Hele turen er på rundt 2,5 kilometer og går for det meste i lett terreng.
Husk å respektere folks eiendomsrett og privatliv. Fri ferdsel i tettbygd område er begrenset til veier og turstier.
A Sagholmen og Gamlaånå
Sagholmen danner enden av dagens småbåthavn, og har trolig fått navn etter den gamle saga som sto innenfor holmen. Dette sagbruket sto på sørsiden av Gamlaånå, og tilhørte prestegården. Det ser ut til å ha vært i drift på 1600-tallet, og nevnes blant annet i forbindelse med en synfaring av prestegården i 1655. Den er ikke nevnt i matrikkelutkastet fra 1723, og må da være nedlagt.
På 1600-tallet var Ryfylke preget av tømmerhandel og sagbruksdrift. Det er fra denne tiden vi hører mest om den såkalte «skottehandelen», og i tillegg forteller kildene om skip fra en rekke andre land, blant annet engelske, tyske og nederlandske skip. De var hovedsakelig her for å hente tømmer og trelast, men handlet i tillegg også fisk og never. Tau var lett å finne fram til, fordi Bjørheimskjeften var et velkjent seilingsmerke fra gammelt av. Den første gangen vi ser «Kjeften» avmerket i et kart, er i det såkalte Carta Marina fra 1572. Her er ikke fjellpartiet navngitt, men avmerket med et symbol.
Gamlaånå var det eneste utløpet fra Krossvatnet fram til Møllefossen brøt fram rundt 1842. Den gang var Krossvatnet trolig også mindre, gamle kart viser bare en utvidelse av elveløpet før Tau-vassdraget treffer sjøen. Gamlaånå ble trolig tørrlagt i perioder etter at Møllefossen brøt fram, og er ikke en gang tegnet inn på kartet ved de første rektangelmålingene i 1855.
På 1600- og 1700-tallet sto det kvernhus langs denne elva, og i en skattetakst fra 1673 sies det at Tau og prestegården hadde fire kverner hver langs elva. Hver gård hadde tre kverner ved sjøen, og en kvern hver ovenfor Krossvatnet. På midten av 1800-tallet ble kvernhusene flyttet over til Møllefossen, som den gang ble kalt Storfossen. Kartet fra 1855 viser at det var en rekke kverner og andre innretninger langs Tau-vassdraget den gang. Kartet sier ingenting om hva slags bygninger dette er, men vi vet fra andre kilder at det blant annet sto en vadmelsstampe på Holmen, like nedenfor utløpet av Bjørheimsvatnet.
Detalj fra Carta Marina 1572 hvor Bjørheimskjeften er markert med to «støtter». Kartet er ellers ikke spesielt nøyaktig, og plasserer blant annet Valdres i Nordhordland.
Detalj fra kart 1855. Gårder er markert med firkant, husmannsplasser med trekant. Nyttebygg er markert med stjerne.
B «Bruget»
Mølleområdet sør for Gamlaånå, altså der hvor smoltanlegget og Møllehagen ligger i dag, var tidligere et gårdsanlegg som tilhørte Tou Brug. I dagligtale ble det kalt «Bruget», og ble drevet av en forpakter. Bruket holdt både kyr, griser og hester, og det ble dyrket blant annet havre og grønnsaker på åkrene sør for Gamlaånå. «Bruget» leverte forskjellige jordbruksprodukter til Tou Brug, hvor de blant annet ble solgt til arbeiderne i brukets egen landhandel. I tillegg ble det solgt blant annet livdyr, smør, melk og korn til grossister i Stavanger.
Tou Brug ble fra begynnelsen av drevet etter det man i dag kaller «den patriarkalske industri-modellen». Bedriften var arbeidernes symbolske farsskikkelse, og tok seg av dem nærmest fra vugge til grav. Til gjengjeld forventet man at arbeidsstokken var lojale mot arbeidsgiveren, og hørte på «han far». På slutten av 1800-tallet hadde Tou Brug eksempelvis egen skole, landhandel, arbeiderboliger, aldershjem, og til og med et eget likhus. De hadde også avtale med doktor og jordmor om å se til brukets arbeidere og deres familier ved behov.
I senere tid hadde «Bruget» drivhus der hvor smoltanlegget står i dag. Dagens Møllehagen var ble da brukt til å dyrke jordbær og bringebær. Under innhøstingen deltok de lokale barn i arbeidet, og man fikk rundt 1970 betalt 10 øre for hver korg man høstet og leverte.
Kart over Tou Brug fra 1876, med senere påtegninger.
C Hemsens Minde
Det eldre, hvite huset som ligger like ovenfor småbåthavna, Kvernvegen 52, ble bygget på begynnelsen av 1890-tallet, og ble da Strands første aldershjem. Institusjonen var en testamentarisk gave fra bruksbestyrer J.C. Hemsen.
Johan Conrad Hemsen var født i Kristiansand i 1820. Som ung handelsmann hadde han bodd i Skudeneshavn, hvor han etter få år var blitt valgt til ordfører. I jubileumsboken for A/S Tou fra 1955 heter det at «Hemsen kunne utvilsomt blitt en ganske fremstående mann i det offentlige liv. Men han likte ikke å være i rampelyset. Han var en stille og helst beskjeden mann, som hverken likte offentlighet eller den strid som ofte følger med i politikken.» Det fortelles også at han «hadde den vanskjebne å miste sin hustru kort tid etter bryllupet, og dette bidro til å gjøre ham enda mer innadvendt og stille. Men alle som kom i berøring med ham, følte at her hadde de et fint menneske for seg, og J.C. Hemsen ble en avholdt mann på Tau.» Siden Hemsen var enkemann, hadde han sine to ugifte søstre boende hos seg for å styre husholdningen i bestyrerboligen, den nåværende Villa Tou.
I 1856 kjøpte Hemsen seg inn i Tou Intressentselskab, og fikk da stillingen som driftsbestyrer på Tau. Hemsen var oppriktig interessert i arbeidernes ve og vel. I 1859 fikk han oppført et våningshus, den første av de såkalte «Våningane». Her var det innredet egen bolig for bryggerimesteren og kontor for Hemsen selv. I tillegg hadde boligen en egen krambu. Senere kom det til flere arbeiderboliger, da på sørsiden av Gamlaånå. Hemsen sørget også for å opprette en egen skole for barna til de ansatte. Etter hvert fikk Hemsen også ordnet det slik at I/S Tou hadde avtaler med doktor og jordmor, som skulle se til de ansatte og deres familier ved behov. Han utvidet gårdsdriften på «bruket», og varer derfra ble solgt i bedriftens egen krambu til nærmest kostpris. Bruket hadde også sitt eget brannvesen.
Da Johan Conrad Hemsen døde i 1890, ble formuen hans delt mellom de to søstrene og et legat som bar hans navn. Legatet ble brukt til å bygge et aldershjem som fikk navnet «Hemsens Minde». Her fikk gamle arbeidere ved bruket «et hyggelig hjem etter endt arbeidsdag ved bryggeriet eller møllen» for å sitere jubileumsboken til A/S Tou.
Gravene til Johan Conrad Hemsen og hans to søstre kan fortsatt ses like innenfor porten til den gamle delen av kirkegården på Strand.
D De gamle småbrukene langs Kvernvegen
I perioden 1878 – 1882 ble det festet bort en rekke småbruk fra prestegården langs den nåværende Kvernvegen. Disse brukene varierte i størrelse, og fordi man på den tiden ennå ikke hadde en ordning med bortfesting av tomter ble småbrukene i festekontraktene omtalt som «husmannsplasser». Men i motsetning til vanlige husmannsplasser skulle leien ikke betales gjennom en arbeidsplikt, men med rene penger.
De fleste som flyttet inn på disse eiendommene hadde eller fikk en eller annen tilknytning til Tou bruk. Noen få arbeidet der, mens flere hentet kundene sine fra bruket, enten de var fiskere, skomakere, fløtmenn eller jobbet med andre ting.
I 1882 fikk kontraktene et tillegg fra sognepresten J B Moses. Moses var en bestemt herremann, og fikk kontraktfestet at man på disse eiendommene ikke skulle ha lov til å «avholde dans eller annen offentlig fornøyelse», ikke drive salg av «øl eller annen berusende drikke», eller «avholde religiøse møter utenfor Statskirken».
I 1892 kom det man senere har kalt «den store prestegårdsreduksjonen». Da ble det solgt ut en mengde eiendommer fra prestegårdene i Norge, og oppsitterne langs Kvernvegen fikk tilbud om å kjøpe eiendommene sine. Samtlige av dem godtok tilbudet, og gjennomsnittlig pris for brukene var 300 kroner.
E Havnen
Nede ved stranda står to av de opprinnelige bygningene som hørte til Havnen, et av småbrukene som ble solgt fra prestegården i 1892. Det er et naust og et røykhus, bygget i henholdsvis 1880 og 1881. Begge er blitt restaurert tilbake til sitt opprinnelige utseende, og har i dag torvtak og tjærede vegger. Begge er også typiske for sin tid, i det de er bygget med forholdsvis høye grunnmurer i naturstein. Dette var lenge en vanlig måte å bygge uthus på i Ryfylke, og denne byggemåten har sin opprinnelse helt tilbake til jernalderen.
Småbruket Havnen ble festet av Cornelius Samuelsen Strand og kona Martha Jerandsdatter, født Kvam, i 1880. På bruket sto det et våningshus, et lite fjøs, naust og røykhus. Fjøset ble revet i 1945, mens våningshuset brant ned i 1957. Cornelius livnærte seg som fisker. Han var en beskjeden og arbeidsom mann som nøyde seg med lite. Presten Moses skal ha tilbudt ham å også kjøpe naboeiendommen, den nåværende Gullbekkstraen. Da svarte Cornelius: «Nei, ka’ ska’ eg nå me alt det der?» Til søndagen fikk han til vanlig et egg, men Cornelius klarte ikke å la barna sitte å se på at han spiste noe de selv ikke fikk. Derfor delte han egget i to, ga halvparten til ungene og spiste halve selv.
Sogneprest Moses var som tidligere nevnt en mann med meget bestemte meninger. Han godtok for eksempel bare at juleskinka var røykt av Cornelius Samuelsen. Så var det et år at Cornelius ble forsinket på hjemturen fra fiske nordpå. Prestefruen måtte derfor gå et annet sted for å få røykt familiens juleskinke. Da middagen kom på bordet julaften, bemerket presten at juleskinka ikke hadde den kvaliteten han var vant med. Prestefruen måtte da innrømme at den var røykt av noen andre, siden Cornelius hadde vært bortreist. Moses skal da ha skjøvet tallerkenen fra seg, og nektet å spise julemiddag. Var ikke skinka røykt av Cornelius, kunne det være det samme.
Cornelius Samuelsen Strand, også kjent som Cornelius Havnen, døde av tuberkulose i 1901, 53 år gammel. Martha ble boende på bruket som enke til hun døde i 1926.
F Gullbekkstraen og Gullhaug
Byggefeltet Gulbekkstraen står på den gamle eiendommen Gullhaug, som ble skilt ut fra prestegården i 1912. Det opprinnelige huset på eiendommen står ennå, og har i dag adressen Gullbekkstraen 11. Det var bryggerimesteren på Tou Brug, Olaf Louis Emil Aas, som var den opprinnelige eieren av denne eiendommen. Han ga navn til bruket etter Gullbekken, som hadde utløp her. Navnet Gullhaug spiller trolig på haugen som ligger ovenfor huset. Det opprinnelige navnet på denne haugen, Ormaberget, var neppe et egnet navn for et småbruk.
Bryggerimester Aas beholdt eiendommen på Tau etter at bryggeriet ble flyttet til Lervig. Etter at han døde i 1928, bodde sønnen Olaf junior her en tid, før arvingene solgte eiendommen til Ivar Knutsen Østerhus.
Gullbekken har som sagt gitt navn til området. Den har sitt utspring i lia som ligger opp mot det som i dag er Løbrekkvegen og Løbrekklia. Derfra renner den ned forbi myra som ligger på sørsiden av Gullbekkvegen, og går langs veien helt ned til Kongssteinen. Her svinger den skarpt, og går ned mot sjøen langs dagens Kongsteinsvegen. Den siste etappen går så gjennom Gullbekkstraen.
På Gullbekkstraen er det funnet flere spor etter en bosetning fra steinalderen. Den ligger for så vidt lavt i terrenget at den trolig er fra slutten av steinalderen, da jordbruket begynte å bli den dominerende levemåten her i området. Men fortsatt var jekt og fiske viktig for å overleve, og det eksisterte jeger- og sankekulturer lenge etter at jordbruket var blitt innført. Denne boplassen har trolig hatt en gunstig beliggenhet, hvor man kunne hente mat både fra sjøen, fra bekken og fra den omkringliggende skogen. I Gullbekken gikk det både ål og småaure helt opp til vår egen tid, og for 2 500 år siden var det trolig godt om både planteliv og småvilt i kystskogene her i området.
G Eiriksstraen
Mange tror at Eirikstraen har sitt navn fra Eirik Blodøks, og at dette er stedet han skal være gravlagt. Dette er en misforståelse av nyere dato. Påstanden om at dette er gravstedet til Eirik Blodøks gjengis i kildene første gangen i «Soga um Strand» i 1938. Navnet er etter alt å dømme mye eldre enn Eirik Blodøks, og kommer trolig fra en begivenhet i sagnkretsen rundt kong Geirmund på Tau. Her heter det at Geirmund lå i krig med kong Eirik på Rennesøy, og at Eirik kom over til Tau for å kjempe mot Geirmund. Folkene fra Rennesøy gikk i land der det i dag heter Eirikstraen, og det ble utkjempet et slag på stedet. Her falt Eirik fra Rennesøy, og stranda fikk derfor navn etter ham. Det heter også at Eirik ble gravlagt like ved der han falt, og det ligger riktignok en gravhaug fra jernalderen på Prestaneset, like sør for Eirikstraen. Om dette er stedet Eirik fra Rennesøy faktisk ble gravlagt, eller om graven er blitt tillagt ham i ettertid er usikkert. Dette blir i grunnen litt som spørsmålet om høna og egget.
Vi kan også merke oss at det har vært andre Eirik’er fra Rennesøy i forhistorisk tid. Saxo Grammaticus var en dansk munk som skrev «Danskenes bedrifter» en gang litt før år 1200. Navnet hans er en latinsk form for det danske navnet «Sakse skriveren». I bøkene sine gjenforteller Saxo et gammelt sagn om en Eirik fra Rennesøy som kom til Danmark og ble en av Frode Fredegods mest betrodde menn. Denne Eirik skal ha vært så veltalende at han ble kjent som «Eirik den målspake». Han var sønn av kongen på Rennesøy, og hadde måttet rømme da en mann ved navn Gaute – Saxo kaller ham Gother – hadde drept faren og ranet til seg riket hans. Kong Frode utstyrte Eirik med en stor flåte, og sendte ham nordover slik at Eirik kunne hevne drapet på faren. Etter å ha beseiret og drept tronraneren Gaute, innsatte Eirik broren Roller som konge på Rennesøy. Deretter dro han tilbake til Danmark, hvor han fikk danskekongens søster til kone. Eirik den målspake skal siden ha blitt konge i Sverige, og Saxo påstår at det er denne Eirik som ble stamfar til den kjente kongeslekten som svenskene kaller «Eriks-ätten». Eirik den målspake må likevel ha levd et par – tre hundre år før den Eirik som sies å ha falt på Eirikstraen.
Eirikstraen har likevel en forbindelse også med sagnkretsen om Eirik Blodøks. Det heter at da Eirik skulle hauglegges på Tau, var det her skipene la til land da de kom over fra England. Sagnet lyder slik: «Da kong Eirik skulle hauglegges på Tau, kom skip over fra England med ham. De kom til Eirikstraen seint på kvelden, og liket av kongen ble lagt i ly av en stor stein over natten. Denne steinen heter nå Eiriksteidn. Dagen etter gikk de opp på haugen og haugla Eirik.» Eiriksteinen ligger i dag inne i en privat hage ovenfor veien i den nordre enden av stranda.
H Prestaneset
Det eldste minnet om tidligere tider på Prestaneset er en gravhaug fra jernalderen. Den ligger like på oppsiden av veien i svingen på Prestaneset. Graven er en rundrøys med en diameter på litt over 10 meter. Graven er i underkant av en meter høy, noe som gjør at den kan være litt lite synlig. En telefonstolpe er i dag plassert i utkanten av røysa, så den er allikevel lett å finne.
Hvem som er hauglagt her, vet vi selvfølgelig ikke. Men lokale sagn har satt denne graven i forbindelse med småkongen Eirik fra Rennesøy, som skal ha falt i kamp mot vår lokale bygdekonge, Geirmund på Tau. Om det stemmer eller ikke, kan ingen i dag svare på.
I nyere tid ble Prestaneset husmannsplass under prestegården i 1874, da setesdølen Ole Olsen Sordal og kona Jorunn Thomasdatter bosatte seg her. Det var en heller liten plass, hvor familien ved folketellingen i 1875 hadde 3 sauer. I tillegg sådde de rundt 20 kilo bygg, 15 – 20 kilo havre og en tønne med poteter. Ole arbeidet i tillegg som murer og jordarbeider, mens Jorunn vevde for folk. Så familien hadde nok et utkomme, men livet på en så liten plass må ha vært magert og strevsomt. Familien ble bare boende her i seks år, før de flyttet opp til husmannsplassen Løbrekkmoen. Heller ikke her ble de så lenge, og etter noen år flyttet Ole og Jorunn tilbake til Setesdalen med barna sine. De ble den eneste familien som vi vet forsøkte å finne et utkomme her på neset.
Under krigen plasserte tyskerne et kanonbatteri her i 1941. Kanonene på Prestaneset skulle beskytte innseilingen til Stavanger via Hidlefjorden, og var en midlertidig løsning i påvente av at man skulle bygge ferdig Tau fort. Kanonene var av typen K17/04, og hadde en skuddvidde på 15 000 meter. Kaliberet var 10,5 cm, av tyskerne kalt 10 cm. Kanonene ble flyttet til Tau fort da batteriet på Prestaneset ble nedlagt.
Befalet ved batteriet fikk rekvirert rom i bolighus like ved, mens mannskapene bodde i løa på Håbakk. I dag er det ingen spor igjen etter de tyske kanonene eller de som betjente dem.
I Håbakk
Håbakk var opprinnelig en husmannsplass under prestegården, og ble opprettet litt før 1850. Plassen nevnes første gang i kirkebøkene i 1846, og den første husmannen vi kjenner til her var saudabuen Paul Paulsen Synne. Han kom hit med sin andre kone, Ågot Samuelsdatter. Ågot var som Paul opprinnelig fra Sauda. Paul hadde vært gift første gang med Kari Nilsdatter, som døde 35 år gammel av «småkopper» i 1840. Kari var datter av Nils Eivindsen, eller «Smea-Nils» som han vanligvis ble kalt, og kom fra Skarpeneset under Tau. Paul døde bare 4 år etter at han og kona kom til Håbakk. Enken hans giftet seg med Peder Pedersen, som overtok husmannskontrakten etter Paul. Peder var kveker, og ble vanligvis kalt «Prestlausen» fordi han nektet å gå i kirka. Dette var en tid der det var kirkeplikt, og lensmannen måtte flere ganger til Håbakk for å pante ut for bøter som Peder var blitt ilagt for ikke å møte opp i kirka.
Presten Lied var den eneste presten som ikke bøtela Peder Håbakk for brudd på kirkeplikten. Lied syntes at Peder var en interessant og dyptenkt mann, som han heller ville føre samtaler med enn å forfølge. En gang skal sognepresten ha spurt: «Så si meg da, Peder. Hva tenker du egentlig om Gud?» Peder så på presten og svarte: «Det e’ vel inkje så farligt ka’ eg tenke om Vårherre. Det viktiga e’ vel ka’ han tenke om meg.»
Peder var enkemann da han giftet seg med Ågot og kom til Håbakk. Etter at Ågot døde, giftet han seg for tredje gang. Den nye kona hans het Kari Bjørnsdatter, og var datter av Kari Nilsdatter Skarpeneset, som hadde vært gift med den første husmannen her på plassen. Kari var selv enke, og hadde tidligere bodd i Sjøbodene, en liten husmannsplass som lå mellom Håbakk og Strandastøa. Som enke losjerte hun hos Peder og Ågot, hvor hun livnærte seg ved å spinne. Peder gikk med andre ord ikke særlig langt da han fant seg kone denne gangen. Kari ble til daglig kalt «Smea-Kari», fordi hun hadde vokst opp i smia hos bestefaren på Skarpeneset. Hun skal ha vært vel så dyktig i smia som noen mann, blir det sagt. Som ung fikk hun en sønn utenfor ekteskap. Denne sønnen, Cornelius, har vi allerede hørt om under Havnen. Faren til Cornelius, Samuel Thorsen Strand, var en villbasse. Han hadde odel på Strand, men valgte å reise til sjøs i stedet. Under den amerikanske borgerkrigen vervet han seg for sørstatene, og tjenestegjorde ombord i et kaperskip. Kapere var i praksis sjørøverskip som hadde godkjenning fra en stat til å angripe skip fra fiendtlige stater. Samuel, eller Sam som han helst kalte seg, har derfor fått et ettermæle som «pirat». Sønnen Cornelius fikk vokse opp hos besteforeldrene på Strand, mens Kari ble gift og flyttet først til Tuftene, eller Solbakk som det heter i dag. Hvor Sam ble av til slutt er ukjent. Trolig kom han bort på sjøen en gang på slutten av 1870-tallet.
Kari ble syk og døde i 1888, etter ni års ekteskap. To av sønnene til «Prestlausen» hadde utvandret til Amerika. Etter at Peder ble enkemann for tredje gang, sendte sønnene ham en Amerika-billett, og han utvandret trolig året etter.
Den tredje og siste husmannen på Håbakk var Kristen Pedersen, som kom hit sammen med kona, Laurentse Gurine Sjursdatter. Begge var opprinnelig fra Nedstrand, og de overtok plassen i 1882. Sønnen Sigurd kjøpte så plassen av prestegården i 1925.
J Kongsteinen
I enden av Kongsteinsvegen, i krysset med Kvernvegen, står Kongsteinen. Denne steinen har trolig hatt dette navnet i svært lang tid. En forklaring på navnet er at den opprinnelig het Kongfossteinen, men dette er feil. Steinen hadde riktignok påmalt «Kongsfos» en gang, men dette ble gjort på 1920-tallet av noen danske sjømenn fra skipet Kongsfos, som da lå ved Tou mølle. Folk som vokste opp i området på 1880- og 1890-tallet, kunne fortelle at steinen het Kongsteinen lenge før dette, uten at noen kunne si akkurat hvor lenge.
Kongsteinen «vår» hadde en mer berømt navnebror i Stavanger, som har gitt navn til Kongsteinsgata på Storhaug. Denne steinen ble sprengt bort i 1877, i forbindelse med at man begynte å bygge boliger øverst på Storhaug. Steinen, som lå der Kongsteinsgata krysser Erichstrups gate i dag, skal ha fått sitt navn da kong Fredrik IV kom for å se steinen under et besøk i Stavanger i 1704. I sin beskrivelse av Stavanger amt forteller Bendix de Fine at steinen i tidligere tider skal ha blitt brukt til å avsi dommer fra. De Fine kaller derfor steinen «Lagmannssteinen».
Om «vår» stein har hatt en slik rolle i eldgammel tid, vet man ikke. Det er ingen sagn eller fortellinger knyttet til Kongsteinen, og opphavet til navnet er derfor forsvunnet i historiens mørke.
K Krossvatnet
Navnet Krossvatnet er som vi kan forstå, neppe et eldgammelt navn. I førkristen tid het det trolig noe annet. Enkelte mener at det kanskje var dette vannet som opprinnelig het Taufr, og dermed ga grunnlag for stedsnavnet Tau. Det norrøne ordet taufr betyr «trolldom», og viser særlig til seid og sjamanistisk magi. Det er derfor godt mulig at det i førkristen tid ble utført trolldomsritualer rundt dette vannet.
Bakgrunnen for navnet er omdiskutert. En teori er at vannet og elva sammen danner et kors når man ser dem ovenfra. En svakhet med denne teorien er at man tar utgangspunkt i hvordan Krossvatnet ser ut i dag. Tau-vassdraget og Krossvatnet har blitt betydelig regulert helt siden den første stemmen ble satt opp i Møllefossen i 1856, og det har vært ytterligeres reguleringer i årene som fulgte. Vannføringen endret seg i tillegg da Møllefossen brøt fram i 1842. Før den tid var Krossvatnet trolig mindre, noe som blant annet framgår av eldre kart. På kart fra før 1855 er Krossvatnet ikke en gang tegnet inn, men framstår bare som en utvidelse av elva like før den treffer sjøen.
En annen teori er at vannet fikk dagens navn fordi det har vært plassert et steinkors her. En naturlig plassering for et slikt kors ville i så fall vært på toppen av Kvalshaug, men i dag finnes det ingen spor etter noe slikt. Hverken på Kvalshaug eller andre steder. En plassering av et steinkors i dette området kan kanskje ha skjedd fordi at man ønsket å viske ut spor etter den norrøne religionen en gang i tidlig middelalder. Det kan her være verd å merke seg at alle andre steder i Rogaland hvor man har stedsnavn som begynner med Kross- eller Kors-, har disse tilknytning til et steinkors på stedet.
Krossvatnet har kanskje vært en offersjø som ble brukt i forbindelse med den førkristne kulten som fantes på Tau fram til en gang før år 1000. I så fall har man da ofret gjenstander i vannet som en del av de religiøse ritualene som fant sted ved vannet. At Krossvatnet har hatt en funksjon i den norrøne religionen, støttes også av et gammelt sagn som forteller at «Den kristne kirken måtte døpe Krossvatnet, fordi Svarteboka ligger på bunnen av vannet». Her bør vi merke oss at Svarteboka i middelalderen var ansett som Djevelens egen bok, samtidig med at man da omgjorde de gamle norrøne gudene til hekser og djevler, for slik å viske ut alle spor av den gamle religionen. En av flere mulige tolkninger kan dermed være at det ligger spor av den gamle religionen på bunnen av vannet, kanskje i form av offergaver.
I tidligere tider var elva og vannet lakseførende. Men laksen forsvant gradvis etter at Møllefossen brøt fram, fordi fossen ble for bratt. Etter som vannet og elveløpet ble regulert, forsvant laks og sjøaure helt fra Tauraånå. Enda den dag i dag står det laks og sjøaure i elveosen, men de kommer sjelden lengre. Noen klarer å kjempe seg opp til hølen like ved broa, men der stopper det helt opp. Det er helt siden tidlig på 70-tallet blitt snakket om å bygge en laksetrapp i fossen, og i den senere tid har dette prosjektet fått politisk forankring i kommunestyret. I dag er det en del ferskvannsaure i Krossvatnet, men den er liten og ofte ødelagt av kveis og mark. I tillegg vil den utrydningstruede elvemuslingen i Tau-vassdraget kunne få hjelp til å overleve hvis anadrome fiskearter igjen får tilgang til elva.
L Sjøquists butikk og det gamle bakeriet
Kvernvegen 34 kalles ennå av mange for «Sjøquist-huset». Eiendommen, med «påstående bakeribygning med krambod» ble overtatt av Karoline Olsdatter Tau i 1914. Karoline var ugift, og drev landhandel her. Tidligere var det blitt drevet bakeri og landhandel i nr. 36, den eldre bygningen like bak «Sjøquist-huset».
Noen få år etter at Karoline hadde flyttet hit, traff hun en svensk sjømann, Carl Gustav Sjøquist. De to ble gift i 1918. Karoline var da 39 år gammel, og Carl Gustav var 29. Til å begynne med arbeidet Carl Gustav som murer, men ble etter hvert med i butikken. Både butikken og hjemmet til Karoline og Carl ble et gjestfritt samlingspunkt i området, og stua som lå over butikken ble på folkemunne kalt «De nygiftes paradis».
Etter at Karoline døde i 1948, ble Carl Gustav boende noen år alene i huset. Men på midten av 1950-tallet solgte han eiendommen og flyttet.
M Bruksskolen
Den gamle bruksskolen lå omtrent der hvor Møllehagen 4 ligger i dag.
Skolen på Tau lå på andre halvpart av 1800-tallet oppe på Auglend, som den gang var klokkergård. Auglend ligger lengst øst på prestegårdens grunn, og regnes av de fleste som en del av Tjøstheim i dag. Barna fra Tou Brug hadde lang skolevei, og i 1864 fikk J.C. Hemsen innredet en skolestue i den ene arbeiderboligen bruket hadde da.
Store deler av Strand hadde fortsatt omgangsskole, det var bare Midtbygda som hadde fast skolelokale på Auglend. Skoleåret var her på 18 uker, og Interessentselskabet Tou inngikk avtale om at kirkesangeren eller «læreren ved den faste skole» i tillegg skulle undervise på bruksskolen 18 uker i året. I tillegg til «barn av brukets arbeidere» skulle barna fra gårdene Tau og Ugeli gå på denne skolen. I tillegg kunne det tas inn barn fra andre steder hvis det var ledig plass. I/S Tou betalte læreren 1 speciedaler i lønn og 96 skilling i kost pr. uke.
Da Strand herred sa opp denne avtalen i 1875, ble det ansatt en egen lærer ved bruket. Samtidig gikk man i gang med å bygge et eget skolehus lengst sør på brukets område. Læreren, Jørgen Risdal, ble ansatt i 1876, og skolehuset sto ferdig samme år. Skoleåret ble utvidet, og læreren ble i tillegg til undervisningen pålagt å holde to foredrag i uka for brukets arbeidere gjennom hele skoleåret. Foredragene skulle være «av opplysende eller oppbyggelig karakter», og hadde for det meste et religiøst eller historisk innhold. Barna fra Tau og Ugeli måtte nå igjen gå til Auglend på skole, men barn fra husmannsplassen Breivika inne ved Marshove skulle fortsatt få gå på bruksskolen. Skoleveien deres begynte med å ro inn til Tau, og for å spare dem for en alt for lang skolevei gikk herredet med på å betale 2 speciedaler i året for hvert av disse barna.
Bruksskolen ble nedlagt i 1918, og elevene ble da overført til den kommunale skolen på Breidablikk. Bygget ble senere kommunehus. Langt opp i nyere tid var det flere kommunale funksjoner her, blant annet ble Strands første bibliotek innrettet her i 1937. Strand ligningskontor hadde også i lengre tid kontorer her, og flere frivillige lag og organisasjoner fikk senere disponere lokaler her. Byggets siste funksjon var som kontor for PP-tjenesten og lekotek fram til rundt år 2000.
Bruksskolen, eller «kommunehuset» som det senere ble hetende, ble revet i 2001,
© 2021 Stein Tau Strand Auestad Dokumentet kan kopieres og distribueres fritt.