norge – og først på Fiskå til onkel Olav. Til store skeisemeisterskap og Kvitt eller Dobbelt inntok folk på skuggesida av Fiskå, nær sagt heile slekta mi, stova i andektig stemning. 

Eitt og anna år, ein og annen vår lekte me Grethe Waitz og Vebjørn Rodahl rundt skulehaugen. Eg hadde alt då mykje å bera på, men opparbeidde ein trong til å komma raskt fram, som eg har hatt nytte av resten av livet. Kroppsøving var ikkje snakk om. Seksualundervisning var endå lenger utanom rekkevidde, eit tabuemne både mellom lærarar og foreldre, trettifem år før Libresse med vinger.

Ikkje desto mindre var sidene på naturfagboka sletne på sida som anbefalte særleg vask av føter, armhol og skrev!

I 1957 vedtok skulestyret i Strand at alle sjette- og sjuandeklassingar i kommunen skulle få tilbod om engelskundervisning. Kommunen var pioner i utdanningstilbod i Rogaland og starta niårig utdanning med linjedelt ungdomsskule alt i 1959. Berre Nærbø i Rogaland var like tidleg ute.

Skulle du ha høgste kursplan og sikra deg retten til gymnaset, var det engelsk som galdt. Utanlandsk språk var Voster-læraren sitt bord, og han gav oss tilbodet to kveldar i veka, to skuletimar om gongen.

Mine foreldre var aldri i tvil om at eg skulle dit, sjøl om eg tykte kveldsturane til Voster var så som så. Ein tredjepart av klassen min, det vil seia berre eg, var interessert. Her møtte me andre jamgamle frå nordbygda for første gong, kompisar me skulle halda saman med på ungdomsskulen og for presten.

Det var ikkje lett for oss ungar å sjå den gongen kva hell me hadde at skuletilboda som berre byungar hadde hatt, kom tidsnok til oss. At den halvtimen kvar veg til engelsktime var garantisettelen for ei valfri framtid.

 

Sidan var eg også tidsnok til å bli med i gratisordninga med skuleskyss til gymnas i Stavanger; tre år på Stavanger Handelsgymnas som seinare blei St. Olav videregående. Bror min, Ragnar, er fem år yngre enn meg. Eg tålte han ikkje som liten, nå er me bestevenner og naboar. Sjøl om foreldra mine aldri var i tvil om at eg skulle ha utdanning på linje med han, var dei like sikre på kven som  skulle vaska golv eller tørka oppvasken. Det var i alle fall ikkje han.

Han sparka fotball så sant det ikkje fanst snøfenner, eller hoppa på ski eller arrangerte langrennskonkurransar. Far si gamle tante Lava som var verdsmeister på hedlekaker så dei puffa og mjølet fauk i eldhuset, og uforgløymelege syrekaker,  ho bestakk bror min med appelsiner og brekte firkløversjokolade opp i fire og fora han med. Om vinteren sykla han rundt Lava sitt stovebord med trehjulsykkel som førebuing for neste utesesongen. Femti øre for kvar runde gjorde sterke innhogg i trygdå! 
 
Likevel fekk han ikkje fleire tannhol enn meg. Og appelsinene fekk han bytt bort i butikken så han kunne henta ut alt det me andre hadde lyst på!
Kontrakten var sannsynligvis grunnlaget for at han seinare blei siviløkonom og likte å telja pengar og avtalar heile dagen.

Fem år etter meg og likevel ei ny verd:

Ragnar nådde skulesentraliseringa. Sjøl om det var verre å plassera Nordre Strand skule enn operaen i Oslo, smelta dei saman skulekrinsane  og fekk heile klassar spreidde på dei tre skulane i Voster, Vatland og Fiskå. Engelsk, handarbeid og heimkunnskap var blitt skulefag, ikkje frilans-verksemd for spesielt interesserte.  Magnus Færavåg i Voster heldt også militæreksersis på skuleplassen som han kalla kroppsøving. Og med sentraliseringa fekk både subjekt og predikat, blokkfløyte og øksling større vekt i Nordre Strand. Det felles skulebygget stod forresten ferdig i 1971.

Etter at Sørskår eller Sund-gardane som det heiter på kommunalt språk, også blei del av Strand 1. januar 1965, fekk me også helsa på dei. Heile seks av ungdomsskulekullet mitt var Sørskår-ungar som debuterte på skulen i Strand.

Då Ragnar var klar for vidaregåande, hadde Stavanger Katedralskole opna filial på Jørpeland. Han kunne med andre ord lete vore å bli dagpendlar til St. Olav i byen om han hadde lete seg avspisa med engelsklinje eller realfag. Den nye vidaregåande skulen på Tau sto ferdig til skulestart i 1989.

   

I dag er Nordre Strand skule, adr.: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., på internett. I dei gamle skulekrinsane marsjerer dei taktfast til eige korps. Parabolane bringer verda inn til heimane i nordbygda med merkevarer og MTV. Jentene har like bare magar her som i London. Foreldra er like stressa som i Oslo. Og alle har bil slik at dei kunne ha trefst når dei ville, kor dei ville. Men dei har ikkje tid.

Ei anna verd.

Men alt var ikkje betre før. Og alt er ikkje fullkomment i dag. Men å samanlikna det som var, med det som er, er utan verdi.

Me er alle barn av vår tid!