Historiske Nordmarka

 

LITT OM TAU-MARKA OG NORDMARKA

Hele området mellom Tau og Alsvik ble i middelalderen kalt Tau-marka, og hørte til gården Tau. Området ble den gang brukt til beitemark og stølsdrift. På midten av 1400-tallet oppsto det konflikt om hanseatenes handelsprivilegier i Bergen. Det endte med at høvedsmannen på Bergenhus, Olav Nilson, ble avsatt av danskekongen. Olav bosatte seg på det gamle adelssetet Talgje, vor han ble lensherre i Ryfylke. Han fryktet likevel at hanseatene fortsatt ønsket å ta hevn, fordi Olav under konflikten hadde drevet en vellykket kaperkrig mot dem. I tillegg hadde han som lensherre tvunget hanseatene til å sette fri et par engelske skip de hadde kapret ved Karmøy. Olav skal derfor ha leid den nordre delen av Tau-marka, altså Nordmarka, hvor han hadde to hester gående i fall han måtte flykte over hals og hode. Olav ble likevel drept av hanseatene ved Munkeliv kloster utenfor Bergen et par år senere, på midten av 1450-tallet.

Et sagn som trolig har lite sannhet i seg, hevder at det var Olavs etterkommere som hevdet at de eide Nordmarka. En mann fra Talgje kom til Tau og hevdet krav på marka, men fikk til svar at Talgje-folket bare hadde leid den. De bestemte at uenigheten skulle avgjøres med en brytekamp. De slåss oppe på Sevarbakka (omtrent der hvor Circle K ligger nå), og Tau-mannen vant. Etter kampen la han seg til å hvile, utslitt som han var. Tau-mannen lå på magen, med hodet oppå armene. Da Talgje-mannen så dette, snek han seg inn på motstanderen og kjørte kniven i ryggen på ham. Dermed ble marka hørende til Talgje.

En mer troverdig forklaring er at man fra Taus side ikke har vært flinke nok til å kreve inn leie over tid. Eventuelt kan folk på Talgje ment at de nå hadde hevd på området etter å ha leid det i mer enn 150 år. Dermed har folket på Talgje hevdet eiendomsrett til marka. I den første rettsaken, som foregikk på tinget i 1593, vant Tau. Men eieren av Talgje, den danske adelskvinnen fru Beate Huitfeldt, anket saken inn for lagtinget. Her kom saken opp i 1597 foran en egen domskommisjon. Fru Huitfeldts bror, Arild Huitfeldt, førte saken for sin søster. Arild var rikskansler, og dermed den tredje mektigste mannen i Danmark-Norge nest etter kongen og rikshovmesteren. Selv var fru Beate hoffdame, og var i 1597 nettopp blitt utnevnt til overhoffmesterinne for den danske dronningen. Resultatet var med andre ord gitt på forhånd. I en åpenlyst partisk rettssak ble folkene fra Talgje omtalt som «ærlige», «dannede» og «velaktede», mens folkene fra Tau ble omtalt som «noen fattige og uvitende unge bønder». Flere vitnebrev som var sentrale beviser til fordel for Tau ble i tillegg underkjent som «ulovlige» og «diktede». Ellers var vitnemålene noe motstridende, men et flertall kunne fortelle at Talgje-folkene tidligere leid marka. Et vitnemål fortalte også at de hadde betalt gressleie til Tau for marka, med 1 laup (omtrent 18 kilo) smør i året.

I november 1597 ble så Tau-marka tilkjent fru Beate som hennes «gods og eiendel». Først 350 år senere, i 1947, ble Nordmarka tilbakeført til Strand.

 Omraade Talgje

A Tau fort

I begynnelsen av 1941 begynte den tyske okkupasjonsmakten å befeste Jærkysten og Stavanger-området. Som et ledd i forsvaret av Stavanger havn ble det da etablert et lite kanonbatteri på Prestneset på Håbakk. Soldatene ble forlagt i løa på Håbakk, mens befalet rekvirerte rom i et av bolighusene. Dette var en midlertidig løsning, og ikke lenge etter begynte man å bygge en kjerrevei fra Vågedal på Tau og over Taurafjellet. Denne veien er nå i stor grad gjengrodd, men fortsatt kan man se spor etter et hakekors på den såkalte «Hitler-steinen».

Her, på den andre siden av fjellet, begynte man så å bygge en permanent kystbefestning. Fortet var besatt med 4 kanoner av typen K17/04 av kaliber 10,5 cm plassert på dreielavett, og et opprinnelig mannskap på rundt 70 menige og befal. Det ble for øvrig aldri avført et eneste skudd fra disse kanonene under krigen. I tillegg hadde man et lett og et tungt maskingevær til nærforsvar.

Plasseringen av Tau fort ble valgt fordi det skulle vokte en av innseilingsaksene til Stavanger, som var Hidlefjorden. På slutten av krigen var fortet blitt betydelig utvidet, og hadde da et mannskap på omtrent 100 befal og menige. Man hadde nå også fått flere maskingeværer i nærforsvaret, i tillegg til en nærforsvarskanon og en 2 cm luftvernkanon.

Tau Fort var et av fortene som tilhørte Festung Stavanger, som skulle hindre de allierte å ta Stavanger fra tyskerne. Tau fort var også den eneste militære installasjonen på fastlands- Ryfylke. Tyskerne rømte fortet i mai 1945 ved å brenne ned alle bygninger, slik at bare grunnmurene stod igjen. Lokalbefolkningen kjøpte mange av de flunkende nye kjøretøyene som tyskerne ikke fikk med seg på sjøen, sammen med løsøre og andre etterlatenskaper på en auksjon i 1946.

Grunnmurene fra det tyske fortet ble brukt på ny da Kystartilleriet gjorde fortet operativt igjen på begynnelsen av 1970-tallet. Nå ble fortet oppsatt med to 75 mm kanoner av typen SKC/32 plassert i såkalte «paddeskjold». Både kanonene og «paddeskjoldene» var av tysk opprinnelse. En av kanonene er fortsatt bevart, og ligger nå ute i Soma-leiren.

Sjøforsvaret hadde sin siste øvelse her på Tau fort i 1990. Deretter overtok Heimevernet i 1994. HV hadde sitt siste befalsmøte på Tau fort i mai 2011. Etter en lang politisk kamp fikk fortet sin triste sorti i 2014.

 Kanoner

 

B Borgåsen

På toppen av Borgåsen står det en gammel bygdeborg som trolig skriver seg fra folkevandrings- tiden. De fleste bygdeborgene i Norge antas å ha blitt oppført i perioden 300 – 600 e. Kr., selv om det er kjent enkelte forsvarsanlegg som skriver seg tilbake helt til bronsealderen. Slike lokale forsvarsanlegg er kjent fra hele Europa i denne perioden, og i Norge finner vi dem så langt nord som til Harstad. Borgene ble vanligvis plassert på utilgjengelige steder, og gjerne slik at man kunne konsentrere forsvaret av borgen ved at det bare fantes en vei opp og inn for en angriper. Borgen har også et oppkomme som sikrer en stabil vannforsyning, noe som er vanlig for bygdeborger fra denne tiden. Vi må også anta at man forhåndslagret forsyninger her, i fall Borgåsen skulle bli lagt under beleiring.

Borgåsen spilte også en rolle i forsvaret av Tau fort i moderne tid, både i det opprinnelige tyske fortet og det senere norske. Åsen, som er den dominerende terrengformasjonen i området, var da en sentral del av fortets nærforsvar. I nyere tid hadde blant annet Finnøy Heimevernsområde, som hadde ansvar for nærforsvaret av fortet på 80- og 90-tallet, en maskingeværstilling på toppen av Borgåsen. Den tyske luftvernkanonen som sto på fortet under andre verdenskrig var trolig også plassert et eller annet sted på denne åsen.

I Norge er Østfold det området som har flest kjente bygdeborger, med rundt 70. Rogaland kommer på andreplass, med omtrent 50 borger. 3 av disse ligger i Strand: Borgåsen i Nordmarka, Sedbergåsen på Heia og Nibå på Heggheim.

Man antar at bygdeborgene også kan ha hatt en kultisk funksjon i tillegg til den militære. Flere steder har man gjort funn som kan tyde på at borgene har fungert som et samlingssted for religiøse seremonier, uten at man kan si noe mer om hva disse seremoniene handlet om, eller hvorfor de ble avholdt akkurat på slike steder.

Bygdeborgen på Borgåsen er i dag stort sett rasert, etter at tyskerne under krigen brukte stein herfra til stillinger og forskansninger nede på Tau fort. Opprinnelig målte borgen omkring 70 x 55 meter, med murer som var inntil 1 meter høye og 1 meter tjukke. Borgen omtales i sagnkretsen om den mytiske krigerkongen Geirmund på Tau, hvor Geirmund er i krig med kongen på Talgje. Sagnet hevder at det var i forbindelse med denne konflikten at kong Geirmund lot oppføre bygdeborgen på Borgåsen. Hvor mye sannhet det er i dette sagnet, vet vi selvfølgelig ikke. Og det fortelles heller ingenting om hvordan krigen mot Talgje endte.

 Borgaasen

 

C Mat- og nyttevekster på Rossåsen

På og rundt Rossåsen finner vi et uvanlig artsrikt område, hvor det blant annet finnes flere sjeldne og truede typer lav. Her finner man også flere gamle mat- og nyttevekster. Foruten en rekke spiselige sopparter, som for eksempel steinsopp, trompetsopp og kantarell, finnes det også villeple, meldestokk og ramsløk her. Villeple, som er rødlistet som en sårbar art, vil neppe falle i smak hos folk flest i dag. Til det er de alt for sure og bitre. Men fram til vi begynte å få tilgang til søtepler og andre mer smaksrike frukt- og bærtyper, var villepler en viktig kilde til C-vitaminer. Eplet var i den norrøne kulturen et symbol for fruktbarhet, liv og velstand. De ble særlig knyttet til kjærlighetsgudinnen Idunn, som hadde et skrin med epler som ga gudene i Åsgard livskraft og evig ungdom.

En sentral matvekst som vi ikke finner akkurat ved Rossåsen, er kvann. Dette var en annen C-vitaminrik grønnsak som i eldre tider også ble dyrket. Gulatingsloven inneholder for eksempel bestemmelser om «kvanngårder». Viltvoksende finnes den i to underarter, fjellkvann og strandkvann, og i tillegg finnes en kultivert underart som kalles gårdskvann eller «Vossa-kvann». Gårdskvann er mildere i smaken enn de andre typene, og har kompakte bladstilker. I tillegg har den margfylte stilker, mens de viltvoksende typene har hule stilker. Selv om vi ikke finner kvann akkurat i området rundt Rossåsen, finnes den andre steder i Nordmarka. Blant annet kan man finne strandkvann innerst i Tøgjevågen.

Vi vet ikke så mye om eventuelle bosetninger i Nordmarka i eldre tid, men området inneholdt helt klart viktige ressurser for folk på Tau. Både med hensyn til mat- og nyttevekster, men også skog og torv til brensel og byggematerialer. Tau-gården fikk heldigvis beholdt den mest ressursrike delen av utmarka, men bøndene der må like fullt ha merket tapet av beitemarka, skogen og myrene i den nordligste delen av gården.

 

D Gonliå

Gonliå i Rossåsen har ifølge et gammelt sagn fått navnet sitt etter en jente som het Gon. Sagnet hører hjemme i sagnkretsen om kong Geirmund, og de mange krigene han førte mot nabobygdene. I dette sagnet fortelles det også om krigen mot Talgje, og i den forbindelse skal Geirmund ha fått oppført en vaktstue på Rossåsen, samtidig med at man bygget bygdeborgen på Borgåsen. Talgje-folkene gikk til angrep en natt Gon satt vakt i Rossåsen, og da ble hun drept. Siden har lia der Gon falt blitt hetende Gonliå.

Vi vet i dag ikke nøyaktig hvor denne vaktstua eventuelt skal ha stått.

 

E Jernaldergravene på Lovaneset

Ute på Lovaneset, ikke langt fra Marshove, ligger to små gravhauger fra jernalderen. Det er snakk om to rundrøyser med en diameter på henholdsvis 6 og 7 meter. Høyden på gravene er henholdsvis 0,4 og 0,6 meter. De er begge overvokst med lyng, og viser lite igjen i terrenget. Det er i tillegg tatt stein fra den ene graven, som man har bygget en varde av på den andre graven.

Dette er de eneste gravminnene vi kjenner til i Nordmarka. Ut fra størrelsen kan de tenkes å komme fra en ressursfattig tid, for eksempel i den katastrofale tiden opp mot år 600. I så fall er de fra den samme tiden som da sagnene hevder at den mytiske kong Geirmund bodde på Tau. Om gravene har noen forbindelse med de mange krigene hans, for eksempel angrepet hvor Gon falt, blir selvfølgelig bare spekulasjoner.

Graver fra jernalderen hører uansett inn i en større sammenheng. Plasseringen av en gravhaug fra denne tiden er med andre ord ikke tilfeldig. Det er heller ikke vanlig at gravhauger blir plassert langt fra noen form for bebyggelse. Disse gravene er med andre ord nok et tegn på at det må ha vært mye aktivitet i dette området i eldre tid, selv om vi vet lite om hvor det eventuelt har vært noen bosetning eller bygninger.

Og selv om gravrøysene er små, må vi huske på at langt fra alle fikk en slik grav. Det var forbeholdt mennesker som hadde høy status eller som utmerket seg på en eller annen måte. Folk flest fikk sin grav på flat mark, uten noen haug eller røys over. Så hvem det nå er som hviler i disse små røysene, så har de vært regnet som betydningsfulle mennesker i sin samtid. © 2021 Stein T S Auestad og Snorre Walde Dokumentet kan kopieres og distribueres fritt

 

F Borgen som forsvant

Bygdeborgen på Borgåsen er kanskje ikke det eneste forsvarsverket fra en forgangen tid i dette området.

Våren 1743 stilte Danske Kanselli i København 43 spørsmål om dagligliv, økonomi og topografi til embetsverket i Norge. I Stavanger amt tok amtmannen, Bendix de Fine, fatt på oppgaven med stor iver, og fikk etter hvert innvilget både medhjelper og utsatt svarfrist. Besvarelsen ble først levert i 1745, men var da så omfattende at den senere er blitt utgitt som egen bok. Boka forteller blant annet om «Amtets Antiqvitæter», altså om fornminner i Rogaland. I en oversikt over ruiner av «de gamle forfaldne Fæstninger» forteller amtmann de Fine:

«Oven for Gaarden Tou i Strands-Sogn, er et høyt Field kaldet Boraasen, paa hvilket viisses rudera af een gammel Befæstning. –

Paa Marshove i samme Strands sogn Visses og rudera af een Fæstning, som mueligens haver tilhørt de gamle mægtige Folk, som haver beboet Gaarden Gare paa Talgøe, efterdi samme Gares Oppsiddere til denne dag have der deres Støel om Sommeren.»

Amtmann de Fine kjente med andre ord åpenbart ikke til saken om Tau-marka fra 1597, men som vi leser er det snakk om ruiner av to festningsverk i Nordmarka. Når han snakker om «de gamle mægtige Folk» på gården Gard på Talgje, viser han til at gården i middelalderen tilhørte den gamle norske adelen. Blant annet bodde det to lendmenn her på slutten av 1100-tallet, Gaute Erlingson og dennes sønn og etterfølger, Isak Gauteson. Også Olav Nilsson, som er nevnt i innledningen, var adelig. Han førte et våpenskjold som tyder på at han tilhørte adelsslekten Schancke.

I dag har kunnskapen om beliggenheten til festningen på eller ved Marshovet gått tapt, og på grunn av tett vegetasjon i området er den nok svært vanskelig å lokalisere. Om dette var vaktstua fra sagnet om Gonliå, eller om bygningen hadde en annen funksjon, er umulig å mene noe om. Men her har vi i det minste en bygning som kan være med på å sette beliggenheten til de to gravene på Lovaneset inn i en litt større sammenheng.

 

G Husmannsplassen i Tøgjevågen

Tøgjevågen er en gammel husmannsplass, som tidligere lå under Gard på Talgje. Under rettssaken i 1597 blir området kalt «Nødetheig», altså «Nautatøgje». Husmannsplassen utgjorde bare en liten del av denne utmarka, og resten ble lenge brukt som sommerstøl for Gard. Etter at Talgje- folket ga opp stølsdriften i Nordmarka, ble området brukt til beitemark for sau og hest. Men det var et heller magert beite, og folk på Gard sa at hestene ofte var magrere når de kom tilbake til slåtten i juli enn da de ble ført over etter våronna i mai. På midten av 1800-tallet begynte bøndene på Gard også å skjære torv i Tøgje.

Den første husmannen kom til Tøgjevågen en gang før 1690, og er nevnt første gang i 1688. Han het Laurits Lauritsson, og var opprinnelig fra Båhuslen i Sverige. Ved manntallet i 1706 kalles han Laurids Nødetøje, og var sagt å være 70 år gammel den gangen.

I omtrent 220 år bodde det husmenn sammenhengende i Tøgjevågen. Den siste husmannen het Eivind Levardson. Han var født i Tøgjevågen, men vokste opp på Stjernarøyene. I 1905 flyttet han og kona, Anna Maria, til Alsvik hvor de kjøpte seg et gårdsbruk. Alle parets 7 barn var da flyttet hjemmefra. Med på flyttelasset hadde de ikke bare møbler, men også materialene fra huset sitt. Som enkemann giftet Eivind seg på nytt og flyttet til Usken.

Litt inn på sørbredden av Tøgjevågen står ennå grunnmuren etter det siste huset på plassen, som altså ble flyttet til Alsvik. Det er et heller lite hus, som måler omtrent 5 x 5 meter. Her fødde Eivind og Anna Maria opp 7 barn, og fant et utkomme ved å dyrke den magre jorda og spe på med fiske. Men husmennene i Tøgjevågen var både nøysomme og driftige, og klarte seg på et vis. Ved folketellingen i 1875 hadde forgjengeren til Eivind, Torbjørn Gunnarson, to kyr, åtte sauer og en gris. Det året sådde han ut omtrent 10 kilo bygg, en halv tønne havre og en halv tønne poteter på plassen. Torbjørn og kona Anna fødde også opp 7 barn i Tøgjevågen.

 

Husmennene i Tøgje hadde plikt til å ta seg av sauene som var på sommerbeite der inne, og måtte holde oversikt over hvor mange sauer som gikk der. Torbjørn Gunnarson, eller Torbjødn Tøgje som han ble kalt til daglig, skal ha vært heller skral til å skrive og regne, men han holdt oversikt på saueflokkene ved å ha en stav for hver saueeier. Her skar han et merke for hver sau, og holdt på den måten oversikten. Folk i Tøgje klarte seg som sagt på et vis, men jorda var mager, barneflokkene store og avlingene ofte små. Det fortelles at de derfor gikk til nabogårdene og «bad» til jul, og også noen ganger til andre tider. Til jul fikk de som regel litt flesk og pølse, sammen med flatbrød, mel og poteter.

 

H Steinalderboplass i Tøgjevågen

Rundt Tøgjevågen er det funnet spor etter flere steinalderboplasser. Trolig har det vært bosetning i dette området over svært lang tid i steinalderen, i hvert fall deler av året.

En av boplassene lå i området hvor stien langs sørsiden av Tøgjevågen treffer på en traktorvei som går innover. Ut fra høyden over havet må vi kunne anta at denne boplassen er 5 000 – 6 000 år gammel. Dette var en tid hvor de fleste fortsatt levde i jeger- og sankerkulturer, selv om jordbruket gjorde sitt inntog i det sørlige Norge omtrent på denne tiden. Overgangen til bofaste jordbrukssamfunn skjedde på ingen måte over natten, og jeger- og fangstkulturene fortsatte å eksistere parallelt med det nye bondesamfunnet i lang tid. Enkelte analyser tyder også på at innføringen av jordbruket kom i to bølger, og at jordbruket derfor ikke ble den dominerende leveveien før på slutten av steinalderen, for omkring 4 300 år siden. I det sørvestlige Norge ser det ut til at man hadde en glidende overgang til jordbruket, hvor man i en mellomperiode holdt husdyr, men uten å dyrke jorda. Folk flyttet seg da til nye beitemarker en eller flere ganger i året, og levde i tillegg som jegere og sankere som før.

Før menneskene i vårt område begynte å dyrke jorda og ble bofaste, bodde de helst ved sjøen og langs vann og elver. De hentet mye av maten sin fra sjø og vann, og det var blant annet her de fant de viktigste proteinkildene sine. Stedet der stien møter traktorveien ligger i dag et stykke oppe i lia. Men landet har hevet seg mye siden siste istid, og for 6 000 år siden lå dette krysset i strandsonen.

Vi vet lite om de menneskene som bodde her i den forhistoriske strandkanten. Vi vet ikke om de hadde en form for religion, eller hva den eventuelt gikk ut på. Vi vet ikke stort om kulturen deres. Og vi vet heller ingenting om hvilket språk de snakket. Det første språket man kjenner til, kalles ur-indoeuropeisk. Det kom trolig hit til vårt område for 4 000 år siden, i overgangen mellom steinalder og bronsealder. Ur-indoeuropeisk utviklet seg senere til urgermansk, trolig i overgangen mellom bronsealder og jernalder. Dette språket utviklet seg så til det vi kaller urnordisk en gang i jernalderen. Urnordisk er språket som kong Geirmund må ha snakket, dersom han i det hele tatt har eksistert.

 

I Nausttuft og båtstø i Tøgjevågen

Et stykke ut i Tøgjevågen, på sørsiden, ligger restene av naustet og båtstøa som hørte til husmannsplassen. Sjøen må ha vært et viktig matkammer for husmennene her. Den lille og magre jorda de hadde kan neppe ha vært tilstrekkelig til å fø en familie. Selv de som klarte seg best på plassen fikk neppe mer avling enn et par-tre tønner poteter, et par hundre kilo grovt havremel og litt byggmel i året. Melka fra et par magre kyr, kjøttet fra et lam eller to og kanskje 40 kilo flesk fra grisen hjalp selvfølgelig, men det ble nok likevel i minste laget når man skulle fø en familie på 6 – 9 mennesker gjennom et helt år.

Dermed ble nok sjøen ofte redningen for husmannsfamiliene i Tøgjevågen. Særlig i den såkalte vårknipa, når man måtte fø kyr og sauer med bark og lauv, og kyrne knapt ga melk for en tid. ©

 

J Hekkanshålå

Like ovenfor Lemensvika i Nordmarka ligger Hekkanshålå. Ut til hålå er det god sti, det er også merket med skilt hvor du skal ta av. Navnet Hekkanshålå skal stamme fra tysk språk og bety noe sånn som djevel eller heksehålå. Vi sier ennå hekkan når noe ikke er helt ok. Hekkanshålå er sagnomsust fordi at en katt skal ha blitt sluppet inn i hullet en gang og kom ut fjorten dager etterpå ved Vasstveit. Uten et eneste hår på kroppen.

Innslaget ved Hekkanshålå er lett og se og komme til, det eksakte hullet i Vasstveit er verre å finne, både fordi det finnes flere og fordi det er bratt og ulendt opp til hullet. Her må man trø varsomt og sikkert. Dette hullet er også en del større enn det i Nordmarka.

Man kan si mye om sagnet, men geologisk er dette et av de mest spennende områdene vi har i kommunen. Her finnes innslag av både fylitt, kvartsglimmerskifer og grafitt. Det er også i slike bergarter man har muligheter til å finne fossiler og gull!

Alle disse hulene og gangene ble også brukt av motstandsfolk under den annen verdenskrig.

Og hvorfor heter en av hulene Bjørnshihola mon tro....?

 

2021 Stein T S Auestad og Snorre Walde Dokumentet kan kopieres og distribueres fritt.